Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

All tvangsfullbyrdelse av pengekrav må bygge på et tvangsgrunnlag. Det skilles i denne sammenheng mellom alminnelige og særlige tvangsgrunnlag. Blant de særskilte tvangsgrunnlag er krav som etter lov er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑2 bokstav e.

Skattebetalingsloven § 14‑1 slår fast at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkrevingsmyndighetene er med dette gitt et særskilt tvangsgrunnlag, og er ikke avhengig av å få dom eller annet alminnelig tvangsgrunnlag for disse kravene før de kan gå til tvangsfullbyrdelse. Dette forenkler innkrevingen og er tids- og arbeidsbesparende. Det følger imidlertid av tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18 at skyldneren først må varsles om at tvangsinnfordring vil bli iverksatt hvis kravet ikke blir betalt. For den nærmere omtalen av tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18 vises det til kap. Gjennomføringen av forretning for utleggspant under.

Hvilke skatte- og avgiftskrav, samt renter, omkostninger og gebyrer mv. som omfattes av loven, og som dermed er særskilt tvangsgrunnlag, fremgår av § 1‑1.

Utlegg er en tvangsmessig stiftelse av panterett i en skyldners formuesgoder (utleggspant) eller løpende ytelser som lønn mv. (utleggstrekk). Valg av utleggsform avhenger av formuesgodets art. De generelle regler for gjennomføring av en utleggsforretning står i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7. Utleggspant etableres ved at det stiftes panterett for et krav. Dette kalles sikringsstadiet. Utleggspant forutsetter at kreditor sender en begjæring om utlegg til namsmannen. Namsmannen søker så å sikre kravet gjennom en utleggsforretning. Utleggsforretningen kan enten resultere i at namsmannen tar utlegg i skyldners eiendeler til sikring av kreditors krav, f.eks. i bolig, eller at namsmannen ikke finner noen tjenlige utleggsobjekter hos skyldner. I sistnevnte tilfelle gir utleggsforretningen «intet til utlegg». I de tilfeller kravet blir sikret ved utleggspant, vil skattekontoret kunne få oppgjør for kravet ved at utleggsobjektet selges, enten frivillig, eller gjennom tvangsrealisasjon av formuesgodet. Reglene om dette står i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 til 13. Dette kalles dekningsstadiet.

Med utleggstrekk menes at det tas utlegg ved pålegg om trekk i debitors lønnskrav eller andre pengekrav som nevnt i dekningsloven § 2‑7. Innfordring ved utleggstrekk skjer ved at namsmannen sender pålegg til f.eks. skyldnerens arbeidsgiver om å trekke i skyldnerens lønn eller andre ytelser. Ved beslutning om utleggstrekk sikres og tvangsinnfordres kravet i samme handling.

Utlegg foretas normalt av de ordinære namsmyndighetene i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑18. De ordinære namsmyndighetene er namsmannen og tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑1. Skattekontorene er imidlertid gitt kompetanse til å operere som namsmann for egne krav, såkalt særnamsmyndighet. I medhold av skattebetalingsloven § 14‑3 første ledd er skattekontorene gitt myndighet til å avholde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Det vises til § 14‑3 første ledd – Myndighet til å beslutte utleggspant for ytterligere beskrivelse av skattekontorets myndighet til å beslutte utleggspant.

Skattekontorene er videre gitt myndighet til å nedlegge utleggstrekk i hele landet for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for, jf. § 14‑4 første ledd. Det vises til § 14‑4 første ledd – Myndighet til å beslutte utleggstrekk for ytterligere beskrivelse av skattekontorets myndighet til å beslutte utleggstrekk.

Statens innkrevingssentral (SI) ble 1. januar 2015 en del av Skatte­etaten. Skattedirektoratet kan som overordnet instans legge innkrevingsoppgaver til SI. I slike tilfeller vil SI ha samme innkrevingsmyndighet som et skattekontor.

Fra og med 1. januar 2016 ble innkrevingsansvaret for særavgifter mv. overført fra Tolletaten til Skatte­etaten. Særnamskompetansen omfatter også disse kravstypene.

Fra og med 1. november 2020 ble de kommunale skatteoppkreverne en del av Skatte­etaten. Skattekontoret utøver nå særnamskompetanse for alle skatte- og avgiftskrav som innkreves etter skattebetalingsloven.

Kommunene innfordrer kommunale avgifter. Kommunale avgifter som vann- og kloakkavgift, avfallsgebyr, eiendomsskatt, feieavgift og parkerings- og piggdekkgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg som følge av hjemmel i den enkelte særlov. Som følge av henvisninger til skattebetalingsloven kan disse kravene dessuten innfordres av kommunen etter reglene for innkreving av skatt. I dette ligger det at kommunen kan avholde utleggsforretning og beslutte utleggstrekk, samt motregne etter skattebetalingsloven § 13‑1 første ledd. Alle eiendomsavgiftene, med unntak av engangsavgift for vann/kloakk, har dessuten lovpanterett i den aktuelle eiendom.

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven ved gjennomføring av utleggsforretning.

Ifølge bestemmelsen gjelder tvangsfullbyrdelsesloven tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger, det vil si når skattekontoret avholder utleggsforretning eller nedlegger utleggstrekk. Fra dette utgangspunkt er det så gjort noen unntak fordi ikke alle bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven passer like godt ved utøvelsen av særnamskompetansen, som for det ordinære namsapparatet. Dette gjelder tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5-5 og §§ 7‑1 til 7-8, som ifølge forarbeidene til loven ikke er anvendelige ved utøvelsen av særnamsmyndigheten, jf. § 14‑2 annet punktum.

Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑1 til 5-5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, blant annet regler om prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og om foreløpig prøving av begjæringen.

Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑1 til 7-8 omhandler begjæring om utlegg. I forarbeidene vises det særlig til at det i forhold til § 7‑3, som angir hvem som er kompetent namsmyndighet, vil kunne virke misvisende om kap. 7 ble gitt anvendelse i sin helhet. Selv om det fremgår av skattebetalingsloven § 14‑2 at tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑1 annet ledd og 7-2 ikke gjelder, er dette generelle regler for tvangsinnkreving som også må komme til anvendelse for skattekontoret. Reglene for gjennomføring av utleggsforretning i §§ 7‑9 til 7-29 er ikke unntatt og gjelder tilsvarende så langt de passer for et skattekontor som gjennomfører utleggstrekk eller avholder forretning for utleggspant.

Bestemmelsene i § 7‑9 om stedet for utleggsforretningen og i § 7‑10 om varsel om utleggsforretningen vurderes til å være bestemmelser som ikke «passer» ved skattekontorenes nedleggelse av utleggstrekk, og kommer dermed ikke til anvendelse. Dette har sammenheng med at skattekontorenes nedleggelse av trekk tradisjonelt ikke har vært ansett som en «forretning» i tvangsfullbyrdelseslovens forstand.

Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 omhandler sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse.

Kap. 3 gjelder tilsvarende ved skattekontorets bruk av særnamskompetansen, men slik at gjeldende praksis for at innkrevingsmyndighetene ikke krever dekning av sakskostnader ved skriving av utleggsbegjæringen skal videreføres, se Ot. prp. nr. 1 (2006–2007) s.155-156 Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 23.13.

Skattekontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant og til å beslutte utleggstrekk er nærmere beskrevet i henholdsvis pkt. § 14‑3. Forretning for utleggspant og § 14‑4. Utleggstrekk til § 14‑5. Gjennomføring av utleggstrekk . Her er det også gitt en nærmere beskrivelse av særnamsmennenes gjennomføring av utleggspant og utleggstrekk, herunder reglene om varsling av tvangsfullbyrdelsen, og reglene for omgjøring og klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte.

Bestemmelsen regulerer skattekontorets kompetanse til å holde forretning for utleggspant for kravene det har innkrevingsansvar for, jf. skattebetalingsloven § 2‑1.

Formålet med at skattekontoret har kompetanse til å holde forretning for utleggspant, er å begrense belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet. Dessuten har praksis vist at det ofte fører til en raskere iverksettelse av innfordringen, noe som igjen øker sannsynligheten for positive resultater.

Kompetansen til å holde utleggsforretning omfatter alle de tiltak som en namsmann, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven, kan foreta i tilknytning til en utleggsforretning for å stifte og sikre rettsvern for pantet (sikringsstadiet). Den videre tvangsdekningen, f.eks. realisasjon av pantet, omfattes derimot ikke av kompetansen og kan kun skje gjennom en begjæring til de ordinære namsmyndighetene.

Reglene ved bruk av særnamskompetansen er i all hovedsak sammenfallende med de reglene som gjelder for de ordinære namsmennene, med de unntak som følger av § 14‑2. Se mer om anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven og unntakene i Generelt om § 14‑2.

Mens den ordinære namsmyndighetens kompetanse er knyttet til geografiske distrikter og dermed er stedlig begrenset, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3, er kompetansen til skattekontoret som særnamsmann knyttet til ansvaret for innkrevingen av kravet.

Bestemmelsens første punktum bestemmer at skattekontoret kan holde utleggsforretning for skatte- og avgiftskrav som det har innkrevingsansvaret for. Kompetansen er dermed ikke geografisk begrenset.

Når skattekontoret avholder forretning for utleggspant, påløper det rettsgebyr for begjæringen først når utleggsforretningen berammes. Ifølge rettsgebyrloven § 4 inntrer gebyrplikten for tvangsfullbyrdelse når saken er ført inn i sakslisten hos namsmannen. Skattekontoret har i motsetning til de ordinære namsmyndighetene ingen «saksliste» i lovens forstand. Forvaltningen har tolket bestemmelsen slik at gebyret påløper ved berammelsen av utleggsforretningen. Først fra dette tidspunktet fremkommer det klart at skattekontoret fungerer som namsmann og ikke kun som kreditor. Høyesteretts ankeutvalg har gitt sin tilslutning til denne rettsforståelsen, se HR-2012-1528-U. Se også Gulating lagmannsretts kjennelse LG-2012-60427.

Det kan tas utlegg i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren og som det kan tas beslag i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑1 annet ledd. De nærmere vilkår for hvilke formuesgoder det kan tas beslag i følger av dekningsloven kap. 2. Hovedregelen er at en fordringshaver har rett til dekning i «ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger», jf. dekningsloven § 2‑2. Det er imidlertid gjort unntak for nærmere bestemte formuesgoder, se om dette nedenfor.

Dekningslovens § 2‑2 suppleres av rettsvernsregler. Har en overdragelse ikke fått rettsvern, kan en kreditor likevel ta beslag i formuesgodet. Hva som kreves for at en overdragelse skal få rettsvern, vil avhenge av type formuesgode. Gjelder for eksempel overdragelsen fast eiendom, trenger ikke utleggstaker å respektere rettsstiftelser i eiendommen som ikke er tinglyst i grunnboken, jf. tinglysingsloven § 20. Blir ikke hjemmelen overført fra selgeren til kjøperen, kan utlegg tas i eiendommen selv om denne er solgt.

Hvis skattekontoret tar utlegg i en gjenstand som skyldneren hevder at han ikke eier, er det skyldneren som må ta initiativ til prøving av rettighetsforholdet gjennom klage til tingretten. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑13 og 7-14 regulerer hvem som har bevisbyrden i ulike situasjoner ved tvist om eierforholdet. Disse presumsjonsreglene danner utgangspunktet for bevisvurderingen, og gir anvisning på hvem som skal anses som eier der det ikke foreligger bevismomenter som trekker i en annen retning. Er skyldneren i besittelse av ikke-realregistrert løsøre eller verdipapirer, er det han som må sannsynliggjøre et annet eierforhold. Det samme gjelder der skyldner står registrert eller er meldt som eier av realregistrerte formuesgoder, finansielle instrumenter registrert i VPS, samt aksjer og adkomstdokumenter til leierett eller borett til husrom. Dersom skattekontoret har opplysninger som tilsier at objektet tilhører skyldneren, kan de ta utlegg selv om dette besittes av eller står registrert på en tredjemann. I disse tilfellene er det imidlertid utleggstaker som må sannsynliggjøre at skyldner er reell eier av det aktuelle formuesgodet. Dersom skyldneren er gift eller lever i et ekteskapsliknende forhold som har vart i minst to år, eller hvor samboeren har, har hatt eller venter barn med skyldner, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, med mindre et annet eierforhold blir sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd. Selv om det må legges til grunn at et ektepar har boligeiendommen i sameie, skal imidlertid ikke presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd anvendes dersom det sannsynliggjøres at debitorektefellens andel er mindre enn 50 prosent, jf. Rt. 1997 s. 704. Høyesterett har i Rt. 1999 s. 901 uttalt følgende om bestemmelsen:

Sitat

Dersom det er frembrakt faktiske opplysninger om eierforholdet, kan namsmyndighetene ikke uten videre bygge på at boliger som er anskaffet under samlivet, vanligvis blir eid av ektefellene eller samboerne med en ideell halvpart hver, men må ta stilling til eierspørsmålet på grunnlag av det faktum som er opplyst. Dette medfører at presumsjonsregelen i § 7‑13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen får betydning.

På denne bakgrunnen kan namsmannen kun anvende presumsjonsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑13 tredje ledd når spørsmålet om hvem som er eier ikke er nærmere belyst. Tilsvarende må gjelde ved anvendelse av de andre presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Ved bevisvurderingen er det en rekke ulike faktorer som kan være relevante. Sentralt vil være om skyldner har finansiert kjøpet av formuesgodet eller om skyldner alene betaler på lån som er knyttet til formuesgodet. Hvem som besitter og bruker formuesgodet vil også ha betydning for vurderingen av hvem som er reell eier. Av og til vil andre ytre omstendigheter kunne gi indikasjoner på hvem som er reell eier av det aktuelle formuesgodet. Dersom skyldner anfører at formuesgodet er solgt eller gitt i gave til tredjemann, vil det normalt ikke være nødvendig å gå nærmere inn på hvem som er reell eier. Har ikke tredjemann sikret seg rettsvern, kan kreditor ta utlegg.

Der det sannsynliggjøres at det aktuelle formuesgodet er overdratt fra skyldner ved gave til tredjemann, og rettsvern for overdragelsen er sikret, vil det ikke kunne etableres utlegg. I slike tilfeller vil imidlertid kreditor måtte vurdere om den aktuelle gaven kan omstøtes etter dekningsloven § 5‑2, og i så fall vurdere å begjære skyldner konkurs. Kreditor vil i visse tilfeller også kunne rette kravet mot ektefelle som har fått gaven overført til seg i medhold av ekteskapsloven § 51, se nærmere om anvendelsen av bestemmelsen i HR-2017-959-A.

Ektefeller kan avtale å overføre eiendeler mellom hverandre. Dersom overføringen er en gave, må dette som hovedregel skje ved ektepakt og det må fremgå klart at det er en formuesoverføring, jf. ekteskapsloven § 54 og omtalen nedenfor. Det vil da fremgå av ektepakten at eiendelen tilhører den andre ektefellens rådighetsdel (eller er gjort til hans/hennes eneeie). En eiendel kan også gjøres til den andre ektefellens særeie. En avtale om særeie regulerer primært om en eiendel skal være gjenstand for deling ved ekteskapets opphør. Rettspraksis har likevel oppstilt som en tolkningspresumsjon at en særeieavtale også sier noe om eierforholdet under ekteskapet.

Bevisvurderingen kan i disse tilfellene være annerledes enn i andre saker. Rettspraksis har lagt til grunn at det er legitimt å overføre verdier til en ektefelle utelukkende med det formål å unngå kreditorforfølgning. Det skal derfor svært mye til for å sette til side en avtale som pro forma, jf. Rt. 1999 s. 901. En formuesoverføring ved ektepakt kan heller ikke underkjennes med den begrunnelse at det på vedkommende formuesgode hefter gjeld som mottakerektefellen ikke er i stand til å betjene med sine inntekter alene, jf. Rt. 1999 s. 901. Det er også svært vanskelig å nå fram med anførsler om at en ektefelle gjennom betaling på lån har opparbeidet seg sameie i et formuesgode som ifølge ektepakten tilhører den andre ektefellen.

Som følge av ovennevnte bør skattekontoret være veldig forsiktig med å etablere utlegg der det fremgår av ektepakten at det aktuelle objektet er overdratt til skyldnerens ektefelle. Forutsetningen er imidlertid at avtalen er inngått ved ektepakt, at øvrige krav til ektepaktens form og innhold er oppfylt, og at rettsvern er sikret gjennom tinglysing av ektepakten (se nærmere om rettsvern nedenfor).

Gaver mellom ektefeller må som hovedregel skje ved ektepakt for å være gyldige, jf. ekteskapsloven § 50. Det er gjort unntak for gaver som må kunne betegnes som vanlige, samt enkelte ytelser som er ment å sikre den andre ektefellen. Ektepakten må være skriftlig, og må bevitnes og underskrives av to vitner, jf. ekteskapsloven § 54.

Dersom en gaveoverføring til ektefellen skal sikre at giverens kreditorer ikke kan ta utlegg i det aktuelle formuesgodet, må det gå klart fram av ektepakten at det er tale om en formuesoverføring. At ektepakten innebærer en formuesoverføring, kan klargjøres i ektepaktens tekst og/eller ved at det krysses av for gave i egen rubrikk på standardskjema for ektepakter. Enkelte ektepakter inneholder kun en formulering om at bestemte formuesgoder «skal være NN sitt særeie» uten å presisere at dette innebærer en formuesoverføring fra den ene ektefellen til den andre. I slike tilfeller vil ektepakten ikke gi rettsvern for gaveoverdragelsen. Dette fremgår av Frostating lagmannsretts kjennelse av 25. februar 2008 (RG. 2008 s. 769) hvor det uttales:

Sitat

Notoritetshensyn tilsier at kreditorene på en enkel måte skal bli klar over at det skjer en gaveoverføring og hva denne består i. Dette må derfor fremgå av ektepakten enten ved at det krysses av i ektepakten for at det skjer en gaveoverføring eller at det fremgår av ektepaktens tekst. I den aktuelle ektepakten er det kun angitt at borettslagsandelen er Bs særeie. Selv om lagmannsretten, i lys av ekteparets opplysninger om bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten, holder det som mest sannsynlig at de i tillegg mente at hele andelen heretter skulle være Bs eneeie, skaper ikke selve ektepakten notoritet rundt at det faktisk skjedde en gaveoverføring. Ut fra teksten i ektepakten kan andelen hele tiden ha vært hennes eneeie, eller det kan være meningen at den fortsatt skal eies av ektefellene i fellesskap mens ekteskapet består.

I en lignende sak for Borgarting lagmannsrett (LB-2010-161794) kommer retten med uttalelser som synes å stride med det som ble lagt til grunn i Frostating lagmannsretts kjennelse. Retten begrunner imidlertid ikke sitt syn nærmere, og uttalelsene er heller ikke nødvendige for å begrunne resultatet. Skattedirektoratet legger til grunn at det som er referert ovenfor fra kjennelsen i Frostating lagmannsrett, gir utrykk for gjeldende rett.

Ektepakt får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret. Ved overdragelse av fast eiendom er utgangspunktet at det kreves dobbel tinglysing av ektepakten, jf. ekteskapsloven § 55 annet ledd. For at ektepakten skal få vern mot overdragerens kreditorer må ektepakten tinglyses både i Løsøreregisteret og på eiendommens blad i grunnboken. Den klare rettsvernsregelen i ekteskapsloven § 55 annet ledd, modereres imidlertid av kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15. februar 2005 (Rt. 2005 s.143), hvor det ble uttalt at:

Sitat

I den utstrekning ei ektepakt inneheld eit gåveelement, er det ingen grunn til å krevje ekstra notoritet for gåva gjennom ei ekstra tinglysing på den faste eigedommen, der grunnboka alt gir uttrykk for denne nye, reelle eigarsituasjonen.

Rekkevidden av kjæremålsutvalgets uttalelser er noe uklare fordi det ikke sies noe om hvor lenge den nye eier må ha stått registrert som eneeier i grunnboken før det reelle eierskiftet finner sted. Der ny eier alltid har vært registrert som eneeier i eiendomsregisteret, vil det klart ikke kreves tinglysing av ektepakten på eiendommens blad i grunnboken. Resultatet kan imidlertid ikke bli det samme der registreringen av det nye eierforholdet i grunnboken har skjedd i tilknytning til overdragelsen, for eksempel få dager før ektepakten tinglyses i Løsøreregisteret.

Det gjelder unntak fra hovedregelen i dekningsloven § 2‑2 om beslagsrett i skyldners eiendeler. Hvilke gjenstander det ikke kan tas utlegg i følger av de øvrige bestemmelsene i dekningsloven kap. 2. Nedenfor redegjøres det for de viktigste begrensningene.

Dersom skattekontoret skal ta dekning i lønn og likestilte inntekter, er de henvist til å bruke utleggstrekk, med de begrensinger som følger av skattebetalingsforskriften og dekningsloven § 2‑7 første ledd. Se nærmere om utleggstrekk i § 14‑4. Utleggstrekk og § 14‑5. Gjennomføring av utleggstrekk .

Det kan ikke tas utleggspant i personlige eiendeler, f.eks. klær, eller innbo og løsøre som skyldneren trenger i sitt hjem, jf. dekningsloven § 2‑3 første ledd bokstav a. Ifølge tredje ledd i bestemmelsen gjelder det også beslagsfrihet for forsikringsbeløp som skal brukes til gjenskaffelse av beslagsfrie eiendeler. Beslagsfriheten gjelder imidlertid ikke dersom beløpet i en mellomperiode anvendes på annet vis, jf. HR 2020-308-U .

Redskaper, transportmidler og liknende hjelpemidler som skyldneren eller noen av dennes husstand trenger for sitt yrke eller utdanning, og hvor samlet verdi ikke overstiger 2/3 av folketrygdens grunnbeløp (G), kan det heller ikke tas dekning i, jf. dekningsloven § 2‑3 første ledd bokstav b.

Videre kan skattekontoret ikke ta utlegg i stipendier, offentlige bidrag og liknende, jf. dekningsloven § 2‑4. Det avgjørende er ikke betegnelsen på den aktuelle ytelsen, men dens karakter. Ytelser som har karakter av lønn vil være gjenstand for utlegg, selv om bidragsyter har definert ytelsen som for eksempel stipend.

