Skatteforvaltnings­håndboken

Bestemmelsen har til formål å verne de skattepliktige og andre mot at opplysninger skattemyndighetene får om deres individuelle forhold blir kjent av uvedkommende. Bestemmelsen skal bidra til at tillitsforholdet mellom myndighetene og de opplysningspliktige ivaretas.

Personer som er knyttet til Skatteetaten som ansatt, innehaver av verv eller som oppdragstaker, har som utgangspunkt taushetsplikt om det de i sin stilling, sitt oppdrag eller verv får vite om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold.

De ulovfestede prinsipper om forsvarlig saksbehandling gjelder også for Skatteetaten. Sivilombudet har i sak 2007/1796 uttalt følgende:

Sitat

En beslutning om å utlevere dokumenter er ikke et «enkeltvedtak» etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b) jf. a). De særlige krav til saksbehandlingen som følger av forvaltningsloven kapittel IV-VI får derfor ikke direkte anvendelse. De ulovfestede alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling gjelder imidlertid generelt, og følgelig også ved behandlingen av anmodning om utlevering/utlån av dokumenter. Dette innebærer blant annet at spørsmålet om taushetsplikt må være tilstrekkelig opplyst før dokumentene leveres ut. Kravet til sakens opplysning skjerpes når det er tale om å utlevere svært sensitive personopplysninger.

Bestemmelsene om taushetsplikt må ses i sammenheng med bestemmelsene om parters innsynsrett i § 5‑4 Partsinnsyn i saksdokumenter. Se også § 3‑2 Forholdet til retten til innsyn i saksdokumenter. Videre bør bestemmelsen sees i sammenheng med offentlighetens rett til innsyn etter offentleglova § 3 og retten til innsyn i egne personopplysninger etter personvernforordningen artikkel 15.

Dersom en ansatt i Skatteetaten bryter taushetsplikten som følger av lov eller forskrift, eller utnytter taushetsbelagte opplysninger for egen eller andres vinning, kan dette medføre straff med bot eller fengsel inntil ett år. Dersom det foreligger grovt brudd på taushetspliktbestemmelsene, kan det straffes med fengsel inntil tre år. Se straffeloven §§ 209 og 210. I henhold til statsansatteloven §§ 25‑27kan brudd på taushetsplikten medføre ordensstraff og avskjed.

Den som lider tap på grunn av uaktsomt brudd på taushetsplikten, kan etter forholdene ha krav på erstatning. Erstatningsansvar kan oppstå både for den ansatte personlig og for Skatteetaten etter arbeidsgiveransvaret, jf. skadeserstatningsloven § 2‑1.

Hvordan taushetsbelagte opplysninger skal håndteres

Taushetsplikten innebærer for det første at det ikke aktivt kan gis taushetsbelagte opplysninger til uvedkommende. For det annet må taushetsbelagte opplysninger behandles og oppbevares på forsvarlig måte, slik at det ikke oppstår risiko for at uvedkommende får tilgang til dem. Ved oversendelse av dokumenter med taushetsbelagte opplysninger, skal dette skje på godkjent måte, jf. etatens sikkerhetspolicy og eForvaltningsforskriften § 15 om internkontroll på informasjonssikkerhetsområdet. Kravene innebærer blant annet at usikret e-post ikke skal brukes.

Skal dokumenter, herunder kladdeark og andre interne notater med taushets­belagte opplysninger kastes, skal dette skje på en slik måte at det ikke oppstår risiko for at uvedkommende får tilgang til disse.

Videre må det vises stor forsiktighet når taushetsbelagte opplysninger omtales muntlig. Utenforstående skal ikke få anledning til å overhøre samtaler, for eksempel ved samtale i ekspedisjonen. Skal taushetsbelagte opplysninger omtales i en telefonsamtale, må en først forsikre seg om at en snakker med rette vedkommende.

Hvis det skal gis opplysninger til aviser og andre utenforstående, f.eks. gjennom foredrag og artikler, må opplysningene gis på en slik måte at den skattepliktige ikke kan identifiseres. Foreligger det tvil om at opplysningene omfattes av taushetsplikten, må opplysninger ikke gis før forholdet er avklart. Se for øvrig § 3‑7 første ledd bokstav a om samtykke til fritak fra taushetsplikten.

Skattedirektoratet har utarbeidet skjema for taushetserklæring, men taushetsplikten gjelder uavhengig av om slik erklæring er gitt.

Hvem som har taushetsplikt

Taushetsplikten gjelder for enhver som har eller har hatt verv, stilling eller oppdrag knyttet til skattemyndighetene.

Taushetsplikt har

• ansatte i skatteforvaltningen
• medlemmer av nemnder
• engasjerte revisorer
• særskilt oppnevnte takstmenn, og
• andre personer som medvirker ved skattefastsetting og kontroll.

Som «ansatte i skatteforvaltningen» anses også ekstrahjelp, vikarer og andre midlertidige ansatte. Også rengjøringspersonell, vaktmestere og andre som mer tilfeldig kan få kjennskap til skatteopplysninger omfattes av taushetsplikten, og skal undertegne taushetserklæring. Dessuten gjelder taushetsplikten for alle personer og institusjoner som får taushetsbelagte opplysninger, forutsatt at de ansees som «uvedkommende». Se § 3‑11 Overført taushetsplikt. Bestemmelsene om taushetsplikt gjelder også etter at man har fratrådt stillingen eller utført vervet/oppdraget. Det spiller ingen rolle om vervet/oppdraget har vært av kortvarig karakter.

Hvem taushetsplikten gjelder overfor

Taushetsbelagte opplysninger må som hovedregel ikke gis til «uvedkommende». Unntak vil fremgå av de øvrige bestemmelser i kapitlet om taushetsplikt.

Som et utgangspunkt er alle personer uvedkommende, med unntak av skattepliktig selv, dennes representanter og de personer innen Skatteetaten som er involvert i saken. Ordet «uvedkommende» begrenser imidlertid taushetsplikten slik at den ikke hindrer at skattemyndighetene bruker opplysningene til det de ble innhentet for.

Enkelte andre kan også ha en så nær tilknytning til skattepliktig i en konkret sak at de ikke anses som uvedkommende. Dette gjelder både for privatpersoner og for juridiske personer. Skattepliktig kan i utgangspunktet ikke få taushetsbelagte opplysninger om en annen skattepliktig sine forhold. Unntak gjelder der opplysninger om andre skattepliktige mv. er anvendt i vedkommendes egen sak. Her er utgangspunktet at skattepliktig likevel skal ha innsynsrett. Se § 3‑2 Forholdet til retten til innsyn i saksdokumenter og § 5‑4 Partsinnsyn i saksdokumenter.

I saker hvor skattemyndighetene bruker opplysninger fra tredjepersoner som sammenligningsgrunnlag ved fastsetting av armlengdepris etter skatteloven § 13‑1, kan det være aktuelt å nekte en part innsyn i sammenligningsgrunnlaget etter reglene om taushetsplikt, jf. § 5‑4 femte ledd om forretningshemmeligheter mv.

Som et utgangspunkt er også andre offentlige etater uvedkommende. I relasjon til reglene om taushetsplikt skal for eksempel skattemyndighet og folkeregistermyndighet anses som to atskilte myndighetsområder. Om unntak fra dette utgangspunktet, se nedenfor.

Ikke «uvedkommende»- eksempler

Eksemplene nedenfor omhandler i hovedsak de som ikke ansees for å være «uvedkommende».

Daglig leder og styremedlemmer i aksjeselskap kan få opplysninger om selskapets skattemelding, herunder grunnlaget for verdsetting av aksjene. Det samme gjelder det samlede representantskap, f.eks. ved dets ordfører. Derimot kan slike opplysninger ikke gis til personer bare fordi de er aksjonærer i selskapet.

Opplysninger om alternative inngangsverdier per 1. januar 1992 kan meddeles den enkelte aksjonær i selskapet, men ikke andre.

Aksjeverdsetting for ikke børsnoterte aksjeselskaper kan meddeles de enkelte aksjonærer i selskapet, men ikke andre, f.eks. banker.

Daglig leder/styret i selskap med deltakerfastsetting har krav på opplysninger som gjelder fastsetting av selskapets formue og inntekt, og fordelingen mellom deltakerne. Deltakere i slike selskap har krav på innsyn i dokumenter som vedrører fastsetting og fordeling av alminnelig inntekt, inntekt ved utdeling (deltakermodellen) og formue fra selskapet.

En domstol er ikke uvedkommende i saker som gjelder fastsettingen. Taushetsplikten er derfor ikke til hinder for at tjenestemenn i Skatteetaten forklarer seg for retten om det de i sitt arbeid har fått vite om skattepliktiges formues- og inntektsforhold, samt om skattepliktiges øvrige økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Dette gjelder også opplysninger som skriver seg fra andre enn skattepliktige personlig, for eksempel fra bokettersyn hos skattepliktig medkontrahent, oppdragsgiver eller lignende, se FIN 12. april 1994 i Utv. 1995/463. Det kan bare gis opplysninger som er relevante for saken.

I saker som ikke omhandler skatt, gjelder taushetsplikten som utgangspunkt fullt ut overfor domstolene. Skattedirektoratet (etter delegasjon), eventuelt departementet, kan imidlertid samtykke til at det gis opplysninger som vitneprov eller dokumentfremlegging under rettergang, jf. tvisteloven § 22‑3 annet ledd og straffeprosessloven § 118. Før direktoratet vurderer om samtykke skal gis, bør skattekontoret anmode om samtykke fra den som har krav på beskyttelse. Et samtykke bør utformes slik at det gjelder både forutgående forberedende behandling og etterfølgende ankesaker. Et samtykke medfører at en ansatt i Skatteetaten både kan forklare seg muntlig og at skriftlige dokumenter kan fremlegges. I straffe­saker hvor opplysningene er utlevert til politiet under etterforskning, kan opplysningene legges frem under forhandlingene (fremleggelse av skriftlige dokumenter og/eller ved vitneprov) uten innhenting av samtykke.

