Håndbok fra Skattedirektoratet
Utlegg
Vurdering av eierforhold, rettsvern mv.
Kort om bevisvurdering
Kort om bevisvurdering
Håndbok fra Skattedirektoratet
Namsmyndighetene kan ta utlegg i et hvert formuesgode som tilhører skyldner på beslagstiden, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1, jf. dekningsloven § 2-2. Det avgjørende er om formuesgodet reelt sett tilhører skyldner. Ved vurderingen av om et formuesgode tilhører skyldner, gjelder de alminnelige bevisreglene, dvs. at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. I bevisvurderingen er det en rekke ulike faktorer som kan være relevante. Sentralt vil være om skyldner har finansiert kjøpet av formuesgodet eller om skyldner alene betaler på lån som er knyttet til formuesgodet. Hvem som er registrert som eier av et formuesgode, vil være relevant, men ikke nødvendigvis avgjørende for vurderingen av eierforholdet. Hvem som besitter og bruker formuesgodet vil også ha betydning for vurderingen av hvem som er reell eier. For samboere som har inngått en samboeravtale, vil det være relevant hva som fremgår av denne. Av og til vil andre ytre omstendigheter kunne gi indikasjoner på hvem som er reell eier av det aktuelle formuesgodet.
Hvis skyldner anfører at formuesgodet er solgt eller gitt i gave til tredjemann, vil det normalt ikke være nødvendig å gå nærmere inn på hvem som er reell eier. Har ikke tredjemann sikret seg rettsvern, kan namsmyndighetene beslutte utlegg. Hva som kreves for at en overdragelse skal få rettsvern, vil avhenge av type formuesgode. Gjelder for eksempel overdragelsen fast eiendom, trenger ikke kreditor å respektere rettsstiftelser i eiendommen som ikke er tinglyst i grunnboken, jf. tinglysingsloven § 20. Blir ikke hjemmelen overført fra selgeren (skyldner) til kjøperen, kan namsmyndighetene altså ta utlegg i eiendommen selv om denne er solgt.
Presumsjonsregler
Presumsjonsregler
Håndbok fra Skattedirektoratet
Tvangsfullbyrdelsesloven har i kapittel 7 flere presumsjonsregler. Disse presumsjonsreglene danner utgangspunktet for bevisvurderingen, og gir anvisning på hvem som skal anses som eier der det ikke foreligger bevismomenter som trekker i en annen retning. Som omtalt under, vil presumsjonsreglene miste sin praktiske betydning hvis eierforholdet blir nærmere dokumentert.
En praktisk viktig presumsjonsregel fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13. Hvis skyldneren er gift eller lever i et ekteskapsliknende forhold som har vart i minst to år, eller hvor samboeren har, har hatt eller venter barn med skyldner, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, med mindre et annet eierforhold blir sannsynliggjort.
En annen presumsjonsregel fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 første ledd. Hvis skyldneren er i besittelse av ikke-realregistrert løsøre eller verdipapirer, foreligger det en presumsjon for at han er eier av formuesobjektet. Det samme gjelder etter § 7-11 annet ledd hvis disse formuesobjektene er i sambesittelse mellom skyldner og en eller flere andre. Namsmyndigheten kan da ta utlegg i hele formuesgodet, med mindre det sannsynliggjøres at en annen er helt eller delvis eier. Dette kan for eksempel være aktuelt ved utlegg i løsøre i en bolig som eies av flere.
Hvis det derimot er en tredjeperson som er i besittelse av ikke-realregistrert løsøre eller verdipapirer, eller som er registrert som eier av realregisterte formuesgoder mv., er utgangspunktet det motsatte. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 at det i slike tilfeller er namsmyndigheten som må sannsynliggjøre at det er skyldner som er reell eier av det aktuelle formuesgodet.
Presumsjonsreglene i §§ 7-11 til 7-13 er gitt for å forenkle saksbehandlingen for namsmyndigheten i den innledende fasen av en utleggssak. Hvis eierforholdet blir nærmere belyst, for eksempel ved at skyldneren legger frem dokumentasjon på et annet eierforhold, mister presumsjonsreglene sin praktiske betydning. Dette fremgår blant annet av Rt. 1999 s. 901 hvor Høyesterett har uttalt følgende om presumsjonsregelen som nå fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13:
SitatDersom det er frembrakt faktiske opplysninger om eierforholdet, kan namsmyndighetene ikke uten videre bygge på at boliger som er anskaffet under samlivet, vanligvis blir eid av ektefellene eller samboerne med en ideell halvpart hver, men må ta stilling til eierspørsmålet på grunnlag av det faktum som er opplyst. Dette medfører at presumsjonsregelen i § 7-13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen får betydning.
