Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

Bestemmelsen angir skattebetalingslovens generelle virkeområde og hvilke krav loven gjelder for. Skattebetalingsloven gjelder i utgangspunktet alle de skatte- og avgiftskrav som hører under Finansdepartementets ansvarsområde, og hvor innkrevingsansvaret tilligger skattekontorene. Dette er krav som Stortinget, med hjemmel i Grunnloven § 75 a, vedtar hver høst i forbindelse med neste års statsbudsjett.

Av krav som ikke er omfattet av loven, kan nevnes eiendomsskatt, kommunale avgifter og gebyrer som f.eks. vann- og kloakkavgifter og feieavgift. Innkrevingen av disse skatte- og avgiftstypene reguleres ikke av loven da det er kommunene som har eiendomsretten til disse, og fordi skattebetalingslovens bestemmelser på mange områder ikke er treffende. Det forekommer imidlertid mange henvisninger til skattebetalingsloven fra de nevnte avgifters hjemmelslover.

Statens innkrevingssentral (SI) har innkrevingsansvaret for en rekke offentlige krav som hører under andre fagdepartementer enn Finansdepartementet. Heller ikke disse kravene reguleres av skattebetalingsloven, men av SI-loven og særlige regler i tvangsfullbyrdelsesloven. SI ble 1. januar 2015 en del av Skatte­etaten. Når SI innkrever skatte- og avgiftskrav som nevnt i § 1‑1, skjer det etter reglene i skattebetalingsloven, jf. skattebetalingsloven § 2‑1 første ledd annet punktum.

Dokumentavgiften er heller ikke omfattet av skattebetalingsloven ettersom innkrevingsansvaret er lagt til Statens Kartverk, som administrativt ikke hører under Finansdepartementet.

Bestemmelsen slår fast at loven gjelder betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav.

Annet ledd regulerer hvilke krav som skal regnes som skatte- og avgiftskrav etter loven. Bestemmelsen er uttømmende.

Annet ledd bokstav a gjelder for det første skatt på formue, inntekt og tonnasjeskatt etter skatteloven. Uttrykket «formues- og inntektsskatt» brukes senere i loven og i håndboken som kortbegrep for formues- og inntektsskatt etter skatteloven, og omfatter da også tonnasjeskatt. Bestemmelsen omfatter videre trygdeavgift etter folketrygdloven kap. 23. Denne henvisningen innebærer at trygdeavgift betales og innkreves sammen med formues- og inntektsskatt. Fra juni 2018 er skattetrekk etter §§ 5‑4 og 5-4 a (kildeskatteordningen) et skatte- og avgiftskrav. Endringen tok til å gjelde med virkning fra inntektsåret 2019. Fra 1. juli 2021 er også skattetrekk etter § 5‑4 b (kildeskatteordningen for renter og royalty) et skatte- og avgiftskrav. Endringen tok til å gjelde for alle betalinger som omfattes av de vedtatte kildeskattereglene og som innvinnes etter ikrafttredelsestidspunktet.

Det fremgår av annet ledd bokstav b at skattebetalingsloven gjelder for formues- og inntektsskatt til Svalbard. Fra 1. januar 2017 gjelder som utgangspunkt hele skattebetalingsloven for svalbardskatten. Dette gjelder både skatt fastsatt ved lønnstrekk og skatt fastsatt på ordinært vis etter svalbardskatteloven §§ 3‑1 og 3-2. Det skal likevel ikke trekkes og betales for­skudds­trekk etter skattebetalingsloven kap. 5 av inntekter til Svalbard, jf. svalbardskatteloven § 5‑2 fjerde ledd. I stedet har svalbardskatteloven egne bestemmelser om lønnstrekk av ytelser som normalt er gjenstand for for­skudds­trekk, jf. svalbardskatteloven § 5‑2, jf. § 3‑1.

