Håndbok fra Skattedirektoratet
Utlegg

Når Innkrevingsmyndigheten skal beslutte utlegg, kan det være flere utleggsgjenstander å beslutte utlegg i. I forskrift 9 juli 2025 nr. 1508 om valg av utleggsgjenstand er det gitt regler om hvordan et krav skal sikres i valget mellom flere utleggsgjenstander. Hva det kan besluttes utlegg i er regulert i annet regelverk, se omtalen under Hva det kan besluttes utlegg i. Forskriften gir i tillegg regler om namsmyndighetens undersøkelsesplikt for formuesgoder, og om hva som er tjenlig til utlegg. Den er gitt med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 sjette ledd, som gjelder for Innkrevingsmyndigheten etter innkrevingsloven § 23 tredje ledd. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2026, jf. forskriften § 6, men bare for saker som skal behandles etter nytt regelverk for utlegg. Se nærmere om gradvis ikrafttredelse av nye regler om utlegg i Håndbok Innkrevingsloven, § 40 – Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.

Etter forskriften § 1 første ledd gjelder den for både namsfogden og Innkrevingsmyndigheten. Forskriften legger dermed til rette for en mest mulig lik praksis hos namsmyndighetene. Det følger av forarbeidene at et sentralt formål med forskriftshjemmelen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 sjette ledd er å legge til rette for at valg av utleggsgjenstand kan skje automatisk, se Prop. 37 L (2024–2025) punkt 25.2. Forskriften sier imidlertid ikke noe om hvilke avgjørelser som kan treffes automatisk. Reglene gjelder enten saksbehandlingen skjer automatisk eller manuelt av en saksbehandler. Om en avgjørelse kan treffes automatisk, er regulert i innkrevingsloven § 12 andre ledd for Innkrevingsmyndigheten. Valg av utleggsgjenstand er i utgangspunktet en skjønnsmessig avgjørelse. At det er regulert i forskriften hvordan valget skal skje, er derfor nødvendig for å oppfylle krav i bestemmelsen om at avgjørelsen må være utvilsom, hvis en slik avgjørelse skal skje automatisk. På denne måten legger forskriften til rette for automatisering, uten at den selv regulerer hva som kan skje automatisk. Se nærmere om bestemmelsen i Håndbok Innkrevingsloven, § 12 – Sammenstilling, profilering og automatiserte avgjørelser.

Siden forskriften skal legge til rette for automatisering, er reglene såkalte «skal-regler». Det vil si at namsmyndighetene er bundet av reglene, med mindre det i den konkrete saken er grunnlag for å fravike dem etter forskriften § 1 andre ledd. Se nærmere om det under Begrenset adgang til å fravike forskriften. At forskriften som utgangspunkt bestemmer hvordan valget mellom utleggsgjenstander skal skje, innebærer en sentral endring for namsmyndighetene. Tidligere har namsmyndighetene stått fritt til å velge etter eget skjønn hvordan krav skulle sikres i valget mellom flere utleggsgjenstander, innenfor rammene av overordnede hensyn. Slike hensyn er blant annet hensynet til at skyldners interesser og ønsker vektlegges så langt forholdene tillater det, og på motsatt side hensynet til at utlegget så vidt mulig skal gi tilstrekkelig sikkerhet for kreditors krav. Reglene i forskriften er utformet i samsvar med slike overordnede hensyn. Siden hensynene har blitt avveid ulikt etter hvilke krav som skal sikres, skiller forskriften mellom regler for såkalt prioriterte og uprioriterte krav.

Forskriften § 1 andre ledd regulerer når det kan gjøres unntak fra reglene i forskriften. Etter bestemmelsen kan namsmyndigheten treffe beslutning i saken etter en konkret vurdering, altså uten å være bundet av reglene i forskriften, i to tilfeller. Felles for begge tilfellene er at det må gjelde forhold i den enkelte sak. Bestemmelsen åpner ikke for at namsmyndigheten kan fravike reglene i forskriften på generelt grunnlag for en eller flere saker.

Det ene tilfellet hvor reglene kan fravikes, er når parten har fremsatt synspunkter om valget av utleggsgjenstand. Da skal namsmyndigheten alltid vurdere synspunktene og treffe beslutning i saken etter en konkret vurdering.

Det andre tilfellet er hvis namsmyndigheten har opplysninger om at det er forhold i saken som tilsier at reglene i forskriften bør fravikes. Det er ikke nærmere regulert hva som kan utgjøre slike forhold. Skattedirektoratet legger til grunn at dette i praksis utgjør en snever adgang til å gjøre unntak fra forskriften. Mange saksopplysninger som namsmyndighetene mottar, vil ikke ha direkte betydning for valget mellom utleggsgjenstander, og kan bli behandlet uten at forskriften bør fravikes. Som eksempel kan nevnes opplysninger om skyldners økonomi til livsoppholdsavsetningen. Slike opplysninger gir ikke i seg selv grunn til å fravike forskriften, selv om Innkrevingsmyndigheten må hensynta dem. Skattedirektoratet legger til grunn at for at forskriften skal kunne fravikes, utover tilfellet hvor parten har fremsatt synspunkter om valg av utleggsgjenstand, må det foreligge konkrete opplysninger som tilsier at kravet i saken bør sikres på en annen måte enn slik forskriften foreskriver. Det kan være opplysninger som gir grunn til å tro at et utleggstrekk ikke vil bli gjennomført, for eksempel på grunn av permitteringsvarsel eller fordi aktuelle arbeidsgiver ikke har etterfulgt trekkpålegg i tidligere saker. Dette kan etter forholdene tilsi at kravet ikke bør sikres ved trekk, selv om det er dette tiltaket forskriften angir for aktuelle krav.

