Håndbok fra Skattedirektoratet
Folkeregisterhåndboken

En persons statsborgerskap er en av opplysningene som kan registreres i Folkeregisteret, jf. fregl. § 3‑1 første ledd bokstav h) statsborgerskap. Videre har offentlige myndigheter meldeplikt om endring av statsborgerskap til folkeregistermyndigheten, jf. fregl. § 7‑1. Offentlige myndigheters og virksomheters meldeplikt og fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav f. Det er også andre bestemmelser i folkeregisterloven hvor statsborgerskap kan ha betydning.

Regler om norsk statsborgerskap finnes i lov av 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsbrl.).

Statsborgerskap har først og fremst internrettslig betydning ved at det gir en person en del rettigheter og plikter. Viktigst er den ulovfestede retten til å oppholde seg i riket; en norsk statsborger kan verken utvises eller avvises fra Norge. Personens norske statsborgerskap kan heller ikke fradømmes som straff. For å ha rett til norsk pass, må den som søker om slikt pass være norsk statsborger.

Når det gjelder pliktene for norske statsborgere, er den viktigste plikten til å delta i forsvaret av landet, jf. Grunnloven § 119.

En persons statsborgerskap kan følge av ett eller flere av tre grunnleggende prinsipper. Etter territorialprinsippet vil et barn automatisk bli statsborger i det land hvor det er født. Domisilprinsippet går ut på at en person er statsborger i det land hvor han har sin faste bopel. Nedstamningsprinsippet medfører at foreldrenes statsborgerskap er avgjørende for barnets statsborgerskap, det vil si at et barn ved fødselen får det statsborgerskap som en av foreldrene har, uansett hvilket land barnet blir født i.

Hovedregelen om hvem som er norsk statsborger står i statsbrl. § 4 og bygger på ovennevnte nedstamningsprinsipp. Barn erverver automatisk norsk statsborgerskap ved fødselen dersom enten moren eller faren er norsk statsborger, uansett hvor fødselen finner sted. Det er reglene i barnelova som avgjør spørsmålet om hvem som er mor og hvem som er far eller medmor til barnet, og dermed hvem som får norsk statsborgerskap ved fødsel.

Den løsning som er valgt i statsbrl. § 4 når bare en av foreldrene er norsk, innebærer at barn ofte kan få dobbelt statsborgerskap, samtidig som statsløshet unngås.

I statsbrl. § 4 første ledd annet punktum er det en bestemmelse som regulerer det tilfelle hvor faren er død, men var norsk borger da han døde. På samme måte som om faren hadde vært i live (første punktum), får også barnet i dette tilfellet norsk statsborgerskap.

Barn født av surrogatmor i utlandet etter 1. september 2006 får norsk statsborgerskap dersom far er norsk statsborger, jf. statsbrl. § 4 første ledd. Er far utenlandsk statsborger, får barnet norsk statsborgerskap ved adopsjon dersom adoptanten, dvs. fars ektefelle eller samboer, har norsk statsborgerskap, jf. statsbrl. § 5.

Det følger av statsbrl. § 5 at barn under 18 år som blir adoptert av norsk statsborger, automatisk får norsk statsborgerskap dersom adopsjonsbevilling er gitt av norsk myndighet i medhold av adopsjonsloven. Det samme gjelder ved utenlandsk adopsjon som i medhold av adopsjonsloven skal gjelde i Norge. Barne-, ungdoms-, og familieetaten skal iht. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav a sende melding om adopsjon til folkeregistermyndigheten.

Statsborgere av et annet nordisk land har iht. statsbrl. §§ 20 – 22 på visse vilkår krav på norsk statsborgerskap ved melding. Slike saker, samt søknader om statsborgerskap iht. statsbrl. §§ 7-19 behandles av statsborgermyndighetene, som sender melding om ervervet til folkeregistermyndigheten, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav f.

En norsk statsborger født i utlandet kan tape sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende har vokst opp utenlands. Tapsregelen i statsbrl. § 24 rammer barn som erverver norsk statsborgerskap ved fødselen, og som vokser opp i utlandet uten tilstrekkelig tilknytning til Norge.

Statsborgerskapet tapes ved fylte 22 år, med mindre vedkommende innen den tid har bodd i Norge i til sammen to år eller i til sammen syv år i Norge og andre nordiske land.

For å unngå tap kan vedkommende innen fylte 22 år søke Utlendingsdirektoratet om bibehold. Skattekontoret er ikke statsborgermyndighet, og har således ikke kompetanse til å vurdere bibehold.

For bibehold etter søknad til Utlendingsdirektoratet kreves det at vedkommende har «tilstrekkelig tilknytning til Norge».

For øvrig vil vurderingen her bero på gjeldende statsborgerlovgivning på det tidspunkt personen fylte 22 år.

Tap etter statsbrl. § 24 inntrer likevel ikke dersom det ville medført at personen ble statsløs.

Ved innvilget bibehold etter søknad, skal statsborgermyndighetene sende melding til folkeregistermyndigheten, jf. fregforskr. § 7‑1‑1. Meldeplikt for faktiske og rettslige forhold som finner sted i Norge.

