Håndbok fra Skattedirektoratet
Folkeregisterhåndboken

Dette kapittelet omhandler områder innen folkeregistrering som særlig påvirkes av forvaltningsloven (fvl.). Kapittelet omtaler således ikke de generelle forvaltningsreglene, men sier noe om forholdet mellom forvaltningsloven og folkeregisterloven, samt til dels offentleglova (offl.). Nedenfor omtales reglene om Taushetsplikt, Taushetsrett/opplysningsplikt, Innsynsrett, Veiledningsplikt, Vedtak, Begrunnelsesplikten, Oppsettende virkning av klage, samt Omgjøring.

Fvl. § 1 slår fast at loven gjelder for virksomhet som drives av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Folkeregisterloven har ingen generell bestemmelse om unntak fra forvaltningsloven. Forvaltningsloven gjelder følgelig for saksbehandlingen knyttet til folkeregistrering med mindre annet er særskilt regulert i folkeregisterloven, jf. Prop. 164 L (2015-2016) punkt 5.5. I tillegg gjelder de ulovfestede forvaltningsreglene som supplerer de lovfestede forvaltningsregler, slik som angitt i Sivilombudsmannens årsmelding 2008 s. 188:

«Det er et grunnleggende krav til forvaltningen at den skal treffe avgjørelser mv. på grunnlag av forsvarlig saksbehandling. I norsk forvaltningsrett regnes dette kravet som en ulovfestet rettsregel, som supplerer de lovfestede kravene til saksbehandlingen i forvaltningsloven og andre lover, jf. Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 3. utgave 2007, side 79 flg.»

Dermed kommer de generelle forvaltningsrettslige reglene til anvendelse dersom folkeregisterloven selv ikke regulerer forholdet. Innenfor folkeregisterområdet er det gitt særlige saksbehandlingsregler i fregl. Kapittel 9 Saksbehandlingsregler, om taushetsplikt og retting av feil i registeret.

Forvaltningsloven og folkeregisterloven stiller de samme krav til automatisert saksbehandling som manuell saksbehandling.

Skattedirektoratet er klageinstans i folkeregistersaker. Dette følger av folkeregisterlovens § 1‑3 hvor det fastslås at skattekontoret er registermyndighet i første instans, og at Skattedirektoratet er sentral registermyndighet. Bestemmelsen er en videreføring av folkeregisterloven av 1970 § 3, og angir skattekontoret og Skatte­direktoratet som registermyndighet i henholdsvis første og annen instans, jf. Prop. 164 L (2015–2016) kap. 24. Med «sentral registermyndighet» forstås derfor også at Skattedirektoratet er klageinstans i folkeregistersaker der skattekontoret treffer førsteinstansvedtak, med mindre annet er særskilt regulert i annen lov eller forskrift. For eksempel er statsforvalteren klageinstans ved vedtak om å ikke utstede prøvingsattest, jf. el. § 10 annet ledd.

Finansdepartementets myndighet til å utøve statens partsstilling i søksmål til prøving av avgjørelser etter folkeregisterloven er delegert til Skattedirektoratet.

Taushetsplikt er i folkeregisterloven regulert i fregl. § 9‑1. Taushetsplikt. Etter fregl. § 9‑1 første ledd er opplysningene i Folkeregisteret underlagt taushetsplikt, herunder plikter en statsansatt å bevare taushet om det han eller hun får kjennskap til i sitt arbeid. Taushetsplikten innebærer derfor et forbud mot å gjøre taushetsbelagte opplysninger kjent for utenforstående, og et forbud mot å bruke opplysningene i andre sammenhenger enn det de er innhentet for, med mindre det følger av lov at opplysningene kan deles med andre.

Etter fvl. § 13 plikter den statsansatte selv å bevare taushet og ellers sørge for at taushetspliktbelagte opplysninger ikke gjøres kjent for eller blir tilgjengeliggjort for andre. Fvl. § 13 inneholder regler om taushetsplikt for alle som arbeider for et forvaltningsorgan. Det vil si at taushetsplikten etter forvaltningsloven gjelder for ansatte i skatteetaten og alle andre som får tilgang til opplysninger i Folkeregisteret.