Eiendomsmeglere kan ikke få oppgitt formuesverdien på en fast eiendom med mindre de har fullmakt fra eieren. Dette gjelder selv om eiendomsmeglere ved lov er pålagt å oppgi formuesverdien til kjøper.

Foreldre som har foreldreansvar, kan få opplysninger vedrørende egne barn som er under 18 år (mindreårige) på det tidspunktet opplysningene gis. Dette gjelder uansett om skatten beregnes særskilt eller under ett med foreldrene.

Ektefeller som har behov for opplysninger for å vurdere den andre ektefellens økonomiske situasjon, se ekteskapsloven § 39. Ektefelle vil ha rett til opplysninger som nevnt over selv om det gjelder fastsettinger fra året før ekteskapet ble inngått. Forutsetningen er at ektefellen sannsynliggjør at de opplysningene det ønskes innsyn i, er nødvendig for vurdering av ektefellens økonomiske stilling og for underholdsplikten. Er ektefellene skilt kan det ikke gis opplysninger om forhold som gjelder årene etter skilsmissen, men det kan gis opplysninger om tidligere år, se ovenfor.

Medlemmer av en forenings hovedstyre og forretningsfører kan få opplysninger om skattegrunnlaget og skatteberegningen av skatten for foreningens skattepliktige virksomhet og andre forhold som vedrører foreningen.

En fullmektig kan få opplysninger innenfor rammen av fullmakten. Det kan f.eks. gjelde rettshjelpsvirksomhet, revisorer og advokater og andre som bistår den skattepliktige. Se § 5‑3 Fullmektig, om retten til å la seg bistå eller representere av fullmektig. En advokat som opptrer på det offentliges vegne i skattesaker kan kreve å få fremlagt alle dokumenter som har betydning for saken.

Tingrett (skifterett) eller bostyrer/bostyre i gjeldsforhandlingsbo har ikke rett til å få se skyldnerens skattemelding med vedlegg eller på annen måte få opplysninger om skyldnerens forhold, uten samtykke fra skyldneren. Bostyremedlemmer som av andre grunner har tilgang til fastsettingsmaterialet, kan ikke benytte opplysninger fra dette i bostyrearbeidet.

Som hovedregel er det ikke anledning til å gi opplysninger om den ene samboeren til den andre samboeren. Dette gjelder også for meldepliktige samboere. Om unntak for gjenlevende samboer som har rett til å sitte i uskifte, se § 3‑10 Utlevering av opplysninger til avdødes ektefelle, samboer og arving.

Statens landbruksforvaltning regnes som «uvedkommende» til å få opplysninger fra merverdiavgiftssystemet om hvilke enheter i landbruket som leverer melding for primærnæring og om størrelsen på omsetningen.

Det kan gis opplysninger om en tredjepart som ikke er part i saken, dersom det foreligger en forbindelse mellom skattepliktig og tredjepart som er relevant for fastsettingen. Dette gjelder for eksempel opplysninger om et selskap hvor partene i saken er deltakere, se FIN 12. april 1994 i Utv. 1995/462. Opplysningene må i alle tilfeller være relevante for saken.

Adgangen til å legge frem opplysninger om en tredjepart er den samme selv om vedkommende er død.

Det kan ikke legges frem opplysninger om en helt utenforstående tredjepart, for eksempel for å sammenligne sakene, med mindre tredjepart personlig eller Skattedirektoratet (etter delegasjon), eventuelt departementet, samtykker etter tvisteloven § 22‑3 annet ledd eller straffeprosessloven § 118. Opplysningene kan legges frem dersom de anonymiseres slik at de ikke kan tilbakeføres til bestemte skattepliktige, jf. § 3‑7 første ledd bokstav b. Se FIN 20. desember 2001 i Utv. 2002/182.

Utenlandske skattemyndigheter har rett til opplysninger fra skattemeldingene til bruk ved utskriving av offentlige skatter og avgifter hvis dette er bestemt i overenskomst med vedkommende land, jf. lov 28. juli 1949 nr. 15 (dobbeltbeskatningsavtaleloven). Alle anmodninger om opplysninger fra utenlandske skattemyndigheter og svar på slike anmodninger, må sendes gjennom kompetent myndighet, dvs. Skattedirektoratet eller en av de øvrige enhetene i Skatteetaten som har denne funksjonen. Dette gjelder også oversendelse av opplysninger til utenlandske skattemyndigheter uten at det foreligger en anmodning (spontane opplysninger).

Når det gjelder opplysninger vi mottar fra utenlandske myndigheter, vil det i mange tilfeller være skranker for bruken av disse. Skrankene fremgår av de enkelte avtalene. I mange tilfeller kan opplysningene kun benyttes til skatteformål.

Skattepliktiges verge er ikke uvedkommende der tilgang til opplysningene omfattes av vergemålsoppdraget. Vergen har rett til innsyn i opplysninger om de personer hen er verge for, når slikt innsyn er nødvendig for at vergen skal kunne ivareta sine oppgaver etter vergemålsloven, jf. vergemålsloven § 54 tredje ledd Se vergemålsloven kapittel 3 for vergemål for barn og kapittel 4 for vergemål for voksne. Utgangspunktet etter vergemålsloven § 16 er at det er den som har foreldreansvar for den mindreårige som er verge, se dermed også punktet ovenfor om «foreldre».

Hvilke opplysninger taushetsplikten omfatter

Taushetsplikten omfatter opplysninger som man får kjennskap til under utførelsen av sitt arbeid for skattemyndighetene og som ellers ikke er offentlig kjent, for eksempel opplysninger om noens

• formues- eller inntektsforhold, (f.eks. om hvem som er eier av en eiendom)
• økonomiske eller bedriftsmessige forhold (f.eks. opplysning om produksjons- eller salgsmetoder, rabattordninger, kundekrets osv.)
• personlige forhold, (f.eks. opplysninger om familieforhold, sykdom, alkoholmisbruk, vandel osv.).

Som «personlige forhold» regnes ikke opplysninger om fødested, fødselsdato og fødselsnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted med mindre opplysningene røper et klientforhold e.l. som må anses personlig, se FIN 28. april 1986 i Utv. 1986/313. Det samme gjelder for D-nummer. Se også folkeregisterloven kap. 10 der offentlige myndigheters og private virksomheters tilgang til taushetsbelagt og ikke-taushetsbelagt informasjon fra Folkeregisteret presiseres. Hva som skal anses som ikke-taushetsbelagte opplysninger etter folkeregisterloven kap. 9 samsvarer i stor grad med opplysninger som ikke skal anses som noens «personlige forhold» etter forvaltningsloven.

Opplysninger om at skattekontoret har opprettet kontrollsak eller endringssak for en navngitt person eller bedrift, omfattes av taushetsplikten. Dette gjelder også alle faktiske forhold i en skattesak.

Taushetsplikten gjelder også for såkalte metadata. Dette innebærer at også opplysninger om tidspunkt for innsendelse, opprettelse og endringer av dokumenter samt elektronisk kommunikasjonsspor er taushetsbelagt.

For privatpersoner må taushetsplikten ses i sammenheng med personvernregelverket, som regulerer adgang og gir vilkår for behandling av personopplysninger. Ved utveksling av personopplysninger eller bruk av slike opplysninger på nye områder, må dette både ha et rettslig grunnlag og taushetsplikten må ikke være til hinder for slik bruk. Se personvernforordningen artikkel 6 og artikkel 9.

Bestemmelsen gjør unntak fra taushetsplikten for innholdet i skattelister og registrering i Merverdiavgiftsregisteret etter nærmere kriterier.

§ 3‑1 annet ledd bokstav a

Uten hinder av taushetsplikten kan det gis opplysning om skattefastsetting slik det fremgår av utlagte skattelister og senere endringer i disse. Innholdet i skattelisten er underlagt taushetsplikt inntil listen er utlagt. At opplysningene på et senere tidspunkt kommer på skattelisten har ikke betydning. Skattelistene oppdateres minst tre ganger i året. Det kan gis innsyn i alle endringene som er gjort i skattelistene i utleggsperioden på 12 måneder. I tillegg kan det gis innsyn i det siste registrerte resultatet selv om dette kommer etter utleggsperioden. Det skal således tas hensyn til endring i fastsettingene som er foretatt selv om disse endringene ikke kommer til uttrykk i offentlige utlagte skattelister. Øvrige endringer omfattes av hovedregelen om taushetsplikt i § 3‑1 første ledd. Se også § 9‑7 Skatteliste.

§ 3‑1 annet ledd bokstav b

Bestemmelsen sier uttrykkelig at skattemyndighetene, uavhengig av taushetsplikten, kan gi opplysninger om hvorvidt en næringsdrivende er eller ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, herunder etter hvilken bestemmelse den næringsdrivende er registrert, eller etter forenklet registreringsordning. Videre kan det opplyses om en særavgiftspliktig er eller ikke er registrert etter særavgiftslovgivningen. Slike opplysninger er ansett som alminnelig kjent. Det kan imidlertid ikke opplyses om hvilken avgiftstype den særavgiftspliktige er registrert for. Slike opplysninger kan si noe om bedriftsmessige forhold og er dermed omfattet av taushetspliktbestemmelsen i første ledd.

Det er kun dagens registreringsstatus som kan gis uhindret av taushetsplikten, ikke hvorvidt vedkommende virksomhet har vært registrert eller var registrert på et bestemt tidspunkt.