Bokstav b omfatter også inntektsskatt betalt av personer bosatt på Jan Mayen. Etter Jan Mayen-skatteloven § 1 skal personer som oppholder seg på Jan Mayen betale skatt av inntekt vunnet ved arbeid etter bestemmelsene om lønnstrekk i svalbardskatteloven. Jan Mayen er i motsetning til Svalbard, ikke et eget beskatningsområde eller særskilt skattedistrikt, og plikten til å betale skatt følger derfor av skatteloven kap. 2. Jan Mayen-skatteloven regulerer kun på hvilken måte skatten skal betales. I forarbeidene har departementet lagt til grunn at det ikke er nødvendig å nevne særskilt i loven at den også omfatter inntektsskatt betalt av personer på Jan Mayen, jf. Ot.prp.nr. 83 (2004–2005) s. 164.

Ifølge Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) s. 153 er passusen om summarisk fellesoppgjør inntatt som en begrepsmessig presisering for å unngå tvil om skattebetalingslovens rekkevidde.

Ifølge bokstav c omfatter loven artistskatt fastsatt med hjemmel i artistskatteloven. Bestemmelsen erstattet i sin tid enkelte regler som tidligere fremgikk av artistskatteloven.

Ifølge bokstav d gjelder loven for petroleumsskatt etter petroleumsskatteloven. Skattebetalingsloven medfører ingen endring i reglene om utskriving av forhåndsskatt og avregning av petroleumsskatt. Disse reglene vil fortsatt følge av petroleumsskatteloven med tilhørende forskrifter, mens skattebetalingsloven kun regulerer betaling og innkreving av petroleumsskatt.

Ifølge bokstav e gjelder loven for arbeidsgiveravgift etter folketrygdloven kap. 23.

Ifølge bokstav f omfattes arveavgift etter arveavgiftsloven. Arveavgiftsloven ble opphevet ved lov 13. desember 2013 nr. 110 med virkning for gaver som gis og arv etter dødsfall som skjer 1. januar 2014 eller senere.

Ifølge bokstav g gjelder loven for merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven.

Etter bokstav h og i gjelder loven for særavgifter. Skattebetalingsloven gjelder således alle særavgiftene unntatt dokumentavgift. Særavgifter brukes som en fellesbetegnelse på en rekke ulike avgifter. Som eksempel kan nevnes avgift på sukker, avgift på alkohol, forbruksavgift på elektrisk kraft i medhold av særavgiftsloven samt engangsavgift for motorvogner og vektårsavgift i medhold av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven. Hvilke avgifter som defineres som særavgifter følger ikke direkte av særavgiftslovgivningen, men av Stortingets årlige avgiftsvedtak. I Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 165 er det vist til at det synes uhensiktsmessig å nevne de enkelte særavgiftene særskilt i § 1‑1 på grunn av mengden og behovet for oppdatering av loven.

Ifølge bokstav j gjelder loven også for tollavgift omfattet av tollavgiftsloven. Inn- og utførselsprosedyrer, tollforvaltningen og adgangen til å etterberegne toll og ilegge tilleggstoll fremgikk tidligere av tolloven. Fra 1. januar 2023 reguleres inn- og utførselsprosedyrer av vareførselsloven, mens de materielle reglene om plikten til å beregne tollavgift ved innførsel, og forvaltningsregler for fastsetting av avgiften reguleres av tollavgiftsloven. Nytt regelverk bruker begrepet «tollavgift» i stedet for «toll». Tolltariffen har bestemmelser om tollsatser for ulike varetyper.

I forbindelse med ikrafttredelsen av skatteforvaltningsloven, ble § 1‑1 annet ledd utvidet med en ny bokstav k, som omfatter merverdiavgiftskompensasjon etter lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. Dette medfører at krav på tilbakebetaling av uriktig utbetalt merverdiavgiftskompensasjon kan innkreves etter skattebetalingslovens bestemmelser.

Fra 1. januar 2017 ble det innført en ny finansskatt på lønn med virkning fra inntektsåret 2017. Dette er en skatt på finansielle tjenesteyting gjennom skattlegging av lønn. Hensikten med finansskatten er å korrigere for manglende merverdiavgift på finansielle tjenester.

Ifølge tredje ledd gjelder lovens regler om skatte- og avgiftskrav tilsvarende så langt de passer for en del andre krav, dersom ikke annet er bestemt.