Det kan ikke tas utlegg i penger, bankinnskudd og andre fordringer eller forråd av varer som er nødvendig til underhold av skyldneren og hans husstand inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller, jf. dekningsloven § 2‑5.

Etter dekningsloven § 2‑6 kan reglene om utleggsfrihet fravikes for krav på blant annet skatt og avgift i den utstrekning det finnes rimelig.

Dekningsloven kapittel 3 gir regler om private beslagsforbud. Reglene innebærer i korthet at den som vederlagsfritt overdrar et formuesgode til en annen, kan bestemme at det som overdras skal være unntatt fra kreditorbeslag på mottakerens hånd. Det er vanlig at slike private beslagsforbud følger av testament som bestemmer at arven ikke kan tjene til dekning for mottakerens kreditorer. Et privat beslagsforbud kan også følge med forskudd på arv eller annen gave.

Private beslagsforbud er gjerne motivert av et ønske om å sikre at gaven/arven forblir hos mottaker. Giveren vil ofte ha kunnskap om betydelig gjeld på mottakerens hånd eller kjenner til at mottakeren generelt har vanskelig for å skjøtte sin egen økonomi.

For vern mot eksisterende kreditorer må beslagsforbudet besluttes senest på overdragelsestidspunktet, jf. dekningsloven § 3‑1. Beslagsforbud som også skal omfatte eventuell fremtidig gjeld, må besluttes innen overdragelsen, og det må fremgå at mottaker ikke kan disponere over formuesgodet ved salg/pantsettelse eller på lignende måte, jf. dekningsloven § 3‑2.

Bestemmelser om rettsvern for private beslagsforbud finnes i dekningsloven § 3‑3. Er det fast eiendom som overdras, må det private beslagsforbudet tinglyses på eiendommens blad i tinglysingsregisteret for fast eiendom. For øvrige formuesgoder må beslagsforbudet tinglyses i Løsøreregisteret. Rådig­heten over penger, verdipapirer og enkle fordringer som er beheftet med beslags­forbud, må dessuten overføres til en tillitsmann, jf. dekningsloven § 3‑4.

En rekke bestemmelser i spesiallovgivningen gir forbud mot utlegg i bestemte formuesgoder. Nedenfor følger noen eksempler på utleggsforbud i spesiallovgivningen:

• Rettigheter etter en forsikringsavtale og forsikringssummen kan være unntatt fra beslag i medhold av forsikringsavtaleloven § 16‑1.
• Det er i utgangspunktet ikke adgang til å ta utlegg i fordring på erstatning etter naturskadeerstatningsloven § 18.
• Skifteoppgjør mellom ektefeller har ikke innvirkning på kreditors adgang til å inndrive krav mot en ektefelle, jf. ekteskapsloven § 72. Det kan likevel ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles til dekning av gjeld som en ektefelle har pådratt seg etter skjæringstidspunktet for erverv, avkastning og gjeld som omfattes av oppgjøret etter § 60.

Skyldneren skal ifølge tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑11 første ledd tredje punktum få uttale seg om valg av utleggsgjenstand. Skattekontoret som namsmann er likevel ikke bundet av skyldnerens uttalelse. Det bør i størst mulig utstrekning søkes dekning i objekter som debitor ikke oppfatter som uunnværlige. I den grad det finnes andre egnede objekter som vil gi dekning, bør det heller ikke tas utlegg i omtvistede eller usikre fordringer. Det samme gjelder rettigheter i fysiske eller ideelle deler av et formuesgode eller formuesgoder det vil være vanskelig å søke dekning i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑15 første ledd. Hensynet bak regelen er at gjennomføringen av en eventuell senere tvangsdekning bør medføre så lite problemer som mulig for alle involverte parter.

Rettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret, er dessuten et vilkår for tvangsdekning. Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art. Nærmere om rettsvern under presentasjonen av det enkelte utleggsobjekt nedenfor.

I det følgende gjennomgås en rekke formuesgoder som det kan etableres utlegg i. Det understrekes at fremstillingen ikke gir noen uttømmende angivelse av mulige utleggsobjekter.

Ofte vil det vesentlige av skyldnerens verdier være å finne i fast eiendom. Der det er tale om krav av betydelig størrelse, vil utlegg knyttet til verdier i eiendom ofte være den eneste muligheten for oppgjør.

Før det etableres utlegg i eiendom, må skattekontoret undersøke om eiendommen har en friverdi. Dette innebærer at det bør gjøres en skjønnsmessig vurdering av eiendommens markedsverdi, og at denne må holdes opp mot gjelden som hefter på eiendommen. Også tinglyste heftelser som ikke er rene pengeheftelser skal tas i betraktning før det eventuelt etableres utlegg i eiendom. Er det for eksempel tinglyst en borett på eiendommen, vil dette kunne medføre at den senere salgsprosessen blir vanskelig/umulig. I praksis skal det en del til før fast eiendom anses som overbeheftet ved avholdelsen av utleggsforretningen. En grundigere vurdering av eiendommens friverdi vil først skje når kreditor vurderer om det skal sendes en tvangssalgsbegjæring.

Ved vurderingen av om utlegg skal etableres i fast eiendom, bør det også ses hen til andre mulige dekningsobjekter. Dette fordi en etterfølgende tvangssalgsprosess knyttet til utlegg i fast eiendom kan bli tids- og kostnadskrevende. Særlig gjelder dette tilfeller hvor skyldner ikke eier eiendommen alene, men kun en andel av denne. I praksis kan det være vanskelig å få omsatt en ideell andel av fast eiendom. Prisen vil som regel ikke reflektere den reelle verdien av skyldners andel, blant annet fordi kjøper i mange tilfeller må gjennom en prosess for å få tvangsoppløst sameiet når verdien av andelen skal realiseres. Der skattekontoret ikke får omsatt den ideelle andel av boligen, vil et alternativ være å begjære skyldner konkurs, for deretter å be bostyrer om å kreve sameiet tvangsoppløst, jf. Rt. 2000 s. 312. Boet kan da kreve at hele eiendommen legges ut for salg. Finnes det andre formuesgoder som er lett realiserbare, for eksempel innestående midler på bankkonto eller motorvogner, er utlegg i slike objekter å foretrekke, forutsatt at de gir betryggende sikkerhet for kravet.

Rettsvern for utlegg i fast eiendom og borettslagsandeler sikres ved tinglysing på eiendommens blad i grunnboken.

Utlegg i adkomstdokumenter til leierett til husrom (typisk aksjeleiligheter) oppnår rettsvern ved at det gis melding til vedkommende utleier eller selskap, jf. panteloven § 4‑3 tredje ledd. Dersom det er knyttet innskuddsbevis til leieretten eller boretten, må dette i tillegg overleveres utleggstaker eller melding om utlegget må gis til den som besitter dokumentet, jf. reglene om håndpant i pantelovens § 3‑2 annet og tredje ledd.

Utlegg i bankkonto er normalt en effektiv og enkel vei til dekning. Utlegg i konto kan alltid tas som kontorforretning.

Før utleggsforretningen skal avholdes sendes kontoforespørsel til bankene, som er forpliktet til å gi opplysninger om innestående på konti, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑12. Bestemmelsen gir ingen hjemmel til rutinemessig å hente inn kontoutskrifter eller lignende. Der det foreligger konkret mistanke om at betydelige beløp unndras fra dekning, åpner bestemmelsens annet punktum for at det i rimelig utstrekning kan pålegges banken å gi opplysninger om aktivitet på konti i løpet av de siste to år. Banken vil i enkelte tilfeller også være forpliktet til å gi informasjon om hvor tidligere innestående beløp har tatt veien, se for eksempel kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 17. desember 1998 (Rt. 1998 s. 2051).

Ved utlegg i lønnskonto skal det rutinemessig settes av et beløp til livsopphold, jf. dekningsloven § 2‑5. Det skal avsettes til livsopphold og boutgifter slik at skyldneren og hans husstand har midler å leve for «inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller», som hovedregel ikke utover to måneder. Det skal avsettes til rimelig underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Vurderingen er den samme som etter dekningsloven § 2‑7 og satsene i forskrift for livsopphold ved utleggstrekk og gjeldsordning skal benyttes.

Ved utlegg i sparekonto er utgangspunktet at alle innestående midler er gjenstand for beslag. Begrunnelsen er at slike midler som hovedregel ikke er ment å dekke løpende utgifter til livsopphold. Dersom skyldner dokumenter at pengene på sparekontoen brukes til å dekke livsopphold, kan det likevel etter en konkret vurdering tas hensyn til dette. Ved utlegg i BSU-konto vil det kunne tas beslag i alle innestående midler.

Det kan etableres utlegg i depositumskonto for husleie, se lovavdelingens uttalelse av 1. november 2013. Kreditors rett til midlene etter utlegg må vike for eventuelle krav fra utleier, noe som innebærer at midlene først vil kunne utbetales når utleieforholdet avsluttes og kontoen frigis av utleier.

Tilleggskrav som fremgår av panteloven § 1‑5 omfattes av utleggspantet. Når det tas utlegg i en enkel fordring, tas det i utgangspunktet utlegg i hele fordringen som sådan selv om man f.eks. ved utlegg i bankkonto normalt bare «sperrer» et beløp tilsvarende det kravet utlegget skal dekke, jf. panteloven § 5‑7 femte ledd, jf. gjeldsbrevloven § 27, jf. også panteloven § 1‑6. I realiteten tar man altså utlegg i hele fordringen, og frigjør deretter det overskytende beløpet. Hvor innestående på bankkonto overstiger kravet det tas utlegg for, og det helt eller delvis dekker forventede tilleggskrav (sakskostnader og renter), kan beløpet som «sperres» derfor ta høyde for det. Skattedirektoratet har her endret oppfatning fra forrige utgave av håndboken.

Rettsvern ved utlegg i bankkonti sikres ved notifikasjon til banken.

En annen type utlegg som kan gi god dekning er utlegg i næringsdrivendes tilgodehavende på kredittkortkonti (hos f.eks. Diners og Europay). Det kan undersøkes om skyldneren har slike konti ved henvendelse til kredittkortselskapene. Den næringsdrivende er registrert på navn hos kortselskapet. Skattekontoret må først ta utlegg i skyldnerens tilgodehavende hos kortselskapet. Deretter sendes et sperreskriv til kortselskapet. Denne notifikasjonen sikrer utlegget rettsvern.

Med verdipapir menes dokument som kan omgjøres i penger, som for eksempel et omsetningsgjeldsbrev (se panteloven § 4‑1 nr. 2 for nærmere definisjon av verdipapir). Utlegg i verdipapir får som hovedregel rettsvern ved at skyldneren fratas rådigheten over verdipapiret, jf. panteloven § 5‑7, jf. panteloven § 3‑2. Rettsvern overfor konkurrerende kreditorer kan sikres ved registrering i Løsøreregisteret, men utlegget vil da ikke være beskyttet mot godtroende omsetningserververe, jf. panteloven § 5‑7 nr. 6.

Utlegg kan etableres i aksjer registrert i verdipapirregisteret. I medhold av verdipapirsentralloven § 8‑3 første ledd nr. 3 kan namsmannen (herunder særnamsmann) kreve opplysninger om finansielle instrumenter som tilhører skyldner. Utlegg i aksjer som er registrert i Verdipapirregisteret får rettsvern ved notifikasjon til Verdipapirsentralen og registrering i registeret.

Det kan også tas utlegg i aksjer som ikke er registrert i verdipapirregisteret. Ved utlegg i slike aksjer sikres rettsvern ved melding til selskapet, jf. panteloven § 5‑7 tredje ledd og § 4‑2 a annet ledd. Selskapet skal registrere utlegget inn i aksjeeierboken.

Utlegg i arvelodd reiser enkelte særlige problemstillinger. Det er ikke anledning til å etablere utlegg i ventende arv (før arvefallet, som normalt er dødsfallstidspunktet), jf. arveloven § 73 fjerde ledd. Før arvefallet har arvingen ingen sikkerhet for at det overhodet vil bli noe å arve, og det har derfor ikke oppstått noe krav på skyldnerens hånd som namsmannen kan etablere utlegg i.

Før skiftet er gjennomført og arven er fordelt, kan det ikke tas utlegg i enkeltgjenstander som tilhører boet. Utlegg må etableres i skyldnerens arvelodd. Utlegg i arvelodd innskrenker imidlertid ikke arvingens rett til å gi avkall på falt arv etter reglene i arveloven § 74, jf. LA-2020-87118 og RG 2003 s. 1192. Dette innebærer at et utlegg i arvelodd vil kunne møtes med avkall på falt arv, og at et slikt avkall på arv må respekteres av namsmannen og kreditorene. En forutsetning for en slik adgang er imidlertid at arvingen(e) ikke har tiltrådt og mottatt arven, se nærmere i LB-2020-138105 .

Endelig kan utleggsadgangen for arv være begrenset som følge av at arvelater har bestemt at hele eller deler av arven skal være unntatt fra beslag. Dekningsloven kapittel 3 gir nærmere regler om slike private beslagsforbud, blant annet om hva som kreves for at beslagsforbudet skal oppnå rettsvern overfor skyldners kreditorer. Nærmere omtale av dekningsloven kap. 3 i Private beslagsforbud etter dekningsloven.

Det kan tas utleggspant i andre enkle fordringer skyldner har mot tredjeperson. En slik fordring kan for eksempel ha oppstått på grunn av et lån skyldner har gitt til tredjeperson, som følge av krav på erstatning, eller det kan være et fakturakrav som refererer seg til varer eller tjenester som skyldner har levert. I utgangspunktet skiller ikke slike utlegg seg fra situasjonene hvor det etableres utleggspant i for eksempel bankkonti eller kredittkortkonti. Det er i alle tilfelle tale om utlegg i enkle krav, og fremgangsmåten for etablering av rettsvern og utleggsprossen er langt på vei lik. Enkelte fordringer skyldner har på tredjemann vil være vanskelige å identifisere. Kreditor/namsmann vil tidvis få informasjon om utestående fordringer direkte fra skyldner, men i mange tilfelle gir ikke skyldner denne informasjonen på eget initiativ. Skyldners skattemelding eller Skattedirektoratets grunnlagsdata kan gi indikasjoner på at skyldner har utestående krav mot tredjemann, og kan gi grunnlag for nærmere undersøkelser. Ved konkret mistanke vil tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑12 annet punktum i en viss utstrekning kunne gi namsmannen anledning til å kreve opplysninger fra tredjemann.

Det er ingen absolutt forutsetning for utlegg at skyldners krav på tredjemann har forfalt til betaling, men kravet må ha oppstått, jf. kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1999 s. 2073. Et fakturakrav vil for eksempel først oppstå når varen eller tjenesten det skal betales for er levert. At fordringen må ha oppstått, innebærer ikke at den må være fastslått eller kommet til uttrykk på noen bestemt måte. Det er heller ikke til hinder for utlegg at fordringen er betinget eller omtvistet. Dette følger blant annet av ovennevnte kjennelse i Rt. 1999 s. 2073. Når et krav anses oppstått, kan i en del tilfeller være vanskelig å fastslå. I LB-2018-169859 kom lagmannsretten under tvil til at et krav er oppstått i et husleieforhold ved inngåelsen av husleiekontrakten. Kreditor kunne derfor ta utlegg i huseiers løpende krav på leieinntekter. I etterkant av denne avgjørelsen har det imidlertid kommet to dommer fra Høyesterett som modifiserer dette utgangspunktet og som klargjør når et krav anses oppstått ved avtale.

I HR-2019-1662-A, som gjelder når et krav på alderspensjon anses oppstått i relasjon til foreldelsesloven § 26 bokstav b (motregning av foreldede krav), legger Høyesterett til grunn at et krav på pensjon oppstår løpende under et arbeidsforhold. Høyesterett uttaler i avsnitt 71 at:

Sitat

I de tilfellene hvor en avtale uttømmende regulerer partenes rettigheter og plikter, vil partenes valgfrihet og kontroll med fordringene være begrenset allerede ved avtaleinngåelsen. Tilknytningen mellom debitor og kreditor kan da tilsi at fordringen må anses oppstått på avtaletidspunktet. I andre løpende forhold, som partene ikke er forpliktet til å videreføre, vil det kunne være annerledes.

I HR-2021-1106-A , som gjaldt når et krav på festeavgift var oppstått etter reglene i foreldelsesloven, bekrefter Høyesterett uttalelsene i HR-2019-1662-A. Høyesterett legger videre til grunn at utgangspunktet om at krav som springer ut av avtale oppstår ved avtaleinngåelsen kun er et utgangspunkt, og at dette må tolkes i lys av begrunnelsen for den utvidede motregningsretten for konnekse krav, som er å beskytte forventede motregningsposisjoner. I et løpende kontraktsforhold der vederlaget opptjenes suksessivt, som for eksempel i et leieforhold, finner Høyesterett det sentralt om opptjening av hovedkravet er betinget av forhold som ligger utenfor motregnerens kontroll. Dersom avtaleforholdet kan sies opp av innehaveren av hovedkravet, vil videre opptjening normalt ligge utenfor motregnerens kontroll, og vedkommende vil ikke ha noen berettiget forventning om å kunne motregne. Høyesterett uttaler i avsnitt 51 at:

Sitat

Det er altså i utgangspunktet bare i den utstrekning en part ikke risikerer at motparten sier opp en løpende avtale, at vedkommende kan ha en berettiget forventning om å kunne motregne i fordringer som ennå ikke er opptjent.

Selv om de to nevnte Høyesterettsavgjørelsene gjelder når et krav er oppstått ved motregning etter reglene i foreldelsesloven, antar Skattedirektoratet at Høyesteretts uttalelser om når et krav oppstår ved avtale vil gjelde generelt. I LB-2018-169859, nevnt ovenfor, legger retten til grunn at leietaker kunne si opp leiekontrakten med en tre måneders frist. Leietakers «valgfrihet» var altså kun begrenset i tre måneder. Det er derfor sannsynlig at lagmannsretten hadde falt ned på en annen konklusjon dersom kjennelsen hadde vært avsagt etter avgjørelsene i Høyesterett. Skattedirektoratet legger på denne bakgrunn til grunn at det kun kan tas utlegg i huseiers løpende krav på leieinntekter i den utstrekning leietaker ikke har anledning til å si opp leiekontrakten.

Det er ingen forutsetning for utlegg at kreditor kjenner nøyaktig beløp eller forfallsdato på fordringen, men fordringen det tas utlegg i må spesifiseres i en slik grad at det ikke er tvil om hva det tas utleggspant i. Ofte vil det foreligge et etablert forretningsforhold der skyldner på bestemte tidspunkt fakturerer en fast oppdragsgiver. I slike tilfeller må det være tilstrekkelig at det tas utlegg i for eksempel «faktura for oppdrag utført for selskap XX i måned XX».

Adgangen til å ta utleggspant i fordringer må for selvstendig næringsdrivende ses i sammenheng med adgangen til å nedlegge utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid utført som ledd i næringsvirksomheten. Mange fakturakrav vil omfatte både en del som er godtgjørelse for arbeid og en del som refererer seg til salg av materialer, dekning av driftsutgifter eller lignende. Delen som refererer seg til godtgjørelse for arbeid den selvstendig næringsdrivende selv har utført, vil være gjenstand for utleggstrekk, jf. dekningsloven § 2‑7 annet ledd bokstav a og skattebetalingsloven § 14‑4. Tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven bygger på en forutsetning om at utleggstrekk og utleggspant ikke skal være alternative innfordringsmuligheter, og i forarbeidene til skattebetalingsloven er det uttalt at ny skattebetalingslov ikke bør etablere et annet system, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 129. Utgangspunktet må derfor være at det ikke kan tas utleggspant i de ytelsene som det kan tas utleggstrekk i, og motsatt, jf. også Falkanger mfl., kommentar til tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑1, punkt 3 (Juridika).

Det tosporede systemet som lovgiver legger opp til, skaper noen særlige utfordringer ved utleggspant i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende. Det vil ofte være svært vanskelig å fastslå hvor stor del av fordringen som refererer seg til godtgjørelse for arbeid, og hvor stor del som ikke gjør det. I utgangspunktet er det kun den delen som refererer seg til annet enn den næringsdrivendes eget arbeid, som vil være gjenstand for utleggspant. Namsmannens undersøkelsesplikt med hensyn til det nærmere innholdet i fordringen kan imidlertid ikke være vidtgående. Der det ikke er holdepunkter for at fordringen inneholder godtgjørelse for arbeid, må utleggspant kunne tas fullt ut i fordringen, uten ytterligere undersøkelser. Skattedirektoratet er videre av den oppfatning at fakturakrav som i all vesentlighet bærer preg av annet enn arbeidsinntekt, kan være gjenstand for utleggspant fullt ut. Der kun en mindre del av det samlede vederlaget refererer seg til den næringsdrivendes eget arbeid, kan det ikke være nødvendig å splitte fakturakravet i en «arbeidsdel» og en «kapitaldel». Skattedirektoratet kan ikke se at en slik praksis undergraver lovens system, eller gir noen urimelige utslag overfor skyldner. Skyldner vil være sikret midler til underhold av seg selv og husstanden i medhold av dekningsloven § 2‑5.

Ved utlegg i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende vil utleggstrekk ofte være å foretrekke. Ved utleggspant må namsmannen ta utlegg etter at fordringen har oppstått, men før utbetaling finner sted. Utleggstrekk kan tas i fremtidige krav, og man er derfor ikke avhengig av å ha samme presisjon med hensyn til utleggstidspunktet. Videre gir skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd bokstav b en særhjemmel til skjematisk å nedlegge trekk med inntil 20 prosent i bruttoytelsen ved utlegg i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende, uten at det må beregnes eksakt hvor stor del av fordringen som knytter seg til vederlag for arbeid. Bestemmelsen er gitt for å forenkle utleggstrekkprosessen for skattekontoret. Ordinær namsmann har ingen tilsvarende hjemmel, og må derfor identifisere hvor stor del av fordringen som knytter seg til godtgjørelse for arbeid, og beregne trekket etter dekningsloven § 2‑7. Se Generelt om utleggstrekk for en nærmere presentasjon av bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd bokstav b.