Tilsvarende må gjelde ved anvendelse av de andre presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
Særlig om eierforhold mellom ektefeller
Håndbok fra Skattedirektoratet
Ektefeller kan avtale å overføre eiendeler mellom hverandre. Hvis overføringen er en gave, må dette som hovedregel skje ved ektepakt og det må fremgå klart at det er en formuesoverføring, jf. ekteskapsloven § 50. Ektepakten må være skriftlig, og må bevitnes og underskrives av to vitner, jf. ekteskapsloven § 54.
Hvis det har skjedd en gaveføring, vil det fremgå av ektepakten at eiendelen tilhører den andre ektefellens rådighetsdel, eller er gjort til vedkommendes eneeie. En eiendel kan også gjøres til den andre ektefellens særeie. En avtale om særeie regulerer primært om en eiendel skal være gjenstand for deling ved ekteskapets opphør. Rettspraksis har likevel oppstilt som en tolkningspresumsjon at en særeieavtale også sier noe om eierforholdet under ekteskapet.
Hvis en gaveoverføring til ektefellen skal sikre at giverens kreditorer ikke kan ta utlegg i det aktuelle formuesgodet, må det gå klart fram av ektepakten at det er tale om en formuesoverføring. At ektepakten innebærer en formuesoverføring, kan klargjøres i ektepaktens tekst og/eller ved at det krysses av for gave i egen rubrikk på standardskjema for ektepakter. Enkelte ektepakter inneholder kun en formulering om at bestemte formuesgoder «skal være NN sitt særeie» uten å presisere at dette innebærer en formuesoverføring fra den ene ektefellen til den andre. I slike tilfeller vil ektepakten ikke gi rettsvern for gaveoverdragelsen, jf. Frostating lagmannsretts kjennelse i RG. 2008 s. 769.
I en lignende sak for Borgarting lagmannsrett (LB-2010-161794) kommer retten med uttalelser som synes å stride med det som ble lagt til grunn i Frostating lagmannsretts kjennelse. Retten begrunner imidlertid ikke sitt syn nærmere, og uttalelsene er heller ikke nødvendige for å begrunne resultatet. Skattedirektoratet legger til grunn at det som er uttalt i kjennelsen i Frostating lagmannsrett, gir utrykk for gjeldende rett.
Rettspraksis har lagt til grunn at det er legitimt å overføre verdier til en ektefelle utelukkende med det formål å unngå kreditorforfølgning. Det skal derfor svært mye til for å sette til side en avtale som pro forma, jf. Rt. 1999 s. 901. En formuesoverføring ved ektepakt kan heller ikke underkjennes med den begrunnelse at det på vedkommende formuesgode hefter gjeld som mottakerektefellen ikke er i stand til å betjene med sine inntekter alene, jf. Rt. 1999 s. 901. Det er også svært vanskelig å nå fram med anførsler om at en ektefelle gjennom betaling på lån har opparbeidet seg sameie i et formuesgode som ifølge ektepakten tilhører den andre ektefellen. Forutsetningen er imidlertid at rettsvern er sikret.
Ektepakt får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret, jf. ekteskapsloven § 55. Ved overdragelse av fast eiendom er utgangspunktet at det kreves dobbel tinglysing av ektepakten, jf. ekteskapsloven § 55 annet ledd. For at ektepakten skal få vern mot overdragerens kreditorer, må ektepakten tinglyses både i Løsøreregisteret og på eiendommens blad i grunnboken. Den klare rettsvernsregelen i ekteskapsloven § 55 annet ledd, modereres imidlertid av kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15. februar 2005 (Rt. 2005 s. 143), hvor følgende ble uttalt:
SitatI den utstrekning ei ektepakt inneheld eit gåveelement, er det ingen grunn til å krevje ekstra notoritet for gåva gjennom ei ekstra tinglysing på den faste eigedommen, der grunnboka alt gir uttrykk for denne nye, reelle eigarsituasjonen.
Rekkevidden av denne avgjørelsen har tidligere vært noe usikker, men Skattedirektoratet legger nå til grunn at dette må gjelde uavhengig av hvor lenge den nye eieren har vært registret som eneeier i grunnboken, jf. LB-2024-119980 og HR-2024-2321-U.