§ 3‑1 annet ledd bokstav c

Støttegiver må føre opplysninger om offentlig støtte som omfattes av EØS-avtalen artikkel 61 (1) i Registeret for offentlig støtte. Se lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte § 7 første ledd. Lov om nasjonale saksbehandlingsregler i saker om offentlig støtte trådte i kraft 1. januar 2023 og bestemmelsen i § 7 viderefører registreringsplikten for offentlig støtte uten endringer fra lov om offentlig støtte § 2 a. I Prop. 1 LS (2016-2017) står det dette om bestemmelsen i punkt 19.2.5:

Sitat

Ved lov 10. juni 2016 nr. 24 om endringer i lov om offentlig støtte m.m. (opprettelse av nasjonalt register for offentlig støtte) er det gjort tilpasninger i taushetspliktsbestemmelsene i ligningsloven og merverdiavgiftsloven, som åpner for at opplysninger kan gis til registeret for offentlig støtte uten hinder av lovbestemttaushetsplikt. I Prop. 57 L (2015–2016) er det i punkt 4.4 vist til at det i en ny skatteforvaltningslov vil være naturlig å gi en samlet regulering av unntak fra taushetsplikt for opplysninger om registreringspliktig statsstøtte på området for skatt og avgift.

Etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt kan skattepliktig ikke få taushetsbelagte opplysninger om en annen skattepliktig sine forhold. Bestemmelsen i § 3‑2 går ut på at taushetsplikten for skattemyndighetene etter § 3‑1 ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for skattepliktig eller tredjepart etter reglene om partsinnsyn i skatteforvaltningsloven § 5‑4 Partsinnsyn i saksdokumenter. Bestemmelsen svarer til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1 og tollavgiftsloven § 12‑1 første ledd annet punktum. Regelen begrenses av § 5‑4 femte ledd om forretningshemmeligheter mv.

Skatteforvaltningsloven § 3‑2 gir skattepliktige mulighet til å sikre sin egen rettsstilling. Skattepliktige som mottar taushetsbelagte opplysninger på denne måten vil selv få taushetsplikt etter § 3‑11 Overført taushetsplikt.

Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for partsinnsyn etter skatteforvaltningsloven, men retten til innsyn omfatter ikke saksdokumenter som inneholder forretningshemmeligheter. Dette er en videreføring av rettstilstanden slik den er beskrevet i Rt. 2015/353. Begrensingen fremkommer nå av § 5‑4 femte ledd.

Taushetsplikten etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt, er ikke til hinder for å gi ut opplysninger til ulike offentlige myndigheter. Skattemyndighetene kan gi ut opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter § 3‑1 til offentlige myndigheter når visse vilkår er oppfylt.

Hovedregelen er at taushetsbelagte opplysninger kan gis både på skattemyndighetenes eget initiativ og på forespørsel fra mottakerorganet, se Prop. 1 LS (2018-2019) side 284. Det forutsettes at vilkårene for utlevering som følger av skatteforvaltningsloven § 3‑3 med forskrift er oppfylt. Mottakerorganet kan normalt ikke kreve å få opplysninger utlevert. Et unntak er der dette følger av eget regelverk.

Bestemmelsen gir ikke anledning til å gi opplysninger som offentlige myndigheter har bruk for når de selv skal kjøpe varer og tjenester, for eksempel fordi de ønsker å unngå leverandører som har brutt skattereglene.

Bestemmelsen suppleres av skatteforvaltningsforskriften § 3‑3‑1, hvor det blant annet er inntatt en oppregning av enkelte praktisk viktige tilfeller der vilkårene for utlevering alltid skal anses oppfylt. I det vesentlige er dette tilfeller som tidligere fremgikk av lovbestemmelsen. Disse omtales nærmere nedenfor under tredje ledd.

Rutiner for utlevering

Det er viktig med rutiner som sikrer at utleveringen skjer i samsvar med lovens unntaksregler og at det er sikret dokumentasjon for at utleveringen har skjedd i samsvar med loven. Slike rutiner er viktige av hensyn til den opplysningene gjelder, men også av hensyn til å skjerme saksbehandlere mot påstand om brudd på taushetsplikten. Er det tvil om opplysninger kan utleveres og til hvem, skal Skattedirektoratet kontaktes for avklaring. Avgjørelsen kan også overlates til Skattedirektoratet dersom temaets omfang eller andre spesielle hensyn tilsier det.

Intern utveksling av opplysninger

Skattemyndighetenes taushetspliktsregler er strenge og innebærer en plikt for Skatteetaten til å hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap til bestemte opplysninger. Dette innebærer blant annet at alle i Skatteetaten som ikke har et aktuelt behov for opplysningene i forbindelse med saksbehandling, normalt vil anses som uvedkommende. Den enkelte ansatte i etaten skal ikke gjøre seg kjent med flere taushetsbelagte opplysninger enn det er behov for av hensyn til oppgaveløsningen.

Av hensyn til likebehandling vil det imidlertid være nødvendig at en ansatt har tilgang til andre saker enn dem han eller henne selv er involvert i. Se til sammenlikning forvaltningsloven § 13b nr. 3 som sier at «Taushetsplikt etter [forvaltningsloven] § 13 er ikke til hinder for … at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, bl.a. til bruk ved vegledning i andre saker.» Se også avgjørelsen fra Sivilombudet i SOM 2010/2411. Bestemmelsen er relevant også ved tolking av skatteforvaltningsloven, jf. Ot.prp. 29 (1978-1979) side 10:

Sitat

Også i noen bestemmelser med direkte betydning for allmenheten har departementet foreslått kortfattede hovedregler som forutsetter at detaljspørsmål blir løst i praksis ved fortolkning. Klarest kommer dette fram i § 3‑13 nr. 1 om taushetsplikten, hvor ordet «uvedkommende» trer istedenfor store deler av oppregningene i forvaltningslovens §§ 13 a og 13 b. Departementet foreslår bare de presiseringer av begrepet «uvedkommende» som kan volde tvil i praktisk betydningsfulle tilfelle. Formålet er dels å begrense omfanget av lovteksten, dels å unngå lovendringer som ikke er uttrykk for et endret realitetsstandpunkt.

Se mer om hvem som ansees som uvedkommende under Hvem taushetsplikten gjelder overfor i § 3‑1, første ledd.

Skatteetaten har tilsynsrollen for obligatorisk tjenestepensjon (OTP) knyttet til plikten til å opprette pensjonsordning etter OTP-loven. Skatteetaten som tilsynsmyndighet for OTP har for eksempel adgang til nødvendige opplysninger for utførelsen av denne oppgaven etter skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 bokstav b .

Utgangspunktet er at skattemyndighetene kan utlevere taushetsbelagte opplysninger til offentlige myndigheter dersom det er nødvendig for å utføre mottakerorganets oppgaver etter lov, eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte.

Det er ikke et vilkår at opplysningene er av avgjørende betydning for løsningen av en konkret sak, det er tilstrekkelig at mottakeren vil bli bedre skikket til å løse saken. Med «bedre skikket» menes her at de aktuelle opplysningene vil medføre at mottakeren blir bedre i stand til å behandle sakene sine i samsvar med undersøkelsesprinsippet/utredningsprinsippet som er et grunnprinsipp i den alminnelige forvaltningsretten.

Skattemyndighetene kan også gi ut opplysninger til offentlige myndigheter som ikke omfattes av tilfellene som omhandles i § 3‑3 tredje ledd.

Mottakerorganet må da ha rettslig grunnlag for å motta og brukeopplysningene i sitt eget regelverk, se Prop. 1 LS (2018-2019) side 285. Dette er en del av nødvendighetsvurderingen; det vil ikke være nødvendig å motta opplysninger som ikke kan behandles videre. Mottakers rettslige grunnlag for å benytte opplysningene vil følgelig sette de ytre rammene for vår adgang til å frita fra taushetsplikten.

For at skattemyndighetene skal kunne vurdere om vilkårene i den aktuelle unntaksregelen er oppfylt må mottakerorganet gi tilstrekkelig informasjon til Skatteetaten om hvilket hjemmelsgrunnlag som påberopes for utleveringen og hvilke opplysninger hjemmelsgrunnlaget omhandler. Avhengig av grunnlaget kan det for eksempel være relevant å utdype behovet som mottakeren har for opplysningene i sitt arbeid, om opplysningene skal benyttes til statistikkformål, tilsynsformål osv.

Hjemmelsgrunnlaget til mottaker er avgjørende for hva slags opplysninger som kan deles fra Skatteetaten; manglende klarhet i ordlyd og beskrivelse av behovet hos mottaker fører til uklarhet knyttet til om en opplysningstype kan deles eller ikke. Ved usikkerhet om hvor langt en fritakshjemmel strekker seg tilsier forsiktighetshensyn at man er restriktiv med hva som deles. Ved utforming av nye hjemler om tilgang til taushetsbelagt informasjon som Skatteetaten forvalter er det viktig å utforme disse slik at tolkningstvil i størst mulig grad unngås.

Skatteetaten vurderer henvendelser om fritak fra taushetsplikt ved konkrete anmodninger om fritak fra taushetsplikten for en enkeltperson eller virksomhet. For det store volumet av utleveringer skjer imidlertid vurderingen av om vilkårene for å frita fra taushetsplikten i forbindelse med etablering av en tilgangsløsning direkte til etatens opplysninger via teknisk grensesnitt. Dette stiller ekstra krav til mottakers begrunnelse og dokumentasjon av aktuelle hjemler, da delingen vil kunne skje løpende og uten manuelle operasjoner. Et potensielt brudd på taushetsplikten ved utlevering av overskuddsinformasjon vil dermed kunne få et stort omfang.

Det er et vilkår at utleveringen ikke er uforholdsmessig. Dette innebærer at det skal foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering av om ulempene ved utlevering er uforholdsmessig store sammenlignet med de fordelene den medfører for mottakeren (forholdsmessighetsprinsippet). Ulemper ved utleveringen kan for eksempel være inngrep i personvernet og fare for at opplysninger av konkurransemessig betydning kommer på avveie.