Der skyldneren har en fordring mot det offentlige, vil skatte- og avgiftskrav i mange tilfeller kunne dekkes opp ved motregning i denne fordringen. Dette vil være en langt enklere vei til dekning enn utleggspant. Skatte- og avgiftskrav vil alltid kunne motregnes i tilgodebeløp på skatt og avgift, jf. skattebetalingsloven § 13‑1 første ledd. For skattekrav er det gitt en utvidet motregningsrett i skattebetalingsloven § 13‑1 annet ledd. Formues-, og inntektsskatt og trygdeavgift kan uoppdelt motregnes i andre krav enn skatt og avgift skyldneren har på staten, fylkeskommunen eller kommunen. Nærmere om motregning under kommentarene til § 13‑1. Utvidet motregningsadgang for skatte- og avgiftskrav.

Rettsvern ved utlegg i enkle fordringer sikres ved notifikasjon til den skyldner har et krav mot. Der det ikke lar seg gjøre å notifisere den som er forpliktet etter fordringen, kan rettsvern overfor skyldnerens øvrige kreditorer sikres ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret. Utlegget vil i slike tilfeller ikke være beskyttet mot en overdragelse til godtroende omsetningserverver.

I brev av 13. februar 2002 til Finansdepartementet vurderte Skattedirektoratet adgangen til å ta utlegg i midler i tilknytning til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Direktoratet kom, under henvisning til at det gjaldt et pantsettelsesforbud for slike beløp, samt at midlene ikke kunne innløses før pensjonsalderen, til at det ikke kan være adgang til å ta utlegg i slike midler. Skattedirektoratet legger til grunn at tilsvarende gjelder for innskudd i forbindelse med ordningen med obligatorisk tjenestepensjon (OTP).

Et vanlig utleggsobjekt er motorvogn. Opplysninger om eierskapet til motorvognen vil normalt fremgå av Motorvognregisteret (Autosys), mens eventuelle heftelser på bilen vil være registrert i Løsøreregisteret. Rettsvern ved utlegg i motorvogn sikres ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret. I motsetning til annet løsøre gir registrering av utlegg i motorvogn også rettsvern mot godtroende rettserververe, jf. panteloven § 5‑5.

Mange fritidsbåter har stor verdi og er derfor interessante utleggsobjekter. Ettersom registrering i Småbåtregisteret er frivillig, vil ikke manglende treff i registeret nødvendigvis bety at skyldner ikke er eier av båt. Ved utlegg i båt vil det som hovedregel være vanskelig å oppnå fullt rettsvern mot godtroende omsetningserververe. Fullstendig rettsvern krever at skyldner fratas rådigheten over båten, noe som kan by på betydelige praktiske problemer. Rettsvern overfor konkurrerende kreditorer sikres, som ved annet løsøre, ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret.

Skipsregisteret tilbyr frivillig registrering av båter ned til 7 meter, mens registrering av fartøy på over 15 meter pliktes registrert, jf. sjøloven § 11. Er båten registrert i Skipsregisteret, vil utlegget få fullt rettsvern ved tinglysing i registeret, jf. panteloven § 5‑3 første ledd annet punktum. Krav på for­skudds­trekk er sikret ved legalpant i skipet i medhold av sjøloven § 51 nr. 1, jf. § 71. Slike krav trenger derfor ikke sikres ved utlegg i skipet.

I noen tilfeller kan det være aktuelt å etablere utlegg i verdifulle gjenstander som tilhører skyldneren, for eksempel i et verdifullt maleri eller lignende. Slike utlegg byr på ekstra utfordringer fordi rettsvern overfor godtroende erververe kun sikres ved håndpant etter panteloven § 3‑2. Dette betyr at skyldner må fratas rådigheten over gjenstanden, og namsmannen må sørge for at gjenstanden oppbevares sikkert. Det kan også bli nødvendig å forsikre gjenstanden. Begrenset rettsvern kan imidlertid sikres ved registrering i Løsøreregisteret.

Der det ikke finnes formuesgoder å ta beslag i, avsluttes utleggsforretningen med «intet til utlegg». Selv om utleggsforretningen ikke medfører at det tas beslag i formuesgoder som kan tjene til dekning av kravet, har en forretning med «intet til utlegg» viktige rettsvirkninger:

• den avbryter foreldelse og gir ny frist på 10 år, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 3,
• den gir presumsjon for insolvens ved etterfølgende konkursbegjæring etter konkursloven § 62 (innen tre måneder) og
• den gir betalingsanmerkning.

Reglene om gjennomføring av forretning for utleggspant finnes i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7, del II. Loven bruker betegnelsen saksøkte om skyldneren og betegnelsen saksøker om kreditor.

Før skattekontoret kan avholde en utleggsforretning må skyldneren varsles om at tvangsinnfordring vil bli iverksatt dersom kravet ikke blir betalt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Dette er en spesialregel for krav som har særlig tvangsgrunnlag, slik som skatte- og avgiftskrav. Varslingsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18 gjelder også dersom skattekontoret velger å fremme begjæringen for ordinær namsmann. Ifølge bestemmelsen kan varselet om tvangsfullbyrdelse tidligst fremsettes på kravets forfallstidspunkt, og tvangsfullbyrdelse kan ikke iverksettes før det har gått to uker fra varselet, regnet fra påkravets avsendelsesdato. Det er først ved utløpet av denne fristen at kravet er «innfordringsmodent». Et varsel etter bestemmelsen har en gyldighetstid på ett år fra utløpet av to-ukersfristen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑19 (det må altså sendes et nytt varsel etter ett år og to uker). Det er ikke anledning til å frafalle varsel på forhånd, jf. § 4‑18 fjerde ledd.

Unntak fra varslingsplikten fremgår av § 4‑18 annet ledd. Varsel kan unnlates dersom saksøkte ikke har kjent oppholdssted eller kjent fullmektig med kjent oppholdssted som kan motta varsel på skyldnerens vegne. Ved en lovendring i 2017 kom det i tillegg et nytt krav: Det kan nå ikke unnlates varsling etter bestemmelsen dersom skyldneren eller fullmektigen har kjent kontaktinformasjon for elektronisk varsling som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑10 annet ledd. Skattekontoret kan altså ikke unnlate varsling uten å undersøke om skyldneren eller fullmektigen kan kontaktes elektronisk. Ifølge forarbeidene begrenses kreditors undersøkelsesplikt til om skyldneren kan nås ved elektronisk kommunikasjon som er omfattet av tvangsfullbyrdelsesloven § 1‑10 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan elektronisk kommunikasjon foretas dersom den kan skje på en «betryggende måte». For skatte­etaten vil dette i praksis bety varsling via Altinn. Er det mulig å foreta varsling via Altinn, er det altså ikke anledning til å unnlate varsling.

Varsel kan også unnlates dersom det er grunn til å frykte at fullbyrdelsen ellers vil bli vanskeliggjort, se nærmere omtalen under om tilsvarende unntaksregel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10. Terskelen for å unnlate varsel etter § 7‑10 er noe høyere enn etter § 4‑18. Dersom varsel unnlates etter annet ledd, kan fullbyrdelse begjæres når to uker er gått fra forfallstiden, jf. § 4‑18 tredje ledd.

Når det gjelder endringen i § 4‑18 femte ledd, som trådte i kraft 1. juli 2017, kan Skattedirektoratet ikke se at den får betydning for innkreving av tilleggsskatt og overtredelsesgebyr, se nærmere omtale av dette under § 10‑1 første ledd – Ubetinget betalingsplikt.

Før utleggsforretningen holdes, skal skyldneren som hovedregel underrettes om tid og sted for utleggsforretningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10. Varselet skal gis på den måten som skattekontoret finner hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186. Meddelelsen om tid og sted for forretningen skjer normalt ved at skattekontoret meddeler dette skriftlig til skyldner, men varsel kan også skje muntlig, f.eks. per telefon. Skattekontoret må uansett varslingsform kunne dokumentere at skyldneren er varslet, enten ved kopi av varselet eller ved at det noteres i saken når og hvordan skyldneren er varslet. Av notoritetshensyn bør varselet derfor som hovedregel gis skriftlig. Det antas at det ikke er nødvendig at tidspunktet for utleggsforretningen angis helt eksakt.

Unntak fra varslingsplikten om tid og sted fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10 første ledd annet punktum. Dersom namsmannen finner debitor eller en myndig person i dennes husstand på stedet, får unnlatt varsling ingen følger. Det samme må gjelde ved utlegg overfor selskaper der daglig leder, styreleder eller andre med fullmakt til å handle på vegne av selskapet påtreffes. Videre kan varsling unnlates hvis det vesentlig vil vanskeliggjøre fullbyrdelsen dersom tid og sted for forretning blir varslet på forhånd. Også dersom forretningen avholdes med intet til utlegg på namsmannens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 annet ledd bokstav b, kan varsling unnlates. Regelen er begrunnet med at det ofte vil være upraktisk å fastsette tidspunkt på forhånd når forretningen holdes på namsmannens kontor. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at det skal by på store praktiske problemer å fastsette tidspunkt på forhånd, og anbefaler derfor at skyldner varsles i alle slike tilfeller. For at vilkårene for å unnlate varsling kan sies å være oppfylt grunnet hensynet til vesentlig vanskeliggjort fullbyrdelse, må det foreligge en konkret grunn til å tro at en gjenstand som er egnet for utlegg, vil bli fjernet eller holdt skjult dersom varsling gis. Når det gjelder utlegg i bankkonto har Skattedirektoratet tolket regelen slik at det ikke er tilstrekkelig å begrunne en unnlatelse med at det dreier seg om penger, at disse lett kan flyttes eller at de er lett realiserbare og omsettelige. Det må foretas en vurdering i den enkelte sak hvor de konkrete omstendighetene tas i betraktning. Debitor og dennes forhold er avgjørende i en slik vurdering, og aktuelle momenter er innkrevingsmyndighetenes tidligere erfaring med debitor, hans økonomiske forhold, hans atferd og betalingshistorikk. Det vises også til kjennelse av Tønsberg tingrett av 3. august 2004 angående spørsmålet om utlegg i bankkonto.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑11 regulerer innledningen av utleggsforretningen. Når skyldner er til stede ved avholdelsen av utleggsforretningen, skal han oppfordres til å betale kravet. Dersom han betaler kravet med renter og omkostninger fullt ut, mottas betalingen og saken heves. Dersom skyldner derimot bare foretar et delvis oppgjør, fortsetter saken for den ubetalte delen.

Skattekontoret er selv ansvarlig for at utleggsforretningen holdes på rett sted når særnamskompetansen benyttes. I de tilfeller en begjæring om utlegg er fremsatt for ordinær namsmann, er det på tilsvarende måte namsmannens anliggende å avgjøre hvor utleggsforretningen skal avholdes. Hvor en utleggsforretning kan og skal avholdes, reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9. Bestemmelsen kommer til anvendelse for innkrevingsmyndighetene så langt den passer, jf. skattebetalingsloven § 14‑2. Tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt er at utleggsforretning skal avholdes på debitors bopel eller forretnings- eller driftssted. Dette innebærer imidlertid ikke at utleggsforretningen må holdes her. Poenget med denne bestemmelsen er at egnede utleggsobjekter ofte vil finnes her, slik at namsmannen normalt bør holde forretningen her for å ivareta sine plikter etter loven mht. å finne fram til egnede utleggsobjekter både sett fra saksøkers og saksøktes synspunkt. Begrunnelsen for tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt om stedlig utleggsforretning treffer imidlertid ikke like godt i dag. Namsmennene har tilgang på diverse registre med informasjon om eventuelle formuesgoder på skyldners hånd. Behovet for stedlig utleggsforretning er derfor redusert.

Der det tas utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer, skal utleggsforretningen avholdes der formuesgodet er. I praksis vil utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, nesten alltid være utlegg i motorvogn. Dersom det tas utlegg i andre formuesgoder (enn løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer), kan utlegget tas som kontorforretning. Utover dette kan kontorforretning avholdes i tre tilfeller, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑9 annet ledd bokstav a til c. I henhold til bokstav a kan kontorforretning holdes for løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer når disse blir holdt skjult eller stadig flyttet, eller det allerede er tatt utleggspant i det.

Videre kan det, i henhold til bokstav b, holdes kontorforretning med intet til utlegg der skattekontoret finner det overveiende sannsynlig at det ikke finnes eiendeler å ta utlegg i. Dette innebærer at skattekontoret må ha forholdsvis sikker informasjon om skyldners formuesforhold. Som hovedregel vil det være tilstrekkelig at det er foretatt søk i alle tilgjengelige registre med negativt resultat. Når det gjelder vilkåret i bokstav b om at «namsmannen i anledning saken har oppsøkt saksøktes bopel eller drifts- eller forretningssted» legges det til grunn at et slikt vilkår ikke kan oppstilles for skattekontorene ved bruk av særnamskompetanse. Kravet har sin bakgrunn i namsmannens plikt til aktivt å søke etter utleggsobjekter, og skal sikre saksøkerens interesser. Ved bruk av særnamskompetanse, hvor kreditorinteressen og namsmannskompetansen er forent på samme hånd, er det ikke naturlig å oppstille et slikt vilkår. Se også SKD-melding 9/1994 pkt. 4.5.4.3.

Endelig kan det, i henhold til bokstav c, avholdes kontorforretning når saksøkte ikke har bopel eller forretnings- eller driftssted i distriktet. Denne regelen er knyttet nært opp til ordinær namsmanns kompetanse som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3, og vil være aktuell der det etter § 7‑3 annet ledd er begjært utlegg i et distrikt hvor saksøkte verken har bopel eller forretnings- eller driftssted, samt for tilfeller der saksøkte har flyttet fra hjemdistriktet etter at utleggsforretning er begjært. Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse fra 28. april 1994 lagt til grunn at bestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller hvor skyldner har ukjent bopel og ikke lenger bor på registrert adresse. Skattedirektoratet legger til grunn at skattekontoret som særnamsmann må ha tilsvarende adgang til å holde kontorforretning i tilfeller hvor skyldner har ukjent bopel. Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor er det en vid adgang til å avholde utleggsforretning som kontorforretning. Dette innebærer at et skattekontor kun i svært få tilfeller er nødt til å sende en bistandsbegjæring til et annet skattekontor for å få avholdt utleggsforretning.

Etter at utlegg er tatt, skal namsmannen gjøre debitor kjent med utlegget og med at det er forbudt å forføye over det utlagte formuesgodet i strid med saksøkerens panterett, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑19. Videre skal det opplyses om at skattekontoret har rett til å begjære tvangsdekning to uker etter at utleggsforretningen er holdt. Endelig skal saksøkte gis en utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑19. I de tilfellene hvor det er tatt utlegg i ikke-realregistrerte formuesgoder, løsøre og verdipapirer som er i tredjemanns besittelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑14, skal slik underretning og utskrift av namsboken også gis til vedkommende tredjemann.

Avslutningen av en utleggsforretning består i at namsmannen sikrer rettsvern for utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑20. Rettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret, er dessuten et vilkår for tvangsdekning, jf. f.eks. tvangsfullbyrdelsesloven § 8‑2 første ledd bokstav b. Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art.

Fra og med 15. desember 2011 skal utleggsforretninger gjennomført av skattekontoret med utleggstrekk og utleggspant (uten registrering i realregister), samt «intet til utlegg» registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund , jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 annet ledd og forskrift 19. februar 2008 nr. 158 om utvidet registrering av utleggsforretning i Løsøreregisteret (utleggs­registrerings­for­skriften). Denne registreringsplikten knytter seg ikke til sikring av rettsvern. Den vil imidlertid bidra til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gi verdifull informasjon til potensielle kredittgivere.

For panterett som er stiftet ved utleggsforretning, faller virkningen av tinglysingen bort etter fem år, jf. tinglysingsloven § 30 og tinglysingsloven § 34 tredje ledd, jf. § 30. Skattekontoret må derfor påse at utlegget retinglyses før utløpet av femårsfristen dersom pantesikkerheten skal opprettholdes. Virkningen av den opprinnelige tinglysingen, herunder pantets prioritet, består dersom panteretten blir tinglyst på nytt innen fristen, jf. tinglysingsloven § 30 annet ledd. Dersom utlegget unntaksvis ikke skulle bli retinglyst innen utløpet av femårsfristen, innebærer ikke det at utleggspantet som sådan faller bort, men kun et bortfall av opprinnelig rettsvern og prioritet.

Panteloven § 1‑4 angir hvilke krav som stilles til angivelsen av pantekravet for at det skal kunne gjøres gjeldende overfor tredjemann hvor rettsvern oppnås ved tinglysing eller registrering. Kravet til angivelse av pantekravet er bare et rettsvernsvilkår, og ingen betingelse for gyldigheten partene imellom, jf. Ot.prp. nr. 39 (1977–78) side 22 og Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 336. For forholdet mellom partene er det stiftelsesgrunnlaget for panteretten, supplert med alminnelige obligasjonsrettslige regler som avgjør hva som kan kreves dekket under pantet. Det er et vilkår at det kravet skattekontoret har tatt utlegg for (hovedkravet), angis med et eksakt beløp, jf. § 1‑4 første ledd. Dette spesialitetsprinsippet er tradisjonelt blitt tolket slik at man må oppgi hovedkrav, renter påløpt inntil utleggsdato og eventuelt gebyr som er påløpt.

Et annet spørsmål er om en kan oppnå rettsvern etter § 1‑4 for renter som påløper etter at utleggsforretningen er avholdt. Spørsmålet vil ha praktisk betydning der det går mer enn to år fra utleggsforretningen til tvangssalgsbegjæring fremmes (se omtale av panteloven § 1‑5 bokstav b nedenfor). Skattedirektoratet har tidligere uttalt at slike renter oppnår rettsvern ved at det i utleggsprotokollen angis grunnlag, sats og tidsrom for renteberegningen som på en gitt dato leder fram til kun ett beløp. I første utgave av Skattebetalingshåndboken ble det sagt at det må være tilstrekkelig for å oppfylle spesialitetskravet i § 1‑4 å ta med at det løper renter fram til et eventuelt tvangssalg/frivillig salg eller kravet ellers blir gjort opp. Etter en ny vurdering av spørsmålet finner ikke direktoratet å kunne opprettholde dette standpunktet, og presiserer at en panterett bare har rettsvern når det er fastsatt et bestemt beløp eller høyeste beløp for pantekravet. Direktoratets endrede oppfatning begrunnes primært med at den tolkning som tidligere er lagt til grunn, bryter med det som uttales av Høyesterett i dom av 5. desember 2003 (Rt. 2003 s. 1722):

Sitat

Etter panteloven § 1‑4 første punktum får – så lenge ikke noe annet følger av loven – en panterett bare rettsvern når det er fastsatt et bestemt beløp eller et høyeste beløp for pantekravet. Ordlyden er klar, og det er heller ikke omtvistet at beskrivelsen av rentekravet i utleggsprotokollen, som ikke anga et bestemt beløp, men bare grunnlaget for renteberegningen, er i strid med lovens ord.

Høyesterett finner ikke holdepunkter for å akseptere løsninger som ikke er i tråd med lovens ordlyd, og lukker muligheten for at det kan oppnås rettsvern for fremtidige renter etter panteloven § 1‑4. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at tvisten i dette konkrete tilfellet ikke omhandlet renter som var påløpt etter utleggsforretningen, men manglende spesifisering av rentebeløp påløpt fram til utlegg. Partene var enige om at det under ingen omstendighet vil være rettsvern for renter påløpt fra utleggsforretningen og fram til to år før begjæring om tvangsdekning.

Ifølge panteloven § 1‑4 første ledd annet punktum er bestemmelsen likevel ikke til hinder for rettsvern for tilleggskrav som nevnt i panteloven § 1‑5. Etter § 1‑5 bokstav b vil renter som er opptjent senere enn to år før en panthaver begjærer tvangsdekning, automatisk ha rettsvern dersom dekning gjennomføres. Bestemmelsen favner også renter som påløper i perioden mellom tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen og tidspunktet for fordelingskjennelsen, jf. for eksempel RG 2006 s. 1586.

Bestemmelsen i § 1‑5 bokstav b kommer kun til anvendelse der dekning gjennomføres ved tvangssalg, og ikke der realisering av panteobjektet skjer ved frivillig salg. Et frivillig salg forutsetter enighet mellom skyldner og panthaverne som ikke får dekket sine krav under pantet fullt ut. En panthaver vil ikke være forpliktet til å slette pantet ved frivillig salg, med mindre han ved oppgjøret mottar full dekning av krav som omfattes av pantet (det vil normalt si hovedstol + renter per oppgjørsdato). Som påpekt innledningsvis i dette punktet er panteloven § 1‑4 kun en rettsvernsregel, og regulerer ikke hva som – i forholdet mellom partene – kan kreves dekket under pantet. I forholdet mellom partene anses panterett for hovedkravet å omfatte også renter, med mindre det er særlig grunnlag for å anse dem unntatt, jf. Ot.prp. nr. 39 (1977–78) side 82. Normalt vil kreditorer med pant i et overbeheftet formuesgode gå med på å slette sin sikkerhet dersom salgssummen antas å utgjøre markedspris, og renter dekkes i henhold til prinsippet i panteloven § 1‑5 bokstav b. Dersom en kreditor gjennom et frivillig salg tilbys en dårligere dekning enn hva et tvangssalg ville gitt, vil han neppe akseptere å slette sitt pant. Slik regulerer § 1‑5 bokstav b – i alle fall indirekte – rettsvern for renter ved de frivillige salgene. I mangel av en tvangssalgsbegjæring må panthaverne enes om et skjæringstidspunkt for toårsregelen i disse tilfellene. Gjelder det salg av fast eiendom vil det naturlige skjæringstidspunkt kunne være dagen da megler ble engasjert, tidspunktet da urådighetserklæring ble tinglyst på eiendommens blad i grunnboken, eller salgstidspunktet. Der en tvangssalgsbegjæring møtes med et «frivillig» salg vil tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen være det naturlige skjæringstidspunkt.

Der skattekontoret har rentekrav som ikke er sikret rettsvern etter panteloven § 1‑5 bokstav b, og panteobjektet fortsatt har en friverdi, bør det avholdes ny utleggsforretning for å sikre det aktuelle rentekravet.