Fordi forvaltningsloven gjelder på folkeregisterområdet med mindre annet er regulert i folkeregisterloven, kommer forvaltningsloven kun til anvendelse dersom folkeregisterlovens egne bestemmelser ikke regulerer forholdet.

Hovedregelen i fvl. § 13 er taushetsplikt om person- og næringsopplysninger. Det er imidlertid bare personopplysninger som «røper et klientforhold eller andre forhold som må anses som personlige» som er taushetsbelagte etter forvaltningsloven § 13 andre ledd. Til sammenligning lister fregl. § 9‑1 annet ledd opp opplysninger som ikke er omfattet av taushetsplikten, med mindre disse opplysningene «røper et klientforhold eller andre forhold som gjør at opplysningene må anses personlige».

Forvaltningslovens taushetspliktsregler gjelder ikke i folkeregistersammenheng, jf. § 13 f første ledd, i den grad folkeregistermyndighetens taushetsplikt følger av i fregl. § 9‑1. Bestemmelsen i fvl. § 13 c siste ledd gjelder imidlertid i folkeregistersaker. Forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt må generelt ses i sammenheng med folkeregisterlovens bestemmelser om utlevering av opplysninger fra Folkeregisteret i fregl. Kapittel 10 Utlevering av opplysninger fra registeret. Se også folkeregisterloven § 10‑3 om utlevering av opplysninger til forskning i henhold til forvaltningsloven § 13 d) og e).

Etter forvaltningslovforskriften § 10 bortfaller taushetsplikten i barnevernssaker og adopsjonssaker etter 100 år.

Bestemmelser i annen lov om rett eller plikt til å gi opplysninger begrenser ikke lovbestemt taushetsplikt, med mindre vedkommende bestemmelse fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal gjelde, fvl. § 13 f.

Når det gjelder utlevering av folkeregisteropplysninger er det nærmere regulert i fregl. Kapittel 10 Utlevering av opplysninger fra registeret. For andre myndigheters og virksomheters plikt til å melde fra til folkeregistermyndigheten, se fregl. § 7‑1. Offentlige myndigheters og virksomheters meldeplikt.

Etter første alternativ i fvl. § 13 a nr. 1 kan opplysninger som er omfattet av taushetsplikt gjøres kjent for de personene som opplysningene direkte gjelder. Dette har sammenheng med partens rett til innsyn i egen sak etter fvl. § 18, og at det er klagerett på avslått partsinnsyn etter fvl. § 21.

Allmennhetens rett til innsyn i forvaltningen gjelder ikke taushetsbelagte opplysninger jf. offl. § 13. Det kan derfor ikke gis innsyn i opplysninger som er omfattet av taushetsplikt etter fregl. § 9‑1. Taushetsplikt.

Det er videre inntatt en egen lovbestemmelse i offl. § 2 femte ledd om at offentleglova ikke kan brukes som hjemmelsgrunnlag for å kreve innsyn i opplysninger som i medhold av fregl. § 3‑1. Hvilke opplysninger som kan registreres er registrerte om enkeltpersoner i Folkeregisteret. Bestemmelsen er tatt inn for å forhindre vanskelige og utilsiktede avgrensningsspørsmål mellom offentleglovas generelle innsynsregler og spesiallovgivningens regler om innsyn, herunder reglene i fregl. Kapittel 10 Utlevering av opplysninger fra registeret, se Prop. 164 L (2015-2016) punkt 5.5.

Se ellers «Rettleiar til offentleglova» om rett til innsyn i «saksdokumenter, journalar og liknande register» etter offentleglova.