Ved vurderingen av om kravet til forholdsmessighet etter § 3‑3 annet ledd er oppfylt skal det legges vekt på om mottakerorganet vil settes bedre i stand til å treffe en riktig avgjørelse, eller utføre en mer effektiv og hensiktsmessig tjeneste enn om det ikke hadde mottatt opplysningene. Det skal videre legges vekt på formålet med behandlingen av opplysninger hos mottakerorganet, om det er underlagt taushetsplikt, hvilke opplysninger som utleveres og antall personer som får tilgang til opplysningene. Momentene understreker at de generelle personvernprinsippene som kommer til uttrykk i personvernforordningen, skal tas i betraktning når spørsmålet om utlevering vurderes. Dette innebærer at mottakerorganets behov for opplysninger fra skattemyndighetene må være nødvendig og forholdsmessig sammenlignet med den ulempen tilgangen eventuelt medfører for de registrerte. På noen områder kan det for eksempel være utfordrende for de registrerte å fremskaffe korrekte og oppdaterte opplysninger, som skal brukes av mottakerorganet. Utlevering av de aktuelle opplysningene fra Skatteetaten kan da være i mottakers interesse.

Etter denne bestemmelsen kan det bl.a. gis forskrift om enkelte tilfeller der opplysninger skal kunne utleveres uten at det er nødvendig å foreta en konkret vurdering av om vilkårene i bestemmelsens første og andre ledd er oppfylt.

Skatteforvaltningsforskriften § 3‑3‑1tilsvarer reglene som tidligere sto i loven § 3‑3 bokstav a til k om utlevering av opplysninger til offentlige myndigheter, med noen tillegg. Endringen er ment å være av lovteknisk karakter, og opplysninger kan alltid utleveres i de tilfellene som nevnes i forskriften. Hensikten med opplistingen i forskriften er å forenkle delingsvurderingen i enkelte tilfeller der vilkårene for unntak fra taushetsplikt alltid skal anses oppfylt. Dette er omtalt i Prop. 1 LS (2018-2019) punkt 17.5.

Utleveringsadgangen i de tilfellene som er oppregnet i forskriften skal videre suppleres av den utleveringsadgangen som følger direkte av loven, jf. Prop. 1 LS (2018 – 2019) punkt 17.5.3. Dette betyr at dersom vilkårene i forskriftens kasuistiske oppregning for et gitt tilfelle ikke er oppfylt, kan utlevering til vedkommende myndighet likevel være aktuelt etter en konkret vurdering etter hovedregelen i § 3‑3 første og andre ledd. Hensikten med opplistingen i forskriften er å forenkle delingsvurderingen i enkelte tilfeller der vilkårene for unntak fra taushetsplikt alltid skal anses oppfylt.

Selv om den aktuelle saken omfattes av tilfellene som nevnes i § 3‑3‑1i forskriften, er det viktig at søkeren oppgir sitt eget hjemmelsgrunnlag for å kunne innhente opplysningene, og beskriver hvorfor disse opplysningene er relevante for å oppfylle vedkommendes formål. Dette er nødvendig for at Skatteetaten skal kunne vurdere om vilkårene i de ulike tilgangsbestemmelsene er oppfylt. For utlevering etter § 3‑3‑1 annet ledd bokstav a er det f.eks. et vilkår at mottaker «kan ha bruk for dem» for et nærmere angitt formål. Mottaker vil f.eks. ikke ha bruk for opplysninger de ikke har hjemmel for å benytte. Det kan derfor ikke utleveres taushetsbelagte opplysninger i disse tilfellene. Det vil heller ikke foreligge behandlingsgrunnlag etter personopplysningsloven til å behandle slike. Det er derfor ikke tilstrekkelig at søker viser til at de som sådan faller inn under ett eller flere av alternativene i § 3‑3‑1. Dette følger av kravet til dataminimering som både gjelder ved behandling av personopplysninger og andre type opplysninger.

I tilfeller der det er langvarig praksis for utlevering av opplysninger til et mottakerorgan som faller inn under et av alternativene i bestemmelsen, kan det bli nødvendig å gjøre en fornyet vurdering av adgangen til utlevering. Dette kan gjelde for eksempel der mottakerorganet har behov for flere opplysninger enn de tidligere har fått, eller utleveringstjenesten skal moderniseres eller digitaliseres. For nye mottakerorganer bør vurderingene fremgå av forarbeider, slik at utleveringsadgangen kan anses forhåndsvurdert.

Forskriften gir ingen uttømmende oversikt over hvilke opplysninger som kan gis til myndighetene som omfattes av den. Av Prop. 1 LS (2018-2019) punkt 17.5.3 fremgår det at det ikke er noen begrensninger i hvilke opplysningstyper som skal kunne utleveres. Utgangspunktet er følgelig at også særskilte kategorier av opplysninger kan utleveres. Merk imidlertid at dette bare vil være aktuelt i svært få tilfeller da vilkårene for utlevering er strenge.

Hvis Skatteetaten konkluderer med at vilkårene etter skatteforvaltningsloven § 3‑3 første ledd er oppfylt, kan skattemyndighetene også utlevere opplysninger til andre formål som gjelder myndigheter som er omhandlet i forskriftens kasuistiske oppregning.

Nedenfor følger en alfabetisk gjennomgang av mottakere som omfattes av skatte­forvaltningsforskriften § 3‑3‑1 (2). Listen er ikke uttømmende.

A-krimsentrene og andre etablerte samarbeid mot arbeidslivskriminalitet

Generelt om forvaltningsloven § 13 g

Forvaltningsloven § 13 g gir hjemmel til deling og behandling av opplysninger som kommer fra organer underlagt forvaltningsloven. I henhold til forvaltningsloven § 13 g kan det gis forskrift om at taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 ikke skal være til hinder for at nærmere angitte organer kan dele og på andre måter behandle opplysninger for å utføre bestemte oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet. Forutsetningen er at delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den som opplysningene gjelder, jf. kgl.res. 17. juni 2022 punkt 2.

Forvaltningsloven § 13 g siste punktum åpner for at i de tilfeller særlovgivningen begrenser adgangen til å dele opplysninger som omfattes av § 13 b første ledd (for eks. NAV-loven § 7), kan forskriften omfatte denne type informasjon når det foreligger et etablert samarbeid mellom organer, jf. kgl.res. 17. juni 2022 punkt 5.4.1. Kravet om at delingsadgangen må skje i et etablert samarbeid, gjelder bare for opplysninger som i særlovgivningen er underlagt strengere taushetspliktregler enn i forvaltningsloven § 13 b, jf. Prop. 166 L (2020-2021).

Deling av taushetsbelagte opplysninger

De ulike deler av Skatteetaten er underlagt taushetsplikt etter forskjellige regelverk, herunder skatteforvaltningsloven m/forskrift, forvaltningsloven og a-kriminformasjonsforskriften. A-kriminformasjonsforskriften § 3 første ledd hjemler deling av opplysninger mellom mottaker- og avsenderorganene som er navngitt i bestemmelsen, begrenset til oppgaver som omfatter «å forebygge, avdekke, forhindre eller sanksjonere lovbrudd som kan gi dårligere arbeidsvilkår, krenke arbeidstakeres rettigheter, skade konkurransen i næringslivet eller medføre misbruk av skatte-, avgifts- eller velferdsordninger». Dette gjelder selv om organene har taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13. Dette innebærer at a-kriminformasjonsforskriften både supplerer og utvider Skatteetatens rettslige grunnlag for innhenting av opplysninger fra andre offentlige organer.

Det følger av a-kriminformasjonsforskriften § 3 annet ledd at organene som er nevnt i første ledd, på samme vilkår kan dele slike opplysninger med Skatteetaten, Tolletaten, politiet og medarbeidere i Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter selv om disse ikke eller bare delvis er underlagt forvaltningsloven.

Skattemyndighetene kan med hjemmel i skatteforvaltningsforskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav m gi opplysninger til offentlige myndigheter som nevnt i a-kriminformasjonsforskriften for å forebygge, avdekke, forhindre eller sanksjonere arbeidslivskriminalitet. Kravet er at opplysningene er til bruk for medarbeiderne på a-krimsentrene og i andre etablerte regionale/lokale samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. «Bruk» omfatter også kartlegging og analyse. Arbeidslivskriminalitetsbegrepet i skatteforvaltningsforskriften § 3‑3‑1 bokstav m antas tolket på samme måte som a-kriminformasjonsforskriften § 3 første ledd, dvs. som en henvisning til «forebygge, avdekke, forhindre eller sanksjonere lovbrudd som kan gi dårligere arbeidsvilkår, krenke arbeidstakeres rettigheter, skade konkurransen i næringslivet eller medføre misbruk av skatte-, avgifts- eller velferdsordninger.»

Deling med hjemmel i a-kriminformasjonsforskriften vil være noe videre enn etter skatteforvaltningsloven § 3‑3 første ledd fordi slik deling både kan skje i Skatteetatens og det mottakende organs interesse.

Når medarbeidere hos skattemyndighetene deltar i andre operative samarbeidsfora enn a-krimsentrene, og andre etablerte regionale/lokale samarbeid med etater som ikke er nevnt i a-kriminformasjonsforskriften, vil deling av opplysninger med andre offentlige etater måtte skje etter hjemmelen i den generelle bestemmelsen i lovens § 3‑3 første og annet ledd.

De andre etatene som deltar ved a-krimsentrene, har selv taushetsplikt og opplysningene blir gitt til en begrenset krets av personer.

Opplysningene som utleveres, skal bare kunne brukes av de medarbeiderne som deltar i samarbeidet ved a-krimsentrene og ved andre etablerte regionale/lokale samarbeid mot arbeidslivskriminalitet. Opplysningene kan ikke videreformidles ubehandlet til andre i de aktuelle etatene. Opplysninger som har vært gjenstand for en viss saksbehandling av etatene (saksopplysninger), kan imidlertid deles med egen etat for videre oppfølging. Dersom a-krimsentrene og andre etablerte regionale/lokale samarbeid mot arbeidslivskriminalitet ikke har hatt noen reell befatning med opplysningene, må utlevering skje med hjemmel i loven § 3‑3 første ledd.