Spesialitetsprinsippet i § 1‑4 gjelder ikke for krav som får rettsvern etter panteloven §§ 4‑2 annet ledd, 4-2a annet ledd og 4-5, det vil si innløsningspapir som ikke er verdipapir, aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen og enkle pengekrav. Selv om det ikke er noen forutsetning for rettsvern, skal namsmannen foreta en beregning av kravet i utleggstilfellene. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑18 første ledd at namsmannen før utlegg etableres, må beregne kravet med renter og omkostninger, og føre denne beregningen inn i namsboken.

En praktisk viktig konsekvens av at pantelovens § 1‑4 ikke kommer til anvendelse, er at renter som er påløpt etter utleggsforretningen har rettsvern fullt ut, uavhengig av hvor lang tid det tar før utlegget realiseres.

Regler om klage på namsmannens avgjørelser følger av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑16 og 7-26. Førstnevnte gir generelle regler om klage for all tvangsfullbyrdelse. Sistnevnte gjelder derimot kun for saker om utlegg, og regulerer klagefrister der det er besluttet utleggstrekk eller utleggspant.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd første punktum kan «alle som rammes» klage på namsmannens «avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen». Det innebærer at både skyldner og andre med en rett som de mener er krenket, har klagerett. Klageretten er vid; alle namsmannens avgjørelser og handlemåter kan påklages. Det foreligger ingen klageadgang for saksøkte ved «intet til utlegg», jf. Ot.prp.nr. 65 (1990–1991) side 135 og LE-2016-19613. Det er kun saksøkeren som har en slik adgang, jf. § 5‑16 tredje ledd (kun aktuelt ved bruk av den ordinære namsmannen).

Klage etter § 5‑16 forutsetter at fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Dersom det er tatt utlegg, kan klagen fremsettes inntil tvangsdekning er begjært, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26. Klage som settes fram på dekningsstadiet må fremmes som innsigelser under tvangsdekningen. Retten kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑4 omgjøre namsmannens beslutninger, herunder oppheve utlegg i forbindelse med tvangsdekning.

Dersom klagen gjelder valg av utleggsgjenstand må den fremsettes innen én måned etter at parten ble underrettet om utlegget, jf. § 7‑26 tredje punktum. Den korte klagefristen er begrunnet i kreditors behov for vern mot at valget av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegg er tatt. Når klagen defineres til å gjelde valg av utleggsgjenstand, vil § 7‑26 tredje punktum uttømmende regulere når parten kan fremsette innsigelser. Når fristen på én måned er utløpt, er muligheten til å reise innsigelser mot valg av utleggsgjenstand tapt. Dette betyr også at retten vil være avskåret fra å oppheve utlegg på dekningsstadiet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑4. Rettspraksis viser at det er uten betydning om saken befinner seg på sikrings- eller dekningsstadiet når klagen fremsettes. Høyesterett uttaler i Rt. 1996 s. 73 at:

Sitat

[…] § 7‑26 3. punktum naturlig må ses som en spesialbestemmelse, slik at den regulerer uttømmende når det kan settes fram innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kunne vært satt fram allerede ved utleggsforretningen

Hvilke typer innsigelser som faller inn under «valg av utleggsgjenstand» har vært drøftet i flere rettsavgjørelser. Det er i rettspraksis lagt til grunn at regelen i § 7‑26 tredje punktum omfatter innsigelser om beslagsfrihet og beslagsforbud etter henholdsvis dekningsloven kapittel 2 og 3, jf. blant annet Rt.1996 s. 73 og Rt. 2001 s. 1093 . Det må utvises skjønn der innsigelser knyttet til beslagsfrihet og beslagsforbud fremmes etter utløpet av månedsfristen. I enkelte tilfeller, særlig der det gjelder beslagsforbud, kan det være grunn til å ta hensyn til innsigelser som fremmes etter utløpet av fristen, selv om disse gyldig kan avvises med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26 tredje punktum.

En innsigelse om at utlegget ikke er tilstrekkelig spesifisert vil ikke rammes av § 7‑26 tredje punktum, se Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. august 2007 (LB-2007-111025). Videre vil fristen på én måned ikke gjelde der det anføres at utleggsgjenstanden helt eller delvis eies av tredjeperson. Slike innsigelser faller utenfor § 7‑26 tredje punktum, uavhengig av om innsigelsen fremmes av tredjeperson eller av saksøkte selv, jf. kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg av 5. november 1999 (Rt. 1999 s. 1782) og kjennelse i Eidsivating lagmannsrett av 16. mars 2007 (RG 2007 s. 988).

Klager vil noen ganger anføre at utlegget er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for utleggsforretningen er feil. Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggsforretningen. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der det underliggende kravet er fastsatt etter skatteforvaltningsloven. Der skattekravet søkes innfordret ved utleggspant, vil en skattefastsetting kunne prøves selv om seksmånedersfristen (søksmålsfrist for enkeltvedtak om skattefastsetting) etter skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd er utløpt. Skattyter vil etter § 17‑1 femte ledd alltid ha en ytterligere frist på tre måneder etter forføyning under tvangsfullbyrdelse som blir påklaget til tingretten. Dette skjer ved at skatt­yter klager til tingretten over utleggsforretningen og anfører som klagegrunn at skattefastsettingen er uriktig. Fristen er tre måneder regnet fra utleggsforretningen ble gjennomført. Reglene gjelder tilvarende for søksmålsfristen etter tollavgiftsloven § 12‑8 første ledd. Staten v/skattekontoret vil være part i saken og skal sende tilsvar til tingretten. Det er innkrevingsmyndigheten ved skattekontoret som utøver partsstillingen.

Retten avgjør i disse sakene om utlegget skal opprettholdes eller ikke, men må i den forbindelse ta (prejudisielt) stilling til skattefastsettingen. Saksbehandlingen for tingretten er i slike saker i hovedsak skriftlig, men retten kan beslutte muntlige forhandlinger med oppmøte og partsinnlegg av partene.

Det vises for øvrig til Skattebetalingshåndbokens kommentarer til § 17‑1 femte ledd – Frist for prøving av vedtak.

I medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 kan retten beslutte at klagen skal overføres til behandling ved allmennprosess. Dette innebærer at en av partene pålegges å reise søksmål for tingretten.

En mulighet er at påstanden i søksmålet er at utlegget oppheves med begrunnelse at fastsettingen er ugyldig/uriktig. I slike tilfeller skal tingretten på samme måte som beskrevet ovenfor, avgjøre om tvangsinnfordringstiltaket skal oppheves eller ikke. I denne forbindelse må retten prejudisielt ta stilling til om fastsettingen er gyldig/riktig eller ikke, men dette spørsmålet blir altså ikke endelig avgjort. Skattefastsettingen vil kun bli prøvet i tilknytning til spørsmålet om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes. Også her er det innkrevingsmyndigheten ved skattekontoret som utøver statens partsstilling i saken.

En annen mulighet er at påstanden i søksmålet (eller en av påstandene) er at fastsettingen er ugyldig/uriktig. Retten skal da avgjøre det materielle forhold som klagen gjelder (om fastsettingen er gyldig/riktig eller ikke), jf. § 6‑6 tredje ledd, og den treffer da en judisiell avgjørelse. Retten avgjør altså ikke bare om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes eller ikke, men også fastsettingens gyldighet/riktighet. I slike tilfeller skal fastsettingsmyndigheten ved skattekontoret utøve statens partsstilling for både gyldigheten av fastsettingen og tvangssaken, se nærmere under § 17‑1 annet ledd – Partsstillingen ved overføring av tvist til søksmåls former.

En klage kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd. Klage skal fremsettes for det skattekontor som er særnamsmann i det aktuelle tilfelle. I bistandstilfellene er det derfor den som har avholdt utleggsforretningen som skal behandle klagen. Dersom særnamsmannen ikke finner klagen berettiget, skal klagen uten opphold sendes tingretten med de tilhørende dokumenter og opplysninger i saken som anses nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Saken sendes tingretten i rettskretsen til vedkommende særnamsmann, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑8. Det vil være i den rettskrets hvor skattekontoret (innkrevingsavdelingen) har sitt kontor. Der utleggsforretning er avholdt etter bistandsbegjæring, skal klagen sendes til tingretten i rettskretsen til oppkreveren som har avholdt utleggsforretningen, ikke til tingretten i rekvirentens rettskrets. Merk at endringen av tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 annet ledd, hvor det fremgår at en klage som hovedregel skal fremsettes for tingretten i den rettskrets saksøkte bor, ikke gjelder for særnamsmannen.

Ved oversendelse til tingretten vil klager bli belastet med et rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15.

Der skyldner når fram med klagen kan det bli fremsatt krav om dekning av sak s kostnader som knytter seg til utforming av klagen med videre. Spørsmål om dekning av saksøktes sakskostnader i forbindelse med klage på utlegg avholdt av særnamsmann, behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3‑2, ikke etter forvaltningsloven § 36. Se mer om dette i kap. 3.

Skattekontoret skal etter begjæring fra debitor oppheve et utlegg dersom kravet som er sikret ved utlegget har falt bort, eller tvangsgrunnlaget er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑28. På samme grunnlag kan det besluttes en delvis opphevelse av utlegget, f.eks. i form av at utlegget opprettholdes i en gjenstand og oppheves i en annen. En beslutning om hel eller delvis opphevelse av utlegget gjennomføres ved at de foranstaltningene som allerede er iverksatt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑20 reverseres, f.eks. at registrering av utlegget i et register slettes etter panteloven § 5‑14, eller at skyldneren gis rådigheten tilbake over løsøret.

Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14‑4 regulerer skattekontorenes adgang til å nedlegge trekk i lønn mv. Paragraf 14-4 annet ledd sammenholdt med dekningsloven § 2‑7 regulerer hvilke typer ytelser det er adgang til å nedlegge trekk i, og hvilke begrensninger som gjelder for adgangen til å nedlegge trekk. Beregningen av utleggstrekkets størrelse er nærmere regulert i skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3. Bestemmelser om gjennomføring av utleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 14‑5 med tilhørende forskriftsbestemmelser.

I likhet med reglene for utleggspant er skattekontorene gitt kompetanse til å nedlegge utleggstrekk for å begrense belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet. Dessuten har praksis vist at det ofte fører til en raskere iverksettelse av innfordringen, hvilket igjen øker sannsynligheten for positive resultater.

Skattekontoret har myndighet til å nedlegge utleggstrekk for alle krav etter skattebetalingsloven, se skattebetalingsloven § 1‑1, og krav som etter forskrift innkreves etter loven, jf. skattebetalingsloven § 14‑4 første ledd. Myndigheten er ikke avgrenset til skyldnere bosatt i den aktuelle kommunen eller distriktet, den gjelder for hele landet uavhengig av hvor skyldneren har sin bopel eller sitt arbeidssted, og uavhengig av hvor den som skal gjennomføre trekket er lokalisert. Denne ordningen avviker fra regelen om stedlig kompetanse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑3 som gjelder for den alminnelige namsmyndigheten. Skattekontoret er også stedlig kompetent til å nedlegge utleggstrekk i ytelser fra NAV hos skyldnere som er bosatt i utlandet.

Hvilke ytelser som kan være gjenstand for trekk, følger av skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd. Bestemmelsen oppgir to hovedtyper ytelser. For det første kan det nedlegges trekk i lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7, jf. annet ledd bokstav a. For det annet kan det nedlegges trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf. annet ledd bokstav b.

Etter § 14‑4 annet ledd bokstav a første punktum kan det nedlegges utleggstrekk i «lønn mv. etter dekningsloven § 2‑7». Oppregningen i dekningsloven § 2‑7 er avgjørende for hvilke typer ytelser skattekontorene kan nedlegge trekk i.

Lønn som nevnt i dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum er begrenset til lønn etter fradrag av for­skudds­trekk, dvs. nettolønn. Faste tillegg til lønnen som skal dekke lønnstakerens utgifter i forbindelse med arbeidet er omfattet. Det samme gjelder feriepenger. Skattefrie utgiftsgodtgjørelser vil derimot falle utenfor. Overtidsbetaling er omfattet, men man er avhengig av å være kjent med utbetalingen, og den bør bare medregnes dersom den er noenlunde fast. Det samme gjelder provisjon og foreløpig lønn. Bonuser omfattes også, men man er avhengig av å vite om dem fordi disse gjerne utbetales årlig eller halvårlig.

Paragraf 14-4 annet ledd bokstav a annet og tredje punktum sier at utleggstrekk også kan nedlegges der lønnstaker selv innkrever sin egen lønn. Et eksempel på yrkesgrupper der lønnstakeren selv innkrever lønnen, er ansatte drosjesjåfører. Bestemmelsene har sin parallell i § 5‑10 annet ledd som sier at arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale forskuddstrekket til arbeidsgiveren.

Det følger av dekningsloven § 2‑7 annet ledd bokstav a at trekkadgangen også omfatter «annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for utnytting av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser mm.». Dette omfatter blant annet arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet.

Etter § 2‑7 annet ledd bokstav b omfattes også «pensjon eller vartpenger som en arbeidsgiver betaler eller har sikret sine ansatte eller deres etterlatte ved eller uten fradrag i lønnen». Med «vartpenger» (ventepenger) menes godtgjørelse i ventetiden mellom to stillinger, eller mellom fratredelse og ordinær pensjon.

Etter bokstav c omfattes videre «annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd». Skattekontoret kan imidlertid ikke få utleggstrekk i rettigheter som skyldneren har ervervet mot vederlag etter at fordringshaverens krav ble pådratt. De kan derimot ta utleggspant i selve rettigheten med hjemmel i dekningsloven § 2‑2, jf. skattebetalingsloven § 14‑3. Skattekontoret kan videre søke dekning i den løpende livrente i samsvar med dekningsloven §§ 2‑7, 2-8 og 2-11, jf. forsikringsavtaleloven § 16‑1 fjerde ledd. Frivillig kapitalforsikring faller utenfor dekningsloven § 2‑7. Når det gjelder frivillig ulykkes- eller sykeforsikring, må dagpenger under slik forsikring anses å dekkes av bestemmelsen, se NOU 1983: 56 s. 135.

Etter bokstav d omfattes også «underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv». Dette vil typisk gjelde ektefellebidrag etter ekteskapsloven § 79. Det er imidlertid ikke anledning til å nedlegge utleggstrekk i barnebidrag for å dekke foreldres gjeld. Det er barnet som har krav på dette bidraget, jf. barnelova § 67 tredje ledd. Barnebidrag skal imidlertid tas med i beregningen av hva som trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter dekningsloven § 2‑7 første ledd, se Beregning av utleggstrekkets størrelse . Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 30. juni 1997 om utleggstrekk i barnebidrag hvor dette fremkommer.

Etter bokstav e omfattes videre «pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende». Under dette alternativet faller blant annet ytelser etter folketrygdloven, ytelser etter sosialtjenesteloven og ytelser etter kommunale forskrifter om pensjoner og stønader i tillegg til lovbestemte ytelser. Med «ytelse» menes både løpende ytelse og engangsytelse, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974–1975) s. 23. Fordi utleggstrekk bare kan tas i den utstrekning inntektene overstiger det som med rimelighet trengs til underhold, vil adgangen til utleggstrekk i denne typen inntekter i praksis være begrenset.

I kjennelse inntatt i Rt. 1951 s. 1203 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at det ikke kunne foretas utleggstrekk i barnetrygd fordi det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattegjeld. Kjennelsen omhandlet skattegjeld fra før barnet ble født. Det må imidlertid antas at det samme vil gjelde for skattekrav som er oppstått etter at barnet ble født, selv om det kan hevdes at betaling av slike skattekrav ikke ligger like langt utenfor barnetrygdens formål som skattekrav fra tiden før barnet ble født. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 17. september 2001 om utleggstrekk i barnetrygd og kontantstøtte hvor det konkluderes i samme retning som i kjennelsen fra 1951. Det som ble uttalt om barnetrygd må gjelde tilsvarende for stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15‑10.

Det vises også til Barne- og familiedepartementets uttalelse av 23. februar 2005 hvor de tok stilling til spørsmålet om barnetrygd kan være gjenstand for utleggstrekk på grunnlag av en fordring mot barnets foreldre. Departementet uttalte at hvorvidt det kan nedlegges utleggstrekk i barnetrygd, må avgjøres ved en konkret vurdering av kravets art og om utleggstrekket medfører at formålet med barnetrygden ikke blir oppnådd. Departementet konkluderer med at det kun er adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd når grunnlaget er gjeld som er pådratt til dekning av utgifter til forsørgelse.

Skattedirektoratet legger til grunn at rettstilstanden fortsatt er slik at det ikke kan besluttes utleggstrekk i barnetrygd. Skattedirektoratet antar, basert på uttalelsen til Barne- og familiedepartementet, at det kun i sjeldne unntakstilfeller vil være adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd for å dekke inn skatte- og avgiftskrav. Det er imidlertid akseptert at barnetrygd tas med på inntektssiden i beregningen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2‑7 første ledd, se mer om dette i Beregning av utleggstrekkets størrelse flg.

Selv om formålet med kontantstøtten er at den skal komme barna til gode, er ikke dette tilstrekkelig til å tolke dekningsloven § 2‑7 innskrenkende og avskjære muligheten for utleggstrekk. Det må altså være adgang til å nedlegge utleggstrekk i kontantstøtte innenfor rammen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand», jf. dekningsloven § 2‑7 første ledd. Det vises i denne forbindelse til ovennevnte uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 17. september 2001, hvor det bl.a. ble uttalt:

Sitat

I motsetning til barnetrygdloven har kontantstøtteloven ingen bestemmelser som gir uttrykk for at støtten skal brukes på en bestemt måte. (...) Etter vår vurdering vil det dermed ikke være en «urett måte» å bruke kontantstøtten på om den brukes til dekning av foreldrenes skattekrav (eller andre krav) ved at det foretas utleggstrekk i støtten.

Etter bokstav f omfattes «erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger». Utenfor bestemmelsen faller erstatningskrav for ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred. I slike typer erstatningskrav er det således utleggs pant som er aktuelt, se f.eks. Rt. 1981 s. 909. Bestemmelsen omfatter både krav mot skadevolderen og forsikringsselskap eller andre som er ansvarlige, jf. NOU 1972: 20 s. 441 og Rt. 1990 s. 369.

Til slutt omfattes etter henholdsvis bokstav g og h «midler innsamlet offentlig til skyldneren» og «æresgaver som består i penger».

Ifølge § 14‑4 annet ledd bokstav b kan utleggstrekk nedlegges i «godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet».

Dette kan f.eks. være aktuelt for drosjesjåfører, fastleger, artister og forfattere. Godtgjørelsen som disse mottar fra henholdsvis drosjesentralen, HELFO, plateselskapet og forlaget, vil typisk bestå av én del som er vederlag for selve arbeidet, og én del som er vederlag for bruk av driftsmidler som drosjen, musikkinstrumenter, pc og lignende.

Etter dekningsloven § 2–7 annet ledd bokstav a vil ordinær namsmann være henvist til den delen av vederlaget som etter en nærmere beregning utgjør lønnsdelen. Den resterende delen må ordinær namsmann eventuelt ta utleggspant i. Skattekontoret slipper å foreta en slik beregning, da de etter skattebetalingsloven § 14‑4 annet ledd bokstav b skjematisk kan trekke inntil 20 prosent av bruttoytelsen. Bestemmelsen innebærer derfor en vesentlig forenkling for disse. Skattekontoret kan velge mellom å trekke inntil 20 prosent av bruttovederlaget etter bokstav b, eller beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og så ta utleggstrekk i denne etter bokstav a. Det følger av skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3 tredje ledd siste setning at utleggstrekk i disse tilfellene skal foretas i «bruttogodtgjørelsen uten fradrag av noen art». Dette innebærer at det ikke skal gjøres fradrag for f.eks. merverdiavgift eller andre utgifter. Se også Borgarting lagmannsretts kjennelse av 16. oktober 2007 (LB-2007–133475). Lagmannsretten sa seg her enig med tingretten i at § 9 nr. 1 siste punktum i dagjeldende forskrift medførte at det i beregningsgrunnlaget ikke skulle gjøres fradrag for merverdiavgift og andre utgifter.

Skyldneren kan samtykke i en høyere trekkprosent enn 20 prosent, jf. annet punktum.

Det kan ikke nedlegges trekk i utbetaling fra den som kun administrerer midler på vegne av skyldner, da trekket må etableres i «godtgjørelse». Ved franchiseavtaler er det ikke uvanlig at franchisegiver mot et gebyr administrerer økonomien til franchisetaker. Franchisegiver gis for eksempel fullmakt til å betale skyldners regninger, utføre lønns- og regnskapstjenester mv., og overskuddet utbetales deretter til franchisetaker. Der forvaltningen skjer i franchisetakers navn (midlene tilhører hele tiden franchisetaker) er Skattedirektoratet av den oppfatning at det ikke kan nedlegges utleggstrekk i de utbetalinger som går fra franchisegiver. Utbetalingene kan vanskelig defineres som «godtgjørelse». Det skal bemerkes at slike avtaler kan være utformet på svært ulike måter, og det kan derfor ikke på generelt grunnlag utelukkes at det gyldig kan nedlegges trekk hos en franchisegiver.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav b kommer bare til anvendelse når godtgjørelsen etter sin art typisk inneholder en lønnsdel. Inneholder godtgjørelsen ingen lønnsdel kan det ikke tas utleggtrekk. For eksempel vil oppgjør som utelukkende dekker materialer ikke inneholde noen lønnsdel, og kan derfor ikke være gjenstand for utleggstrekk. I slike tilfeller kan det derimot tas utleggs pant i hele godtgjørelsen etter § 14–3, se nærmere omtale under Nærmere gjennomgang av aktuelle utleggsobjekter.

I tredje punktum er det tatt inn en bestemmelse om at den såkalte livsoppholdsbegrensningen i dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende for trekk etter § 14‑4 annet ledd bokstav b. Dekningsloven § 2‑7 første ledd første punktum beskytter etter ordlyden kun skyldnerens krav på lønn og lignende ytelser. Begrensningen ville derfor ikke fått anvendelse på trekk etter § 14‑4 annet ledd bokstav b, uten at dette var bestemt uttrykkelig.

