Håndbok fra Skattedirektoratet
Folkeregisterhåndboken

En persons sivilstand er av opplysningene som kan registreres i Folkeregisteret, jf. fregl. § 3‑1 første ledd bokstav k) sivilstand. I fregforskr. § 3‑1‑1 første ledd bokstav k er det gitt utfyllende regler om hvilke opplysninger som kan registreres i tilknytning til sivilstand. I henhold til fregl. og fregforskr. Kapittel 7 Meldeplikt for offentlige myndigheter og virksomheter har offentlige myndigheter meldeplikt når det gjelder separasjon, skilsmisse og oppløsning av ekteskap og registrert partnerskap. Fregl. Kapittel 8 Registrering av opplysninger har regler om dokumentasjonskrav knyttet til sivilstandsendringer i utlandet.

Reglene om ekteskap reguleres av ekteskapsloven (el.).

I mange tilfeller vil dokumenter for en persons sivilstand være skrevet på et annet språk enn norsk. I slike tilfeller kan skattekontoret kreve at vedkommende selv får oversatt dokumentet av autorisert translatør. Disse utgiftene må vedkommende dekke selv, jf. fregl. § 11‑1 annet ledd og fregforskr. § 8‑4‑19. Oversettelse.

Flere av de attester folkeregistermyndigheten mottar er imidlertid flerspråklige, dvs. med undertekst på engelsk/fransk/spansk i tillegg til eventuelt aktuelt språk. F.eks. er den internasjonale sivilstandskommisjons blankett for ekteskapsinngåelse flerspråklig. Det kan typisk være aktuelt å be om oversettelse der attesten ikke er flerspråklig og er på et språk man ikke behersker i tilstrekkelig grad. Oversettelse av dokumenter på dansk, finsk, svensk eller islandsk kan uansett ikke kreves oversatt for innsenderes regning, jf. nordisk språkkonvensjon art. 3.

Med vigsel etter norsk rett menes ekteskap inngått etter reglene i ekteskapsloven, herunder vigsler ved norske utenriksstasjoner og i stor utstrekning også vigsler ved norske sjømannskirker i utlandet. For vigsler ved norske sjømannskirker legger folkeregistermyndigheten til grunn at vigselen er gjennomført etter norsk rett dersom norske blanketter er benyttet.

Vigsler etter norsk rett er nærmere omtalt i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rundskriv 30/2021 «Ekteskapsloven del 1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap».

Når det gjelder vigsler utført av kommunale vigslere, se rundskriv om kommunale vigsler (Q-11/2017).

Når det gjelder dokumentasjon fra utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge, herunder krav om apostille eller legalisering, se rundskriv Q-18/2020.

Reglene for vigsel etter utenlandsk rett gjelder også vigsler ved fremmede staters ambassader i Oslo med vigselsrett. Etter det som for tiden er kjent, har følgende lands ambassader vigselsrett i Norge: Belgia, Bosnia-Hercegovina, Brasil, Bulgaria, Egypt, Estland, Filippinene, Finland, Frankrike, Iran, Kina, Litauen, Marokko, Nederland, Polen, Portugal, Russland, Serbia, Slovakia, Spania, Tsjekkia og Tyrkia. Det samme gjelder Islandske menigheten og Den finske kirken, Oslo.

Generelt er det ikke et krav at norsk ekteskapsattest er utstedt i forbindelse med vigselen.

Krav til dokumentasjon fremgår av fregforskr. §§ 8‑4‑10 til 8-4-12. Se § 8‑4 Forskriften.

Ekteskapsloven §§ 18 a-c inneholder særlige regler om anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet. Hovedregelen om anerkjennelse er beskrevet i § 18 a. § 18 b bestemmer at stedfortrederekteskap, bigami, ekteskap mellom mindreårige og søskenbarnekteskap ikke anerkjennes hvis partene hadde tilknytning til Norge på vigselstidspunktet. § 18 c bestemmer at ekteskap mellom mindreårige heller ikke anerkjennes selv om partene ikke hadde noen tilknytning til Norge på vigselstidspunktet.