Annen behandling

Det kan etter forvaltningsloven § 13 g gis hjemmel i forskrift om annen behandling av opplysninger i forbindelse med slik deling. Dette gjelder selv om ikke mottakerorganet er bundet av forvaltningslovens taushetspliktsbestemmelser. Behandling omfatter her blant annet videre deling, lagring, bruk, sammenstilling og sletting av opplysninger, jf. Prop. 166 L (2020-2021) punkt 8.

Sammenstilling

Med sammenstilling av opplysninger menes å koble sammen opplysninger både om den enkelte borger fra flere kilder og om grupper av borgere, jf. Finansdepartementets høringsnotat «Forslag til endringer i reglene om Skatteetatens informasjonsbehandling» av 23. mars 2018 punkt 4.2.2.2.

A-kriminformasjonsforskriften § 5 hjemler på nærmere angitte vilkår sammenstilling av opplysninger som er delt med hjemmel i § 3.

Adgang til deling av opplysninger tilbake til respektive etater

Opplysninger som deles og sammenstilles etter a-kriminformasjonsforskriften §§ 3 og 5, for eksempel i rapporter, som baserer seg på arbeid som er gjort i tilknytning til det etablerte samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet, kan tas med tilbake til de respektive myndighetene for videre oppfølging av saken.

Arbeidstilsynet

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav n kan opplysninger gis til offentlige myndigheter som kan ha bruk for dem i sitt arbeid med tilsyn etter arbeidsmiljølovgivningen. Arbeidstilsynet kan kreve opplysningene utlevert etter arbeidsmiljøloven § 18‑5 annet ledd første punktum.

Finansdepartementet

Finansdepartementet kan gis alle opplysninger som det har behov for i sitt arbeid. Finansdepartementet har taushetsplikt etter skatteforvaltningsloven og ikke etter forvaltningsloven, jf. § 3‑11 Overført taushetsplikt.

Finanstilsynet

Finanstilsynet kan gis opplysninger som de har bruk for i sitt arbeid.

Fiskarmanntalet

Skattemyndighetene plikter å gi manntallsfører for fiskarmanntalet, dvs. regionkontorene i Fiskeridirektoratet, nødvendige opplysninger for føring av manntall for fiskere og fangstmenn, jf. forskrift 18. desember 2008 nr. 1436 om føring av manntall for fiskarar og fangstmenn gitt med hjemmel i lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 4.

Folkeregistermyndigheten

Folkeregistermyndigheten har krav på alle opplysninger som anses nødvendig for folkeregistreringen, jf. folkeregisterloven § 7‑1.

Forsvaret

Skattemyndighetene plikter å gi Forsvarets personell og vernepliktssenter og heimevernsdistriktene de opplysninger, oppgaver og attestasjoner som de har bruk for i forbindelse med utskriving, rulleføring og innkalling av mannskaper, jf. forsvarsloven § 58.

Forsynings- og beredskapsmyndighetene

Skattemyndighetene plikter å gi forsynings- og beredskatsmyndighetene de opplysninger som er nødvendige for deres virksomhet etter næringsberedskapsloven § 15.

Fylkesrevisjon

Fylkesrevisjonen kan gis opplysninger til bruk ved kontroll av fylkeskommunens virksomhet i fylket.

Garantikassen for fiskere

Garantikassen for fiskere kan gis opplysninger som er nødvendige for kontroll i forbindelse med utbetaling av arbeidsledighetstrygd og garantilott, jf. lov om pensjonstrygd for fiskere § 29.

Gjeldsordning for privatpersoner

Privatperson som søker namsmyndighetene om gjeldsordning skal avgi erklæring om at namsmyndighetene kan få opplysninger som er av betydning for en gjeldsordning, jf. lov om frivillig og tvungen gjeldsordning § 2‑1. Skattekontoret skal derfor gi nødvendige opplysninger til dette formål. Namsmyndighetene kan ikke få opplysninger om skyldners ektefelle eller samboer uten særskilt erklæring fra denne.

Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet kan gis opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkebevillingssaker for alkohol, alkoholloven.

Helse- og sosialstyret, sosialtjenesten

Kommunen kan gis taushetsbelagte opplysninger i den utstrekning de trenger opplysningene i arbeidet med tildeling av offentlige midler eller i forbindelse med fastsetting av egenandel etter sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Se sosialtjenesteloven § 43.

Husbanken

Husbanken kan få opplysninger som den kan ha bruk for i sitt arbeid med å yte bidrag eller tilskudd. Se husbankloven § 10.

Innkrevingsmyndighet

Fra 2026 er Statens innkrevingssentral, Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav og innkreving av skatte- og avgiftskrav samlet til én innkrevingsmyndighet i Skatteetaten, Innkrevingsmyndigheten. Det følger av innkrevingsloven § 11 tredje ledd at departementet kan gi forskrift om at offentlige myndigheter, offentlige innretninger mv. og deres ansatte skal gi opplysninger som kan ha betydning for innkrevingen, uten hinder av taushetsplikt. Opplysningsplikten er nærmere regulert i innkrevingsforskriften § 11-1 første ledd bokstav a. Skattemyndighetene skal uten hinder av taushetsplikt og etter krav fra Innkrevingsmyndigheten gi opplysninger om

• beregnet forskuddstrekk
• skattetrekk
• forskuddsskatt
• beløp til utbetaling,
• inntektsopplysninger
• formuesgoder, eierforhold og rettighetshavere samt øvrige opplysninger som fremgår av skattemeldingen og skatte- og avgiftsoppgjør, og grunnlaget for dem", jf. innkrevingsforskriften § 11-1 første ledd bokstav a. Opplysninger skal også gis om skyldners ektefelle eller samboer når Innkrevingsmyndigheten krever det, jf. § 11-1 annet ledd.
  

Justisdepartementet

Justisdepartementet kan få opplysninger til bruk i sitt arbeid med saker om fri rettshjelp.

Kommunen og dens organer

Kommunen kan gis opplysninger den kan ha bruk for i sitt arbeid med skatt, avgift, gebyr, tilskudd eller bidrag eller opplysninger som kan utleveres uten hinder av taushetsplikten. Kommunen kan for eksempel få opplysninger for beregning av egenandel for praktisk bistand og opphold på institusjon, samt til beregning av redusert foreldrebetaling for barnehage og skolefritidsordning. Kommunen kan f.eks. også få opplysninger til beregning av behovsprøvde stønader på det boligsosiale feltet.

Kommunene er innkrevingsmyndighet for kommunale skatte- og avgiftskrav som er hjemlet i særlovgivningen, og kan få skatte- og inntektsopplysninger som er nødvendige for innkrevingen.

Skattekontoret skal gi eiendomsskattekontoret alle opplysninger som er nødvendig for utskriving av eiendomsskatten. Se eigedomsskatteloven § 18.

Konkurransemyndighetene

Konkurransemyndighetene har rett til nødvendige skatteopplysninger for å kunne utføre sine oppgaver, jf. konkurranseloven § 24. Konkurransemyndighetene omfatter vedkommende departement og Konkurransetilsynet.

Konkursbo

Under behandling av et konkursbo, har bostyreren eller tingretten rett til å få opplysninger om konkursskyldnerens formues- og inntektsforhold uten hinder av taushetsplikten. Se konkursloven § 101. Det er ikke anledning til å gi opplysninger om konkursskyldnerens ektefelle eller samboer.

Bostyreren eller tingretten har ikke rett til å få opplysninger om de personlige inntekts- eller formuesforhold til selskapets forretningsfører eller styremedlemmer ved et aksjeselskaps konkurs, se også FIN 23. juni 2004 i Utv. 2004/806.

Bostyrer i konkursbo skal ha tilgang til opplysninger i valutaregisteret for å ivareta sine oppgaver etter konkursloven. Se valutaregisterloven § 6 andre ledd. Utgangspunktet er at bostyrer kun kan motta opplysninger fra valutaregisteret om skyldner. Dette gjelder også i de tilfeller skyldner er en juridisk person.

Taushetsplikten er videre til hinder for å utlevere gamle bokettersynsrapporter vedrørende en konkursdebitors virksomhet, når det er på det rene at de gjelder avsluttede forhold som ikke har noen forbindelse med aktuelle skatte- og avgiftskrav overfor konkursboet. I slike tilfeller må bostyrer innhente samtykke fra konkursdebitor.

Lånekassen

Lånekassen kan få nødvendige opplysninger om søker/låntakers inntekt med eventuelt særfradrag, samt spesifikasjon av formue. Det kan også gis nødvendige opplysninger om ektefelles økonomi, samt samboers og forsørgeres økonomi. Se lov om utdanningsstøtte § 23 og forskrift om behandling av personopplysninger i Lånekassen § 1.

Mattilsynet

Mattilsynet kan gis taushetsbelagte opplysninger som er nødvendig for utøvelsen av sitt virke, se matloven § 23.

Namsmyndighetene

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav i kan opplysninger gis til namsmyndighetene i saker om utlegg eller arrest. Dette fulgte tidligere av skatteforvaltningsloven § 3‑3 bokstav i. Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav k kan opplysninger gis til den alminnelige namsmannen og tingretten til bruk i skiftesak når en innsynsbegjæring gjelder fastsetting av skatt for avdøde, og det ikke foreligger noen formell beslutning om skifteform.

Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter

Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) utarbeider nasjonale trussel- og risikovurderinger som grunnlag for strategiske beslutninger om tiltak innen økonomisk kriminalitet, herunder arbeidslivskriminalitet. Det utarbeider etterretningsprodukter som gir grunnlag for innsats mot kriminalitet.