Bestemmelsen omfatter krav som oppstår i tilknytning til de skatte- og avgiftskrav som følger av annet ledd, eller som har nær sammenheng med slike krav uten at de kan kalles skatte- og avgiftskrav i egentlig forstand. Bestemmelsen innebærer at også slike krav kan tvangsinnfordres etter reglene i kap. 14, og nedsettes etter reglene i kap. 15. Enkelte steder i loven er det gitt særlige regler for slike krav, f.eks. i §§ 10‑51 om forfall og 12-1 femte ledd om foreldelse.

Det følger av bokstav a at loven gjelder for renter etter kap. 11 i loven og for omkostninger og gebyrer fastsatt i medhold av loven. Loven gjelder også omkostninger og gebyrer fastsatt i medhold av arveavgiftsloven, tollavgiftsloven, vareførselsloven, skatteforvaltningsloven og kassasystemlova § 8. Eksempler på slike omkostninger og gebyrer er bl.a. saksomkostninger i forbindelse med rettslig skjønn etter arveavgiftsloven § 42, gebyr etter skatteforvaltningsloven § 6‑3, overtredelsesgebyr etter skatteforvaltningsloven § 14‑7, ekspedisjonsgebyr etter vareførselsloven § 7‑9 eller overtredelsesgebyr etter tollavgiftsloven § 12‑2.

Etter bokstav b gjelder loven tilleggsskatt fastsatt i medhold av skatteforvaltningsloven, tilleggsavgift fastsatt i medhold av arveavgiftsloven og tilleggsavgift fastsatt i medhold av tollavgiftsloven.

Det følger av bokstav c at loven gjelder for tvangsmulkt etter henholdsvis § 5‑16, arveavgiftsloven § 43, tollavgiftsloven § 12‑1, vareførselsloven § 12‑1, skatteforvaltningsloven § 14‑1 og kassasystemlova § 7.

Tidligere bokstav d ble opphevet ved lov 23. juni 2020 nr. 105. Endringen trådte i kraft straks. Ifølge bokstav d gjaldt loven også for ansvarsbeløp etter § 16‑51. Bestemmelsen i § 16‑51 ble opphevet ved lov 19. desember 2017 nr. 123 (ikr. 1. januar 2018). Når det gjelder den nærmere bakgrunnen for endringen vises det til omtalen under kap. 16 samt Prop.1 LS (2017–2018) s. 237.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrift om at hele eller deler av loven skal gjelde for andre krav som tilkommer staten når kravet har tvangsgrunnlag.

Ifølge skattebetalingsforskriften § 1‑2‑1 skal loven gjelde for avgifter som er nevnt i følgende forskrifter når de skal kreves opp ved innførsel eller utførsel av varer:

• Forskrift 13. desember 2000 nr. 1253 om samordnet innkreving av avgift på fiskeeksport
• Forskrift 20. desember 2012 nr. 1417 om forskningsavgift på landbruksprodukter

Når det gjelder sakskostnader, erstatnings- og regresskrav ved inntreden tilkjent staten ved dom eller i avtale på skatte­etatens område, bestemmes det i forskriften § 1‑2‑2 at lovens kapittel 13 og 14 gjelder for disse kravene. For erstatnings- og regresskrav ved inntreden gjelder også lovens § 15‑2. Endelig følger det av skattebetalingsforskriften § 1‑2‑3 at skattebetalingsloven skal gjelde for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr etter a-opplysningsloven § 10 og § 11.

Bestemmelsen regulerer krav om tilbakebetaling av beløp som tidligere er utbetalt skyldneren når tilbakebetalingskravet er oppstått som følge av en forhøyelse av skatte- og avgiftskrav, eller som følge av en retting av et gjennomført oppgjør. Slike beløp, herunder rentegodtgjørelse, er ifølge § 1‑3 første ledd tilbakesøkingskrav som ikke skal betraktes som ordinære sivilrettslige pengekrav, men som skatte- og avgiftskrav. Bestemmelsen medfører bl.a. at slike krav er tvangsgrunnlag for utlegg etter § 14‑1, at det foreligger utvidet motregningsadgang for kravene etter § 13‑1, og at kravene har prioritet etter dekningsloven § 2‑8 første ledd bokstav e.

