Håndbok fra Skattedirektoratet
Foreldelse av krav

For krav på underholdsbidrag gjelder noen særlige regler for foreldelse. Dette er dels knyttet til at forpliktelsen til å yte underholdsbidrag har en varighet i tid, samtidig som det skal ytes terminer.

Foreldelsesloven § 6 skiller mellom grunnfordringen, og de enkelte terminer. Grunnfordringen, det vil si retten til et bestemt underholdsbidrag, kan være fastslått i dom, vedtak eller avtale. Grunnfordringen foreldes når det er gått 10 år fra den dag da siste ytelse ble betalt. Dersom det ikke er betalt noe, løper fristen fra forfallstidspunktet for den første ytelsen/terminen.

Merk at den underliggende retten til underholdsbidrag ikke foreldes etter foreldelsesloven, jf. Ot.prp. (1977–1978) s. 58. Det som foreldes etter bestemmelsen, er retten til bidraget slik det er fastsatt i den aktuelle dommen, avtalen eller vedtaket. Bidragsmottaker kan derfor fremsette et nytt krav om fastsettelse av bidrag. Selv om den underliggende retten til underholdsbidrag ikke foreldes, kan den likevel begrenses av andre regler. Hvis for eksempel det opprinnelige fastsatte kravet (grunnfordringen) er foreldet, kan partene bare sette fram et nytt krav om fastsettelse med inntil tre års tilbakevirkende kraft under spesielle vilkår, jf. barnelova § 72.

For den enkelte bidragsterminen regnes fristen fra den dag da bidragsmottaker tidligst kunne krevd det, dvs. fra den 1. i den måneden da bidraget skulle ha vært betalt. Dette i henhold til foreldelsesloven § 6 tredje punktum, jf. § 3 nr. 1. Fristen løper derfor ikke fra betalingsfristen gitt av Innkrevingsmyndigheten etter innkrevingsloven § 3 tredje ledd, se Prop. 37 L (2024–2025) punkt 19.3 og merknader til § 3 tredje ledd.

Dersom grunnfordringen foreldes, foreldes også ubetalte terminer aksessorisk, jf. ordlydens «dessuten» i § 6 tredje punktum.

For erstatningskrav er det gitt særlige regler i foreldelsesloven § 9. Til forskjell fra de fleste andre foreldelsesfrister regulerer bestemmelsen adgangen til å fremme et krav som er oppstått, men ikke fastsatt. Når erstatningskravet først er etablert, gjelder ordinære foreldelsesregler. For krav som kommer til Innkrevingsmyndigheten for innkreving etter at de er fastsatt, for eksempel krav mot skadevolder som kreves inn for den fornærmede, vil foreldelsesloven § 9 ikke komme til anvendelse.

Bestemmelsen i foreldelsesloven § 9 har betydning i saker hvor Innkrevingsmyndigheten fremmer krav om erstatning knyttet til manglende rapportering og betaling av skatte- og avgiftskrav, for eksempel mot styremedlemmer eller daglig leder i en virksomhet som er gått konkurs, typisk for manglende innbetaling av skattetrekk.

Etter nr. 1 første punktum foreldes krav på skadeserstatning 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Kunnskapen gjelder både kravets størrelse, det vil si det økonomiske tapet, og hvem som er ansvarlig.

I tilfeller hvor grunnlaget for erstatningskravet avdekkes i forbindelse med en kontroll, vil fristen trolig senest løpe fra det foreligger en kontrollrapport, dersom denne gir opplysninger.

Alternativet «burde ha skaffet seg kunnskap» kan være aktuelt dersom skattekontoret eller Innkrevingsmyndigheten overser opplysninger i en bokettersynsrapport, eller i en boinnberetning.

I HR-2021-530-A uttaler førstvoterende i premiss 43 at foreldelsesfristen kan begynne å løpe mot en tredjepart, selv om det ikke er fattet et endringsvedtak mot den avgiftspliktige. I den aktuelle saken var det avklart at det forelå et krav, og at den avgiftspliktige ikke ville kunne dekke dette.

Foreldelsesloven § 11 inneholder en særregel for krav som bygger på et straffbart forhold, når skyldneren i en straffesak blir funnet skyldig i det forholdet som medfører ansvar. Et erstatningskrav som springer ut av den straffbare handlingen, kan da fremsettes i straffesaken selv om den ordinære foreldelsesfristen er utløpt. Kravet kan alternativt fremmes i et særskilt søksmål, forutsatt at søksmålet reises innen ett år etter at den fellende dommen i straffesaken ble rettskraftig. Den samme ettårsfristen gjelder når straffesaken avsluttes ved at skyldneren vedtar et forelegg for forholdet.

