Håndbok fra Skattedirektoratet
Utlegg

Når Innkrevingsmyndigheten skal beslutte utlegg, kan det være flere utleggsgjenstander å beslutte utlegg i. I forskrift 9 juli 2025 nr. 1508 om valg av utleggsgjenstand er det gitt regler om hvordan et krav skal sikres i valget mellom flere utleggsgjenstander. Hva det kan besluttes utlegg i er regulert i annet regelverk, se omtalen under Hva det kan besluttes utlegg i. Forskriften gir i tillegg regler om namsmyndighetens undersøkelsesplikt for formuesgoder, og om hva som er tjenlig til utlegg. Den er gitt med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 sjette ledd, som gjelder for Innkrevingsmyndigheten etter innkrevingsloven § 23 tredje ledd. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2026, jf. forskriften § 6, men bare for saker som skal behandles etter nytt regelverk for utlegg. Se nærmere om gradvis ikrafttredelse av nye regler om utlegg i Håndbok Innkrevingsloven, § 40 – Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

Etter forskriften § 1 første ledd gjelder den for både namsfogden og Innkrevingsmyndigheten. Forskriften legger dermed til rette for en mest mulig lik praksis hos namsmyndighetene. Det følger av forarbeidene at et sentralt formål med forskriftshjemmelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 sjette ledd er å legge til rette for at valg av utleggsgjenstand kan skje automatisk, se Prop. 37 L (2024–2025) punkt 25.2. Forskriften sier imidlertid ikke noe om hvilke avgjørelser som kan treffes automatisk. Reglene gjelder enten saksbehandlingen skjer automatisk eller manuelt av en saksbehandler. Om en avgjørelse kan treffes automatisk, er regulert i innkrevingsloven § 12 andre ledd for Innkrevingsmyndigheten. Valg av utleggsgjenstand er i utgangspunktet en skjønnsmessig avgjørelse. At det er regulert i forskriften hvordan valget skal skje, er derfor nødvendig for å oppfylle krav i bestemmelsen om at avgjørelsen må være utvilsom, hvis en slik avgjørelse skal skje automatisk. På denne måten legger forskriften til rette for automatisering, uten at den selv regulerer hva som kan skje automatisk. Se nærmere om bestemmelsen i Håndbok Innkrevingsloven, § 12 – Sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser.

Siden forskriften skal legge til rette for automatisering, er reglene såkalte «skal-regler». Det vil si at namsmyndighetene er bundet av reglene, med mindre det i den konkrete saken er grunnlag for å fravike dem etter forskriften § 1 andre ledd. Se nærmere om det under Begrenset adgang til å fravike forskriften. At forskriften som utgangspunkt bestemmer hvordan valget mellom utleggsgjenstander skal skje, innebærer en sentral endring for namsmyndighetene. Tidligere har namsmyndighetene stått fritt til å velge etter eget skjønn hvordan krav skulle sikres i valget mellom flere utleggsgjenstander, innenfor rammene av overordnede hensyn. Slike hensyn er blant annet hensynet til at skyldners interesser og ønsker vektlegges så langt forholdene tillater det, og på motsatt side hensynet til at utlegget så vidt mulig skal gi tilstrekkelig sikkerhet for kreditors krav. Reglene i forskriften er utformet i samsvar med slike overordnede hensyn. Siden hensynene har blitt avveid ulikt etter hvilke krav som skal sikres, skiller forskriften mellom regler for såkalt prioriterte og uprioriterte krav.

Forskriften § 1 andre ledd regulerer når det kan gjøres unntak fra reglene i forskriften. Etter bestemmelsen kan namsmyndigheten treffe beslutning i saken etter en konkret vurdering, altså uten å være bundet av reglene i forskriften, i to tilfeller. Felles for begge tilfellene er at det må gjelde forhold i den enkelte sak. Bestemmelsen åpner ikke for at namsmyndigheten kan fravike reglene i forskriften på generelt grunnlag for en eller flere saker.

Det ene tilfellet hvor reglene kan fravikes, er når parten har fremsatt synspunkter om valget av utleggsgjenstand. Da skal namsmyndigheten alltid vurdere synspunktene og treffe beslutning i saken etter en konkret vurdering.

