Håndbok fra Skattedirektoratet
Utlegg

Innkrevingsloven § 23 første ledd fastsetter at Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utlegg for krav som den har til innkreving når det foreligger tvangsgrunnlag for kravet. Etter bestemmelsens tredje ledd gjelder tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 4 ved Innkrevingsmyndighetens behandling av saker om utlegg. Det følger av reglene i dette kapittelet at tvangsinnkreving bare kan skje når tvangsgrunnlagene har tvangskraft. For at Innkrevingsmyndigheten skal kunne tvangsinnkreve krav gjennom å beslutte utlegg, må det altså foreligge et tvangskraftig tvangsgrunnlag for kravet. Se nærmere om innkrevingsloven § 23 i Håndbok Innkrevingsloven, § 23 - Utlegg.

Det skilles mellom alminnelige og særlige tvangsgrunnlag ved tvangsinnkreving av pengekrav. Alminnelige tvangsgrunnlag er listet opp i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd. Disse grunnlagene er rettslige avgjørelser mv. som fastslår kravet med bindende virkning, for eksempel dom eller kjennelse. Innkrevingsmyndigheten krever inn flere krav med slikt grunnlag. Det kan for eksempel være krav på erstatning fastsatt i dom for manglede innbetaling av forskuddstrekk, eller bøter tilkjent staten i en offentlig straffesak.

I tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd er det listet opp hva som er særlige tvangsgrunnlag for utlegg. Krav med slike grunnlag har ikke blitt bindende fastsatt i en forutgående rettsavgjørelse mv., slik krav med alminnelige tvangsgrunnlag har. Særlige tvangsgrunnlag kan dermed forenkle innkrevingen, siden det ikke er nødvendig å få dom eller annet alminnelig tvangsgrunnlag for å kunne tvangsinnkreve kravet. Et eksempel på særlig tvangsgrunnlag er krav som etter lovbestemmelse har tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e. Innkrevingsmyndigheten kan ikke bruke skriftlig meddelelse etter regelen i § 7-2 første ledd bokstav f som særlig tvangsgrunnlag for å beslutte utlegg selv, jf. innkrevingsloven § 23 første ledd andre punktum. Innkrevingsmyndigheten kan derimot ved behov benytte slike skriftlige meddelelser som tvangsgrunnlag ved begjæring om utlegg til namsfogden.

De aller fleste krav som Innkrevingsmyndigheten krever inn, har særlig tvangsgrunnlag etter lovbestemmelse. Det er ingen bestemmelse i innkrevingsloven som generelt gir de kravene som Innkrevingsmyndigheten krever inn tvangsgrunnlag. Tvangsgrunnlaget fremgår av det særskilte regelverket som gjelder for det enkelte kravet. Eksempler på det er skattebetalingsloven § 1-4 for skatte- og avgiftskrav, og bidragsinnkrevingsloven § 7 og barnelova § 78 tredje ledd for underholdsbidrag mv. I to tilfeller fastsetter innkrevingsloven tvangsgrunnlag for krav. Det ene er for tilbakebetalingskrav etter innkrevingsloven § 7 andre ledd, og det andre er for ansvarskrav etter innkrevingsloven § 31 fjerde ledd. Dette er krav som kan oppstå i forbindelse med Innkrevingsmyndighetens innkreving av øvrige krav.

Innkrevingsmyndigheten må påse at tvangsgrunnlaget er tvangskraftig når beslutning om utlegg skal treffes. For at tvangsgrunnlaget skal ha tvangskraft, må vilkårene i tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-4 til 4-19 være oppfylt. Vilkårene er av ulik karakter, og deles inn i materielle, personlige og formelle vilkår. Her omtales noen av vilkårene som er særlig aktuelle for Innkrevingsmyndigheten.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4 må kravet må være forfalt og misligholdt. Hvilket tidspunkt kravet er forfalt og misligholdt, vil avhenge av grunnlaget for kravet. De fleste av kravene som Innkrevingsmyndigheten krever inn er forfalt og misligholdt når den får kravet til innkreving.

I alminnelige tvangsgrunnlag som dommer og kjennelser, vil oppfyllelsesfristen for pengekrav normalt settes til to uker fra forkynnelse, jf. tvisteloven § 19-7 første ledd. Som hovedregel må dommer være rettskraftige før tvangsfullbyrdelse kan igangsettes, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-12 første ledd. Det er gjort unntak fra hovedregelen i bestemmelsens andre ledd, hvor det fremgår at så lenge oppfyllelsesfristen er utløpt og kravet misligholdt, kan det besluttes utlegg selv om dommen ikke er rettskraftig. Dommen må imidlertid være forkynt, jf. Rt. 2011 s. 664. For kjennelser følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-13 første ledd at utlegg kan besluttes når kjennelsen er forkynt og oppfyllelsesfristen er oversittet, uten at det stilles krav om rettskraft. Hvis skyldner stiller sikkerhet for kravet, kan det likevel ikke bli besluttet utlegg for krav i dommer og kjennelser før avgjørelsen er rettskraftig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-12 andre ledd andre punktum for dommer og 4-13 andre ledd for kjennelser. Videre fremgår det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 femte ledd at utleggstrekk ikke kan besluttes etter et alminnelig tvangsgrunnlag før grunnlaget er rettskraftig. Det betyr det at det bare er adgang til å beslutte utleggspant for krav som er fastsatt i dom eller kjennelse som ikke er rettskraftig. Tvangsdekning av utleggspant og beslutning om utleggstrekk, kan ikke skje før dommen eller kjennelsen er rettskraftig.