På samme måte som statsborgerskap kan erverves ved søknad, kan det opphøre ved søknad om løsning, jf. statsbrl. § 25. En norsk statsborger kan ikke uten videre gi opp sitt norske statsborgerskap, men er først lovens betingelser oppfylt, har vedkommende etter søknad krav på å bli løst fra statsborgerskapet. For den som er bosatt i utlandet, er det tilstrekkelig å godtgjøre at vedkommende har utenlandsk statsborgerskap. Er vedkommende bosatt i Norge, kreves det i tillegg at det vil være urimelig å nekte løsning.

Uavhengig av bosted er det ikke adgang til løsning dersom vedkommende blir statsløs. Imidlertid kan løsning i slike tilfeller innvilges dersom vedkommende bor i utlandet og løsning er nødvendig for å kunne erverve annet statsborgerskap. Vilkåret for løsning er da at han innen en viss frist blir statsborger i et annet land. Er ikke annet statsborgerskap ervervet innen fristens utløp, anses vedkommende fortsatt som norsk statsborger.

Ved innvilget søknad om opphør av statsborgerskap, sender statsborgermyndigheten melding til folkeregistermyndigheten, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav f.

Tidligere hadde statsbrl. i § 23 et generelt prinsipp om at den som ved søknad eller uttrykkelig samtykke fikk innvilget utenlandsk statsborgerskap, automatisk tapte sitt norske statsborgerskap. Denne bestemmelsen ble opphevet med virkning fra 1.1.2020. Dette innebærer at norske statsborgere som fra 1.1.2020 erverver utenlandsk statsborgerskap, får dobbelt norsk og utenlandsk statsborgerskap. For dem som tapte norsk statsborgerskap etter tidligere § 23, kan det norske statsborgerskapet gjenerverves etter reglen i statsbrl. § 22a, se Gjenerverv av norsk statsborgerskap ved melding.

Dobbelt statsborgerskap kan også oppstå i andre tilfeller, f.eks. når en person som blir norsk statsborger ved fødselen, jf. statsbrl. § 4, samtidig får utenlandsk statsborgerskap fordi statsborgerlovgivningen i fødestaten er basert på territorialprinsippet.

I Folkeregisteret kan det registreres ett eller flere utenlandske statsborgerskap i tillegg til det norske.

Statsbrl. § 26 har regler om tilbakekall av statsborgerskap dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

Etter statsbrl. § 26a kan den som har norsk og annet statsborgerskap og har utvist fremferd sterkt til skade for Norges vitale interesser, ved dom tape sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende straffes etter visse bestemmelser i straffeloven.

Melding om tilbakekallet sendes folkeregistermyndigheten, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav f.

Dersom grunnlaget for erverv av statsborgerskap etter statsbrl. §§ 4 og 5 senere bortfaller ved erkjennelse eller avgjørelse, skal barnet anses for aldri å ha vært norsk, med mindre barnet blir statsløst, eller avgjørelsen eller erkjennelsen finner sted etter at vedkommende er fylt 18 år. jf. statsbrl. § 6 første ledd. Dette vil være særlig aktuelt ved tilbakekall av mors eller fars statsborgerskap etter statsbrl. § 26. Se Tilbakekall av statsborgerskap.

I statsbrl. § 6 annet ledd åpnes det for at barnet etter søknad likevel kan få beholde norsk statsborgerskap, selv om grunnlaget for ervervet bortfaller.

Ved innvilget søknad om å få beholde statsborgerskap skal statsborgermyndigheten sende melding til folkeregistermyndigheten, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav f.

Gjenerverv av norsk statsborgerskap ved melding er regulert i statsbrl. § 22a.

Det fremgår av § 22a første ledd at den som har tapt norsk statsborgerskap ved erverv av annet statsborgerskap, dvs. etter tidligere § 23, eller ved manglende løsning fra et annet statsborgerskap, ved melding har rett til å bli norsk statsborger.

Etter § 22a annet ledd har meldere som etter å ha tapt norsk statsborgerskap, er ilagt ubetinget fengselsstraff, forvaring eller en strafferettslig særreaksjon, likevel ikke rett til norsk statsborgerskap etter § 22a første ledd. Det samme gjelder meldere som er siktet eller tiltalt for et straffbart forhold som kan føre til ubetinget fengselsstraff, forvaring eller en strafferettslig særreaksjon.

Videre følger det av § 22a fjerde ledd at melderen må sannsynliggjøre å ha hatt opphold i Norge på til sammen seks måneder før fylte 22 år. Dette kravet gjelder ikke meldere som tidligere har ervervet norsk statsborgerskap ved søknad.

I fjerde ledd er det bestemmelse om at melderen ikke har rett til norsk statsborgerskap etter første ledd dersom hensynet til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn taler mot dette.

Ved innvilget gjenerverv av norsk statsborgerskap skal statsborgermyndigheten sende melding til folkeregistermyndigheten, jf. fregforskr. § 7‑1‑1 første ledd bokstav f.