Det andre tilfellet er hvis namsmyndigheten har opplysninger om at det er forhold i saken som tilsier at reglene i forskriften bør fravikes. Det er ikke nærmere regulert hva som kan utgjøre slike forhold. Skattedirektoratet legger til grunn at dette i praksis utgjør en snever adgang til å gjøre unntak fra forskriften. Mange saksopplysninger som namsmyndighetene mottar, vil ikke ha direkte betydning for valget mellom utleggsgjenstander, og kan bli behandlet uten at forskriften bør fravikes. Som eksempel kan nevnes opplysninger om skyldners økonomi til livsoppholdsavsetningen. Slike opplysninger gir ikke i seg selv grunn til å fravike forskriften, selv om Innkrevingsmyndigheten må hensynta dem. Skattedirektoratet legger til grunn at for at forskriften skal kunne fravikes, utover tilfellet hvor parten har fremsatt synspunkter om valg av utleggsgjenstand, må det foreligge konkrete opplysninger som tilsier at kravet i saken bør sikres på en annen måte enn slik forskriften foreskriver. Det kan være opplysninger som gir grunn til å tro at et utleggstrekk ikke vil bli gjennomført, for eksempel på grunn av permitteringsvarsel eller fordi aktuelle arbeidsgiver ikke har etterfulgt trekkpålegg i tidligere saker. Dette kan etter forholdene tilsi at kravet ikke bør sikres ved trekk, selv om det er dette tiltaket forskriften angir for aktuelle krav.

Forskriften § 2 bestemmer hvordan valg av utleggsgjenstand skal skje for prioriterte krav. Med prioriterte krav menes krav som har prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav a til d. Dette omfatter blant annet private bidragskrav og erstatningskrav, og en rekke offentlige krav som bøter og skatte- og avgiftskrav.

Prioriterte krav skal etter § 2 første ledd første punktum fortrinnsvis sikres med utleggstrekk, forutsatt at kravet kan bli gjort opp med trekket innen seks måneder, vurdert ut fra forholdene på beslutningstidspunktet. Kravet skal altså anses som tilstrekkelig sikret hvis det vil bli gjort opp gjennom trekket innen seks måneder. Det betyr at namsmyndigheten ikke skal beslutte ytterligere utlegg for kravet. Begrunnelsen for regelen er at utleggstrekk vil gi god sikkerhet for disse kravene, samtidig som det anses som en enkel og skånsom prosess for skyldner siden det ikke medfører noen påfølgende tvangsdekningsprosess. Det vil imidlertid alltid knytte seg en viss usikkerhet til utleggstrekk som sikring, særlig ved langvarige trekk, og det er grunnen til at det er satt krav om dekning innen seks måneder for at trekk skal velges først.

Det fremgår av forskriften § 2 første ledd andre punktum at for bidragskrav som inkluderer uforfalte bidragsforpliktelser, skal det alltid besluttes utleggstrekk hvis det er mulig. For slike krav skal altså namsmyndigheten beslutte trekk uavhengig av om kravet vil bli gjort opp med trekket innen seks måneder. Begrunnelsen for regelen er at det ikke er mulig å velge utleggspant for uforfalte bidragskrav. Dette fordi krav som utgangspunkt må være forfalt for å kunne tvangsinnkreves. I innkrevingsloven § 27 har imidlertid Innkrevingsmyndigheten fått særlig adgang til å beslutte trekk for uforfalte bidragskrav, se omtalen av bestemmelsen i Håndbok Innkrevingsloven, § 27 – Utleggstrekk for bidragsforpliktelser. Regelen i forskriften § 2 første ledd andre punktum gjelder bare når kravet som skal sikres inkluderer uforfalte bidragskrav. Hvis kravet bare består av forfalte bidragskrav, skal kravet sikres på samme måte som øvrige prioriterte krav etter forskriften § 2.

Hvis prioriterte krav ikke kan bli gjort opp med trekk innen seks måneder, følger det av forskriften § 2 andre ledd første punktum at det skal besluttes utleggspant i innskudd skyldner har på bankkonto til sikring for kravet, hvis det er mulig. Det er en forholdsvis enkel og rask prosess å tvangsdekke utleggspant i bankkonto, og slikt utlegg skal derfor velges før utleggspant i andre gjenstander. I forskriften § 2 andre ledd andre punktum er det gitt regler om hvordan innskudd på bankkonto skal verdsettes. Dette for at namsmyndigheten skal kunne ta stilling til om kravet skal anses tilstrekkelig sikret med utlegget. Det fremgår av regelen at i vurderingen av antatt dekning ved tvangsdekning, skal namsmyndigheten gjøre fradrag for foranstående heftelser, alminnelige kostnader ved tvangsdekning, og rente som vil påløpe tre måneder frem i tid beregnet fra beslutningstidspunktet. Det påløper ikke kostnader ved tvangsdekning av pant i konto som Innkrevingsmyndigheten gjennomfører selv etter innkrevingsloven § 24.

Hvis kravet ikke kan sikres fullt ut, enten gjennom utleggstrekk innen seks måneder eller ved utleggspant i bankkonto, følger det av forskriften § 2 tredje ledd første punktum at namsmyndigheten skal sikre kravet med en kombinasjon av slike utlegg. Kravet skal etter forskriften § 2 tredje ledd andre punktum anses tilstrekkelig sikret hvis det med slik kombinasjon vil bli gjort opp innen seks måneder, vurdert ut fra forholdene på beslutningstidspunktet. Namsmyndigheten skal da ikke beslutte ytterligere utlegg for kravet.