Bestemmelser om beregning av utleggstrekkets størrelse er gitt i dekningsloven § 2‑7, jf. skattebetalingsloven § 14‑4 og skattebetalingsforskriften § 14‑4‑3. Et grunnleggende vilkår for å kunne nedlegge utleggstrekk er at skyldnerens bruttolønn og/eller inntekter som er likestilt med lønn «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2‑7. Det er skyldnerens samlede økonomiske stilling som må vurderes. For å klargjøre hvor stor del av inntekten som trengs til et rimelig livsopphold må den totale økonomiske situasjonen for skyldnerens husstand vurderes.

Forskrift 13. juni 2014 nr 724 om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning fastsetter nasjonale standardsatser for livsopphold som utgjør utgangspunkt for vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til livsopphold etter dekningsloven § 2‑7 og gjeldsordningsloven § 4‑3. Livsoppholdssatsene i forskriften justeres årlig i samsvar med utviklingen i konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå. Justeringen gis virkning fra 1. juli hvert år. De oppdaterte satsene er tilgjengelige på nettsidene til Barne- og likestillingsdepartementet.

Beregningen av utleggstrekkets størrelse er nærmere omtalt i Skattedirektoratets retningslinje for utleggstrekk punkt 5.

Hovedregelen om gjennomføring av utleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 14‑5. Nærmere regler er gitt i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 flg. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑21 til 7-24 kommer også til anvendelse, jf. § 14‑2. Skattebetalingsloven kap. 14 med tilhørende forskrifter inneholder også enkelte regler som er spesielle for skatte- og avgiftskrav.

Skattebetalingsloven § 14‑5 første ledd første punktum medfører at et pålegg om trekk også gjelder overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kap. 4 og sykepenger etter folketrygdloven kap. 8. Dette innebærer at et løpende utleggstrekk kan fortsette uten unødig avbrudd når lønnsytelser mv. erstattes med trygdeytelser som nevnt. Utleggstrekket vil da fortsette på grunnlag av opplysninger fra den som i utgangspunktet var arbeidsgiver. Skattekontoret benytter seg ikke av denne muligheten i dag, og overfører trekket til NAV og andre arbeidsgivere mv. etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 annet ledd.

Ifølge første ledd annet punktum gjelder § 5‑10 annet ledd tilsvarende for utleggstrekk. Bestemmelsen medfører at en arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale trekket til arbeidsgiveren. En tilsvarende bestemmelse er gitt i § 14‑4 annet ledd bokstav a annet punktum.

Det følger av annet ledd at arbeidsgiver som har plikt til å ha skattetrekkskonto, skal sette det gjennomførte trekket på skattetrekkskonto sammen med forskuddstrekket og følge de reglene som gjelder for betaling av dette. Dette innebærer at trukket beløp forfaller terminvis, dvs. 15. januar, 15. mars, 15. mai, 15. juli, 15. september og 15. november.

Arbeidsgiver skal videre rapportere utleggstrekk etter reglene i a-opp­lys­nings­loven, jf. annet punktum. Kravet om rapportering etter reglene i a-opp­lys­nings­loven ble innført 1. januar 2021. Arbeidsgivere skal fra dette tidspunktet rapportere opplysninger om gjennomført utleggstrekk for hver kalendermåned i a-meldingen. Arbeidsgiver spesifiserer utleggstrekkene på den enkelte inntektsmottaker ved rapporteringen. Når a-meldingen registreres inn, blir skyldner i utgangspunktet godskrevet trukket beløp basert på arbeidsgivers rapportering, samtidig som det opprettes et krav mot arbeidsgiver. Betales ikke dette kravet ved forfall, innkreves det på vanlig måte mot den trekkpliktige, jf. skattebetalingsloven § 16‑20 første ledd, jf. § 16‑1 annet ledd, se nærmere om trekkpliktiges ansvar under § 16‑20. Ansvar for for­skudds­trekk, skattetrekk etter § 5‑4 første ledd (kildeskatteordning) og utleggstrekk. Dersom det i ettertid viser seg at utleggstrekket rent faktisk ikke er gjennomført i skyldners lønn mv., vil godskrivingen av trekkbeløpet hos skyldneren måtte underkjennes.

Reglene i § 14‑5 annet ledd gjelder bare for arbeidsgivere som har plikt til å ha skattetrekkskonto. Utleggstrekk nedlagt i utbetalinger til selvstendige næringsdrivende (med noen unntak, se skattebetalingsloven § 5‑6 første ledd bokstav c), eller i andre ytelser som det ikke skal foretas for­skudds­trekk i, faller derfor utenfor bestemmelsen. Det samme gjelder private arbeidsgivere og veldedige eller allmennyttige institusjoner eller organisasjoner som omfattes av en forenklet oppgjørsordning, jf. a-opplysningsforskriften § 3‑1 annet ledd.

Departementet er også gitt en forskriftshjemmel i fjerde ledd som åpner for å unnta visse typer krav eller enkelte trekkpliktige fra reglene i § 14‑5 annet ledd. Bakgrunnen for dette er at skatte­etaten per i dag ikke har systemstøtte for å følge disse reglene for alle kravstyper. Unntakene er forholdsvis omfattende og fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑5‑11. Reglene i § 14‑5 annet ledd gjelder som følge av dette primært der utleggstrekket er nedlagt for restskatt, for­skudds­skatt, for­skudds­trekk, arbeidsgiveravgift samt forsinkelsesrenter knyttet til disse kravene.

Utleggstrekk nedlagt overfor arbeidsgivere som ikke har plikt til å ha skattetrekkskonto, eller for krav som er unntatt fra reglene i § 14‑5 annet ledd i forskrift, følger forfallsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑22, jf. skattebetalingsloven § 10‑50, se Forfall for utleggstrekk.

Skattekontoret kan videre, overfor trekkpliktige som ikke har plikt til å ha skattetrekkskonto, bestemme at det sammen med oppgjør av trekkbeløpet skal sendes oppgave på fastsatt blankett (oppgjørsliste for utleggstrekk), jf. skattebetalingsforskriften § 14‑5‑3.

I skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 første ledd bestemmes trekkpåleggets innhold. Trekkpålegget skal inneholde opplysninger om den som har pålagt trekket, arbeidsgiveren og skyldneren. Trekkpålegget skal videre inneholde hjemmel for trekket, samt angi hvilke krav, inkludert renter og omkostninger, som danner grunnlag for trekket. Det skal også oppgis hvilken prosentsats eller hvilket beløp det skal trekkes med, og i hvilken periode trekket skal gjennomføres.

Bestemmelser om prioritet for utleggstrekk er gitt i forskriften § 14‑5‑4. Bestemmelsen må sees sammen med hovedregelen om prioriteten for utleggstrekk i dekningsloven § 2‑8. Prioriteten for utleggstrekk følger i utgangspunktet av kravets karakter. Regelen om at det trekket som er nedlagt først i tid går foran, gjelder bare for krav som hører til samme prioritetskategori.

Trekkprioriteten mellom de ulike kravkategoriene følger av dekningsloven § 2‑8 første ledd bokstavene a til f. Skatte- og avgiftskrav er prioritert etter bokstav e, dvs. nivået over «andre krav». Det har vært diskutert om prioriteten også gjelder for renter og gebyrer. Etter Skattedirektoratets syn har disse kravene samme prioritet som hovedstolen, jf. Skattedirektoratets uttalelse av 5. mars 2018. Prioritetsregelen fungerer slik at et krav etter en bedre prioritert kategori alltid får dekning før et krav av en lavere prioritert kategori. Nedlegges det f.eks. pålegg om trekk for bøter (bokstav d), mens det løper et tidligere nedlagt trekk for skattekrav (bokstav e), må det løpende trekket for skattekravet vike inntil bøtene er dekket inn. Hvis det i trekkperioden nedlegges trekk for krav av bedre prioritet, plikter skattekontoret å kalle tilbake eller sette ned sitt trekk. Senere nedleggelse av trekk med samme eller lavere prioritet etter dekningsloven § 2‑8 får ikke innvirkning på det løpende trekket.

Dekningsloven § 2‑8 tredje ledd bestemmer at når ulike krav, som etter sin art har samme prioritet, søkes innfordret ved utleggstrekk i de samme ytelsene, går det krav foran som det først er nedlagt pålegg om trekk for. Bestemmelsen legger altså til grunn et prinsipp om «først i tid, best i rett». Dette innebærer at kravet med best tidsmessig prioritet er berettiget til full dekning før det blir aktuelt med noen dekning for kravet det sist er nedlagt trekk for. Dersom arbeidsgiveren mottar flere trekk for krav etter dekningsloven § 2‑8 første ledd bokstav e, må trekket som mottas sist, vike først.

Det kan pålegges trekk i skyldners lønnskrav mv. som skal løpe parallelt med allerede pålagte trekk med bedre prioritet (parallelle trekk). Det forutsettes at ytelsen, etter fradrag av for­skudds­trekk og løpende trekk med bedre prioritet, overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand, jf. dekningsloven § 2‑7. Parallelle trekk innebærer en større risiko enn ellers for at det samlede trekket blir for høyt i forhold til dekningslovens grenser. Før utleggstrekk nedlegges, skal (sær)namsmannen undersøke om det allerede løper trekk mot skyldneren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 tredje ledd. Skattekontoret må foreta grundige undersøkelser av skyldners og husstandens økonomi før det eventuelt nedlegges et slikt parallelt utleggstrekk. Ansvaret for å ivareta det rettssikkerhetshensynet dekningsloven § 2‑7 representerer, verken kan eller skal overlates til arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren er ikke part i saken ved utleggstrekk og har ikke mulighet til å påklage eller på annen måte få endret trekkets størrelse.

Ved parallelle trekk kan det oppstå spørsmål om kreditor med best trekkprioritet kan øke sitt trekk til fortrengsel for trekk med dårligere prioritet. Svaret på dette må være ja, uavhengig av om prioriteten er artsbestemt eller tidsbestemt. I dekningslovens § 2‑8 tredje ledd er det kravet som er gitt prioritet, ikke trekket.

Forsinkelsesrenter påløpt i trekkperioden beholder hovedstolens tidsprioritet under forutsetning av at renteoppgave, etter § 14‑5‑1 bokstav f, sendes arbeidsgiver senest en måned etter at øvrige restanser er ferdig innbetalt, jf. forskriften § 14‑5‑4 annet ledd.

Det følger av forskriften § 14‑5‑4 tredje ledd at løpende trekk beholder opprinnelig tidsprioritet ved forlengelse av trekkperioden, se nærmere om dette i Trekkperioden. Dette forutsetter at det før utløpet av trekkperioden er sendt et gyldig varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑19 og at trekkets størrelse er blitt vurdert på nytt.

Skattekontoret må undersøke om andre kreditorer har nedlagt trekk i skyldnerens lønn. Dersom trekket har bedre prioritet enn andre allerede nedlagte trekk, slik at disse må vike, skal skattekontoret sende underretning om sitt trekk til den namsmyndigheten som har nedlagt dette trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 annet ledd og skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 annet ledd annet punktum. Namsmyndigheten må da tilbakekalle eller nedjustere sitt trekk, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑24.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 annet ledd bestemmer at dersom skyldneren skifter arbeidsgiver i løpet av trekkperioden, kan namsmannen etter begjæring fra saksøkeren pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt for resten av trekkperioden. Denne overføringen av trekket er gitt tilsvarende anvendelse for andre ytelser som er gjenstand for trekk etter dekningsloven § 2‑7. At trekket overføres på denne måten, har til hensikt å spare saksøkeren for å begjære nytt trekk, samt å spare skyldneren for ytterligere kostnader. Arbeidsgiver er etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑22 bl.a. pålagt å underrette namsmannen og den som trekkbeløpet skal utbetales til, dersom skyldnerens krav mot den trekkpliktige faller bort i trekkperioden. Skyldes bortfallet at skyldneren har skiftet arbeidsgiver, skal underretningen så vidt mulig inneholde opplysning om nytt arbeidssted. Namsmyndighetene plikter etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 annet ledd annet punktum å vurdere trekkets størrelse dersom den nye lønnen er vesentlig forskjellig fra den tidligere lønnen.

Det kan reises spørsmål om hvilken tidsprioritet det overførte trekket skal ha i forhold til andre trekkpålegg. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 annet ledd første punktum gir hjemmel for i samme sak å pålegge en ny arbeidsgiver trekkplikt for resten av trekkperioden. Ved overføring av utleggstrekk etter denne bestemmelsen videreføres tidsprioriteten til det første trekket. Det er her snakk om å overføre et eksisterende trekk til ny arbeidsgiver, og det er ikke rettslig grunnlag for at utleggstrekket skal få dårligere tidsprioritet som følge av denne overføringen.

Dersom arbeidsgiveren ikke gjennomfører trekk i henhold til pålegget, kan ansvaret for unnlatt trekk rettes direkte mot arbeidsgiveren, jf. skattebetalingsloven § 16‑20. Det kreves at unnlatelsen skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet hos arbeidsgiver eller noen som er tilsatt i hans tjeneste. For øvrig vises det til det som er skrevet om arbeidsgivers trekkansvar i § 16‑20. Ansvar for for­skudds­trekk, skattetrekk etter § 5‑4 første ledd (kildeskatteordning) og utleggstrekk.

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 første ledd annet punktum at trekkperioden ikke kan overstige to år regnet fra dagen for beslutningen om ut­leggs­trekk, dersom ikke annet følger av dekningsloven § 2‑7 tredje ledd. Deknings­loven § 2‑7 tredje ledd første punktum bestemmer at utlegg i lønnskrav bare kan tas i krav som har forfalt eller forfaller innen to år. Paragraf 2-7 tredje ledd tredje punktum bestemmer at utlegg for skattekrav likevel kan tas i krav som forfaller inntil fem år etter utgangen av det inntektsåret skatten gjelder, eller i tilfelle endring av fastsettingen, fem år etter utgangen av det kalenderår da endringsvedtak ble truffet. Begrepet «skattekrav» i denne sammenheng antas, foruten kravene som er nevnt i skattebetalingsloven § 1‑1 annet ledd bokstav a til c, også å omfatte skattetrekkansvar etter § 16‑20, og ansvar for andres skatt etter reglene i skattebetalingsloven §§ 16‑10 til 16-14. Det forhold at arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, arveavgift, tollavgift og særavgifter nå er omfattet av virkeområdet for den nye skattebetalingsloven kan imidlertid ikke medføre at begrepet «skattekrav» brukt i dekningsloven kan utvides til også å omfattes disse.

Om et krav som innfordres ved utleggstrekk ikke blir dekket innen utløpet av trekkperioden for det opprinnelige pålegget om trekk, skal nytt pålegg om trekk for kravet ikke gis før mot slutten av perioden. Trekkperioden vil da være to år fra utløpet av opprinnelig trekkperiode. Dette utleggstrekket vil ha prioritet fra det opprinnelige trekkpålegget. Det vil si at det gis dekning foran krav av samme kravkategori (dekningsloven § 2‑8 bokstav e) som er nedlagt i mellomtiden. Dette følger av skattebetalingsforskriften § 14‑5‑4 tredje ledd.

Når det nedlegges pålegg om trekk for et krav, skal perioden for trekket angis, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 første ledd første punktum og skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 første ledd bokstav h. Poenget med regelen er at den gir et grunnlag for vurderingen av utleggstrekk for andre krav og når disse eventuelt kan få anledning til å oppnå dekning gjennom utleggstrekk. Har andre krav dårligere trekkprioritet enn det først etablerte trekket, bør det vurderes å foreta andre innfordringsskritt. Perioden bør i prinsippet angis så nøyaktig som mulig. Det må tas hensyn til renter og omkostninger som skal dekkes. Dersom utleggstrekkets størrelse angis som prosentandel av ytelsene, kan det være vanskelig å fastsette perioden helt nøyaktig. Perioden bør derfor i disse tilfellene fastsettes med en viss sikkerhetsmargin.

I kjennelse fra Gulating lagmannsrett, LG-2019-124144, kom lagmannsretten til at det må være adgang for namsmannen til å gi trekkpålegg som først skal tre i kraft når et annet trekk er opphørt og for den resterende del av toårsperioden i dekningsloven § 2‑7 tredje ledd. Denne rettsforståelsen er også lagt til grunn i LG-2022-173461.

Regler om endringer i utleggstrekk er gitt i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑6. Endring kan gjøres av skattekontoret av eget tiltak, eller etter begjæring fra skyldner.

Skattekontoret plikter i enkelte tilfeller å endre trekket av eget tiltak uten at skyldneren har krevd det. Dette vil være aktuelt når vedkommende blir gjort oppmerksom på at det er nedlagt et nytt trekk med bedre prioritet. Skattekontoret må da selv vurdere hvorvidt trekket kan opprettholdes helt eller delvis, avhengig av om det er rom for begge trekkene. Plikten til å gjøre dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑24 og dekningsloven § 2‑8 fjerde ledd.

Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑23 første ledd at partene kan begjære regulering av utleggstrekket dersom det har oppstått vesentlige endringer i skyldnerens økonomiske forhold etter at det løpende utleggstrekket ble besluttet. Dette vilkåret må ikke tolkes for strengt. Slike endringer kan f.eks. være en reduksjon av ytelsen det trekkes i, en økning av skyldnerens utgifter eller at skyldneren blir ilagt trekk med bedre prioritet. Etter skattebetalingsforskriften § 14‑5‑6 annet ledd skal eventuell søknad om stansing, nedsetting eller annen endring av utleggstrekk sendes skattekontoret.

Arbeidsgiver er ikke part i saken og kan ikke begjære endring etter bestemmelsen.

Dersom vilkårene for å endre trekket etter § 7‑23 ikke er oppfylt, bør skyldners henvendelse behandles som en klage på utleggstrekket etter § 5‑16, jf. § 7‑26, se omtalen av bestemmelsen under Klage over utleggstrekk .

Utleggstrekk nedlagt av skattekontoret registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21 annet ledd og utleggsregistreringsforskriften. Registreringen bidrar til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gir verdifull informasjonen til potensielle kredittgivere.

Skyldneren kan klage til tingretten over pålagt trekk så lenge trekkperioden ikke er utløpt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26. Klagen settes fram for det skattekontoret som har nedlagt trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16.

Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd. Klagen fra skyldneren bør inneholde en dokumentert redegjørelse om den økonomiske situasjonen for skyldneren og dennes husstand.

Enhver beslutning og avgjørelse som namsmyndigheten har tatt, kan påklages. Det er ikke noe vilkår at namsmannen har gjort en feil. Dette innebærer at også nye forhold som kunne gitt grunnlag for begjæring om endring eller opphevelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑23 eller 7-28, kan være grunnlag for klage.

Klagen skal være rettet til tingretten, men fremsettes for det skattekontoret som har besluttet trekket, og forberedes av dette skattekontoret for senere behandling i tingretten. Den namsmyndigheten som mottar klagen, har adgang til å omgjøre sitt trekkpålegg. Det må derfor vurderes om klagen er berettiget eller ikke, før den oversendes til tingretten.

Anses klagen berettiget, skal det påklagede trekkpålegget omgjøres dersom det er adgang til det, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 annet ledd, jf. § 5‑15. Skattekontoret kan omgjøre avgjørelsen dersom tredjepersoners rett ikke er til hinder for omgjøringen, jf. forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 annet ledd (Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 135). Skattedirektoratet kan ikke se at dette forbeholdet er særlig praktisk ved utleggstrekk.

Dersom trekket ikke omgjøres av skattekontoret, sendes klagen uten opphold til tingretten. Saken sendes tingretten i rettskretsen til særnamsmannen som har nedlagt trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑8. For skattekontoret vil dette være tingretten i den rettskrets hvor skattekontoret som utøver særnamsmyndigheten har sitt kontor.

Klager over Statens innkrevingssentrals avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen avgjøres av tingretten for det distrikt der Statens innkrevingssentral til enhver tid ligger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑15. Statens innkrevingssentral har kontor i Mo i Rana og ligger i rettskretsen til Helgeland tingrett.

Oversendelsen til tingretten vil medføre at klager blir belastet med et rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15. Rettsgebyret må som hovedregel være betalt av klageren før tingretten behandler klagen. Sakens dokumenter oversendes i den utstrekningen det er nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Det bør også redegjøres for hendelsesforløpet, samt opplyses om hvorfor skattekontoret mener at det nedlagte trekket bør fastholdes.

En eventuell klage har ikke oppsettende virkning. Det vil si at utleggstrekket ikke stilles i bero ved klagebehandlingen, med mindre skattekontoret eller tingretten bestemmer det. For at saken skal stilles i bero, kreves normalt at det kan være tvil om avgjørelsen som er truffet, og at det vil ha svært negative konsekvenser om trekket fortsetter å løpe uten å avvente utfallet av klagebehandlingen.

Der skattekontoret finner grunn til å stanse utleggstrekket i en kortere periode mens klagebehandlingen pågår, skal trekkes stilles i bero. Trekket skal ikke kalles tilbake fordi det vil føre til at trekket mister sin tidsprioritet.

Klager vil noen ganger anføre at utleggstrekket er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for trekket er feil. Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggstrekket. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der det underliggende kravet er fastsatt etter skatteforvaltningsloven.

Der skattekravet søkes innfordret ved nedleggelse av utleggstrekk, vil en skattefastsetting kunne prøves selv om seksmånedersfristen (søksmålsfrist for enkeltvedtak om skattefastsetting) er utløpt, jf. § 17‑1 femte ledd og skatteforvaltningsloven § 15‑4. Dette skjer ved at skatt­yter klager til tingretten over utleggstrekket og anfører som grunn at skattefastsettingen er uriktig. Fristen er tre måneder regnet fra utleggstrekket ble nedlagt. Reglene gjelder tilvarende for søksmålsfristen etter tollavgiftsloven § 12‑8 første ledd. Se fremstilling under Klage på utleggspant (klage på utleggspant) og håndbokens kommentarer til § 17‑1 femte ledd – Frist for prøving av vedtak for en bredere behandling av spørsmålet.

Der utleggstrekket settes ned eller stoppes som følge av klage, kan det oppstå spørsmål om tidligere innbetalinger skal tilbakebetales til skyldneren. Feil i utleggstrekket kan oppstå på mange måter. Det kan for det første ha blitt trukket for et krav som viser seg å ha vært uberettiget. I utgangspunktet vil da skyldner ha et ubetinget tilbakebetalingskrav. Dette gjelder f.eks. når arbeidsgiver trekker etter at utleggtrekket er avsluttet eller kravet som kreves inn senere viser seg å være feil. For mye trukket beløp skal i disse tilfellene tilbakebetales så raskt som mulig.