NTAES omtaler ikke enkeltpersoner eller selskap i sine rapporter. Senteret er imidlertid også avhengig av opplysninger om slike for å foreta vurderingen som rapportene/analysene skal bygge på. Etter skatteforvaltningsforskriften § 3-3-1 annet ledd bokstav l kan skattemyndighetene gi opplysninger til medarbeidere på NTAES uten hinder av taushetsplikten. Vilkåret er at NTAES har bruk for opplysningene. Ved denne vurderingen legges det stor vekt på NTAES´ vurdering av nødvendigheten av opplysningene for å forebygge, avdekke, forhindre eller sanksjonere arbeidslivskriminalitet. Utlevering av opplysninger til NTAES vil innebære videreformidling av en betydelig mengde personopplysninger til nytt register. Regler for dette registeret finnes i politiregisterforskriften kap. 59.

Opplysninger som behandles ved senteret er bare tilgjengelig for personer som gjør tjeneste ved senteret, og skal ikke brukes til andre formål enn senterets oppgaver.

NAV/Trygderetten

Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten, har rett til å kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikten som ledd i sin behandling av om vilkårene for en ytelse er til stede. Det samme gjelder for etterfølgende kontroll av innvilget ytelse, jf. folketrygdloven § 21-44.

NAV har rett til å innhente de opplysninger som er nødvendige i forbindelse med behandling av søknader om stønad under arbeidsløshet. Se lov om arbeidsmarkedstjenester § 19 annet ledd, jf. folketrygdloven § 21-4. NAV kan også kreve alle opplysninger som er nødvendig for at de kan gjennomføre sine oppgaver knyttet til pensjon, jf. folketrygdloven § 21- 4, lov om pensjonstrygd for fiskere § 29.

Trygderetten har ved anke den samme rett til opplysninger som folketrygdens organer.

Obligatorisk tjenestepensjon m.m.

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav b kan opplysninger gis til offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om obligatorisk tjenestepensjon, inn- og utførsel av varer, regnskapsplikt og regnskapsførere, revisjonsvesen, lotteri, aksjeselskaper eller stiftelser, og til offentlig myndighet som reviderer offentlig virksomhet.

Offentlig myndighet

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet leddbokstav d kan opplysninger gis til offentlig myndighet når det er nødvendig for å innhente ytterligere opplysninger. Bestemmelsen samsvarer med tollavgiftsloven § 12‑1 annet ledd.

Offentlig oppnevnt granskningskommisjon

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav e kan opplysninger gis til offentlig oppnevnt granskningskommisjon. Bestemmelsen tilsvarer tollavgiftsloven § 12‑1 annet ledd.

Granskningskommisjon, kontrollutvalg eller annet særskilt organ som er oppnevnt av Kongen, Stortinget, et departement eller en statsforvalter kan, for å granske faktiske forhold med sikte på å avdekke lovbrudd eller kritikkverdige forhold, få utlevert opplysninger som er nødvendige for å utføre slikt arbeid.

Oppgaveregisterloven

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav j kan opplysninger gis i forbindelse med utveksling av informasjon (samordning) som forutsatt i oppgaveregisterloven.

Politiet

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav f kan opplysninger gis til politiet eller påtalemyndigheten til bruk i straffesak. Bestemmelsen sto tidligere i skatteforvaltningsloven § 3‑3 bokstav f.

Innenfor Skatteetatens forvaltningsområde

Etter bokstav f første punktum kan opplysninger gis til politi eller påtalemyndighet til bruk i straffesak innenfor Skatteetatens eget forvaltningsområde, herunder regnskaps- og revisjonslovgivningen, jf. Innst. O. nr. 46 (1991-92) s. 20.

Opplysningene må i utgangspunktet knytte seg til skattepliktig som er mistenkt i straffesaken. For å belyse den mistenkte skattepliktiges straffbare forhold, kan det også kreves opplysninger om andre skattepliktige enn den mistenkte.

Utenfor Skatteetatens forvaltningsområde

Ved overtredelse utenfor Skatteetatens forvaltningsområde, kan opplysninger bare gis når det foreligger «rimelig grunn til mistanke» om overtredelse som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Hvorvidt det foreligger «rimelig grunn til mistanke» om et straffbart forhold vil bero på en konkret sannsynlighetsvurdering. I vurderingen inngår en bedømming av graden av mulighet/sannsynlighet for at det foreligger et straffbart forhold. Skattemyndighetene bør som et utgangspunkt ha opplysninger av en viss troverdighet om arten og omfanget av det straffbare forholdet, og helst noen avgrensninger knyttet til når og hvor det straffbare forhold har funnet sted, før det gis opplysninger til politi eller påtalemyndighet. Det kreves ikke at mistanken retter seg mot en bestemt person. Hvilken sannsynlighetsgrad som bør kreves vil særlig variere med hvor alvorlig det mulige straffbare forholdet er. Ved et mulig alvorlig straffbart forhold kreves det mindre grad av sannsynlighet enn ved et forhold av alminnelig karakter, se Ot.prp. nr. 31 (2007-2008) punkt. 8.3.4.2. Også «rimelig grunn til mistanke» om planlegging eller forberedelser til en svært alvorlig straffbar handling kan videreformidles til politi eller påtalemyndighet. Uavhengig av strafferamme kan det gis opplysninger om brutto- og nettoinntekt, bruttoformue og gjeld til bruk under utmåling av straff eller erstatning i straffesaken.

Påtalemyndigheten kan som ledd i etterforskning av sak om skatteunndragelse overlevere beslaglagte dokumenter til skattemyndighetene for vurdering av endringsfastsetting og tilleggsskatt når dette skjer i påtalemyndighetens interesse. Dette gjelder også korrespondanse mellom advokat og klient der begge er mistenkt for samme forhold, se Høyesteretts dom i Rt. 2008/158.

Økokrim

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav g kan opplysninger gis til Økokrim, når Økokrim framsetter anmodning om dette på bakgrunn av en melding om mistenkelig transaksjon gitt i medhold av hvitvaskingsloven. Bestemmelsen var tidligere gitt i skatteforvaltningsloven § 3‑3 bokstav g.

Skattemyndighetene behøver i disse tilfellene ikke foreta noen vurdering av om det foreligger rimelig grunn til mistanke eller ikke. Opplysninger mottatt fra utenlandsk myndighet gjennom skatteavtale kan ikke utleveres til Økokrim i medhold av denne bestemmelsen med mindre den aktuelle avtalen åpner for dette.

Riksrevisjonen

Riksrevisjonen kan gis opplysninger til bruk ved revisjon av offentlig virksomhet, se lov om Riksrevisjonen § 6‑1.

Salgs- og skjenkebevillingssaker

Bevillingsmyndigheten skal gis opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkebevillingssaker for alkohol, se alkoholloven § 1‑15.

Sivilombudet

Sivilombudet kan kreve de opplysninger ombudet måtte ha behov for under utførelsen av oppgaver etter sivilombudsloven § 20.

Skatteavtaler

I skatteavtalene kan det være fastsatt at opplysninger som er mottatt eller innhentet gjennom skatteavtalene bare skal kunne brukes i skattesaker. I så fall kan de ikke utleveres til politi eller påtalemyndighet i annet enn skattesak. Hvordan opplysninger mottatt gjennom skatteavtale kan brukes vil bero på en konkret tolkning av den enkelte skatteavtale, se Ot.prp. nr. 31 (2007-2008) punkt. 8.3.4.1.

Statistikk

Etter forskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav c, kan opplysninger gis til offentlig myndighet for bruk til statistikkformål.

Adgangen til utlevering for dette formålet gjelder også opplysninger som kan føres tilbake til en konkret skattepliktig. Utlevering av opplysninger i statistisk form og opplysninger der individualiserende kjennetegn er utelatt omfattes av § 3‑7 første ledd bokstav b om «statistisk form» mv.

Statsforvalteren

Statsforvalteren skal få opplysninger som er nødvendige for behandlingen av salgs- og skjenkebevillingssaker for alkohol etter alkoholloven.

Statsforvalteren kan etter samtykke fra skattepliktig få opplysninger til bruk i sitt arbeid med saker om fri rettshjelp. Statsforvalteren har rett til innsyn i opplysninger om personer under vergemål og om personer begjært satt under vergemål, når slikt innsyn er nødvendig for at statsforvalteren skal kunne ivareta sine oppgaver etter vergemålsloven, jf. vergemålsloven § 54 tredje ledd.

Stiftelser og lotteri

Opplysninger kan gis til offentlig myndighet for bruk i forbindelse med håndheving av lovgivningen om stiftelser og lotteri. Dette var nytt i skatteforvaltningsloven. Bakgrunnen var behovet for at skattemyndighetene skal kunne utveksle opplysninger med Stiftelsestilsynet og Lotteritilsynet.

I stiftelser skjer det ikke noen eierkontroll i motsetning til i selskaper og en utvidet adgang til å utveksle opplysninger vil muliggjøre et mer effektivt samarbeid i kontrollsammenheng. Se nærmere i Prop. 38 L (2015-2016) Lov om skatteforvaltning punkt 9.4.4.

Tollmyndighetene

Tolletaten kan få alle opplysninger som den kan ha bruk for i sitt arbeid med kontrollvirksomhet. Se tollavgiftsloven § 10‑3 annet ledd og vareførselsloven § 8‑14 annet ledd.

Vergemålsmyndighet

Etter skatteforvaltningsforskriften § 3‑3‑1 annet ledd bokstav h kan taushetsbelagte opplysninger utleveres til offentlige myndigheter dersom en aktuell lovbestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å gi opplysningene. Dette vil gjelde vergemålsmyndighetenes kontroll av vergeregnskapet, jf. vergemålsloven § 54 tredje ledd.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at finansinstitusjoner mv. fortsatt skal ha tilgang til opplysninger om skattepliktige etter at tilgangen til skattelistene ble snevret inn. Det er forutsatt at opplysningene blir sikret trygg behandling, jf. Ot.prp. nr. 34 (2003-2004) Om lov om endringar i skattelovgivinga mv. Det fremkommer i punkt 2.9.7.3 at:

Sitat

Bruken av opplysningane skal følgje føresegnene i personopplysningslova. Opplysningar som er henta inn av kredittopplysningsverksemder kan derfor berre brukast ved kredittvurdering.