Hvis kravet ikke kan sikres tilstrekkelig gjennom utleggstrekk, utleggspant i bankkonto, eller en kombinasjon av disse, og namsmyndigheten er kjent med andre formuesgoder som det kan være aktuelt å beslutte utlegg i, skal namsmyndigheten ta beslutning i saken etter en konkret vurdering, jf. forskriften § 2 fjerde ledd første punktum. Det kan for eksempel være at skyldner har en fast eiendom eller motorvogn som kan være tjenlig til utlegg. Namsmyndigheten kan i slike tilfeller velge etter eget skjønn hvordan kravet best bør sikres i aktuelle utleggsgjenstander, uten at forskriften gir føringer for valget.

Forskriften § 2 fjerde ledd andre punktum slår fast at Innkrevingsmyndigheten også kan velge å avslutte saken med delvis sikring i utleggstrekk, utleggspant i bankkonto, eller en kombinasjon av disse, selv om den kjenner til andre formuesgoder som det kan være aktuelt å ta utlegg i. Denne regelen gjelder ikke for namsfogden. Begrunnelsen for dette er at Innkrevingsmyndigheten, i motsetning til namsfogden, fortsatt vil ha kravet til innkreving etter at det er tatt en beslutning om delvis sikring. Dersom skyldner på et senere tidspunkt får formuesgoder som Innkrevingsmyndigheten kan ta utlegg i, kan Innkrevingsmyndigheten beslutte nytt utlegg uten at saken må initieres av en tredjepart.

Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utlegg for flere krav, herunder både prioriterte og uprioriterte, i samme beslutning, jf. innkrevingsloven § 23 første ledd andre punktum. Det følger av forskriften § 4 første punktum at ved slike beslutninger gjelder reglene i § 3 om uprioriterte krav for valg av utleggsgjenstand, se Sikring av uprioriterte krav.

Det følger videre av forskriften § 4 andre punktum at reglene i forskriften § 2 første ledd andre punktum gjelder tilsvarende. Det betyr at det alltid skal besluttes utleggstrekk til sikring av bidragskrav som inkluderer uforfalte bidragsforpliktelser, hvis det er mulig, selv om reglene i forskriften § 3 gjelder for sikring av øvrige krav i beslutningen. Se nærmere om forskriften § 2 under Sikring av prioriterte krav.

Innkrevingsmyndigheten kan undersøke ulike kilder for å finne formuesgoder eller inntekt som det kan være aktuelt å beslutte utlegg i. Hvis Innkrevingsmyndigheten ikke finner noe å beslutte utlegg i, kan den treffe beslutning om intet til utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23, jf. innkrevingsloven § 23 tredje ledd. I forskriften § 5 første ledd er det regulert hvilke undersøkelser namsmyndigheten må gjøre for å kunne legge til grunn at skyldner ikke har noe som det kan besluttes utlegg i. Opplistingen i bestemmelsen er i utgangspunktet uttømmende. Det vil si at når namsmyndigheten har søkt i tilgjengelige kilder uten å finne utleggsgjenstander som er listet opp i bestemmelsen, kan den som utgangspunkt beslutte intet til utlegg. Regelen er viktig for at slike beslutninger skal kunne tas automatisk.

Det følger imidlertid av forskriften § 5 andre ledd at når namsmyndigheten har grunn til å tro at skyldner har gjenstander som det kan tas utlegg i, men som ikke er avdekket av undersøkelsene etter § 5 første ledd, skal det foretas en konkret vurdering i saken. Det kan for eksempel være at namsmyndighetene har opplysninger om at skyldner eier en motorvogn, eller skal motta en utbetaling, som ikke fremgår av tilgjengelige registre. Namsmyndigheten må i slike tilfeller undersøke opplysningene nærmere før den kan treffe beslutning i saken.

I forskriften § 5 tredje ledd er det fastsatt en beløpsgrense for når en utleggsgjenstand er tjenlig til utlegg. Det fremgår av bestemmelsen at en gjenstand ikke er tjenlig til utlegg dersom det, etter fradrag for kostnadene ved tvangsdekning, er mindre enn 500 kr til dekning av kravet. I § 5 fjerde ledd er det fastsatt en tilsvarende beløpsgrense for utleggstrekk. Bestemmelsen regulerer at det ikke skal besluttes utleggstrekk hvis det totale trekkbeløpet i skyldners ytelse blir lavere enn 100 kr i måneden.

Begrunnelsen for disse beløpsgrensene er at det anses som lite hensiktsmessig rent samfunnsøkonomisk å beslutte utleggspant eller utleggstrekk i tilfeller der beløpet som kan innkreves er svært lavt.