Dersom det viser seg at trekket har vært for høyt i forhold til hva som «med rimelighet trengs» etter dekningsloven § 2‑7 første ledd, får dette i utgangspunktet bare konsekvenser for fremtidige trekk. Bestemmelsen i dekningsloven § 2‑7 første ledd skal sikre skyldnerens livsopphold. Når de månedene inntekten skulle sikret livsoppholdet for er gått, gjør hensynet til å sikre livsoppholdet seg ikke lengre gjeldende. Det vil heller ikke være snakk om å dekke et uberettiget krav fordi beløpet er gått med til å dekke skyldnerens gjeld. Skyldneren vil derfor som hovedregel ikke ha krav å få tilbakebetalt beløpet som er trukket, jf. Løvold, Utleggstrekk (2020) s. 194. Det kan likevel oppstå tilfeller hvor det kan være rimelig å tilbakebetale allerede gjennomført trekk. Dersom skattekontoret f.eks. kan bebreides for at trekket er nedlagt med en for høy sats, og det er tale om et åpenbart lovstridig utleggstrekk, bør utgangspunktet være at trukket beløp tilbakebetales.

Der skyldner når fram med klagen, kan det bli fremsatt krav om dekning av saks kostnader som knytter seg til utforming av klagen mv. Sakskostnadskrav fra skyldner i forbindelse med klage på utleggstrekk behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3‑2. Sakskostnadsansvaret fastsettes av tingretten.

Dersom trekkpliktige går konkurs, bestemmer skattebetalingsloven § 14‑5 tredje ledd at trukket beløp ikke går inn i trekkpliktiges konkursbo. Beløpet kan heller ikke være gjenstand for tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshavere. Tilsvarende regel er gitt i bidragsinnkrevingsloven § 18 annet ledd for bidragskrav. Bestemmelsene må imidlertid ses i sammenheng med den ulovfestede læren om separatistrett til penger.

Ifølge denne læren er det et vilkår for å ha separatistrett at det foreligger en plikt til å holde pengene adskilt fra egne midler og at pengene rent faktisk er holdt adskilt. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑22 har ikke den trekkpliktige noen plikt til å holde midlene atskilt, se Andenæs, Mads, Konkurs, 3. utg. s. 182. Andenæs antar imidlertid på samme sted at det må innfortolkes en slik plikt i bidragsinnkrevingsloven § 18 annet ledd. Uten en slik tolkning, vil ikke bestemmelsen oppnå sitt formål.

Skattedirektoratet er enig i Andenæs sin tolkning av bestemmelsen. Tilsvarende plikt må da også innfortolkes i skattebetalingsloven § 14‑5 tredje ledd. For trekk nedlagt for skattekrav mv., se motsetningsvis i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑11, foreligger det en klar lovfestet plikt til å holde pengene adskilt på en skattetrekkskonto dersom den trekkpliktige har ansatte, jf. skattebetalingsloven § 14‑5 annet ledd. For skatte- og avgiftskrav og bidragskrav vil det altså foreligge separatistrett dersom den trekkpliktige rent faktisk har holdt midlene adskilt.

I skattebetalingsloven § 14‑5 fjerde ledd er det gitt hjemmel for departementet til i forskrift å kunne gi nærmere regler om gjennomføringen av utleggstrekk. Slike regler er gitt i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑1 til § 14‑5‑10 og i § 5‑10‑20. Sistnevnte bestemmelse regulerer arbeidsgivers plikt til å gi kvittering for foretatt utleggstrekk, herunder hva en slik kvittering skal inneholde av opplysninger.

Bestemmelsen gir videre departementet hjemmel til å bestemme at skattebetalingsloven § 14‑5 andre ledd ikke skal gjelde for visse typer krav eller trekkpliktige. Departementet har gitt en slik forskriftsbestemmelse i skattebetalingsforskriften § 14‑5‑11, se nærmere under § 14‑5 annet ledd – Rapportering og betaling av gjennomført utleggstrekk .

Det følger av foreldelsesloven § 2 at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. Etter foreldelsesloven § 17 nr. 1 avbrytes foreldelse av et krav ved begjæring om tvangsfullbyrdelse. Når offentlig myndighet selv kan innfordre sine krav ved å holde utleggsforretning, avbrytes foreldelse ved berammelse av utleggsforretning eller pålegg om trekk, jf. § 17 nr. 2. Slikt pålegg må på bakgrunn av foreldelsesloven § 29 nr. 3 anses å være gitt i det utleggstrekket er kommet fram til den trekkpliktige eller når det er postlagt.

Det følger av foreldelsesloven § 21 nr. 1 at kravet ikke foreldes så lenge pålagt trekk hos den trekkpliktige opprettholdes. Videre følger det av foreldelsesloven § 21 nr. 3 at det løper en ny frist på ti år regnet fra «tvangsfullbyrdelsens slutning» dersom det er nedlagt utleggstrekk eller holdt forretning for utleggspant og skattekontoret ikke har fått full dekning for sin fordring.

Foreldelsesfristen løper fra det tidspunktet den trekkpliktige underrettes om trekket, jf. Innst.O. nr. 128 (1992–1993) punkt 16 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑21. Det er på dette tidspunktet tvangsforretningen for utleggstrekk anses avsluttet.

Åpning av gjeldsforhandling medfører at skyldneren gis betalingsutsettelse i en gjeldsforhandlingsperiode på fire måneder regnet fra åpningen, jf. gjeldsordningsloven § 3‑4. Dette betyr at kreditorer ikke kan igangsette eller opprettholde innkreving overfor skyldneren i denne gjeldsforhandlingsperioden.

Det fremgår av bestemmelsens femte ledd at eventuelle utleggstrekk opphører å gjelde. Dette innebærer at utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav som løper på tidspunktet for åpning av gjeldsforhandling, vil opphøre på samme måte som trekk for annen gjeld. Eventuelle utleggstrekk må derfor stanses umiddelbart når man mottar melding om at det er åpnet gjeldsforhandlinger.

Gjeldsordningsloven § 3‑4 femte ledd åpner for at utleggstrekk basert på bidragskrav og krav med grunnlag i straffbar handling kan opprettholdes i gjeldsforhandlingsperioden.

Der boet får beslag i lønnsmidler eller lignende ved rettens kjennelse etter dekningsloven § 2‑11, må utleggstrekk vike for boets rett. Der boet ikke benytter seg av sin rett til å trekke lønnsinntektene inn i boet, har spørsmålet om utleggstrekkets status vært mer åpent. Dekningsloven gir ikke noe klart svar på om utleggstrekk etablert før konkursåpning løper videre etter konkursåpning, eller om det kan etableres utleggstrekk i debitors inntekt etter boåpningen.

Dekningsloven § 6‑7 kan ved første øyekast synes å løse spørsmålet. Det følger av denne bestemmelsen at «Når ikke annet er bestemt, kan dividendefordring så lenge konkursbehandlingen varer ikke kreves dekket ved utlegg i midler som tilhører skyldneren, men som ikke blir trukket inn i boet». Begrepet utlegg vil normalt omfatte både utleggspant og utleggstrekk, men i NOU 1972:20 (på side 308) sies det at utlegg etter denne bestemmelsen ikke omfatter lønnstrekk. Bestemmelsen i dekningsloven § 6‑7 er ikke omtalt i senere forarbeider til dekningsloven eller i forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven.

Før tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 trådte i kraft, var forholdet mellom utleggstrekk (påleggstrekk) og konkurs regulert i dekningsloven. Det fulgte av dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd at lønnstrekk bortfalt dersom retten fattet beslutning om beslag med hjemmel i § 2‑11. Regelen ble forstått slik at lønnstrekk ville løpe videre etter konkursåpning i de tilfeller boet ikke tok beslag i midlene etter § 2‑11. Bestemmelsen i dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd ble opphevet med tvangsfullbyrdelsesloven av 1992, uten at forholdet mellom utleggsstrekk og konkurs ble kommentert i forarbeidene.

I en kjennelse i LH-2012-83190 drøfter lagmannsretten dette spørsmålet, og kommer til at det er adgang for kreditor til å nedlegge utleggstrekk i skyldners lønn selv om konkurs var åpnet på tidspunktet trekket ble nedlagt.

Skattedirektoratet legger etter dette til grunn, såfremt ikke bostyrer tar beslag etter dekningsloven § 2‑11, at det er rettslig adgang til å opprettholde eller nedlegge utleggstrekk selv om det er åpnet konkurs i skyldnerens bo. Skattedirektoratet vektlegger særlig nevnte lagmannsrettsavgjørelse og at opphevelsen av dekningsloven § 2‑7 fjerde ledd ikke synes å være gjort med sikte på å endre tidligere rettstilstand.

Bestemmelsen regulerer de tilfellene der en skattepliktig har fått utskrevet eller fastsatt skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt i flere kommuner.

Personlige og upersonlige skatt­ytere som omfattes av bestemmelsen kan unngå tvangsinnfordring ved å innbetale den høyeste utskrevne skatt og trygdeavgift. Dette gjelder imidlertid ikke for naturressursskatt som ikke er medregnet ved fastsettingen.

Personlige skatt­ytere kan i dobbeltbeskatningstilfellene som er nevnt i første ledd kreve at skatteberegningen skal foretas på nytt. Den nye beregningen skal foretas som om formue og inntekt bare blir fastsatt i én kommune, og formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.

Første til tredje ledd gjelder også for selskap eller andre som er ansvarlige for skatten etter ansvarsreglene i kap. 16.

Første ledd gjelder både når det foreligger en dobbelt fastsetting som skyldes en bostedstvist og når det foreligger dobbeltbeskatning som følge av en fordelingstvist. Ved bostedstvist vil det være tvist mellom to eller flere kommuner om hvor skatt­yter anses bosatt etter skattereglene. I bostedstvister vil det foreligge en total dobbeltbeskatning, mens det i fordelingstvister normalt bare er dobbeltbeskatning for enkelte formues- og inntektsposter. En fordelingstvist innebærer at det er tvist om i hvilken av to eller flere kommuner en inntekts- eller formuespost helt eller delvis skal skattlegges. Utgangspunktet er at formue og inntekt fastsettes av fastsettingsmyndigheten for den kommune som etter skattelovens regler om skattestedet (kap. 3) skal ha skatten. Kommuner som er uenige om hvor skatt­yters inntekt og formue skal beskattes, kan i fellesskap kreve at Skattedirektoratet skal avgjøre tvisten med bindende virkning, jf. skatteforvaltningsloven § 15‑7. Både personlige og upersonlige skatt­ytere er omfattet av bestemmelsen.

For å unngå tvangsinnfordring må skatt­yter innbetale den høyeste utskrevne skatten. Kravet til innbetaling medfører at det ikke er tilstrekkelig at skatt­yter stiller sikkerhet for kravet. For å unngå tvangsinnfordring er det tilstrekkelig at den høyeste skatten innbetales etter hvert som den forfaller.

Skattyter kan klage til Skattedirektoratet over avgjørelser som medfører at samme inntekt eller formue blir skattlagt til flere kommuner i fylket, jf. hovedregelen i skatteforvaltningsloven § 13‑3 første ledd. Generelt kan det antas at det med dagens systemer og organisering skal svært mye til før en slik «dobbelbeskatning» av samme inntekt eller formue skal kunne forekomme.

Annet ledd bestemmer at plikten til å betale naturressursskatt som ikke er medregnet ved fastsetting av den skatt som blir betalt, gjelder på tross av bestemmelsene i første ledd. For selskaper som eier kraftverk i andre kommuner enn kontorkommunen, blir naturressursskatt skrevet ut som en særskilt forhåndsskatt som skal betales til kommunen hvor kraftverket ligger.

Bestemmelsen gir personlige skatt­ytere, i motsetning til upersonlige skatt­ytere, jf. definisjonene i skattebetalingsloven § 4‑1, en rett til å kreve at skatteberegningen foretas på nytt i de tilfellene som er nevnt i første ledd. Bestemmelsen gir videre anvisninger for hvordan en slik ny beregning skal foretas, nemlig som om formue og inntekt bare blir lignet i en kommune. Videre skal formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløpet.

I fjerde ledd fastslås det at de foregående leddene i bestemmelsen også gjelder for den som er ansvarlig for krav på skatt eller trygdeavgift etter reglene i kapittel 16.

Skatte­etaten er på visse vilkår gitt adgang til å tvangsselge varer som er i Tolletatens varetekt. Tvangssalg etter skattebetalingsloven § 14‑10 gjennomføres i stor grad som et ordinært tvangssalg via de ordinære namsmenn etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer. Grunnlaget for tvangssalget er ikke en utleggsforretning, men følger av bestemmelser i vareførselsloven.

Vareførselsloven § 4‑4 og § 11‑6 inneholder bestemmelser som direkte hjemler tvangssalg etter skattebetalingsloven § 14‑10.

Vareførselsloven § 4‑4 gjelder de tilfellene hvor varer på tollager ikke blir tatt ut innen en gitt frist satt av Tolletaten. Dette blir betegnet som overliggende varer. Vareførselsloven § 11‑6 har regler om salg av varer etter at de er tilbakeholdt etter § 11‑2 eller beslaglagt etter § 11‑4. Bestemmelsen viderefører tolloven § 4‑2 annet og tredje ledd, som gjaldt varer tilbakeholdt og innhentet etter tolloven § 4‑2 første ledd og § 4‑27, og § 16‑14 annet ledd som gjaldt der beslaglagte varer var utsatt for hurtig bedervelse, og levende dyr. Vareførselsloven § 4‑4, jf. vareførselsforskriften § 4‑4‑6, henviser også til salg etter skattebetalingsloven § 14‑10 og viderefører således tolloven § 4‑31.

Paragraf 14-10 omfatter ikke lenger § 16‑12 i tidligere tollov. Denne bestemmelsen ga adgang til å holde tilbake transportmidler og andre ting som har vært brukt ved overtredelse av lovens straffebestemmelser, til sikring av inndragningsbeløp og bøter som kunne bli ilagt som følge av overtredelsen. Ifølge Finansdepartementet anses det ikke hensiktsmessig å opprettholde adgang til tilbakehold av gjenstander for å sikre betaling av bøter ilagt for overtredelse av vareførselsloven. Slike bøter bør inndrives etter de alminnelige reglene i straffeprosessloven § 456.

Det er utarbeidet en egen samarbeidsrutine mellom Tolletaten og Skatte­etaten som klargjør ansvaret de to etatene har for prosessen med tvangsrealisasjon av varer som er tilbakeholdt, beslaglagt mv. Når det er aktuelt å tvangsrealisere en vare, overtar Skatte­etaten det formelle ansvaret for varen og sørger for at varen blir tvangssolgt til dekning av toll og avgifter. Dersom varen ikke kan selges, vil Tolletaten destruere den.

Etter første ledd skal salg av varer mv. etter vareførselsloven § 4‑4 og § 11‑6 skje gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer. Et eventuelt salg skal skje etter reglene i skattebetalingsloven § 14‑10.

Etter vareførselsloven § 11‑6 kan tollmyndighetene bestemme at varen istedenfor å selges, skal tas hånd om på annen måte. Både varens beskaffenhet og kostnader som påløper ved tvangssalg kan tilsi at varen tas hånd om på annen måte. For eksempel kan en bil med så lav verdi at salgsinntekten ikke vil dekke salgsomkostningene i stedet leveres til vraking.

Annet ledd regulerer skattekontorets plikt til å varsle om at tvangssalg vil bli gjennomført. Det er deklarasjonspliktige eller den antatte mottakeren eller eieren av varen som skal varsles. Hovedregelen i første punktum er at skattekontoret kan begjære salg 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt den deklarasjonspliktige eller den antatte mottakeren eller eieren av varen. Dette vil tilsvare et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18.

Salg av varene kan måtte skje snarlig pga. hurtig bedervelse eller lignende, og i disse tilfellene bør skattekontoret ikke måtte vente med salget i 14 dager. Ved salg etter vareførselsloven § 11‑6, jf. § 11‑2 annet ledd og § 11‑5 annet og tredje ledd, følger det derfor av skattebetalingsloven § 14‑10 annet ledd annet punktum at deklarasjonspliktige om mulig skal varsles. Hvis varen ikke er deklarert, skal den antatte mottakeren eller eieren om mulig varsles, jf. tredje punktum.

Fjerde punktum regulerer de tilfellene der det ikke er mulig å varsle den antatte mottakeren eller eieren. Bestemmelsen innebærer at dersom denne har ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varen er hentet inn eller tilbakeholdt etter vareførselsloven § 11‑2, eller fristen som tollmyndighetene har satt for tollbehandling av varene, er utløpt.

Tredje ledd bestemmer at skattekontoret kan velge mellom å selge varene under prosedyren overgang til fri disponering eller uten at varen er gått over til denne prosedyren, jf. vareførselsloven § 4‑1. (Begrepet som ble benyttet i tolloven var salg i fortollet/ufortollet stand). I utgangspunktet vil varen frembys uten at det angis at den har gått over til fri disponering ved tvangssalget. Kjøperen må derfor i tillegg til kjøpesummen også betale avgiftskravet. Da bør det totale avgiftsbeløpet spesifiseres i auksjonsvilkårene, til hjelp for kjøpere på auksjonen. Det vises i den forbindelse til tvangsfullbyrdelsesloven § 8‑15. Ved salg må kjøper også gjøres oppmerksom på at vedkommende ikke kan disponere over varen før vilkårene i vareførselsloven § 4‑1 er oppfylt.

I enkelte tilfeller er det helt klart at det ikke vil komme inn bud på varen dersom den selges uten at den har gått over til fri disponering pga. varens beskaffenhet/verdi. Skattekontoret vil i disse tilfellene angi at varen har gått over til fri disponering.

Ved salg av vare som har gått over til fri disponering må kjøperen ikke betale ordinære avgifter på varene, men kjøper varene som om avgifter allerede var betalt. Dette innebærer et unntak fra hovedregelen om at det skal betales avgifter på alle varer som innføres til landet før varene kan nyttiggjøres. Avgifter skal likevel dekkes inn så langt det lar seg gjøre i kjøpesummen, jf. § 14‑10 fjerde ledd – Avslutningen av tvangssalget, dekningsrekkefølgen . Alternativet er å destruere varen, noe som ville gitt et dårligere resultat for den deklarasjonspliktige.

Det opprinnelige kravet mot deklarasjonspliktige vil bestå uavhengig av tvangssalget, men netto salgssum vil komme til fradrag i kravet. Dette vil gjelde uavhengig av om varen selges for fri disponering eller uten at varen er gått over til fri disponering.

Etter fjerde ledd første punktum skal salget avsluttes ved at salgssummen utbetales til de berettigede. Annet til fjerde punktum regulerer hvordan salgssummen skal fordeles mellom de ulike rettighetshaverne.

Kostnader ved salget dekkes forlodds. Dette vil blant annet omfatte rettsgebyr, eventuelt utgifter til annonsering og godtgjørelse til oppnevnt medhjelper.

Etter at kostnadene ved tvangssalget er dekket, skal krav på tollavgift, særavgifter og merverdiavgift dekkes. Begrunnelsen følger av hovedprinsippet i vareførselsloven om at avgifter må betales før en vare kan nyttiggjøres i Norge. Uten at varen er deklarert vil den derfor i praksis være verdiløs.

Avgifter som Skatte­etaten innkrever på vegne av andre offentlige myndigheter som f.eks. forskningsavgift, gis på samme måte som avgiftskrav, prioritet ved fordeling av salgssummen.

Etter at avgiftskravene er betalt skal eventuell toll-lageravgift dekkes, jf. § 14‑10 fjerde ledd tredje punktum. Dette gjelder uavhengig av om varene har ligget på offentlig eller privat lager.

I en kjennelse fra Fredrikstad tingrett av 13. mars 2006 gjaldt det spørsmålet om dekningsrekkefølgen ved et tvangssalg etter tolloven. Toll- og avgifts­etaten hadde tilbakeholdt en bil som ble innlagt på et privat tollager. Tollagerholder mente at krav på lagerleie måtte dekkes før selve toll- og avgiftskravet. Retten kom til at prinsippet om at toll og avgifter skal dekkes før andre krav måtte slå igjennom.

Andre rettighetshavere skal så ha dekning etter prioritet etablert ved vanlige rettsvernsregler, jf. § 14‑10 fjerde ledd fjerde punktum. Her kan man tenke seg varer som innføres hit til landet hvor utenlandske panthavere har sikkerhet i varen – det være seg salgspant eller annen panterett. Et annet eksempel er varer som har tinglyste heftelser i norske registre. Et tredje eksempel er der hvor verksteder og andre håndverkere har tilbakeholds- og salgsrett etter håndverkertjenesteloven, jf. lov om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta .

Femte ledd første punktum bestemmer at deklarasjonspliktige eller den antatte mottakeren eller eieren av varen, etter at samtlige krav er dekket, skal ha et eventuelt overskytende beløp dersom han melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen, jf. annet punktum.

Der adressen til deklarasjonspliktige eller den antatte mottakeren eller eieren av varen er kjent for Skatte­etaten, bør vedkommende tilskrives umiddelbart etter auksjonen og informeres om resultatet av denne, samt eventuelt anmodes om å melde seg for å få utbetalt overskytende beløp.

Det fremgår av sjette ledd at departementet kan gi nærmere regler i forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragrafen, herunder om skattekontorets adgang til å kreve dekket omkostninger.

Det følger av § 14‑10‑1 i skattebetalingsforskriften at skattekontoret kan kreve dekket omkostninger knyttet til gjennomføring av tvangssalg av varer.

Skattebetalingsloven § 14‑11 regulerer skattekontorets rett til å stanse bruken av motorkjøretøy. Stansningsretten omfatter retten til å avskilte kjøretøyet og/eller nekte på- eller omregistrering. Isolert sett er et vedtak om stansning kun en beslutning om bruksbegrensning. Bestemmelsen gir ikke Skatte­etaten legalpant i kjøretøyet, og innfordringen av selve avgiftskravet som hjemler stansningsretten må følge de alminnelige regler om tvangsinnfordring. Rent faktisk er imidlertid stansningsretten et effektivt middel for tvangsinnfordring. Etter at avskilting er gjennomført, må eieren betale kravet for å kunne bruke kjøretøyet igjen. Videre vil et avregistrert kjøretøy ikke kunne påregistreres, og et registrert kjøretøy vil ikke kunne omregistreres på ny eier før det skyldige er betalt. Dette innebærer en kraftig oppfordring til å betale.

