Håndbok fra Skattedirektoratet
Foreldelse av krav

Omtalen i dette punktet er relevante for saker som følger varslings- og beslutningsprosess i medhold av innkrevingsloven §§ 25 og 26. Se omtale under Foreldelse – overgangsregler i denne håndboken for nærmere informasjon om hvilke saker som følger ny prosess for varsling og beslutning etter innkrevingsloven.

Se Skattebetalingshåndboken 7. utgave, punkt 12-1.9.4 for nærmere omtale av fristavbrudd og fristforlengelse i saker der offentlig myndighet med særnamsmyndighet har fulgt utleggsprosessen i tidligere regelverk. Se særlig folketrygdloven § 22-14, slik den lød før 1. januar 2026, for nærmere informasjon om fristavbrudd og fristforlengelse for avregninger besluttet før 1. januar 2026.

For krav som innkreves etter innkrevingsloven avbrytes foreldelsesfristen når skyldner er gitt varsel etter innkrevingsloven § 25, se foreldelsesloven § 17 nr. 3 første punktum. At bestemmelsen viser til innkrevingsloven § 25, innebærer at varsel gir fristavbrudd, uavhengig av om varselet gjelder avregning, utlegg eller tvangsdekning av utlegg i enkle pengekrav. At avregning også skal varsles etter bestemmelsen, gjør at fristavbruddet blir mer likt på tvers av ulike innkrevingstiltak. Andre varsler enn de som reguleres av § 25, for eksempel ved endring av utleggstrekk eller avregning, gir ikke fristavbrudd. Årsaken til at varsel etter innkrevingsloven § 25 er valgt som tidspunkt for fristavbrudd, er at det er det som ligger nærmest tidspunktet for fristavbrudd som gjelder for andre fordringshavere, se Prop. 37 L (2024–2025) punkt 16.3.2.1.

Foreldelsesfristen avbrytes for krav som er oppgitt i varselet. Det vil si at fristavbruddet også omfatter påløpte renter som fremgår av varselet, samt gebyret som påløper ved varselet. Når det gjelder gebyret som påløper ved en eventuell senere beslutning, kan ikke fristavbruddet settes til varslingstidspunktet, da kravet først oppstår ved beslutningen. Fristavbruddet for beslutningsgebyret må derfor settes til beslutningstidspunktet.

I noen tilfeller kan Innkrevingsmyndigheten unnlate å varsle skyldner før beslutning, for eksempel dersom gjennomføringen av utlegg ville bli vesentlig vanskeliggjort om slikt varsel ble gitt. Hvor Innkrevingsmyndigheten ikke har gitt varsel, avbrytes foreldelsesfristen ved beslutning etter innkrevingsloven § 26, se foreldelsesloven § 17 nr. 3 annet punktum.

For krav hvor kommunene har særnamsmyndighet, avbrytes foreldelsesfristen ved varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 annet ledd, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 4. Dersom det ikke gis varsel, avbrytes foreldelsesfristen ved utleggsbeslutningen.

Etter § 21 nr. 4 i foreldelsesloven får kravene ny frist på 10 år fra fristen ble avbrutt etter § 17 nr. 3. Dette innebærer at det løper en ny frist på 10 år fra varsel om avregning, utlegg eller tvangsdekning av utlegg i enkle pengekrav. Hvis det ikke er sendt varsel, løper det ny frist fra beslutning tas, jf. foreldelsesloven § 17 nr. 3 annet punktum. Den nye fristen gjelder for kravene i varselet, eventuelt i beslutningen.

Ny frist avhenger ikke av om, eller hvilken, beslutning som tas. Er det gitt varsel, løper det en ny frist på 10 år, selv om Innkrevingsmyndigheten for eksempel skulle velge å avslutte saken uten beslutning. Tilsvarende får krav som kreves inn av kommunene etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-14, ny frist på 10 år fra fristavbruddet etter § 17 nr. 4, det vil si fra varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15 annet ledd eller beslutning etter § 2-15 første ledd.

Se også Særlig regulering av foreldelse ved utleggstrekk og avregning.

Forarbeidene berører ikke hvilken betydning manglende kompetanse til å beslutte det varslede tiltaket, eller andre saksbehandlingsfeil, har for varselets fristavbrytende virkning og for beregningen av ny foreldelsesfrist. Rettspraksis knyttet til reguleringen som gjelder for namsfogden, jf. foreldelsesloven §§ 17-1 nr. 1 og 21. nr. 3, taler for at det skal mye til før denne type mangler kan resultere i at kravet ikke får ny frist, se særlig Rt. 2002 s. 1095. I denne saken konkluderte Høyesterett med at det aktuelle kravet hadde fått en ny frist etter foreldelsesloven § 21. nr. 3, til tross for at tvangsfullbyrdelse var fremmet av en namsfogd uten stedlig kompetanse og at saksøkte ikke var lovlig varslet. I sin begrunnelse la Høyesterett vekt på at kreditor ikke bør lide rettstap for feil som namsfogden har gjort. Dette hensynet gjør seg imidlertid ikke gjeldende på samme måte der Innkrevingsmyndigheten på vegne av staten innfordrer statlige krav. I slike tilfeller kan det derfor tenkes at det skal mindre til for at manglende kompetanse eller andre feil resulterer i at varselet anses uten virkning for foreldelsen.

Spørsmål om et varsel har gitt fristavbrudd og utløst en ny foreldelsesfrist, kan særlig tenkes å oppstå når skyldneren verken har alminnelig verneting eller formuesverneting i Norge. Bor skyldneren på kjent adresse i utlandet, og det er åpenbart at vedkommende ikke har formuesgoder i Norge eller mottar lønn eller andre ytelser fra Norge, er det tvilsomt om et varsel etter innkrevingsloven § 25 vil utløse en ny foreldelsesfrist. For nærmere informasjon om myndigheten til å beslutte utlegg, se omtale til Håndbok Innkrevingsloven - § 23 første ledd.

Et annet spørsmål er om innholdsmangler i varselet kan føre til at dette ikke gir fristavbrudd og ny frist. Skattedirektoratet antar at mindre mangler, som en noe upresis angivelse av hva som ligger til grunn for Innkrevingsmyndighetens beregning av utleggstrekkets størrelse, ikke kan medføre manglende fristavbrudd og virkning av fristavbrudd. Grovere innholdsmangler kan derimot tenkes å få betydning for foreldelsesvurderingen, for eksempel der varselet er uklart med hensyn til hvilke krav det gjelder for. For en nærmere omtale av hvilke krav som stilles til innholdet i varselet, se Håndbok Innkrevingsloven - § 25 andre ledd.