Det er kredittopplysningsvirksomheter etter kredittopplysningsloven som har tilgang til opplysninger etter bestemmelsen. Det må kunne dokumenteres at virksomheten driver kredittopplysningsvirksomhet etter nevnte lov.

Bestemmelsen omhandler unntak fra taushetsplikten ved utlevering av opplysninger om petroleumsvirksomhet. Den er en videreføring av regelen i petroleumsskatteloven § 6 a.

Opplysninger som skattemyndighetene får om selskaper eller personer som er skattepliktige etter petroleumsskatteloven, kan uten hinder av taushetsplikten gjøres tilgjengelig for annen offentlig myndighet, f.eks. Energidepartementet. Dette gjelder i den utstrekning det er nødvendig for arbeid med å anslå fremtidige skatter og avgifter fra petroleumsvirksomheten på den norske kontinentalsokkelen i forbindelse med utarbeidelse av meldinger og proposisjoner til Stortinget.

Dette er en videreføring av regelen i petroleumsskatteloven § 6 nr. 6 om at opplysninger som gis myndighetene i henhold til § 8‑10 Melding om realisasjon av naturgass mv., kan utleveres til Energidepartementet uten hinder av taushetsplikt. Bestemmelsen går lenger enn regelen i første ledd da opplysningene. Energidepartementet får, knytter seg til arbeidsoppgaver utover arbeid med skatt. Bakgrunnen for unntaket er å unngå dobbelrapportering for den skattepliktige. Tidligere var selskapene pålagt samme rapporteringsplikt til Energidepartementet som de har til skattemyndighetene. For å unngå dobbelrapportering, har Energidepartementet fått tilgang til opplysningene som går inn i skattemyndighetenes gassdatabase, mens den særskilte rapporteringsplikten til departementet ble opphevet.

Bestemmelsen omhandler unntak fra taushetsplikten ved utlevering av opplysninger til fellesorganet etter AFP-tilskottsloven, pensjonsinnretninger som har offentlig tjenestepensjon og private pensjonsinnretninger. Unntak fra taushetsplikten ved utlevering av opplysninger til pensjonsinnretninger som har pensjonsordning etter innskuddspensjonsloven, foretakspensjonsloven eller tjenestepensjonsloven er omfattet av bestemmelsen fra 1. januar 2021.

Unntaket gjelder tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt for arbeidstakere som er omfattet av en avtale om avtalefestet pensjon (AFP). Taushetsplikten gjelder tilsvarende for den som får opplysningene, se § 3‑11 Overført taushetsplikt. Det er et vilkår at arbeidstakerne det søkes opplysninger om, er omfattet av en avtale om avtalefestet pensjon.

Om Fellesorganets oppgaver mv. står følgende i Ot.prp. nr. 111 (2008-2009) til § 32, endring i andre lover:

Sitat

Fellesorganet etter § 18 (AFP-tilskottsloven) er blant annet tillagt oppgaven med å fastsette premien som arbeidsgiverne skal betale, og skal også kontrollere om den enkelte arbeidstaker fyller de individuelle tariffmessige vilkår for pensjon. Lovforslaget innebærer at det etableres (...) tilgang til skatteetatens lønns- og trekkoppgaveregister for å muliggjøre utførelsen av disse oppgavene. Adgangen er begrenset til opplysninger om arbeidstakere hos arbeidsgivere som er omfattet av en AFP-avtale. Opplysningene skal bare kunne brukes av den som trenger opplysningene, og bare til det formålet de er innhentet for. Taushetsplikten etter ligningsloven § 3‑13 skal gjelde for fellesorganet i relasjon til opplysningene, som også er underlagt personopplysningslovens regler om behandling og oppbevaring av opplysningene.

Unntaket gjelder elektronisk tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt og pensjonsgivende inntekt for personer som mottar uførepensjon eller avtalefestet pensjon fra innretningen. Formålet er å sette pensjonsinnretningen i stand til å gjennomføre et etteroppgjør for å beregne korrekt uførepensjon eller avtalefestet pensjon dersom pensjonsmottakeren har fått utbetalt for lite eller for mye pensjon. Bestemmelsen er en videreføring av ligningsloven § 3‑13 nr. 8. Bestemmelsen ga tidligere uttrykk for at pensjonsinnretningene skulle ha tilgang til brutto arbeidsinntekt, noe som senere ble endret til pensjonsgivende inntekt. Forarbeidene har imidlertid vært klare på at behovet for opplysninger også gjaldt mer spesifiserte inntektsopplysninger. Ved lov 23, juni 2020 nr. 108 ble bestemmelsen gjenopprettet slik at det er klart at taushetsplikten ikke stenger for at pensjonsinnretningene kan få opplysninger om brutto arbeidsinntekt.

Taushetsplikten gjelder tilsvarende for den som får opplysningene, se § 3‑11 Overført taushetsplikt. Det er et vilkår at personer det søkes opplysninger om, mottar uførepensjon eller avtalefestet pensjon fra pensjonsinnretningen.

Skatteetaten kan dele inntektsopplysninger med private pensjonsinnretninger til bruk i deres arbeid med ajourhold og oppfølging av en av de tre nevnte produktlovene. Arbeidsgiver som har plikt til å ha ordning om obligatorisk tjenestepensjon må etter OTP-loven § 7 identifisere selskap de har avtale med. Opplysningen skal gis i skattemeldingen etter skatteforvaltningsloven § 8‑6. For å sikre at opplysningene deles med de rette pensjonsinnretningene, skal arbeidsgivere i a-meldingen rapportere hvilken pensjonsinnretning det er inngått avtale med. Opplysningene som kan deles er begrenset til tidsrommet gjeldende pensjonsinnretning har avtale med pensjonsmottaker eller pensjonsmottakers arbeidsgiver. Opplysninger som ikke er innenfor avtaletidspunktet vil ikke være «nødvendige» i henhold til bestemmelsen, da pensjonsinnretningens behov for opplysningene er knyttet til avtalen med pensjonsmottaker.

Bakgrunn for bestemmelsen er at et av vilkårene for å få ny AFP i offentlig sektor, er at medlemmet ved 62 år har vært arbeidstaker i minst syv av de siste ni årene hos en arbeidsgiver med tariffavtale hvor staten er part eller tilsvarende avtale om avtalefestet pensjon. I dette inngår også tid arbeidstakeren har vært omfattet av privat AFP i denne perioden, dersom dette gjør at ansiennitetskravet oppfylles. Videre er det blant annet vilkår om at vedkommende i de samme syv av de siste ni årene ikke har hatt annen inntekt som overstiger pensjonsgivende inntekt fra arbeidsgivere som nevnt over. Se Prop. 10 (2024-2025) pkt. 2.2.1.

For å avklare om søkeren har hatt «annen inntekt» som overstiger pensjonsgivende inntekt fra arbeidsgivere i offentlig sektor eller fra private AFP-bedrifter, vil det være behov for å innhente opplysninger fra Skatteetaten om inntektsforhold. Dette kan være inntekter fra private bedrifter som ikke har AFP, næringsinntekter, dagpenger ved permittering mv.

Bestemmelsen innebærer videreformidling av opplysninger som Skatteetaten har rettslig grunnlag for å behandle på angitte måter. Det er derfor lagt til grunn at bestemmelsen også hjemler adgang for viderebruk av personopplysningene til nye og uforenlige formål. Se Prop. 10 (2024-2025) pkt. 2.2.1.4.

Bestemmelsen presiserer at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger utleveres i nærmere bestemte tilfeller hvor det ikke er behov for beskyttelse. Bestemmelsen er formulert som en «kan-regel» («ikke til hinder for») og gir ikke allmenheten noe krav på opplysninger. Skatteetaten vil fortsatt ha en rett til å forholde seg taus og må vurdere i hvilken utstrekning denne skal brukes.

§ 3‑7 første ledd bokstav a

Bestemmelsen lovfester adgangen til å fravike taushetsplikt når den saken gjelder samtykker. Tilsvarende regel følger av forvaltningsloven § 13 a.

Samtykke kan være aktuelt i flere tilfeller. Et eksempel kan være samtykke til utlevering til en bestemt mottaker som alternativ til at skattepliktige innhenter opplysningene og selv sender disse til mottakeren. Et samtykke må oppfylle visse krav for å være gyldig.

Fra forarbeidene Prop. 38 L uttales følgende om kravet til samtykke:

Sitat

Bestemmelsen går ut på at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysninger gis ut i nærmere bestemte tilfeller hvor det ikke er behov for beskyttelse. (...) Ved vurderingen av når det foreligger et samtykke i lovens forstand er det naturlig å ta utgangspunkt i personopplysningslovens definisjon av samtykke. Dette innebærer at et samtykke må være «frivillig, uttrykkelig og informert» for å være gyldig.

Datatilsynet har utarbeidet veileder om behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen artikkel 6, som ligger på Datatilsynets nettsider. Denne gir nærmere veiledning om hva som ligger i kravet til samtykke.

Kravene til et samtykke innebærer at de skattepliktige må forstå hva de samtykker til og hvilke konsekvenser samtykket får. Den skattepliktiges kompetanse til å samtykke må derfor vurderes i det konkrete tilfelle, og det bør etter forholdene avgis en skriftlig samtykkeerklæring.