Forskriften § 3 bestemmer hvordan valg av utleggsgjenstand skal skje for uprioriterte krav. Med uprioriterte krav menes krav som har prioritet etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav e.

Uprioriterte krav skal etter forskriften § 3 første ledd første punktum fortrinnsvis sikres med utleggspant i innskudd skyldner har på bankkonto. I motsetning til det som gjelder for prioriterte krav, skal det altså ikke velges utleggstrekk først for uprioriterte krav. Begrunnelsen for dette er at utleggstrekk er en mindre trygg måte å sikre uprioriterte krav på, siden prioriterte kravene vil få dekning før de uprioriterte i trekket. Utleggspant i bankkonto gir uprioriterte krav best sikring, og det er samtidig en enkel og rask prosess å tvangsdekke slike utlegg sammenlignet med utleggspant i andre gjenstander.

Hvis uprioriterte krav ikke kan sikres tilstrekkelig med utleggspant i bankkonto, følger det av forskriften § 3 andre ledd at namsmyndigheten i tillegg skal beslutte utleggstrekk for kravet, hvis det er mulig.

Det følger videre av forskriften § 3 tredje ledd første punktum at hvis kravet ikke kan sikres med utleggspant i bankkonto, og namsmyndigheten er kjent med andre formuesgoder enn inntekt som det kan være aktuelt å beslutte utlegg i, skal namsmyndigheten ta beslutning i saken etter en konkret vurdering. Det betyr at selv om det er mulig å beslutte utleggstrekk, enten alene eller som tillegg til utleggspant i bankkonto, skal namsmyndigheten ta beslutning etter en konkret vurdering hvis det finnes andre utleggsgjenstander, som for eksempel fast eiendom. Begrunnelsen for det er at utleggstrekk er en usikker måte å sikre uprioriterte krav. Hvis det finnes andre utleggsgjenstander, må derfor namsmyndigheten gjøre en nærmere vurdering og velge etter eget skjønn hvordan kravet best bør sikres i aktuelle utleggsgjenstander. Slik som for prioriterte krav, fremgår det av forskriften § 3 tredje ledd andre punktum at Innkrevingsmyndigheten isteden kan velge å avslutte saken med delvis sikring etter § 3 første og andre ledd.

Innkrevingsmyndigheten kan beslutte utlegg for flere krav, herunder både prioriterte og uprioriterte, i samme beslutning, jf. innkrevingsloven § 23 første ledd andre punktum. Det følger av forskriften § 4 første punktum at ved slike beslutninger gjelder reglene i § 3 om uprioriterte krav for valg av utleggsgjenstand, se Sikring av uprioriterte krav.

Det følger videre av forskriften § 4 andre punktum at reglene i forskriften § 2 første ledd andre punktum gjelder tilsvarende. Det betyr at det alltid skal besluttes utleggstrekk til sikring av bidragskrav som inkluderer uforfalte bidragsforpliktelser, hvis det er mulig, selv om reglene i forskriften § 3 gjelder for sikring av øvrige krav i beslutningen. Se nærmere om forskriften § 2 under Sikring av prioriterte krav.

Innkrevingsmyndigheten kan undersøke ulike kilder for å finne formuesgoder eller inntekt som det kan være aktuelt å beslutte utlegg i. Hvis Innkrevingsmyndigheten ikke finner noe å beslutte utlegg i, kan den treffe beslutning om intet til utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23, jf. innkrevingsloven § 23 tredje ledd. I forskriften § 5 første ledd er det regulert hvilke undersøkelser namsmyndigheten må gjøre for å kunne legge til grunn at skyldner ikke har noe som det kan besluttes utlegg i. Opplistingen i bestemmelsen er i utgangspunktet uttømmende. Det vil si at når namsmyndigheten har søkt i tilgjengelige kilder uten å finne utleggsgjenstander som er listet opp i bestemmelsen, kan den som utgangspunkt beslutte intet til utlegg. Regelen er viktig for at slike beslutninger skal kunne tas automatisk.

Det følger imidlertid av forskriften § 5 andre ledd at når namsmyndigheten har grunn til å tro at skyldner har gjenstander som det kan tas utlegg i, men som ikke er avdekket av undersøkelsene etter § 5 første ledd, skal det foretas en konkret vurdering i saken. Det kan for eksempel være at namsmyndighetene har opplysninger om at skyldner eier en motorvogn, eller skal motta en utbetaling, som ikke fremgår av tilgjengelige registre. Namsmyndigheten må i slike tilfeller undersøke opplysningene nærmere før den kan treffe beslutning i saken.

I forskriften § 5 tredje ledd er det fastsatt en beløpsgrense for når en utleggsgjenstand er tjenlig til utlegg. Det fremgår av bestemmelsen at en gjenstand ikke er tjenlig til utlegg dersom det, etter fradrag for kostnadene ved tvangsdekning, er mindre enn 500 kr til dekning av kravet. I § 5 fjerde ledd er det fastsatt en tilsvarende beløpsgrense for utleggstrekk. Bestemmelsen regulerer at det ikke skal besluttes utleggstrekk hvis det totale trekkbeløpet i skyldners ytelse blir lavere enn 100 kr i måneden.

Begrunnelsen for disse beløpsgrensene er at det anses som lite hensiktsmessig rent samfunnsøkonomisk å beslutte utleggspant eller utleggstrekk i tilfeller der beløpet som kan innkreves er svært lavt.