For krav som ikke er betalt til rett tid, gis skattekontoret rett til å bestemme at bruken av motorkjøretøyet som kravene knytter seg til skal stanses inntil kravene er betalt. Stansning kan utføres for skyldige krav på årsavgift, vektårsavgift, engangsavgift, omregistreringsavgift eller avgift for urettmessig bruk av merket mineralolje og merket biodiesel . Bestemmelsen får etter annet punktum tilsvarende anvendelse dersom påbud eller bestemmelser gitt i medhold av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 1, ikke etterkommes. Disse bestemmelsene er knyttet til pålegg om bruk og godkjenning, montering og kontroll av avgiftsmerker, telleapparater mv. Sistnevnte er en «hvilende bestemmelse». Pålegg som nevnt inngår ikke i gjeldende bestemmelser for motorvognavgiftene.

Vedtak om stansning skal varsles, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑1. Varselet sendes sist registrerte eier i motorvognregisteret eller ny eier i henhold til gyldig salgsmelding. Varsel om stansning kan gis samtidig med utsendelse av påkrav.

Bestemmelsen i skattebetalingsloven er som nevnt knyttet til at betaling av angjeldende avgifter ikke har skjedd i rett tid. Når det gjelder stansning av kjøretøy, kan Tolletaten, politiet eller Statens vegvesen utføre avskiltingsoppdrag på vegne av bl.a. Skatte­etaten. Tolletaten, politiet eller Statens vegvesen kan inndra kjennemerker og vognkort, blant annet der det er fattet vedtak om bruksforbud for kjøretøy som ikke er omregistrert eller for kjøretøy som ikke er i forsvarlig stand, jf. vegtrafikkloven § 36 tredje ledd.

Dersom et krav som nevnt i første ledd ikke betales til rett tid, er Vegdirektoratet delegert myndighet til å nekte på- eller omregistrering i Statens vegvesens motorvognregister.

Motorkjøretøy som er besluttet stanset, kan avskiltes. Som hovedregel utføres avskilting med bakgrunn i skyldige avgifter av Tolletaten. Politi/lensmann, eller annen offentlig myndighet, kan også anmodes om å gjennomføre avskiltingen. Praksis er at avskiltingsoppdrag utføres av politi/lensmann og vegmyndighetene i forbindelse med deres løpende kontrolloppgaver. Oppdrag gjennomføres også for enkeltkjøretøy på konkret oppdrag.

Når Skatte­etaten har fattet vedtak om stansning, kan Tolletaten eller den som er gitt avskiltingsoppdrag, avskilte kjøretøyet når det påtreffes. Dette er uavhengig av om kjøretøyet er i bruk eller står parkert. Kjennemerkene skal deretter straks sendes Statens vegvesen, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑2.

Kjøretøyets eier/bruker skal yte den hjelp som er nødvendig for avskiltingsarbeidet og ikke hindre utføringen, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑5. Den som ikke yter den hjelp som er nødvendig, risikerer å bli anmeldt for forholdet.

Stansningsretten kan utøves overfor eieren av kjøretøyet. Det er eieren som er ansvarlig for at avgiftene omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven blir betalt, jf. loven § 6 første ledd. Ved overdragelse av motorkjøretøyet blir også erververen solidarisk ansvarlig med tidligere eier for siste termin av avgiften, jf. skattebetalingsloven § 16‑40. For avgift ilagt for urettmessig bruk av merket mineralolje eller merket biodiesel er registrert eier og bruker solidarisk ansvarlige, jf. skattebetalingsloven § 16‑41. Motorkjøretøyet kan stanses også overfor de solidarisk ansvarlige. Stansningsretten går imidlertid videre enn dette, slik at skattekontoret i utgangspunktet kan vedta stansning av kjøretøyet uavhengig av hvem som er eier eller bruker av kjøretøyet.

Dette utgangspunktet må imidlertid modifiseres noe overfor godtroende erververe. Etter fjerde ledd skal godtroervervloven anvendes tilsvarende ved en eventuell ekstinksjon av stansningsretten.

Vilkårene følger av godtroervervloven § 1. Etter første ledd kreves for det første at kjøretøyet har blitt solgt til markedspris, for det annet at den som selger kjøretøyet har rett til å gjøre det (gyldig overdragelse) og for det tredje at kjøretøyet må ha blitt overlevert erververen. At vilkårene er oppfylt, må kunne dokumenteres. Erververen må dessuten ha vært i god tro, jf. godtroervervloven § 1 annet ledd. Av ordlyden fremgår det at mottakeren ikke må forstå at «avhenderen mangler rett og heller ikke burde ha forstått det om han hadde vært så aktsom som det må kunne kreves etter forholdene, tingens art og omstendighetene ellers». Bestemmelsen pålegger erververen en undersøkelsesplikt. Utgangspunktet er hva en normal og redelig person i en tilsvarende situasjon ville foretatt av undersøkelser, basert på tilsvarende foreliggende fakta.

Det bør som et minimum kreves at Skatte­etaten eller vegmyndighetene kontaktes. For krav der vedtak om stansning er registrert i motorvognregisteret (Autosys), vil således stansningsretten aldri kunne ekstingveres ved godtroerverv for noen part. Det er en skjerpet grad av aktsomhet for profesjonelle parter.

Reglene om godtroerverv gjelder uansett ikke overfor personer som er solidarisk ansvarlige for avgiften etter skattebetalingsloven § 16‑40 og § 16‑41, slik at solidarisk ansvarlige erververe/brukere aldri vil kunne ekstingvere disse avgiftskravene.

Finansdepartementet har med hjemmel i skattebetalingsloven § 14‑11 femte ledd gitt nærmere regler for betaling av gebyr til dekning av utgifter påløpt ved avskiltingen, og om fremgangsmåten for stansning.

For å forhindre avskilting, kan skyldig avgift, tilleggsavgift ved forsinket betalt årsavgift og renter betales på stedet til den som skulle forestå avskiltingen dersom det er lagt til rette for dette, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑3. I tillegg må det betales et avskiltingsgebyr som har påløpt i forbindelse med inndragningsarbeidet. Gebyret utgjør kr 915. Det er kun Tolletaten som kan motta betaling på stedet og bare dersom det er lagt til rette for dette i det enkelte tilfellet.

Dersom kjøretøyet blir avskiltet, må skyldig avgift, tilleggsavgift ved forsinket betalt årsavgift og renter være betalt før det kan søkes om å få utlevert inndratte kjennemerker og vognkort, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑11‑4. Det er Statens vegvesen som foretar utleveringen. Før utlevering kan skje må det betales et gebyr til vegmyndighetene. Gebyret utgjør per 1. januar 2023 kr 1 850, jf. forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy § 2‑34.

Skattedirektoratet og Tolldirektoratet kan med hjemmel i skattebetalingsforskriften § 14‑11‑6 gi nærmere bestemmelser til presisering, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene om stansning av kjøretøy. Det er gitt en egen arbeidsinstruks til tolltjenestemennene til bruk i avskiltingsarbeidet.

Tollavgifter og øvrige avgifter som oppstår ved innførsel skal som utgangspunkt betales kontant – dvs. i form av norske sedler og mynt, bank- og kredittkort, sjekk eller bankremisse til Tolletaten. Fra dette utgangspunktet har man gjort flere unntak. Næringsdrivende kan få tillatelse til å inneha tollkreditt, hvilket innebærer at tollavgift og øvrige avgifter betales den 18. i måneden etter at varene er innført, jf. skattebetalingsloven § 10‑41 annet ledd. Den skatte- og avgiftspliktige slipper da å betale avgifter for hver enkelt vare på deklarasjonstidspunktet.

For å få tillatelse til å inneha tollkreditt, er det et vilkår at vedkommende er kredittverdig. Skatte­etaten foretar en kredittvurdering i den forbindelse.

Ordningen kan bare benyttes for de deklarasjonene som utveksles via det elektroniske TVINN-systemet.

Innvilget kreditt er rentefri, men det påløper en godtgjørelse til statskassen, som utgjør kr 100 per måned i måneder der tollkreditten er benyttet ved innførsel av varer. Det vises til nærmere omtale av dette under § 14‑20 fjerde ledd – Godtgjørelse til statskassen ved bruk av tollkreditt .

Videre har man gjort et unntak for speditører som kan få tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Dagsoppgjør innebærer at man foretar samlet oppgjør for de deklarasjonene som er innlevert i løpet av en dag og som ellers skal betales kontant samme dag. Innbetalingen skal skje ukrevet til Skatte­etaten senest innen en nærmere fastsatt frist første virkedag etter frigjøring for prosedyren overgang til fri disponering. Dersom varene blir deklarert på en fredag, skal innbetalingen finne sted innen en nærmere fastsatt frist på etterfølgende mandag. Det vises for øvrig til forfallsbestemmelsen i skattebetalingsloven § 10‑41 tredje ledd. Opprinnelig skulle dagsoppgjøret alltid betales kontant ved oppmøte. Man kan betale kontant ved oppmøte hos Tolletaten i dag også, men dette skjer helt unntaksvis. De fleste betaler nå elektronisk via bank.

For å få tillatelse til å inneha dagsoppgjør er det et vilkår at vedkommende er kredittverdig. Skatte­etaten foretar en kredittvurdering i den forbindelse.

Ordningene med tollkreditt og dagsoppgjør innebærer forenklinger i prosedyrene ved innførsel og er ressursbesparende både for den skatte- og avgiftspliktige og for Skatte­etaten.

Bestemmelsen angir hjemmelen for skattekontoret til å innvilge kreditt for tollavgift, merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel. Av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 første ledd fremgår det at kreditt også kan innvilges der avgifter oppstår i forbindelse med utførsel.

Tollkredittordningen omfatter ikke bare tollavgift, men også andre avgifter som Skatte­etaten innkrever. Fra 1. januar 2017 kan tollkreditten omfatte merverdiavgift dersom kunden ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Det innkreves særavgifter som oppstår i medhold av særavgiftsloven. Det vises i den forbindelse til skattebetalingsloven § 1‑1. Med «krav» menes også renter og omkostninger, jf. skattebetalingsloven § 1‑1 tredje ledd bokstav a. Tilsvarende vil gjelde for avgifter som oppkreves på vegne av andre offentlige etater, slik som forskningsavgift på landbruksprodukter og eksportavgift på fisk og fiskevarer. Det vises i den forbindelse til skattebetalingsloven § 1‑2 som angir at det kan gis bestemmelser om at loven skal gjelde også for andre offentlige krav. I skattebetalingsforskriften § 1‑2‑1 første ledd fremkommer de nevnte avgiftene.

Tollkreditt kan bare tilstås foretak som innfører og/eller utfører varer i eget navn. Tollkreditt kan ikke tilstås representanter for importøren som f.eks. kommisjonærer eller speditører. Speditørene er henvist til eventuelt å søke om tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Se nærmere omtale av disse bestemmelsene nedenfor.

For å få innvilget tollkreditt må det søkes elektronisk til skattekontoret via Altinn. I søknaden skal det bl.a. angis kredittbehovet for en tomånedersperiode, jf. § 14‑20‑1 annet ledd.

Det fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 tredje ledd at det er et vilkår for å få innvilget tollkreditt at foretaket er registrert i Foretaksregisteret og registrert for merverdiavgift.

Registreringspliktig for merverdiavgift blir alle som driver omsetning av de varer og tjenester som er nevnt i merverdiavgiftsloven. Se bl.a. merverdiavgiftsloven § 3‑1.

Merverdiavgiftsloven § 2‑1 har blant annet regler om beløpsgrenser for når registreringsplikten oppstår. Hovedregelen er at næringsdrivende som har en omsetning over kr 50 000 i løpet av en 12-måneders periode, har en registreringsplikt. Se for øvrig Merverdiavgiftshåndboken kapittel 2-1.

Visse omsetningsformer og yrkesgrupper er imidlertid unntatt, jf. bl.a. merverdiavgiftsloven § 3‑12.

Hensynet bak regelen om registrering i Foretaksregisteret og Merverdiavgiftsregisteret er bl.a. at foretaket skal kunne la seg identifisere. Det vises i den forbindelse også til §§ 14‑20‑1 annet ledd og 14‑20‑10 annet ledd hvor det heter at foretaket i søknaden skal gi visse opplysninger slik at skattekontoret kan identifisere søkeren. Det vil være mulig å identifisere foretaket dersom det er registrert i et offentlig register. Registreringen bringer også ansvarsforholdene på det rene. Det fremgår av foretaksregisterlovens kap. II hvilke foretak som er registreringsberettiget og hvilke foretak som er registreringspliktige.

Omtalen under gjelder dispensasjon fra registreringsplikten hvor norsk foretak behandles først og deretter utenlandske foretak.

Det fremgår av § 14‑20‑1 tredje ledd tredje punktum at skattekontoret kan dispensere fra kravet om registrering på bestemte vilkår eller når særlige omstendigheter tilsier det.

Dispensasjonsadgangen er tolket strengt for norske foretak. Det er sjelden det søkes om dispensasjon fra registrering i Merverdiavgiftsregisteret. Slik dispensasjon vil det dessuten sjelden være aktuelt å gi. Dispensasjon vil imidlertid kunne gis der søker ikke er registreringspliktig i Merverdiavgiftsregisteret.

Det kan tenkes tilfeller hvor foretaket ikke er registrert i Foretaksregisteret. Skattekontoret må i slike tilfeller foreta en skjønnsmessig vurdering av om det skal dispenseres. I denne vurderingen må det bl.a. ses på hvorvidt foretaket kan identifiseres på annen måte – f.eks. om det er registrert i Enhetsregisteret.

Videre må følgende momenter tas med i vurderingen av om det skal dispenseres: Det må vurderes om det foreligger forhold som gjør det særlig tyngende for foretaket ikke å få innvilget tollkreditt. Det må også vurderes om det er en vesentlig større ulempe for foretaket ikke å få innvilget tollkreditt enn det er for Skatte­etaten med tanke på økt risiko for tap. Videre må det ses hen til hvorvidt søkeren har et stort transaksjonsvolum, størrelsen på foretaket/foretakene, hvorvidt en underavdeling har selvstendig regnskapsføring i forhold til morselskapet osv.

Dersom skattekontoret skulle komme til at det foreligger slike «særlige omstendigheter» som nevnt, kan det dispenseres mot at det stilles sikkerhet, med mindre det er ubetenkelig å innvilge kreditt uten sikkerhetsstillelse.

Når det gjelder vurderingstemaet knyttet til om det er ubetenkelig å innvilge kreditt uten sikkerhetsstillelse, skal det i slike tilfeller svært mye til for å unnlate krav om sikkerhet. Denne muligheten skal kun anses som en sikkerhetsventil i spesielle tilfeller. Et typisk eksempel på tilfeller hvor dette kan anses ubetenkelig, er når man står overfor stat og kommune.

I de tilfellene hvor man har mulighet til å registrere seg i Foretaksregisteret, f.eks. et enkeltpersonforetak, men velger ikke å gjøre dette, foreligger det ikke særlige omstendigheter som kan betinge dispensasjon. Dette innebærer at de må registrere seg i Foretaksregisteret for å inneha tollkreditt. Dispensasjon til utenlandske foretak fra registreringsplikten i Foretaksregisteret i henhold til skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 tredje ledd, skal gis der foretaket gjennom den norske filialen ikke kan registreres i Foretaksregisteret. Dersom foretaksregisterloven stiller krav om at foretaket har en registreringsplikt, kan det ikke dispenseres.

I henhold til foretaksregisterloven § 2‑1 annet ledd, skal utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet registreres i Foretaksregisteret.

Brønnøysundregistrene har tidligere uttalt til Tolldirektoratet at det ikke foreligger noen faste unntak fra registreringsplikten. Videre vil det, ifølge Brønnøysundregistrene, ikke være avgjørende om foretaket har en merverdiavgiftsrepresentant eller ikke. De uttaler at registreringsplikten må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Erfaring tilsier imidlertid at utenlandske foretak som kun har merverdiavgiftsrepresentant i Norge, som regel ikke vil oppfylle kravet om slik tilknytning til Norge som følger av begrepet næringsvirksomhet i foretaksregisterloven § 2‑1 annet ledd. For de utenlandske foretakene som er registrert i Norge gjennom merverdiavgiftsrepresentant, se § 14‑20 første ledd – Søknad, innvilgelse og bruk av tollkreditt over, vil det derfor normalt ikke være registreringsplikt i Foretaksregisteret. Man skal her kunne dispensere fra kravet om registrering for disse foretakene uten at det stilles krav om at foretakene dokumenterer et avslag på søknad om registrering fra Foretaksregisteret. Forutsetningen for at det kan dispenseres er uansett at skatte­kontoret vurderer det dithen at foretaket er tilstrekkelig identifisert ved registrering i Enhetsregisteret.

For øvrige utenlandske foretak skal det ikke dispenseres uten at det foreligger en konkret avgjørelse fra Brønnøysundregistrene om at foretaket ikke er registreringspliktig.

Alle utenlandske foretak skal være registrert i sitt hjemlands foretaksregister eller tilsvarende register. Dersom det utenlandske foretaket ikke har en plikt til å være registrert i sitt hjemlands foretaksregister eller tilsvarende register, skal det dispenseres fra registreringsplikten. Tilsvarende skal skattekontoret ikke dispensere fra registreringsplikten i utlandet dersom foretaket har en registreringsplikt.

Skattekontoret kan kredittvurdere foretaket, herunder foretakets ledelse/tillitsmenn, i forbindelse med søknaden og så lenge kreditt er aktuelt. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 annet ledd og § 14‑20‑2 fjerde ledd. Kredittvurdering er særskilt omtalt i Kredittvurdering .

Det følger av § 14‑20‑2 annet ledd i skattebetalingsforskriften at deklarasjoner kan avvises dersom den fastsatte kredittgrensen overskrides. I dag fastsettes det en kredittgrense på bakgrunn av foretakets kredittbehov. Dette skyldes at ingen skal ha ubegrenset kreditt. Deklarasjoner som medfører en overskridelse av kredittgrensen avvises i dag i TVINN-systemet.

Det følger av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑2 tredje ledd, at tollkreditten ikke må benyttes i strid med kredittvilkårene, herunder ved innførsel av varer til, eller utførsel av varer fra, andre enn den som er innvilget slik kreditt.

Overtredelse av denne bestemmelsen er straffbar etter skattebetalingsloven § 18‑2 annet ledd hvor det heter at den som på annen måte enn nevnt i § 18‑1 eller denne paragrafs første ledd gir uriktige opplysninger til fastsettings- eller innkrevingsmyndighetene, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom overtredelse av første punktum. Se nærmere omtale av straffebestemmelsen i § 18‑2 annet ledd – Anvendelse av straff for andre overtredelser av skattebetalingsloven.

I en dom fra Oslo byrett av 16. mai 2001 ble tre personer dømt for å ha forledet Toll- og avgiftsetaten til å yte selskapet A og B tollkreditt for varepartier som i realiteten ble importert av selskapet C. De angjeldende personene var riktignok ikke tiltalt etter tolloven av 1966 § 35, jf. tollovforskriften pkt. 5.5.1 femte ledd, men etter bedrageribestemmelsene i straffeloven § 271, jf. 270 første ledd nr. 1. Det er mulig at retten anså dette for et konkurrensspørsmål. Uansett slår dommen fast at bortlåning av tollkreditt kan medføre straff. Etter anke ble byrettens dom opprettholdt overfor tre av personene.

Det er videre et vilkår at endringer i foretakets navn, adresse, styresammensetning eller forhold som det er opplyst om i søknaden, omgående skal meldes til skattekontoret. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑2 femte ledd.

I medhold av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 fjerde ledd, kan kreditt nektes innvilget bl.a. i de tilfeller som er nevnt i § 14‑20‑3. De tilfellene som er nevnt her gjelder bl.a. der foretaket har disponert over en vare i strid med lovgivningen, det er tidligere disponert over en tollkreditt i strid med lovverket, foretaket mangler styreleder eller revisor, årsoppgjør og revisjonsinnberetning er ikke sendt inn i samsvar med fristen, aksjekapital er ikke innbetalt eller foretaket anses ikke kredittverdig. For øvrig vises det til nærmere omtale av dette i Tilbakekallelse av tollkreditt og tillatelse til dagsoppgjør der tilsvarende regler knyttet til tilbakekallelse av kreditt omtales.

Når det gjelder regler om sikkerhetsstillelse, vises det til § 14‑20 tredje ledd – Vilkår om sikkerhetsstillelse for tollkreditt og dagsoppgjør Kredittvurdering er omtalt i Kredittvurdering .

Bestemmelsen angir hjemmelen for skattekontoret til å innvilge tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Ordningen omfatter kun speditører.

For å få innvilget dagsoppgjør må det søkes elektronisk til skattekontoret via Altinn. I søknaden skal det bl.a. angis forventet kredittbehov for en periode på fire dager, jf. § 14‑20‑10 annet ledd.

Det fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑10 tredje ledd at det er et vilkår for å få innvilget dagsoppgjør at foretaket er registrert i Foretaksregisteret og registrert for merverdiavgift. Skattekontoret kan dispensere fra kravet om registrering. Dette vil som hovedregel kun gjelde mht. registrering i Foretaksregisteret og f.eks. være knyttet til en praktisk håndtering av speditørforetakets underavdelinger. Normalt vil det bli stilt krav til registrering i Enhetsregisteret og at søknaden fremsettes av hovedforetaket. Vilkårene for å dispensere fra registrering i Foretaksregisteret er lempeligere for dagsoppgjørsordningen enn for tollkredittordningen. Dette er først og fremst fordi kredittrisikoen er vesentlig lavere ved dagsoppgjør enn ved tollkreditt pga. vesentlig kortere kredittid.

Skattekontoret kan kredittvurdere speditøren, herunder foretakets ledelse/tillitsmenn både i forbindelse med søknaden og deretter så lenge kreditt er aktuelt. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑10 femte ledd og § 14‑20‑11 fjerde ledd. Kredittvurdering er særskilt omtalt i Kredittvurdering .