Før 2007 gjaldt unntak for anerkjennelse kun ved strid mot ordre public på ulovfestet grunnlag. Siden er reglene endret flere ganger, og det er forskjellige ikrafttredelsestidspunkter for de enkelte bokstavene i § 18 b annet ledd og § 18 c.

Etter el. § 18 a første ledd anerkjennes et ekteskap som er inngått i utlandet her i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet.

Etter annet ledd anerkjennes ekteskap likevel ikke dersom det strider mot ordre public. Terskelen for dette er at resultatet av anerkjennelsen av ekteskapet vil være «i sterk strid med vår etiske eller sosiale oppfatning», se Prop. 135 L (2020–2021) s. 16. Se nærmere om ordre public i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rundskriv 30/2021 «Ekteskapsloven del 1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap» under el. § 18 a.

Ekteskapsloven § 18 b viderefører den tidligere § 18 a annet ledd med enkelte endringer og tilføyelser. Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at ekteskap som er gyldig inngått i utlandet anerkjennes i Norge. Bestemmelsen gjelder kun dersom en av partene på vigselstidspunktet var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge. Når det gjelder spørsmålet om hvem som anses fast bosatt i Norge (tilknytningskravet), se Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rundskriv 30/2021 «Ekteskapsloven del 1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap» under el. § 18 a.

Annet ledd bokstav a-c tilsvarer tidligere § 18 a annet ledd bokstav a-c, som trådte i kraft 1. juni 2007. For ekteskap som faller inn under en av bokstavene a-c, men som er inngått før 1. juni 2007, gjelder hovedregelen i § 18 a med unntak for ordre public, jf. Prop. nr. 100 (2005-2006) s. 69 .

Annet ledd bokstav d ble tilføyd i 2024 og trådte i kraft 1. januar 2025. For søskenbarnekteskap inngått før dette tidspunkt gjelder hovedregelen i § 18 a med unntak for ordre public, jf. Prop. 99 L (2023-2024) punkt 10.

Tredje ledd er en presisering av at EØS-avtalens regler om fri bevegelighet kan føre til at noen ekteskap likevel må anerkjennes i Norge, se Prop. 99 L (2023-2024) punkt 9.3.2 .

Dersom folkeregistermyndigheten mottar vigselsattest for et ekteskap som rammes av en av bestemmelsene i § 18 b, skal partene informeres om at ekteskapet ikke anerkjennes i Norge. Partene skal i så fall informeres om muligheten for å begjære ekteskapet anerkjent etter unntaksbestemmelsen i fjerde ledd. Det er Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus som har myndighet til å anerkjenne ekteskap etter unntaksbestemmelsen, jf. forskrift 20. desember 2024 nr. 3300 § 2 .

Bestemmelsen ble tilføyd i 2021 , og trådte i kraft 1. januar 2025 . Bestemmelsen i § 18 c gjelder for ekteskap som er inngått etter at bestemmelsen trådte i kraft, jf. endringslovens del II. Dersom vigselen skjedde før dette tidspunktet, skal det foretas en konkret vurdering etter hovedregelen i § 18 a av om anerkjennelse ville stride mot ordre public. Se nærmere om ordre public i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rundskriv 30/2021 «Ekteskapsloven del 1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap» under el. § 18 a og HR-2021-1345-A .

Bestemmelsen innebærer at ekteskap inngått etter 1. januar 2025 der en eller begge parter var mindreårige ikke anerkjennes i Norge, selv om partene ikke hadde noen tilknytning til Norge på vigselstidspunktet. Mottas vigselsattest i slike tilfeller, skal registermyndigheten underrette partene om at ekteskapet ikke anerkjennes i Norge og derfor ikke kan registreres. I underretningen skal det opplyses om at statsforvalteren kan anerkjenne ekteskapet dersom partene er over 18 år, var over 16 år på vigselstidspunktet og den som var mindreårig på vigselstidspunktet ønsker ekteskapet anerkjent. Statsforvalteren kan også anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.