Det ble fastsatt av Sivilombudet i sak 2022/1340 (Innsyn i saker om tilbakebetaling av studiestøtte – identifikasjonskravet, organbegrepet mv. - Sivilombudet) at skattekontorene og Skattedirektoratet er selvstendige forvaltningsorganer. Dette har blant annet betydning for spørsmålet om et dokument kan anses å være organinternt og dermed unntatt offentlighet jf. offentleglova § 14. I den ovennevnte saken var spørsmålet blant annet om dokumenter sendt fra Skattedirektoratet til daværende regionene og nåværende divisjonen Brukerdialog er organinterne. Sivilombudet konstaterte at Skattedirektoratet og hver av de tidligere regionene og de nåværende divisjonene er selvstendige organer, og at disse dokumentene derfor ikke er organinterne etter offentleglova § 14.

Veiledningsplikten etter fvl. § 11 er en av de alminnelige saksbehandlingsregler i forvaltningsloven som er gjeldende på folkeregisterområdet. Etter fvl. § 11 har alle forvaltningsorganer en alminnelig veiledningsplikt på sitt forvaltningsområde. Dette innebærer at partene i saker om enkeltvedtak skal veiledes, men også den som spør etter konkrete opplysninger i andre tilfeller, har krav på å bli veiledet.

I flyttesaker kan manglende signatur eller legitimasjon på flyttemelding gi folkeregistermyndigheten grunn til å gi den som endrer bosted veiledning. Dersom nødvendig signatur mangler, skal vedkommende tilskrives og underrettes om at meldingen er ugyldig og ikke kan behandles. Tilsvarende dersom påkrevet legitimasjonsdokument mangler, skal vedkommende tilskrives og underrettes om at meldingen ikke kan behandles.

Veiledningsplikten på folkeregisterområdet er også viktig i andre saker enn saker det treffes enkeltvedtak, i og med at folkeregistrering i mange tilfeller ligger i et skjæringspunkt mellom flere myndighetsområder. Dette gjelder for eksempel retting av opplysning hvor folkeregistermyndigheten kun er registreringsmyndighet og personer har behov for å bli henvist videre til rette fagmyndighet. Dette kan være aktuelt i saker om endring i registreringsgrunnlag mottatt fra annen myndighet. Den enkelte ansvarlige myndighet som gir en melding til folkeregistermyndigheten for registrering i Folkeregisteret, har veiledningsplikten for det rettsområde forholdet som meldes inn angår. For eksempel er adopsjon en av oppgavene Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har ansvar for, som en del av det statlige barne- og familievernet. Se Nærmere om grensen for enkeltvedtak nedenfor, samt reglene om retting i fregl. § 9‑2. Retting av feil i registeret.

Forvaltningsorganet har selv plikt til av eget tiltak å vurdere partenes behov for veiledning. At folkeregistermyndigheten skal veilede publikum, betyr imidlertid ikke at folkeregistermyndigheten gir bindende forhåndsuttalelser i enkeltsaker. Det er ikke en del av veiledningsplikten å gi råd til publikum om hvordan man skal innrette seg for å oppnå rettigheter eller unngå plikter. I henhold til fregl. § 6‑1. Flyttemelding foreligger det plikt til å melde flytting når man skifter bosted. Det følger da av veiledningsplikten at folkeregistermyndigheten, i tillegg til veiledning om de aktuelle bostedsregler, må underrette vedkommende om selve meldeplikten.

Det følger av fvl. § 2 første ledd bokstav a at et vedtak er en avgjørelse som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter). Begrepet vedtak er en fellesbetegnelse for enkeltvedtak og forskrifter. Vilkårene i fvl. § 2 første ledd bokstav a er kumulative, dvs. at alle må være oppfylt for at det skal være et vedtak. Reglene gjelder så vel manuelle som automatiserte vedtak.

Enkeltvedtak er ifølge fvl. § 2 første ledd bokstav b et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer. Forskrift er ifølge fvl. § 2 bokstav c et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Begrepet enkeltvedtak er av avgjørende betydning for avgrensningen av loven, idet forvaltningsloven kap. IV–VI har regler som bare gjelder for enkeltvedtak, jf. fvl. § 3, og som ikke kommer til anvendelse for andre typer vedtak.