For at særlige tvangsgrunnlag skal bli tvangskraftige, følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 at det må være sendt skriftlig varsel til skyldneren om at kravet vil bli begjært tvangsfullbyrdet hvis kravet ikke oppfylles innen to uker fra varselet ble sendt. Formålet med varselet er å gi skyldner beskjed om at en utleggssak vil bli startet dersom kravet ikke blir betalt, og en mulighet til å unngå det ved å betale. Det kan tidligst sendes på forfallsdagen for kravet, og tvangskraften inntrer to uker etter at det ble sendt.

Ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 er ikke tilpasset tilfeller hvor Innkrevingsmyndigheten beslutter utlegg selv. Da starter utleggssaken med at Innkrevingsmyndigheten sender varsel etter innkrevingsloven § 25, og ikke ved begjæring. Selv om Innkrevingsmyndigheten har myndighet til å beslutte utlegg for krav som den har til innkreving, kan det være at den i enkelte tilfeller sender begjæring om utlegg til namsfogden for slike krav. Regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 må forstås slik at for at Innkrevingsmyndigheten skal kunne starte utleggssaken, enten det er ved å sende varsel etter innkrevingsloven § 25 eller ved begjæring til namsfogden, må det ha gått to uker siden det ble sendt et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 til skyldneren. Varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 og varsel etter innkrevingsloven § 25, er altså to ulike varsler som blir sendt til skyldner på ulike tidspunkt i innkrevingsløpet. Se nærmere om varsel etter innkrevingsloven § 25 i Håndbok Innkrevingsloven, § 25 – Varsel før avregning, utlegg og tvangsdekning i enkle pengekrav.

Innkrevingsloven § 27 gjør unntak for bidragsforpliktelser fra regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4 om at kravet må være forfalt, og fra regelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 om varsel. Bestemmelsen åpner for at Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utleggstrekk for uforfalte bidragsforpliktelser når skyldner har misligholdt sin bidragsplikt og ikke stiller sikkerhet. Videre følger det av innkrevingsforskriften § 27-1 første ledd at Innkrevingsmyndigheten kan melde inn ytterligere bidragsforpliktelser i løpende trekk som omfatter bidragsforpliktelser. Se nærmere omtale av bestemmelsene i Håndbok Innkrevingsloven, § 27 – Utleggstrekk for bidragsforpliktelser.

Regelen om varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 gjelder ikke for alminnelige tvangsgrunnlag. For både alminnelige og særlige tvangsgrunnlag gjelder derimot regelen om varsel i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19. Hvis utleggssaken ikke har blitt startet innen ett år etter at det ble adgang til det, følger det av bestemmelsen at det må sendes varsel til skyldner om at det vil bli begjært tvangsfullbyrdelse dersom kravet ikke blir betalt. Tvangskraften inntrer to uker etter at varselet er sendt. Bestemmelsen må forstås på tilsvarende måte for Innkrevingsmyndigheten som nevnt over for tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Den må forstås slik at Innkrevingsmyndigheten kan starte utleggssaken, enten ved å sende varsel etter innkrevingsloven § 25 eller ved å sende utleggsbegjæring til namsfogden, når det er gått to uker siden det ble sendt et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19.

I både innhold og formål er varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 4-18 og 4-19 like. Begge har til hensikt å gi skyldner beskjed om at en utleggssak vil bli startet dersom kravet ikke blir betalt, og en mulighet til å unngå det ved å betale. For å avgjøre om det er nødvendig å sende varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19, fordi utleggssaken ikke har blitt startet innen ett år etter at det ble adgang til det, må det skilles mellom krav med særlige og alminnelig tvangsgrunnlag. For krav med særlig tvangsgrunnlag må det som nevnt over sendes varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Det må for slike krav i tillegg sendes varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19 når det har gått mer enn ett år og to uker siden varselet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 ble sendt uten at utleggssaken har blitt startet. For krav med alminnelige tvangsgrunnlag må det ikke sendes varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. For slike krav må det sendes varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19 når utleggssaken ikke har blitt startet innen ett år fra kravet ble forfalt og misligholdt etter tvangsgrunnlaget. Hvis det tidligere har blitt sendt et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-19 ut fra det ovenfor nevnte, enten det er for krav med særlig eller alminnelig tvangsgrunnlag, må det sendes et nytt varsel når det er gått ett år og to uker siden forrige varsel ble sendt.