Ifølge bestemmelsen kan innkrevingsmyndighetene dessuten innkreve tilbakesøkingskrav uavhengig av om mottakeren har vært i god tro. Bestemmelsen medfører at den alminnelige lære om condictio indebiti ikke kommer til anvendelse. Læren om condictio indebiti refererer seg til den ulovfestede retten til å kreve tilbakebetaling når betaling har skjedd på grunn av en villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang. Læren forutsetter en helhetsvurdering der oppgjørshensynet og korreksjonshensynet avveies mot rimelighet og de konkrete omstendigheter i den enkelte sak. At den ene eller annen part skjønte eller burde ha skjønt at det forelå en feil, vil være et moment i vedkommende parts disfavør.

Ifølge første ledd skal krav på tidligere utbetalte beløp av årsaker som nevnt i § 1‑3 anses som skatte- og avgiftskrav. Dette innebærer blant annet at det etter kap. 13 foreligger en utvidet motregningsadgang for skattemyndighetene i tilgodebeløp på skatt og avgift som skyldneren har, samt at tilbakesøkingskravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkrevingsmyndighetene kan dermed tvangsinnfordre et tilbakesøkingskrav ved utleggspant eller utleggstrekk, jf. kap. 14.

Innkrevingsmyndighetene kan videre innkreve beløpene uavhengig av skyldnerens onde eller gode tro. Dette innebærer at de alminnelige ulovfestede reglene om condictio indebiti ikke får anvendelse i disse tilfellene.

Bestemmelsen vil bl.a. komme til anvendelse ved skatteavregningen. For skatt­ytere som betaler forskudd på skatt, blir det foretatt et avregningsoppgjør etter at skatten er fastsatt. De skatt­ytere som har betalt for mye i forskudd, får tilbakebetalt det overskytende beløpet, jf. § 7‑1 tredje ledd. Blir den fastsatte skatten senere endret, skal det foretas en ny avregning. Blir den fastsatte skatten som følge av den nye avregningen forhøyet, kan det innebære at en skatt­yter som fikk tilgodebeløp, helt eller delvis må tilbakebetale dette til det offentlige.

Et annet eksempel er der en merverdiavgiftspliktig får utbetalt et overskytende beløp etter merverdiavgiftsloven § 11‑5, og en senere korrigering av terminen viser at beløpet skulle vært lavere eller at den merverdiavgiftspliktige ikke skulle fått utbetalt noe.

Bestemmelsen er en kan-regel. Ved vurderingen av om beløpet skal kreves tilbake må innkrevingsmyndighetene utøve et skjønn, der det bl.a. tas hensyn til om det vil være åpenbart urimelig å gjøre tilbakesøkingskravet gjeldende. Det er bare der det oppstår et tilbakebetalingskrav for det offentlige ved en forhøyelse, eller ved en retting av et tidligere oppgjør at bestemmelsen kommer til anvendelse. Bestemmelsen gjelder uavhengig av årsaken til forhøyelsen eller rettingen. Regelen vil ikke omfatte de tilfellene der det har skjedd en ren feilutbetaling, f.eks. ved utbetaling av et tilgodebeløp to ganger, eller til feil person. For slike krav bør det legges til grunn at de skal kreves inn som et alminnelig pengekrav, hvilket vil si at tvangsgrunnlag må skaffes, normalt ved dom. Den videre innfordringen foretas av den ordinære namsmannen, også der vedkommende innkrevingsmyndighet har særnamskompetanse for skatte- og avgiftskrav. I disse tilfellene vil læren om condictio indebiti være avgjørende for om beløpet kan kreves tilbake.