Det vil si at fvl. kapittel IV om saksforberedelse, kapittel V om vedtaket og kapittel VI om klage og omgjøring bare får anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak. Disse tre kapitlene inneholder de viktigste reglene med rettssikkerhetsgarantier for private parter under behandlingen av en forvaltningssak. Dette gjelder f.eks. reglene om utrednings- og informasjonsplikt, forhåndsvarsel, partsoffentlighet, begrunnelse for enkeltvedtak og klage.

Forvaltningslovens regler om vedtak gjelder ved henvendelse om retting av opplysninger som bygger på folkeregistermyndighetens vedtak. Eksempler på dette er ved registrering/avslag på navneendring, eller ved registrering av eller/avslag på melding om flytting, herunder registreringsdato som er en del av vedtaket. I disse tilfellene må folkeregistermyndigheten vurdere henvendelsen fra borger som en klage eller begjæring om omgjøring etter fvl. kapittel VI. Dersom folkeregistermyndigheten endrer eller omgjør eget vedtak, vil opplysningen rettes etter forvaltningslovens regler, uavhengig av fregl. § 9‑2 første ledd eller § 9‑2 annet ledd.

I tillegg til vedtak treffer folkeregistermyndigheten også prosessledende beslutninger og gjør rene registreringer i Folkeregisteret som ikke defineres som enkeltvedtak etter fvl. § 2. De prosessledende beslutninger har bare betydning for selve saksbehandlingen, men avslutter ikke saken.

Slike beslutninger gir ikke klageadgang da de ikke anses å være et enkeltvedtak, dvs. er ikke bestemmende for rettigheter eller plikter etter fvl. § 2 første ledd bokstav a jf. bokstav b.

Dersom det oppstår spørsmål om retting av opplysninger i Folkeregisteret, se nærmere om adgangen til retting i fregl. Kapittel 9 Saksbehandlingsregler jf. fregl. § 9‑2. Retting av feil i registeret.

Utgangspunktet er at registrering av opplysninger i Folkeregisteret, der folkeregistermyndigheten ikke har vedtakskompetansen, ikke i seg selv er en rettsstiftende handling. Det er i slike tilfeller den underliggende beslutning truffet av et annet forvaltningsorgan som danner grunnlaget for personens rettigheter og plikter, og det er derfor dette som må søkes endret dersom en person krever å endre en registrering. Det vil si at registreringene i Folkeregisteret i seg selv ikke er avgjørende for det underliggende forholdet, se Prop. 164 L (2015-2016) punkt 12.1.

Adgangen folkeregistermyndigheten har til å fatte enkeltvedtak gjelder på områder der folkeregistermyndigheten er tillagt avgjørelsesmyndighet.

Eksempler på saker der folkeregistermyndigheten har adgang til å fatte enkeltvedtak:

• registrering av bosted ved manglende melding om flytting, jf. fregforskr. § 6‑5‑3. Manglede melding om flytting
• registrering av eller avslag på melding om flytting gitt iht. fregl. §§ 6‑1 til 6-3 (se Kapittel 6 Den enkeltes meldeplikt til Folkeregisteret), jf. fregl. Kapittel 4 Hvem som skal regnes for å være bosatt i Norge og Kapittel 5 Bosted
• utlevering av opplysninger etter fregl. Kapittel 10 Utlevering av opplysninger fra registeret
• tap av rett til å få utlevert opplysninger, jf. fregl. § 12‑2. Tap av rett til å få utlevert opplysninger
• førstegangsregistrering av navn for barn, jf. navnel. § 2, jf. § 11
• registreringer/avslag på navneendring, jf. navnel. § 11
• prøving i ekteskapssaker, jf. el. § 6
• saker om endring av fastsatt fødselsdato iht. fregforskr. § 9‑2‑1 fjerde ledd
• registrering av fødsel meldt av mor, jf. bl. § 1
• ileggelse av overtredelsesgebyr etter fregl. Kapittel 12 Sanksjoner
• endring av juridisk kjønn, jf. lov om endring av juridisk kjønn § 5
• fastsetting av medmorskap i henhold til medmorskapsforskriften