Partnerskap inngått i utlandet kan bare registreres dersom det er inngått i en stat som har partnerskapslovgivning tilsvarende den som tidligere gjaldt i Norge (partnerskapsloven av 30. april 1993). For partnerskap inngått i annen nordisk stat, godtas partnerskapsattest. For øvrige stater, unntatt gruppe 2-stater (se fregforskr. § 8‑4‑2. Gruppering av stater for registrering av faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet), godtas partnerskapsattest dersom dokumentet er verifisert av norsk utenriksstasjon eller er påført Apostille eller er legalisert, se Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets rundskriv 30/2021 «Ekteskapsloven del 1 Inngåelse og oppløsning av ekteskap».

Fra noen norske utenriksstasjoner mottar folkeregistermyndigheten melding om ekteskapsinngåelse for norske statsborgere bosatt i utlandet.

Skulle registermyndigheten få en vigselsmelding der ingen av partene lenger er registrert bosatt, registreres meldingen, forutsatt at vilkårene i fregforskr. kapittel 8, §§ 8‑4‑10 – 8-4-12 § 8‑4 Forskriften er oppfylt. Dersom vilkårene her ikke er oppfylt, skal meldingen returneres med henvisning til aktuell paragraf i fregforskr. kapittel 8 B. Saken skal bare til Skattedirektoratet der det kan være aktuelt med dispensasjon etter fregforskr. § 8‑4‑21. Dispensasjon.

Ekteskap som inngås i strid med el. § 4 kan etter el. § 24 oppløses ved dom. Det er statsforvalteren som reiser sak om oppløsning dersom ingen av ektefellene selv gjør det. Adgangen til å kreve oppløsning faller bort dersom det tidligere ekteskap alt er oppløst av andre grunner.

Sivilstand «separert» kan registreres i Folkeregisteret, jf. fregforskr. § 3‑1‑1 første ledd bokstav k. Se § 3‑1 første ledd bokstav k) sivilstand. Med separasjon menes i denne sammenheng separasjon gitt ved bevilling eller dom, jf. el. § 20. Separasjon kan gis ved bevilling av statsforvalteren eller ved dom avsagt av en domstol. Det er den myndighet som har truffet avgjørelsen som sender melding om separasjonen til folkeregistermyndigheten når avgjørelsen er endelig (ikke kan påklages/påankes), jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav c.

Krav til dokumentasjon av utenlandsk separasjon fremgår av fregforskr. kapittel 8 §§ 8‑4‑13 – 8-4-15, se § 8‑4 Forskriften.

Etter el. §§ 22 og 23 kan skilsmisse gis etter begjæring av en av ektefellene, når samlivet mellom ektefellene har vært brutt i to år, og samlivet ikke senere er gjenopptatt (såkalt faktisk separasjon). Denne separasjonsformen får ikke folkeregistermyndigheten melding om, og det skal heller ikke gjøres merknad om den i Folkeregisteret.

Separasjonen opphører enten ved etterfølgende skilsmisse eller ved at ektefellene/partnerne betrakter separasjonen som opphørt, eventuelt ved melding fra statsforvalteren om at separasjonen er uten rettsvirkning (opphør).

Opphører separasjonen ved at ektefellene/partnerne betrakter separasjonen som opphørt, vil ikke registermyndigheten få melding om dette fra noen offentlig myndighet. Ektefellene/partnerne er heller ikke pålagt meldeplikt.

Ekteskapsloven er imidlertid ikke til hinder for at man kan leve adskilt resten av livet, uten å bli lovformelig skilt, hvilket medfører at registreringen av separasjonen må beholdes.