Skatte- og avgiftskrav, inkludert eventuelle gebyrer og renter etter skattebetalingsloven § 11‑5, som utgjør under kr 100, kan ikke kreves tilbakebetalt, jf. skattebetalingsforskriften § 10‑4‑1. Denne hovedregelen gjelder likevel ikke for sjømenn som er skattepliktige etter skatteloven § 2‑3 første ledd, hvor beløpsgrensen er kr 2 000. Krav på innførselsavgifter som omfattes av skattebetalingsloven § 10‑41 har en beløpsgrense på kr 50, unntatt for alkoholholdig drikk og tobakk hvor det ikke gjelder noen nedre beløpsgrense. Krav på vektårsavgift med døgnsats etter bestemmelsene om korttidsbruk av tilhenger, jf. forskrift 29. juni 2000 nr. 688 om vektårsavgift § 7, har ingen nedre beløpsgrense. Engangsavgift på motorvogner har en beløpsgrense på kr 200 og tilleggsavgift for forsinket betaling av årsavgift med redusert sats, har en beløpsgrense på kr 50. Beløpsgrensen gjelder pr. termin, avgiftsspesifikasjon eller deklarasjon. Med henvisning til skattebetalingsforskriften § 10‑4‑2 kan det ikke fremmes tilbakebetalingskrav på renter under kr 50.

I henhold til første ledds siste punktum gjelder forfallsreglene i § 10‑53 tilsvarende for tilbakesøkingskrav, hvilket innebærer at tilbakebetalingskravet forfaller tre uker etter at vedtak er sendt ut. Dersom kravet skyldes endringsoppgaver den skatte- eller avgiftspliktige selv har sendt inn, forfaller kravet tre uker etter at de nye opplysningene har kommet fram til skatte- og avgiftsmyndighetene. Se nærmere om forfallsreglene i kommentarene til § 10‑53.

Ifølge § 1‑3 annet ledd gjelder første ledd tilsvarende når kravet rettes mot panthaver eller den som har fått seg overdratt fordringen.

Som det fremgår av skattebetalingsloven § 10‑1 annet ledd kan krav på tilbakebetaling av skatt i utgangspunktet ikke pantsettes eller overdras. Fra dette utgangspunkt er det så i § 10‑1 tredje ledd gjort unntak for utbetalinger etter petroleumsskatteloven § 5 sjette ledd. Ifølge Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) s. 117 er unntaket bl.a. begrunnet i at en adgang til pantsettelse og overdragelse av slike utbetalinger kan bidra til å fremme formålet med utbetalingsordningen, herunder å få til en større grad av likebehandling av selskaper i og utenfor skatteposisjon, samt bidra til å øke konkurransen på sokkelen gjennom å likebehandle nye og eksisterende aktører.

Bestemmelsen i § 1‑3 annet ledd kommer kun til anvendelse i den grad det er gjort unntak fra forbudet i § 10‑1 annet ledd, slik tilfellet er for utbetalinger etter petroleumsskatteloven § 5 sjette ledd. Ved slik pantsettelse eller overdragelse fremgår det av § 1‑3 annet ledd at § 1‑3 første ledd gjelder tilsvarende når krav på tilbakebetaling gjøres gjeldende overfor panthaver, eller den som har fått seg overdratt fordringen. Tilbakesøkingskravet skal dermed «anses som et skatte- og avgiftskrav», og innkrevingsmyndighetene kan innkreve beløpet uavhengig av om panthaver, eller den som har fått fordringen overdratt til seg, har vært i god tro.

Bestemmelsen bygger på det grunnleggende prinsipp at en panthaver, eller den som har fått overdratt en fordring, ikke kan erverve større rettigheter enn opprinnelig debitor for kravet.

Som nevnt over under § 1‑3 første ledd – Krav mot skyldner, er bestemmelsen en kan-regel. Finansdepartementet har i en uttalelse av 03.11.17 gitt noen føringer for hvordan dette skjønnet skal utøves i relasjon til panthaver. Uttalelsen omtaler bl.a. hvilken betydning det har at en panthaver ikke har hatt en «berikelse», f.eks. fordi deler av en urettmessige leterefusjon som panthaver har fått utbetalt til seg er blitt frigitt direkte til skatt­yter uten at beløpet er brukt til å dekke skatt­yters (pantsetters) lån.

Paragraf 1-3 annet ledd annet punktum slår fast at kravet også kan rettes mot skatt­yter. Bestemmelsen medfører at innkrevingsmyndighetene kan velge å forholde seg til skatt­yter, selv om utbetaling har skjedd til en panthaver eller en som har fått fordringen overdratt til seg. Innkrevingsmyndighetene har med andre ord en valgmulighet.