Eksempler på saker der folkeregistermyndigheten gjør rene registreringer, f.eks. basert på melding fra andre offentlige myndigheter og private avtaler, og som av den grunn ikke anses som enkeltvedtak:

• fødselsmelding fra lege eller jordmor
• farskap, med unntak av beslutning om ikke å motta en erklæring etter bl. § 4 femte ledd
• sivilstand, foruten prøving etter el. § 6
• vergemål
• retting av feil etter fregl. § 9‑2. Retting av feil i registeret
• konstatere ugyldig ekteskap, jf. el. § 16 første ledd
• dispensasjon fra kravene til dokumentasjon i fregforskr. kapittel 8, jf. § 8‑4‑21. Dispensasjon
• registrering av foreldreansvar
• registrering av melding fra mor eller far iht. bl. § 35 første ledd om at mor skal ha foreldreansvar alene
• dødsmeldinger
• registering av avtale om delt bosted (delt fast bosted) etter bl. § 36
• registrering av adopsjoner etter melding fra adopsjonsmyndigheten
• utflytting etter melding fra Utlendingsdirektoratet (UDI) på grunn av utgått oppholdstillatelse
• utflytting til annet nordisk land
• registrering/sletting av postadresse
• tildeling av fødselsnummer til norske borgere i utlandet på bakgrunn av melding fra passmyndighetene
• førstegangsregistrering av navn i forbindelse med adopsjon, etter melding fra adopsjonsmyndighetene, jf. navneloven § 11 første ledd annet punktum (tidligere tredje punktum), jf. rundskriv G-2002-20 punkt 2.1.

Som enkeltvedtak regnes også avgjørelser som gjelder avvising, jf. fvl. § 2 tredje ledd. Dette gjelder for eksempel ved avvisning etter fvl. § 33 annet ledd siste punktum. En avvisning kan imidlertid bare anses som et enkeltvedtak dersom realitetsavgjørelsen i saken ville ha vært et enkeltvedtak. Det ville ikke gi god sammenheng i regelverket dersom en avgjørelse om avvisning skulle måtte behandles etter forvaltningslovens klageregler, og dermed etter mer betryggende regler enn realitetsavgjørelse i samme sak.

Spørsmålet om rekvisisjon av d-nummer er å anse som et enkeltvedtak ble vurdert av Sivilombudet i sak 2017/2345. Utgangspunktet er at avgjørelser truffet av Skatteetaten følger av forvaltningslovens regler. For at en avgjørelse truffet av et forvaltningsorgan skal regnes som et vedtak ifølge forvaltningsloven, må avgjørelsen gjelde «rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer». Det fremgår av Skattedirektoratets svar i den ovennevnte saken at avslag på rekvisisjon av d-nummer er et enkeltvedtak, som kan påklages til Skattedirektoratet, da avslaget på en eller annen måte regulerer personers rettsstilling.

Det går imidlertid et skille mellom tilfeller der kravene til dokumentasjon i saken er oppfylt og tilfeller der dette kravet ikke er oppfylt. I den tidligere forskriften 9. november 2007 nr. 1268 om folkeregistrering fremgikk det i § 2‑8 første ledd at rekvisisjon om d-nummer skulle «avvises uten vedtak» i det sistnevnte tilfellet. Skillet fremgår ikke av gjeldende fregforsk. § 2‑2‑6. Dette innebærer at det er reglene i forvaltningsloven som gjelder. Eksempelvis vil retur av rekvisisjon på grunn av mangler ved rekvisisjonen, typisk påkrevd bekreftet kopi av legitimasjonsdokument, ikke anses som et enkeltvedtak. Avvisning treffes da i skriftlig beslutning.

