Håndbok fra Skattedirektoratet
Utlegg

Etter dekningsloven § 2-2 kan det tas beslag (utlegg) i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. I dekningsloven §§ 2-3 til 2-5 er det imidlertid gjort unntak fra beslagsadgangen for nærmere bestemte formuesgoder. Etter dekningsloven § 2-6 kan disse reglene om beslagsfrihet i særlige tilfeller fravikes ved utlegg for enkelte krav.

Hvis Innkrevingsmyndigheten beslutter utleggstrekk i lønn mv. skal det settes av midler til livsopphold etter dekningsloven § 2-7 første ledd og forskrift 13. juni 2014 nr. 724 om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning (livsoppholdsforskriften). Se nærmere om livsoppholdsvurderingen under Beregning av utleggstrekkets størrelse.

Det kan ikke tas utleggspant i personlige eiendeler, for eksempel klær, eller innbo og løsøre som skyldneren trenger i sitt hjem, jf. dekningsloven § 2-3 første ledd bokstav a. Ifølge tredje ledd i bestemmelsen gjelder det også beslagsfrihet for forsikringsbeløp som skal brukes til gjenskaffelse av beslagsfrie eiendeler. Beslagsfriheten gjelder imidlertid ikke dersom beløpet i en mellomperiode anvendes på annet vis, jf. HR 2020-308-U.

Det kan heller ikke tas utlegg i redskaper, transportmidler og liknende hjelpemidler som skyldneren eller noen av dennes husstand trenger for sitt yrke eller utdanning, og hvor samlet verdi ikke overstiger 2/3 av folketrygdens grunnbeløp (G), jf. dekningsloven § 2-3 første ledd bokstav b.

Videre kan Innkrevingsmyndigheten ikke ta utlegg i stipender, offentlige bidrag og liknende, jf. dekningsloven § 2-4. Det avgjørende er ikke betegnelsen på den aktuelle ytelsen, men dens karakter. Ytelser som har karakter av lønn vil være gjenstand for utlegg, selv om bidragsyter har definert ytelsen som for eksempel stipend, jf. dekningsloven § 2-4 annet ledd.

Det kan ikke tas utlegg i penger, bankinnskudd og andre fordringer eller forråd av varer som er nødvendig til underhold av skyldneren og hans husstand inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller, jf. dekningsloven § 2-5. Ifølge bestemmelsen skal det avsettes til livsopphold og boutgifter slik at skyldneren og hans husstand har midler å leve for «inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller», som hovedregel ikke utover to måneder. Det skal avsettes til rimelig underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Vurderingen er den samme som etter dekningsloven § 2-7, og Innkrevingsmyndigheten skal benytte satsene i livsoppholdsforskriften. Se nærmere om av livsoppholdsvurderingen under Beregning av utleggstrekkets størrelse.

Etter dekningsloven § 2-6 kan regelen om beslagsfrihet fravikes for bestemte kravtyper i den utstrekning det finnes rimelig. Det gjelder i hovedsak for erstatningskrav eller regresskrav for skade, bidragskrav, og skatte- og avgiftskrav. For slike krav kan det altså tas utlegg i et formuesobjekt selv om dette i utgangspunktet er beslagsfritt etter dekningsloven §§ 2-3 til 2-5.

Det kan tas utlegg med hjemmel i dekningsloven § 2-6 selv om det er åpnet gjeldsforhandling eller konkurs, jf. bestemmelsens fjerde ledd. Bestemmelsen går altså foran det alminnelige utleggsforbudet i dekningsloven § 6-7.

Forarbeidene til bestemmelsen gir liten veiledning om når det anses «rimelig» å fravike reglene om beslagsfrihet. Bestemmelsen brukes trolig i liten grad.

Dekningsloven kapittel 3 gir regler om private beslagsforbud. Reglene innebærer i korthet at den som vederlagsfritt overdrar et formuesgode til en annen, kan bestemme at det som overdras skal være unntatt fra kreditorbeslag på mottakerens hånd. Det er vanlig at slike private beslagsforbud følger av testament som bestemmer at arven ikke kan tjene til dekning for mottakerens kreditorer. Et privat beslagsforbud kan også følge med forskudd på arv eller annen gave.

Private beslagsforbud er gjerne motivert av et ønske om å sikre at gaven/arven forblir hos mottaker. Giveren vil ofte ha kunnskap om betydelig gjeld på mottakerens hånd eller kjenner til at mottakeren generelt har vanskelig for å skjøtte sin egen økonomi.

For vern mot eksisterende kreditorer må beslagsforbudet besluttes senest på overdragelsestidspunktet, jf. dekningsloven § 3-1. Beslagsforbud som også skal omfatte eventuell fremtidig gjeld, må besluttes innen overdragelsen, og det må fremgå at mottaker ikke kan disponere over formuesgodet ved salg/pantsettelse eller på lignende måte, jf. dekningsloven § 3-2.

Bestemmelser om rettsvern for private beslagsforbud finnes i dekningsloven § 3-3. Er det fast eiendom som overdras, må det private beslagsforbudet tinglyses på eiendommens blad i grunnboken. For øvrige formuesgoder må beslagsforbudet tinglyses i Løsøreregisteret. Rådigheten over penger, verdipapirer og enkle fordringer som er beheftet med beslagsforbud, må dessuten overføres til en tillitsmann, jf. dekningsloven § 3-4.

En rekke bestemmelser i spesiallovgivningen gir forbud mot utlegg i bestemte formuesgoder. I tillegg gjelder det et generelt forbud mot å ta utlegg i krav mot Staten, fylkeskommuner, kommuner mv., jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-2. Nedenfor følger noen eksempler på utleggsforbud i spesiallovgivningen:

• Rettigheter etter en forsikringsavtale og forsikringssummen kan være unntatt fra beslag i medhold av forsikringsavtaleloven § 16-1.
• Det er i utgangspunktet ikke adgang til å ta utlegg i fordring på erstatning etter naturskadeerstatningsloven § 18.
• Skifteoppgjør mellom ektefeller har ikke innvirkning på kreditors adgang til å inndrive krav mot en ektefelle, jf. ekteskapsloven § 72. Det kan likevel ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles til dekning av gjeld som en ektefelle har pådratt seg etter skjæringstidspunktet for erverv, avkastning og gjeld som omfattes av oppgjøret etter § 60.

I en avgjørelse av Gulating lagmannsrett (LG- 2022-185717) blir det drøftet om forskrift 30. mars 2019 nr. 2307 om Kirkeordning for den norske kirke § 20 andre ledd innebærer et forbud mot å ta utlegg i et kirkebygg. Lagmannsretten konkluderer ikke på spørsmålet fordi den kommer til at soknets råderett over kirkene var så omfattende og av en slik karakter at kirkene reelt sett ikke ville ha verdi for kreditorene. Kirken var dermed ikke et formuesgode som kan «selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger», jf. dekningsloven § 2-2.

I brev av 13. februar 2002 til Finansdepartementet vurderte Skattedirektoratet adgangen til å ta utlegg i midler i tilknytning til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Direktoratet kom, under henvisning til at det gjaldt et pantsettelsesforbud for slike beløp, samt at midlene ikke kunne innløses før pensjonsalderen, til at det ikke kan være adgang til å ta utlegg i slike midler. Skattedirektoratet legger til grunn at tilsvarende gjelder for innskudd i forbindelse med ordningen med obligatorisk tjenestepensjon (OTP).