Utgangspunktet er at foreldelsesloven gjelder for skatte- og avgiftskrav, jf. skattebetalingsloven § 12-1 første ledd. I skattebetalingsloven § 12-1 annet til fjerde ledd er det gitt enkelte særregler for foreldelsesfristens start og lengde. Se Skattebetalingshåndboken kapittel 12 for nærmere omtale av disse bestemmelsene.

I foreldelsesloven § 21 nr. 5 er det gitt en ny generell regel som regulerer foreldelse av senere påløpte renter på en hovedfordring som har fått fristavbrudd etter foreldelsesloven §§ 15 til 19. Reguleringen innebærer at det ikke løper en foreldelsesfrist for senere forfalte renter, så lenge hovedfordringen har fått fristavbrudd etter foreldelsesloven §§ 15 til 19 og så lenge hovedfordringen består.

Regelen bygger på de samme hensyn som lå til grunn for den tidligere særregelen i skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd, som kun gjaldt for skatte- og avgiftskrav, nemlig å unngå tvangsforretninger og andre innkrevingsskritt som bare har til formål å avbryte foreldelse av rentekrav. Fordi de samme hensynene også gjør seg gjeldende mellom private, er den nye bestemmelsen i foreldelsesloven § 21 nr. 5 generell, og gjelder også i private skyldforhold.

Selv om den generelle regelen i § 21 nr. 5 lener seg på begrunnelsen for den tidligere reguleringen i skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd, har bestemmelsen fått et noe annet innhold.

Regelen i skattebetalingsloven § 12-1 femte ledd regulerte bare foreldelse for senere påløpte renter i tilfellene hvor foreldelse var avbrutt ved tvangsfullbyrdelse etter foreldelsesloven § 17. Hensynet til å unngå tvangsforretninger som bare har til hensikt å avbryte foreldelse av renter, gjør seg imidlertid også gjeldende i de tilfellene der foreldelsen er avbrutt på annen måte. Dette er bakgrunnen for at foreldelsesloven § 21 nr. 5 også regulerer foreldelse av senere påløpte renter når fristavbrudd er skjedd på annen måte enn etter § 17, for eksempel gjennom en fordringsanmeldelse etter foreldelsesloven § 18 nr. 2.

En annen forskjell fra tidligere regulering i skattebetalingsloven 12-1 femte ledd, er at bestemmelsen nå er utformet som en regel om utsatt friststart for foreldelse av rentene. Med den nye reguleringen vil foreldelsesfristen på senere forfalte renter først begynne å løpe når den rentebærende fordringen er innfridd. De senere forfalte rentene får da en tre år selvstendig foreldelsesfrist. Hjemmelen for den nye treårsfristen avhenger av hvilken hjemmel som ga fristavbruddet for den rentebærende fordringen, se foreldelsesloven § 21 nr. 2 fjerde punktum, § 21 nr. 3 tredje punktum og § 21 nr. 4 annet punktum. Der hovedfordringen bortfaller ved foreldelse, vil ikke senere forfalte renter få en ny selvstendig foreldelsesfrist, men måtte avskrives som foreldet sammen med hovedkravet, jf. bestemmelsen om aksessorisk foreldelse i foreldelsesloven § 24 nr. 2.

Se under Foreldelse – Overgangsregler for nærmere omtale hvilke saker som bestemmelsen i § 21 nr. 5 får betydning for.

For bøter og inndragningskrav er foreldelsesfristen regulert i straffeloven §§ 97 og 99, og foreldelseslovens regler om fristavbrudd og ny frist kommer ikke til anvendelse. Dette innebærer at foreldelse ikke kan forhindres av fristavbrytende skritt innen fristens utløp. Etter straffeloven § 97 foreldes ilagt bot 10 år etter at forelegget eller dommen ble endelig. Ilagt inndragning faller bort 5 år etter at forelegget eller dommen ble endelig. For inndragning av utbytte, herunder inndragning etter straffeloven § 68, er fristen likevel 10 år. Reguleringen av selve foreldelsesfristene i straffelovens § 97 første ledd og § 99 første ledd er ikke endret med nytt regelverk.

Det er imidlertid gjort endringer i reguleringen for bøte- og inndragningskrav som foreldes etter at det er besluttet utleggstrekk for dem. Tidligere regulering innebar at et utleggstrekk løp videre ut trekkperioden, selv om bøte- eller inndragningskravet ble foreldet før utløpet av denne. Som følge av at reglene om trekkperiode er opphevet, er det gjort endringer i straffeloven §§ 97 og 99, i bestemmelsenes annet ledd. Foreldede bøtekrav kan etter endringene ikke lenger motta dekning gjennom utleggstrekk etter at de er foreldet. Inndragningskrav som foreldes etter at det er besluttet utleggstrekk for dem, kan etter endringen i straffeloven § 99, delta i trekket i ytterligere to år.

Se for øvrig omtale av overgangsregel for bøtekrav det er besluttet trekk for.