Registrering av foreldreansvar er et eksempel på saker hvor folkeregistermyndigheten er registermyndighet og ikke fatter enkeltvedtak som utløser klagerett. Det vises til fvl. § 2 første ledd bokstav a som forutsetter at avgjørelsen må treffes under utøving av offentlig myndighet. Det er avtaleinngåelsen og ikke registreringen av avtalen som er det rettsstiftende faktum. Folkeregistermyndighetens oppgave i disse sakene er å kontrollere at avtalene er korrekt utfylt, og be partene om å rette eventuelle mangler slik at avtalen som registreres er gyldig. Det er foreldrene som avtaler foreldreansvar. Eventuelt treffer domstolen eller statsforvalteren avgjørelse om foreldreansvar. Folkeregistermyndigheten har kun et ansvar for å registrere gyldige avtaler. Barnelova oppstiller vilkår for hvem som kan ha foreldreansvar. Se nærmere om dette i temakapittel Familie, Generelt om familie og Registrering.

Det fremgår av Ot.prp. 56 (1996-97) pkt. 5.5.4 fjerde avsnitt at det ikke er registreringen av avtalen, men selve meldingen til folkeregistermyndigheten som skal være en gyldighetsbetingelse.

Gyldighetsvilkåret knytter seg her til innleveringen av meldingen om avtalen. Ordlyden i bl. § 39 annet punktum sier at avtale om foreldreansvar som «ikkje er meldt» til folkeregistermyndigheten, ikke er gyldig. Selve registreringen av avtalen vil derfor ikke utløse nye rettigheter eller plikter for dem som avtalen gjelder, så lenge avtalen er meldt inn. Manglende registrering vil heller ikke medføre at avtalen er ugyldig.

Tilfeller der ugift mor eller far gir melding til folkeregistermyndigheten innen ett år etter farskapsfastsettelsen om at mor skal ha foreldreansvar alene, jf. bl. § 35 første ledd annet og tredje punktum, er også eksempel på saker hvor folkeregistermyndigheten er registermyndighet og ikke fatter enkeltvedtak som utløser klagerett. Det er her mors eller fars melding til folkeregistermyndigheten som er det rettsstiftende faktum, og ikke selve registreringen av meldingen i Folkeregisteret.

Dersom mor eller far gir slik melding etter ettårsfristen, skal meldingen avvises. Det er ikke klagerett i slike tilfeller, hvilket forutsetningsvis kan fastslås med bakgrunn i Prop. 161L (2015-2016), pkt. 3.11.4, der det fremgår at dersom mor etter at ettårsfristen har løpt ut, mener at far ikke bør ha del i foreldreansvaret, må hun gå til søksmål med krav om å få foreldreansvaret alene, dersom foreldrene ikke blir enige om endringer i fellesskap.

Krav til forsvarlig saksbehandling og til å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk, tilsier at avvisning av anmodning om å registrere en avtale om foreldreansvar grunngis.

Registrering av rettslige og faktiske forhold som finner sted i utlandet er saksforhold som er regulert i fregforskr. kapittel 8 (se Kapittel 8 Registrering av opplysninger), der det blant annet er regler for utenlandske attester samt andre dokumentasjonskrav. Avgjørelser om slike forhold regnes ikke som enkeltvedtak, da uenigheten vil være knyttet til at man reelt sett er uenig i forskriftsinnholdet, noe som ikke er gjenstand for klagerett.

Skattedirektoratet kan etter fregforskr. § 8‑4‑21. Dispensasjon i enkelttilfeller gi dispensasjon fra kravene til dokumentasjon som ellers følger av reglene i fregforskr. kapittel 8 (se Kapittel 8 Registrering av opplysninger). Slike dispensasjonsvurderinger utgjør ikke enkeltvedtak fordi parten ikke har noe rettskrav på å få vurdert dispensasjon. Det er ikke beslutning om å nekte dispensasjon, men selve registreringen og evt. underliggende vedtak som er bestemmende for personens rettigheter. Dispensasjon har normalt bare blitt gitt dersom norsk utenriksstasjon har vurdert de fremlagte dokumenter eller er kjent med hva som faktisk har funnet sted.