Bestemmelsene om taushetsplikt tilsier at alle som har verv, stilling eller oppdrag i Skatteetaten, generelt skal unngå å kommentere konkrete saker overfor pressen. Henvendelser fra media skal kanaliseres til den som har ansvaret for kontakt med pressen i den enkelte region.

§ 3‑7 første ledd bokstav b

Dersom opplysningene som skal anvendes ikke kan knyttes til bestemte personer – enten ved at de gis i statistisk form eller anonymisert på annen måte – antas det at behovet for beskyttelse er ivaretatt. Opplysningene må ikke direkte eller indirekte røpe forhold som er taushetsbelagt etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt. Se også Statistikk om opplysninger til statistikkformål.

Med «brukes» må forstås enhver bruk, slik som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter. Se til sammenligning personvernforordningens definisjon av «behandling» i artikkel 4 nr. 2.

At det gis innsyn i et dokument som inneholder taushetsbelagte opplysninger i anonymisert form, innebærer at mulighetene til å knytte opplysningene til personen de gjelder, er fjernet, samt at det ikke foreligger noen koblingsfare. Med koblingsfare menes her fare for at personen kan bli identifisert når opplysningene sammenholdes med andre opplysninger som allerede er kjent eller senere blir kjent.

Ikke enhver teoretisk mulighet til å kunne identifisere hvem de anonymiserte opplysningene gjelder, medfører at opplysningene ikke anses tilstrekkelig anonymisert. Fortalepunkt 26 til personvernforordningen viser til at det bør tas hensyn til alle midler som med rimelighet kan tenkes at den behandlingsansvarlige mm kan ta i bruk for å identifisere vedkommende direkte eller indirekte. Her bør det tas hensyn til alle objektive faktorer, f.eks. kostnadene og tiden som er nødvendig for å kunne foreta identifikasjonen, samt til teknologi som er tilgjengelig eller under utvikling på behandlingstidspunktet.

§ 3‑7 første ledd bokstav c

Bestemmelsen sier at taushetsplikten etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysningene brukes når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Med «brukes» må forstås enhver bruk, jf. § 3‑7 første ledd bokstav b.

Unntaket i bokstav c er noe snevrere enn det tilsvarende unntaket i forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Det må vurderes konkret om en opplysning er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. Dersom dette er tilfellet, vil det ligge innenfor Skatteetatens taushetsrett å vurdere om slike opplysninger skal kunne brukes. Selv om opplysningene er allment tilgjengelig andre steder, innebærer ikke dette at noen har krav på å få dem fra Skatteetaten. I Prop. 38 L (2015-2016) punkt 9.4.8 står det at ved vurderingen av beskyttelsesbehovet, bør det bli lagt vekt på at Skatteetaten i det daglige virket er helt avhengig av informasjon fra skattepliktig selv og fra tredjeparter. Det er derfor viktig at tilliten til at Skatteetaten overholder taushetsplikten ikke blir svekket.

Tidligere praksis rundt allment tilgjengelige opplysninger kan fortsatt ha betydning. Sivilombudet kom i sak 2015/905 til at opplysninger som skal være eller skulle ha vært offentlig tilgjengelig i det enkelte selskaps aksjeeierbok, ikke kunne sies å være underlagt taushetsplikt etter ligningsloven § 3‑13. Dette ble begrunnet med at allmennheten ikke kunne anses å være «uvedkommende» i relasjon til opplysninger som det er lovbestemt at skal være offentlig tilgjengelig. Etter skatteforvaltningsloven skal innsyn i slike alminnelig tilgjengelige opplysninger i utgangspunktet vurderes etter helhetsvurderingen i § 3‑7, og ikke etter hovedregelen om «uvedkommende» etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt.

Skattedirektoratet kan etter denne bestemmelsen godkjenne at opplysninger gis til forskningsformål. Se også folkeregisterloven § 10‑3. Myndigheten for deling av opplysninger til bruk til forskningsformål er delegert til divisjon informasjonsforvaltning i Skatteetaten.

Godkjenningen skal være i samsvar med de kriterier som følger av forvaltningsloven § 13 bokstav d. Det kan knyttes vilkår til et slikt vedtak. Blant annet kan det gis bestemmelser om hvem som skal være ansvarlig for opplysningene, hvem som skal ha adgang til dem og krav som stilles til oppbevaringen av utlånt materiale. Praksis i Skatteetaten er at det skal fastsettes vilkår.

Opplysninger mottatt fra utlandet for skatteformål og opplysninger om adressesperre skal ikke utleveres.

Det kan også gis bestemmelser om hvorvidt forskere skal ha adgang til å henvende seg til eller innhente nærmere opplysninger om dem det er gitt opplysninger om, og om bruken av opplysningene for øvrig.

Forskere får taushetsplikt etter skatteforvaltningsloven § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt, jf. § 3‑11 Overført taushetsplikt og forvaltningsloven § 13 bokstav e. Se for øvrig folkeregisterloven § 10‑3.

Skattedirektoratets avgjørelser kan påklages. Klagen sendes til Skattedirektoratet. Øvrig informasjon om forskning er tilgjengelig på skatteetaten.no.

Opplysninger kan etter bestemmelsen gis til Advokattilsynet til bruk for tilsynsformål. Advokattilsynes tilsynsvirksomhet følger av advokatloven § 45. Tilsynets tilgang til opplysninger underlagt taushetsplikt følger av advokatlovens § 62.

Innsynsadgangen gjelder for eksempel utskrift av sist foretatte fastsetting, skattemelding med vedlegg, grunnlag for årets fastsetting, endringsvedtak og også eldre skatteoppgjør.

Før skifteform er valgt gjelder innsynsretten for avdøde ektefelle, samboer og annen arving som nevnt i arveloven § 2 første og tredje ledd. Forutsetningen er at arvingen kan vise til «saklig behov» for innsyn. Skattemyndighetene må vurdere konkret om det foreligger et slikt «saklig behov», for eksempel på grunnlag av at vedkommende legger frem kopi av testamente eller i forbindelse med søknad om stønad til begravelse. Justisdepartementet har lagt til grunn at den som har arverett eller rett til uskifte, gjennomgående vil ha et saklig behov for innsyn frem til skifteform er valgt. Årsaken er at opplysninger om arvelaters formues- og inntektsforhold kan være avgjørende for beslutningen om boet skal skiftes privat eller offentlig, eller om boet skal overtas uskiftet. Se Prop. 21 L (2020-2021). Hvem som skal anses som samboer er nærmere definert i arveloven § 2 tredje ledd. Ved tvil om kravene er oppfylt, vil en samboer som krever innsyn ha bevisbyrden for at det forelå et samboerskap som gir rett til innsyn, se Ot.prop. nr. 73 (2007-2008) punkt. 10.4.

Videre har den som har formuesfullmakt som nevnt i arveloven § 92 første til tredje ledd krav på opplysninger. Henvisningen til arveloven første til tredje ledd er noe misvisende ettersom annet ledd gir arvelaterens ektefelle eller en samboer som har, har hatt eller venter barn med arvelateren, rett til innsyn uten formuesfullmakt. Retten til innsyn er den samme som ved innsyn etter arveloven § 92 første ledd, se § 92 annet ledd . Retten kan gi arvinger fullmakt til innsyn i arvelaters formues- og gjeldsforhold, herunder opplysninger om fastsetting av skatt. Tingretten har ingen plikt til å utstede fullmakt til samtlige av arvingene, men kan utstede en slik fullmakt til én eller flere av arvinger slik at arvingene har mulighet til å vurdere boets formuesforhold. Se merknadene til arveloven § 92 i Prop. 107 L (2017-2018). Den som har formuesfullmakt trenger ikke vise til saklig grunn.

Henvisningen til arveloven § 92 tredje ledd innebærer at også begravelsesbyråer har en viss rett til innsyn. Retten kan gi begravelsesbyrå fullmakt til innsyn i arvelaters siste års skatte­meldinger og fastsetting av skatt for siste år, dersom begravelsesbyrået har behov for dette når det er gitt i oppdrag å søke om gravferdsstønad.

Det er ikke adgang til å gi ut avdødes skatteopplysninger til representant for utenlandske dødsbo etter § 3‑10. Utleveringsadgang må i slike tilfeller vurderes etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt.

Etter at skifteform er valgt har den eller de som representerer boet som har rett til innsyn. Et bo er overtatt til privat skifte når det er utstedt skifteattest. etter arveloven § 118. Den som skifteattesten er utstedt til, er legitimert til å rå over arvelaters eiendeler og til å forplikte boet. Dette innebærer også rett til innsyn i skatteopplysninger. Ved offentlig skifte har tingretten og bostyrer rett til tilsvarende opplysninger, jf. arveloven § 134.

Bestemmelsen presiserer at mottakeren av de taushetsbelagte opplysningene også får taushetsplikt etter denne bestemmelsen dersom mottakeren ikke er pålagt taushetsplikt etter annet regelverk. Der mottakeren har taushetsplikt etter f.eks. forvaltningsloven, er det denne som gjelder også for opplysninger som mottas fra skattemyndighetene. Dette kan innebære at mottakeren av opplysningene får en mindre omfattende taushetsplikt enn det som følger av skatteforvaltningsloven. Når det gjelder opplysninger utlevert til Finansdepartementet, er det reglene om taushetsplikt etter skatteforvaltningsloven som skal gjelde.

Reglene gjelder ikke hvor det utleveres taushetsbelagte opplysninger til finansinstitusjoner mv., jf. skatteforvaltningsloven § 3‑4 Utlevering av opplysninger til finansforetak mv.. Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse i situasjoner som beskrevet i § 3‑7 Begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse.

Videre pålegges ingen taushetsplikt for dem som mottar opplysninger etter § 3‑1 Hovedregelen om taushetsplikt, fordi de ikke er «uvedkommende». Der mottakeren har krav på opplysningene både etter hovedregelen i § 3‑1 og etter en spesialbestemmelse, vil mottakers taushetsplikt reguleres av § 3‑11.