Håndbok fra Skattedirektoratet
Folkeregisterhåndboken

Bestemmelsen fastslår folkeregistermyndighetens plikt til å føre opplysninger som er i samsvar med reglene i folkeregisterloven eller forskrift gitt med hjemmel i loven inn i Folkeregisteret. I de tilfeller hvor en opplysning meldes inn fra den enkelte borger, må folkeregistermyndigheten gjøre nødvendig kontroll av de fremlagte opplysninger for å ta stilling til om det er grunnlag for å registrere opplysningen. Det samme gjelder når det ikke er ansvarlig myndighet som gir melding om forholdet som skal registreres, sml. fregl. § 8‑2. Meldinger fra offentlige myndigheter og virksomheter.

Som eksempel kan nevnes registrering av avtale om foreldreansvar etter norsk rett, se temakapittel Familie, Foreldreansvar. Folkeregistermyndigheten kontrollerer at barnet er felles ved å se hen til registrerte opplysninger om barnets foreldre for barn som er fødselsregistrert i Norge. For barn som ikke er fødselsregistrert, må foreldrene dokumentere at barnet er felles ved at det fremlegges fødselsattest med høy notoritet eller at foreldreskapet fremgår av utlendingsmyndighetens datasystem, jf. Prop. 102 LS (2014 og 2015) om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996 (punkt 8.5.4). I surrogatisaker har man imidlertid erfaring med at foreldreskap som følger av fødselsattesten ikke alltid er i tråd med barnelova. Se omtale i kapittel 6. § 6‑5‑1 tredje ledd - Innflytting av barn født av surrogatmor

Bestemmelsen regulerer registrering av opplysninger som meldes inn fra kompetent myndighet for den aktuelle opplysning. Dersom myndigheten som inngir meldingen ikke er kompetent myndighet på vedkommende rettsområde, kan ikke opplysningen registreres i henhold til denne bestemmelsen.

Folkeregistermyndigheten skal kun foreta en formalkontroll av den innmeldte opplysning. Det foretas i utgangspunktet ingen kontroll av det materielle innholdet. Det innebærer at dersom en opplysning meldes inn av rett myndighet, og det ikke er forhold som tilsier at opplysningen åpenbart ikke er korrekt, registreres opplysningen uten nærmere prøving. Nærmere regler om hvilke opplysningstyper som meldes inn fra hvilke myndigheter, er gitt i fregforskr. § 7‑1‑1. Meldeplikt for faktiske og rettslige forhold som finner sted i Norge, jf. fregl. § 7‑1. Offentlige myndigheters og virksomheters meldeplikt.

Som eksempel kan nevnes opplysning om fødsel på sykehus eller annen fødeklinikk. I henhold til bl. § 1 første punktum skal lege eller jordmor gi melding om fødsel til Folkeregisteret på fastsatt skjema (fødselsmelding), hvor det er angitt hvilke opplysninger som skal fylles ut. Dersom fødselsmeldingen er korrekt utfylt og meldt inn fra riktig helsemyndighet, vil fødselen bli registrert uten at folkeregistermyndigheten etterprøver om den kvinne som er oppgitt som mor faktisk har født det aktuelle barnet.

Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil i tilfeller der det er mangelfull dokumentasjon, og hvor DNA-test er egnet til å kunne avklare saken. Regelen er utformet slik at det kan stilles krav om DNA-test, men dersom kravet ikke etterkommes, vil følgen kunne bli at de foreliggende opplysningene ikke er tilstrekkelig til med rimelig sikkerhet å fastslå den påståtte familierelasjonen. Konsekvensen blir da at familierelasjonen ikke registreres. Hvilke tilfeller det kan være aktuelt å stille krav til DNA-test, er nærmere regulert i fregforskr. kapittel 8, jf. fregl. § 8‑4. Forskrift.

Første ledd gir hjemmel til å gi forskrift om når DNA-test kan kreves. For barn født i Norge er det gitt regel om dette i fregforskr. § 8‑4‑1. DNA-testing av barn født i Norge. For barn som er født i utlandet er det gitt regler om dette i fregforskr. § 8‑4‑4. Når fødsel har funnet sted i en gruppe 2-stat, § 8‑4‑5. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er gift med barnets mor og § 8‑4‑6. Fødsel i en gruppe 2-stat og faren er ikke gift med barnets mor som er ugift.

Annet ledd gir hjemmel til å gi forskrift om når faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet, skal registreres i Folkeregisteret, og hvilke krav som skal stilles til dokumentasjon. Slike regler er gitt i fregforskr. §§ 8‑4‑2 til 8-4-21. Se § 8‑4‑2. Gruppering av stater for registrering av faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet og følgende. Se også temakapittel Forvaltning, Dispensasjon fra kravene til dokumentasjon i folkeregisterforskriften kapittel 8 og Rettslige og faktiske forhold som finner sted i utlandet.

Innholdet i bestemmelsene er i utgangspunktet fastsatt i samråd med Utenriksdepartementet basert på informasjon fra utenriksstasjonene, folkeregistermyndigheten og Landinfo (utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon). De deler av instruksen som gjelder registrering av far- og morskap er fastsatt i samråd med daværende Barne- og likestillingsdepartementet.

Bestemmelsene vil også så langt de passer kunne være utfyllende for kravene til dokumentasjon for faktiske og rettslige forhold som har funnet sted i utlandet, men som ikke spesifikt er regulert i dette kapittelet. Dette kan for eksempel gjelde i de tilfeller skattekontoret er rette myndighet til å avgjøre søknad om endring av fødselsdato, jf. fregforskr. § 9‑2‑1 fjerde ledd.

Ved førstegangsinnflytting til Norge gjelder det som hovedregel et prinsipp om at relasjoner registreres på grunnlag av deklarasjon i flyttemelding. Når det gjelder foreldre/barn-relasjon, fordrer det som hovedregel at familien flytter samlet. Når det gjelder sivilstand, se mer om dette i temakapittel Sivilstand. Det er først når en registrering innebærer en endring av allerede registrerte opplysninger i Folkeregisteret, at dokumentasjonskravet i fregforskr. kapittel 8 kommer til anvendelse. Eksempler:

• Dersom to ektefeller flytter til Norge samtidig for første gang, kan de registreres som gift i Folkeregisteret ut fra deklarasjon.
• Dersom den ene ektefellen allerede er registrert bosatt med sivilstand ugift, og den andre ektefellen flytter til Norge, vil dokumentasjonskravet i kapittel 8 utløses for å få endret sivilstand på herboende fra ugift til gift.

Dersom en person som er registrert i Folkeregisteret, ønsker å endre opplysningene som er registrert om et familiemedlem som ikke har norsk fødselsnummer, kommer fregforskr. kapittel 8 også til anvendelse for herboende.

Eksempel på dette kan være at en bostedsregistrert persons ektefelle i utlandet dør, og den herboende ønsker å bli registrert som enke/enkemann.

Begrepet «oppholdstillatelse» i dette kapittelet viser til oppholdstillatelse innvilget av utlendingsmyndighetene. Dette kan for eksempel være tillatelser om familiegjenforening i henhold til utlendl. § 40, eller avledet flyktningstatus som familiemedlem i henhold til utlendl. § 28.

Dersom en person er vurdert til å ha oppholdsrett etter EØS-regelverket basert på en relasjon, vil dette falle utenfor begrepet «oppholdstillatelse».

Attester må være utstedt av myndighetene i den stat hvor hendelsen har funnet sted.