Avgjørelser om å kjenne et ekteskap ugyldig etter el. § 16 første ledd, enten fordi vigsler mangler vigselsmyndighet (el. § 11) eller det ikke foreligger gyldig prøvingsattest (el. § 14), regnes ikke som enkeltvedtak, kfr. Bufdirs rundskriv 30/21.

For øvrig vil det å nekte å utstede prøvingsattest være et enkeltvedtak, jf. el. § 10.

Fvl. § 24 første ledd fastsetter som et utgangspunkt at enkeltvedtak skal begrunnes, og at forvaltningsorganet på eget initiativ skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket blir truffet. Etter fvl. § 24 annet ledd kan man i andre saker enn klagesaker la være å gi samtidig begrunnelse dersom en søknad innvilges og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket.

I enkelte sakstyper inngis det melding fra borger, som f.eks. i navnesaker eller flyttesaker. Skattekontoret avgjør i førsteinstans om meldingen skal godtas. Avgjørelsen mht. om meldingen skal registreres eller avslås er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler må derfor følges. Ved godkjennelse av kurante meldinger er det ikke nødvendig å begrunne vedtaket, jf. fvl. § 24 annet ledd. Det kan i slike tilfeller gis en skriftlig underretning i form av en kvittering. Dette gjelder hovedsakelig fordi det her ikke vil være grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket.

For de mer kompliserte sakene, for eksempel i saker med flere parter med motstridende interesser, typisk flyttemeldinger for barn der foreldre med felles foreldreansvar er bostedsregistrert på ulike adresser, skal avgjørelsen begrunnes i tråd med fvl. § 24 første ledd og § 25. Avslag på melding der folkeregistermyndigheten har adgang til å treffe enkeltvedtak og vedtak om omgjøring etter fvl. § 35 skal alltid begrunnes samtidig som vedtaket treffes.

Definisjonen av oppsettende virkning i forvaltningsretten er at man venter med å iverksette et vedtak til klagefristen er utløpt, eventuelt til en klage over vedtaket er endelig avgjort.

En klage har imidlertid ikke automatisk oppsettende virkning. Derimot kan underinstansen, klageinstansen eller annet overordnet organ etter fritt skjønn beslutte at vedtaket ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagesaken er avgjort, jf. fvl. § 42.

Når et vedtak kan tenkes iverksatt til ugunst for parten før klagesaken er avgjort, skal parten(e) orienteres om adgangen til å anmode om oppsettende virkning, jf. fvl. § 27 samtidig som vedkommende underrettes om vedtaket.

I folkeregistreringssaker er det imidlertid fast forvaltningspraksis at man ikke iverksetter et vedtak av eget tiltak der umiddelbar iverksettelse vil være i strid med parten(e)s interesse(r), med andre ord at man må regne med at vedtaket kan bli påklaget. Dette gjelder særlig i saker med flere parter med motstridende interesser, typisk flyttemeldinger for barn der foreldre med felles foreldreansvar er bostedsregistrert på ulike adresser.

Derimot iverksettes vedtaket umiddelbart når folkeregistermyndigheten registrerer en opplysning i Folkeregisteret på bakgrunn av melding fra den enkelte. Bakgrunnen for at det ikke gis oppsettende virkning i slike tilfeller, er at registreringen er basert på en persons melding eller påstand, og at det i utgangspunktet ikke vil være grunn til å tro at det foreligger uenighet rundt slik melding/påstand.

Det gis heller ikke oppsettende virkning når en flyttemelding er avslått, da det her ikke er tale om noen iverksettelse.

En som er misfornøyd med et enkeltvedtak har, utover klageretten, den muligheten at vedkommende kan henvende seg til det organ som har truffet vedtaket med anmodning om at det tar saken opp til ny vurdering. I motsetning til klage, står myndighetene fritt med hensyn til om man vil ta en endelig avgjørelse opp til ny vurdering. Men spørsmålet om å omgjøre kan også komme opp uten at noen part ber om det, f.eks. ved at myndighetene på eget initiativ tar saken opp til ny vurdering. Også klageinstansen og andre overordnede organer har adgang til å omgjøre underordnede organers vedtak. Et underordnet organ kan imidlertid ikke omgjøre et overordnet organs avgjørelse.

