Håndbok fra Skattedirektoratet
Foreldelse av krav

Foreldelsesloven § 16 nr. 1 bestemmer at foreldelse avbrytes når tvist om kravet bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist. Hva som ligger i «særskilt myndighet» anses noe uklart. I teorien er det antatt at det ikke er tilstrekkelig at man har å gjøre med alminnelig forvaltningsrettslig klagebehandling. Foreldelse avbrytes selv om vedtaket kan overprøves av andre organer eller bringes inn for domstolene. Dersom saken blir forberedt av et annet organ, er det tilstrekkelig at kravet er brakt inn til dette organ for å få det avgjort. Regelen er begrunnet i hensynet til fordringshaveren. Når det er opprettet en særskilt ordning for å avgjøre tvist om en type krav, bør det være tilstrekkelig for å avbryte foreldelsen at ordningen benyttes.

Skattedirektoratet legger til grunn at Skatteklagenemda er et forvaltningsorgan med en slik «særskilt myndighet» som er omfattet av foreldelsesloven § 16 nr. 1. Ifølge forarbeidene til foreldelsesloven hadde en klage til den tidligere Klagenemnda for merverdiavgift en fristavbrytende virkning etter foreldelsesloven § 16 nr. 1, jf. den særskilte merknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 38 (1977-1978). Skatteklagenemnda erstatter denne og flere andre nemder for skatt og avgift og er, som den tidligere Klagenemda for merverdiavgift, en helt uavhengig nemd, jf. skatteforvaltningsloven § 2-9. Klage til Skatteklagenemda vil derfor være fristavbrytende etter foreldelsesloven § 16. 

Virkningen av fristavbrudd ved administrativ klageavgjørelse, følger som ved rettslige skritt m.m. av reglene i foreldelsesloven §§ 21 og 22. Ifølge § 21 nr. 1 inntrer ikke foreldelse så lenge forfølgelsen pågår, det vil si mens klagen er til behandling hos forvaltningsorganet. Hvis fordringens eksistens fastslås som følge av den administrative avgjørelsen, løper det derimot en ny tiårsfrist regnet fra den dagen da avgjørelsen ble truffet, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 2. Hvis forfølgningen ikke fører til forlik eller realitetsavgjørelse, løper det kun en tilleggsfrist på ett år regnet fra det tidspunktet saken er avsluttet, jf. § 22 nr. 1. Tilleggsfristen forutsetter at avvisningen eller det manglende forliket ikke skyldes forsettlige forhold på kreditors side.