For at sivilstand skal kunne endres fra separert til gift, kreves det at begge partene gir skriftlig bekreftelse på at separasjon er opphørt. Det er derfor ikke tilstrekkelig grunnlag for endring av sivilstand at det foreligger en flyttemelding som viser at de separerte har flyttet sammen igjen eller at registermyndigheten har fått kjennskap til at de har flyttet sammen igjen. Det samme gjelder når de i skattemeldingen oppgir å være gift.

Fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav d har regler for melding av skilsmisse.

Skilsmisse etter norsk rett kan foregå på to måter, enten ved bevilling fra statsforvalteren etter forutgående separasjon eller ved skilsmissedom uten forutgående separasjon. I begge disse tilfellene skal den myndigheten som har truffet avgjørelsen, sende melding til folkeregistermyndigheten om skilsmissen når avgjørelsen er endelig, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav d.

Det følger av § 4 i lov av 2. juni 1978 nr. 38 om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner at statsforvalteren kan avgjøre om en utenlandsk skilsmisse eller separasjon gjelder her i riket. Anerkjennelsesspørsmålet kan også avgjøres av domstolene etter reglene i ekteskapsloven​ kapittel 5.

Avgjørelse om skilsmisse eller separasjon som er gitt i annet nordisk land godtas i henhold til den nordiske familierettskonvensjon av 6. februar 1931. Konvensjonen gjelder der begge ektefeller er statsborgere i et nordisk land og de ved saksanlegget har tilknytning til minst to nordiske land. Som følge av det gjelder ikke konvensjonen når

• to norske ektefeller har bosted i Norge
• en eller begge ektefeller er bosatt i en stat utenfor Norden
• en eller begge ektefeller ikke er statsborger(e) i et nordisk land

For øvrig vises det til fregforskr. kapittel 8 §§ 8‑4‑13 – 8-4-15, se § 8‑4 Forskriften. Dersom vilkårene her ikke er oppfylt, skal meldingen returneres med henvisning til aktuell paragraf i fregforskr. kapittel 8 §§ 8‑4‑13 – 8-4-15, se § 8‑4 Forskriften.

De forhold som gjør at et ekteskap kan oppløses (uten forutgående separasjon), fremkommer av el. § 24. Oppløsningen av et ekteskap skjer ved dom, og den domstol som har truffet avgjørelsen skal sende melding til folkeregistermyndigheten om oppløsningen når denne er endelig.

Meldeplikten påligger statsforvalteren eller domstolen, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav d.

Ved førstegangsinnvandring gjelder det som hovedregel et prinsipp om at sivilstand registreres på grunnlag av påstand, dvs. deklarasjon ved flyttemelding.

En forutsetning for at sivilstand registreres på bakgrunn av påstand/deklarasjon, er at den ikke strider med el. § 18 a. – § 18 c. Se nærmere omtale Anerkjennelse av ekteskap inngått etter utenlandsk rett

Hovedregel for endring av sivilstand for innvandrere fra ikke-nordiske land reguleres av fregforskr. kapittel 8, §§ 8‑4‑10 – 8-4-18, se § 8‑4 Forskriften. Når utlendingsmyndighetene har fattet vedtak om familiegjenforening, og herboende har innvandret som gift, skal folkeregistermyndigheten legge utlendingsmyndighetens vedtak til grunn når ektefellen innvandrer, dvs. registrere personene som gift med hverandre.

Kjennelse etter el. § 7 e annet ledd gir ikke grunnlag for å endre sivilstand. Slik kjennelse brukes kun ved vurderingen av om det skal utstedes ny prøvingsattest.

Retting av feilregistrert sivilstand følger reglene i fregl. § 9‑2. Retting av feil i registeret. Et sentralt eksempel her er at vedkommende har deklarert sivilstand gift ved innflytting, og så senere fremsetter påstand om aldri å ha vært gift fordi vedkommende trodde samboerskap og ekteskap var det samme. En slik påstand må vurderes etter de bevisvurderingsregler som gjelder ved skifte av forklaring. Dette innebærer at vedkommende må godtgjøre at den nye forklaring er mer troverdig enn den opprinnelige. Se også om dette i fregl. § 9‑2.