Etter fvl. § 35 kan folkeregistermyndigheten av eget tiltak omgjøre sine vedtak. Etter bestemmelsens første ledd kan et forvaltningsorgan omgjøre sitt vedtak uten at det er påklaget, dersom

Omgjøring etter fvl. § 35 første ledd bokstav a og b benyttes i liten grad i folkeregistersaker. Den sentrale bestemmelse er ugyldighet etter bokstav c.

Den begrensning i adgangen til å omgjøre et vedtak som følger av fvl. § 35 gjelder bare enkeltvedtak. Andre avgjørelser som et organ treffer, står det i utgangspunktet fritt med hensyn til omgjøringsadgangen.

Selv om underretning eller kunngjøring har funnet sted, kan et vedtak omgjøres når det er ugyldig, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav c. Følgende vilkår må være oppfylt for å statuere ugyldighet:

1. Det må foreligge en ugyldighetsgrunn. De sentrale ugyldighetsgrunner er
   • at vedtaket er fattet på grunnlag av feil faktiske forhold
   • at det foreligger feil i rettsanvendelsen eller lovforståelsen
   • saksbehandlingsfeil
2. Den aktuelle ugyldighetsgrunn må ha innvirket på realitetsavgjørelsen.

Omgjøring av ugyldige vedtak kan skje ubundet av frister. Omgjøring etter fvl. § 35 første ledd bokstav c vil ha tilbakevirkende kraft. I folkeregistersaker innebærer dette at den registrering som er gjort i Folkeregisteret annulleres.

Selv om et vedtak er gyldig, og underretning om det er kommet frem, kan det også omgjøres hvis endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser (fvl. § 35 første ledd bokstav a). Omgjøring som er til gunst for én, og ikke er til skade for andre, vil alltid kunne foretas i medhold av denne bestemmelsen.

Det går frem av fvl. § 35 siste ledd at reglene i fvl. § 35 om omgjøring suppleres bl.a. av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Det siktes her til de reglene som har utviklet seg gjennom praksis.

Omgjøring etter fvl. § 35 siste ledd kan være aktuelt dersom det etter at endelig vedtak er truffet, har fremkommet nye avgjørende opplysninger i saken, men som ikke medfører at det opprinnelige vedtaket er ugyldig. Man må her sondre mellom nye opplysninger som kan medføre omgjøring, og nye opplysninger som tilsier at det har oppstått en ny sak.

De uskrevne reglene om omgjøring gir en viss adgang til omgjøring av gyldige vedtak som det er gitt underretning om, selv om dette er til skade for den som vedtaket angår. Avgjørelsen om hvorvidt man kan omgjøre, vil først og fremst bero på en interesseavveining der hensynet til parten og hvilken grad denne har innrette seg etter vedtaket, veiet opp mot allmenne hensyn slik som hensynet til en korrekt føring av Folkeregisteret. Et vesentlig moment i denne sammenheng er den generelle målsetning at alle skal være korrekt registrert i henhold til fregl. og fregforskr., og at dette samfunnsmessig er viktig da andre offentlige etater i mange tilfeller benytter opplysninger om folkeregistrerte bosted i sin saksbehandling.

Omgjøring etter fvl. § 35 siste ledd får ikke tilbakevirkende kraft, men vil gjelde fremover i tid fra vedtakstidspunktet.

Når et enkeltvedtak omgjøres, blir omgjøringen et nytt enkeltvedtak, og det medfører at fvl. kapittel IV, V og VI i loven kommer til anvendelse.

Kommer forvaltningsorganet til at det ikke vil omgjøre, er ikke dette et enkeltvedtak, og det kan da heller ikke påklages.