Det følger av § 14‑20‑11 første ledd i skattebetalingsforskriften at deklarasjoner kan avvises dersom en fastsatt kredittgrense overskrides. Kredittgrense fastsettes på bakgrunn av foretakets kredittbehov. Dette fordi ingen skal ha ubegrenset kreditt.

Innvilget tillatelse til dagsoppgjør må ikke benyttes i strid med de vilkårene som er stilt, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑20‑11 annet ledd, f.eks. feil i forbindelse med deklarering, forsinket betaling osv. Brytes vilkårene i noen av disse handlingene, vil dette kunne være straffbart i medhold av skattebetalingsloven § 18‑2 annet ledd. Se nærmere omtale av dette i § 14‑20 første ledd – Søknad, innvilgelse og bruk av tollkreditt og omtale av straffebestemmelsene i skattebetalingsloven Kapittel 18. Straff.

Det er videre et vilkår at endringer i foretakets navn, adresse, styresammensetning eller forhold som det er opplyst om i søknaden, omgående skal meldes til skattekontoret. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑11 tredje ledd.

I medhold av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑10 fjerde ledd, kan kreditt nektes innvilget bl.a. i de tilfellene som er nevnt i § 14‑20‑12. De tilfellene som er nevnt her gjelder bl.a. der foretaket har disponert over en vare i strid med lovgivningen, tillatelse til dagsoppgjør tidligere er benyttet i strid med lovverket, foretaket mangler styreleder eller revisor, årsoppgjør og revisjonsinnberetning ikke er sendt inn i samsvar med fristen, aksjekapital ikke er innbetalt eller foretaket ikke anses kredittverdig. For øvrig vises det til nærmere omtale av dette i Tilbakekallelse av tollkreditt og tillatelse til dagsoppgjør .

Når det gjelder regler om sikkerhetsstillelse, vises det til § 14‑20 tredje ledd – Vilkår om sikkerhetsstillelse for tollkreditt og dagsoppgjør . Kredittvurdering er omtalt i Kredittvurdering .

Bestemmelsen sier at det kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse før kreditt innvilges. Videre at det på et senere tidspunkt kan stilles krav om sikkerhetsstillelse for å opprettholde en kreditt eller ved gjenåpning av stengt kreditt. Bestemmelsen er felles for tollkredittordningen og dagsoppgjørsordningen.

Hvorvidt det skal avkreves sikkerhet; helt eller delvis, avhenger av foretakets kredittbehov sammenholdt med dets kredittverdighet. Kredittverdighet kan ses på som den generelle tillit Skatte­etaten har til foretaket. Tillit vurderes ut fra betalingsevne, betalingsvilje, overholdelse av vareførselsregelverket og skatte- og avgiftsregelverket mv., samt etatens inndrivelsesmuligheter. Kredittvurdering omtales mer inngående i Kredittvurdering .

I skattebetalingsforskriften § 14‑20‑4 er det gitt bestemmelser om sikkerhetsstillelse for tollkreditt. Tilsvarende bestemmelser er gitt i § 14‑20‑13 når det gjelder dagsoppgjør.

Dersom kredittverdigheten tilsier et krav om sikkerhet, skal størrelsen på en garanti for tollkreditten minimum tilsvare summen av de to månedene med høyest avgiftsbelastning i løpet av de siste 12 måneder, uavhengig av om de to månedene med høyest belastning kommer etter hverandre eller ikke.

Når det gjelder sikkerhetsstillelsens størrelse på dagsoppgjøret, skal den fastsettes ut fra tidligere deklarert beløp under dagsoppgjøret og skal som utgangspunkt dekke fire dagers deklarert beløp.

Det er forskriftsfestet krav om bruk av standard garantitekst utarbeidet av Skattedirektoratet. Krav om standard garantitekst sikrer ensartet praksis og utelukker private garantifabrikasjoner som vil være egnet til å svekke Skatte­etatens kreditorposisjon. Når sikkerhet kreves, fremgår det av annet ledd i de respektive bestemmelsene hvordan dette skal skje.

Skattebetalingsforskriften § 14‑20‑4 annet ledd og § 14‑20‑13 annet ledd har ensartede regler knyttet til den type sikkerhetsstillelse som skal kreves. Det fremgår her at i de tilfellene sikkerhet skal kreves, skal dette være en selvskyldnerkausjon fra bank, forsikringsselskap eller annet finansforetak som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller en annen stat som omfattes av EØS. Også annet kredittselskap kan godkjennes av Skattedirektoratet.

Det er tre forskjellige måter kredittinstitusjoner, finansieringsforetak og forsikringsselskaper fra EU/EØS-land kan tilby sine tjenester, herunder sikkerhetsstillelse, i andre land enn i sitt eget hjemland. Først og fremst kan de etablere et (selvstendig) datterselskap (AS) (finansforetaksloven § 5‑1), dernest kan de kun melde grenseoverskridende virksomhet til vertslandets tilsynsmyndighet (finansforetaksloven § 5‑5) og til sist kan de etablere en (uselvstendig) filial i vertslandet (NUF) (finansforetaksloven §§ 5‑2, 5-3 og 5-6).

Når en finansinstitusjon fra EU/EØS, uten filialetablering her i Norge, stiller sikkerhet for en tollkredittkunde, er dette å anse som grenseoverskridende finansieringsvirksomhet. Dette utløser en meldeplikt til tilsynsmyndigheten i finansinstitusjonens hjemland som tilsvarer det norske Finanstilsynet. Tilsynsmyndigheten i finansinstitusjonens hjemland skal melde fra til Finanstilsynet om at finansinstitusjonen driver med grenseoverskridende virksomhet i Norge, jf. finansforetaksloven § 5‑5.

På Finanstilsynets hjemmeside finanstilsynet.no, finnes en oversikt over hvilke finansinstitusjoner som har meldt om grenseoverskridende finansieringsvirksomhet eller filialetablering i Norge i medhold av EØS-reglene. Skattekontorene skal først og fremst benytte Finanstilsynets hjemmeside for å avklare om finansinstitusjonen har meldt om slik grenseoverskridende virksomhet. Hvis dette ikke er tilfelle, tas det kontakt med kunden slik at denne via den utenlandske banken, kan be om en erklæring fra garantiutsteders hjemland som attesterer at utsteder er en kredittinstitusjon etter det nevnte regelverket. Det vil være i strid med EØS-avtalen ikke å akseptere en slik erklæring selv om meldeplikten til det norske Finanstilsynet ikke er overholdt.

Dersom en utenlandsk finansinstitusjon er organisert ved filialetablering her i Norge (NUF), kommer finansforetaksloven §§ 5‑2, 5-3 og 5-6 til anvendelse. Bestemmelsene angir blant annet at dersom en kredittinstitusjon har fått en autorisasjon i sitt hjemland, skal autorisasjonen også måtte legges til grunn i Norge. Finanstilsynet har utarbeidet: «Liste over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse» og under listens pkt. 6 fremgår garantier og sikkerhetsstillelse.

Etter § 5‑2 første ledd bokstav a skal Finanstilsynet motta en virksomhetsplan fra tilsvarende tilsyn i hjemlandet. Virksomhetsplanen skal angi hvilken type virksomhet, jf. nevnte liste, kredittinstitusjonen skal utøve i Norge. På Finanstilsynets hjemmeside vil man til enhver tid finne oppdatert informasjon over hvilke filialer av utenlandsk finansinstitusjon som finnes i Norge og hvilken virksomhet de har tillatelse til å drive i Norge. Skattekontorene skal ved mottak av garantier fra utenlandsk finansinstitusjon organisert ved filial (NUF) her i landet, sjekke på Finanstilsynets hjemmeside at virksomheten er godkjent for håndtering av garantier og sikkerhetsstillelser.

Disse bestemmelsene vil forbli uendret etter at Norge har blitt tilsluttet EUs finanstilsyn.

Skattedirektoratet har uttalt seg i en sak hvor det viste seg at det foretaket som ønsket å stille garanti hadde fått konsesjon av Finanstilsynet til å drive inkassovirksomhet og virksomhetens krav om konsesjon ble utledet direkte av inkassoloven. Foretaket drev ikke finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven som pålegges krav om konsesjon etter denne loven. Direktoratet godtok derfor ikke sikkerhetsstillelse utstedt fra foretaket.

I skattebetalingsforskriften §§ 14‑20‑4 annet ledd i.f. og 14‑20‑13 annet ledd er Skattedirektoratets kompetanse angitt. Disse bestemmelsene gjør det mulig å godta garantier fra institusjoner utenfor EU/EØS-området. Skattedirektoratet har ønsket at det skal angis klare bestemmelser på hvilke typer garantier som kan godtas. Dette vil gjøre reglene enklere å praktisere.

Skattebetalingsforskriften § 14‑20‑3 omhandler tilbakekallelse av tollkreditt. Tilsvarende bestemmelser følger av § 14‑20‑12 for så vidt gjelder tilbakekallelse av tillatelse til dagsoppgjør. Det følger av § 14‑20‑3 første ledd at innvilget tollkreditt omgående kan stoppes og tilbakekalles uten varsel i de tilfellene som er nevnt i bokstav a–f. Tilsvarende bestemmelser følger av § 14‑20‑12 første ledd for så vidt gjelder dagsoppgjør. Selv om forskriften hjemler tilbakekallelse uten varsel, er det praksis for å vurdere dette opp mot forvaltningsloven § 16 og kun unnlate varsel dersom dette utløser en fare for ytterligere belastning av tollkredittkontoen og/eller manglende betaling.

I det følgende omtales tilfellene som er nevnt under § 14‑20‑3 første ledd bokstav a–f (tollkreditt) og § 14‑20‑12 første ledd bokstav a–f (dagsoppgjør):

Bokstav a. Rettsstridig adferd knyttet til vareførselen sier noe om den generelle tilliten til foretaket. Det gir grunn til å ta kredittforholdet opp til vurdering. Grovt uaktsomt eller forsettlig brudd på lovgivningen vil klart peke i retning av at kredittforholdet må avbrytes. Rettsstridig adferd som fremkommer av en domfellelse hos foretakets ledelse/tillitsmenn vil også kunne føre til at kredittforholdet avbrytes. Er foretakets kredittverdighet i tillegg redusert, vil dette påvirke beslutningen. Dersom nevnte adferd er knyttet til innehaver av enkeltpersonforetak eller ansvarlig selskap, er det enda større grunn til å sette dette i sammenheng med foretakets kredittforhold.

Med «ledelse/tillitsmenn» forstås først og fremst daglig leder, styrets leder og styremedlemmer. I tillegg kan prokuristen vurderes.

Bokstav b. Det å disponere over en gitt tillatelse til tollkreditt/dagsoppgjør i strid med regelverket, vil omfatte bortlåning, men også andre typer urettmessig disposisjon av tillatelsen. Det vises for øvrig til det som er sagt i § 14‑20 første ledd – Søknad, innvilgelse og bruk av tollkreditt i tilknytning til forskriften § 14‑20‑2 tredje ledd.

Disponering «i strid med skattebetalingsloven med forskrifter eller meddelt tillatelse» vil også omfatte Skattedirektoratets utfyllende bestemmelser.

Med «meddelt tillatelse» siktes det mer konkret til kredittvilkår som følger av andre meddelelser enn skattebetalingsloven med forskrifter, f.eks. de vilkårene som fremgår av innvilgelsesbrevet, sml. § 14‑20‑2 tredje ledd og formuleringen «i strid med kredittvilkårene» omtalt i § 14‑20 første ledd – Søknad, innvilgelse og bruk av tollkreditt for så vidt angår tollkreditt.

«Mislighold av forfallsbestemmelsene» er hjemmelen for å stenge tollkreditten ved betalingsmislighold. Hovedregelen er at kreditten stoppes uten forhåndsvarsel og uten ytterligere vurdering utover at betaling har uteblitt. Se nærmere om dette under tilknytning til omtale av kredittvurdering i Kredittvurdering .

Bokstav c. Dette er hjemmelen for å si opp tollkreditten pga. misligholdt opplysningsplikt. Plikten er knyttet til å melde fra om endringer i foretakets navn, adresse og styresammensetning. Videre er plikten knyttet til endring i andre forhold som er opplyst i kredittsøknaden. Dersom vi eksempelvis står overfor en fusjon, vil det overtakende selskapet være ansvarlig for at vilkårene for tollkreditt overholdes. Det overtakende selskapet plikter å gi slike opplysninger som fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑2 fjerde ledd. Dersom slike opplysninger ikke gis, kan dette medføre at tillatelsen kan tilbakekalles.

Bokstav d. Det følger av aksjelovgivningen hvilke krav som ligger på foretaket knyttet til å ha styreleder og revisor. Mangler gjør at foretaket står i fare for å bli tvangsoppløst. Manglende styreleder/revisor kan være et signal på manglende styring, dårlig økonomi mv.

Bokstav e. Også i tilfeller der årsoppgjør og revisjonsinnberetning ikke sendes i samsvar med regelverket, står foretaket i fare for å bli tvangsoppløst. Det vises i den forbindelse til aksjeloven § 16‑15 og allmennaksjeloven § 16‑15. Aksjeloven § 3‑1 og allmennaksjeloven § 3‑1 stiller minstekrav til aksjekapitalens størrelse.

Bokstav f. Der foretaket ikke lenger anses kredittverdig. Begrepet «kredittverdig» er nærmere forklart i Kredittvurdering .

Det er anledning til å kredittvurdere ved søknad og kredittovervåke så lenge kreditten består. Det er presisert i forskriften at det også er adgang til å kredittvurdere foretakets ledelse/tillitsmenn. Slik utvidet kredittvurdering benyttes i praksis ved søknad fra nyetablerte foretak og bare unntaksvis for andre foretak. Der det er begrenset med historikk for foretaket, er det særlig relevant å vurdere den tillit Skatte­etaten kan ha til at ledelsen/tillitsmennene vil drive foretaket i tråd med relevant regelverk. En utvidet kredittvurdering kan også ses i sammenheng med ledelsens ansvar etter aksjelovgivningen.

Begrepet kredittverdig er beskrevet nærmere i skattebetalingsforskriften § 14‑20‑3 annet ledd for tollkreditten og § 14‑20‑12 annet ledd for dagsoppgjøret. Bestemmelsen gir ytre rammer for hva skattekontoret kan legge vekt på i sin vurdering av om foretaket er å anse som kredittverdig. Kredittverdighet er beskrevet som en vurdering ut fra den generelle tillit skattekontoret har til foretaket. Egendeklarasjonssystemet bygger nettopp på et tillitsforhold mellom staten og den skatte- og avgiftspliktige. Svekket tillit vil naturlig måtte tas med i en vurdering i forhold til risiko for at betaling av utestående forpliktelser ikke skal skje til rett tid. I vurderingen av om foretaket har tilstrekkelig tillit, henviser nevnte bestemmelse i skattebetalingsforskriften til følgende fire kriterier: Betalingsvilje, betalingsevne, overholdelse av pliktene etter vareførselsregelverket og skatte- og avgiftsregelverket mv., og inndrivelsesmuligheter.

Når det gjelder betalingsvilje, er det først og fremst Skatte­etatens egen betalingserfaring med foretaket som er avgjørende. Foretakets betalingserfaring overfor andre offentlige kreditorer tillegges også betydelig vekt. For så vidt gjelder andre kreditorers betalingserfaring vil opplysningene være relevante som et moment i en skjønnsmessig totalvurdering.

Hva angår betalingsevne, kan foretakets økonomiske situasjon analyseres ved hjelp av en kredittvurdering hvor man ser på regnskapstallene. Foretakets økonomi vurderes i forhold til lønnsomhet, soliditet og likviditet.

Videre må det undersøkes om foretaket overholder de pliktene som fremgår av vareførselsregelverket og skatte- og avgiftsregelverket mv. Det kan f.eks. tenkes at foretaket selv ikke overholder sine forpliktelser knyttet til angjeldende tillatelse. I forbindelse med søknad vil det også være relevant å se på foretak som ledelsen tidligere har drevet. Det kan også være relevant å se på overtredelser knyttet til noen i ledelsen som privatpersoner; et typisk eksempel vil være overtredelser som smugling der dette fremkommer av en domfellelse. Her må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om dette er å anse som et relevant moment.

Til slutt vil det måtte legges vekt på Skatte­etatens inndrivelsesmuligheter.

For norske foretak vil som regel inndrivelsesmulighetene være en oppsummering av den vurderingen som gjøres av betalingsevne, betalingsvilje og overholdelse av relevant regelverk.

EFTAs overvåkningsorgan ESA har i «letter of formal notice» uttalt at Tolletatens tidligere praksis for behandling av søknad om tollkreditt for utenlandske selskaper hjemmehørende innenfor EU/EØS-området og selskaper hjemmehørende her i landet, innebar en forskjellsbehandling og restriksjon på den frie bevegelse av varer mellom landene. En slik forskjellsbehandling kan tillates dersom allmenne hensyn tilsier det.

ESA mener at beskyttelse av statens proveny er et lovlig hensyn som kan begrunne forskjellsbehandling. ESA er imidlertid av den oppfatning at slik forskjellsbehandling ikke kan omfatte land Norge har inngått en tilfredsstillende bistandsavtale med. Tolletaten endret praksis i tråd med dette med virkning fra 1. november 2013.

Når det gjelder utenlandske foretak fra EU/EØS som Norge ikke har inngått bistandsavtale med og øvrige utenlandske foretak, opprettholdes det et krav om full sikkerhet begrunnet i manglende inndrivelsesmuligheter. Dersom et offentligrettslig krav ikke betales frivillig, er det ikke mulig å tvangsinnfordre krav i et land som Norge ikke har bistandsavtale med. Se nærmere om dette nedenfor.

At Skatte­etatens innfordringsmuligheter i utlandet mangler, fører således til at et foretak ikke anses for å være kredittverdig jf. skattebetalingsforskriften § 14‑20‑3 første ledd bokstav f. Et krav om sikkerhet kan avhjelpe den manglende kredittverdigheten slik at tollkreditt likevel kan innvilges eller opprettholdes.

Etter at registreringsforholdene er brakt på det rene og man har konkludert med at foretaket tilhører et land vi ikke har tilfredsstillende avtale med, er det ikke behov for å undersøke andre forhold under tillitsbegrepet for disse foretakene. Tillitsforholdet er nærmere omtalt under begrepet «kredittverdig» over.

Ovenstående gjelder tilsvarende for alle land utenfor EU/EØS selv om vi har bistandsavtale med det angjeldende landet. Innkreving i utlandet er generelt ressurskrevende. Det særskilte vern offentligrettslige krav har etter vår nasjonale lovgivning får ikke anvendelse i et annet land. Som eksempler på slikt særskilt vern kan nevnes tvangsgrunnlag i lov, prioritet ved konkurs, prioritet ved utlegg i lønn og ytelser, utvidet beslagsrett osv.

Når det gjelder utenlandske foretak fra EU/EØS land som Norge har inngått bistandsavtale med, kan man ikke argumentere med at bistandsavtalen ikke gir oss en fullgod erstatning for utøvelse av egen kreditorposisjon i Norge. Foretak hjemmehørende i disse landene må få anledning til å dokumentere om de er kredittverdige eller ikke og skattekontoret må foreta en fullstendig kredittvurdering av disse foretakene.

Gjennom Skatte­etatens kredittopplysningsleverandør vil man kunne få ulike kredittrapporter fra leverandører i Europa. Man vil i utgangspunktet kunne sammenligne foretakenes kredittverdighet på tvers av landegrensene. Disse rapportene gjør da at man kan foreta en konkret kredittvurdering av det enkelte foretak.

I noen tilfeller vil det kunne være nødvendig å forholde seg til regnskap og annen informasjon som foretakene fremlegger for Skatte­etaten for å dokumentere sin kredittverdighet.

I skattebetalingsforskriften § 14‑20‑1 annet ledd er det hjemmel for å pålegge foretak å fremlegge de opplysningene skattekontoret finner nødvendig for å vurdere kredittverdigheten. Dette kan typisk være regnskap, skatteattest eller lignende.

Bestemmelsen angir at det ved bruk av tollkreditt skal betales en særskilt godtgjørelse til statskassen. Gebyrets størrelse fastsettes av departementet i forskrift. Det følger av § 14‑20‑5 i skattebetalingsforskriften at det skal betales en godtgjørelse til statskassen som utgjør kr 100 per måned der tollkreditten er benyttet ved innførsel av varer. Videre heter det i forskriften at godtgjørelsen forfaller til betaling samtidig med tollkreditten.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om vilkår for kreditt, opphør av kreditt, vilkår for sikkerhetsstillelsen og om godtgjørelse til statskassen. Slike nærmere regler er gitt i skattebetalingsforskriften §§ 14‑20‑1 til 14‑20‑14.

Av skattebetalingsforskriften § 14‑20‑6 følger det at Skattedirektoratet kan gi nærmere bestemmelser til presisering, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene om tollkreditt. Tilsvarende bestemmelse er gitt i § 14‑20‑14 når det gjelder dagsoppgjør.

Skattedirektoratet har behov for å ha bestemmelser som til enhver tid tilkjennegir hvilke vurderinger skattekontoret skal foreta f.eks. ved krav om sikkerhetsstillelse. Videre fastsettes kriterier for skattekontorets vurderinger knyttet til kredittrisiko og inndrivelsesmuligheter for ulike norske og utenlandske foretak mv.

Skattebetalingsloven § 14‑21 første ledd inneholder regler om sikkerhetsstillelse for engangsavgift for motorvogn og annet ledd inneholder regler om sikkerhetsstillelse for særavgiftene for øvrig. For engangsavgift på motorvogn skal skattekontoret kreve sikkerhetsstillelse, mens det for de øvrige særavgifter er en «kan-regel».

Det er skattekontoret som i hvert enkelt tilfelle avgjør hvorvidt en registrert særavgiftspliktig virksomhet skal stille sikkerhet. Skattekontoret fastsetter også de nærmere krav til sikkerheten, herunder sikkerhetens omfang, både for engangsavgiften og for de øvrige særavgiftene. Det er utarbeidet nærmere retningslinjer for skattekontorene.

For engangsavgiften kan virksomheter søke om å bli registrert avgiftspliktig. Fordelen virksomheten oppnår, er at avgiften forfaller til betaling den 18. i måneden etter at avgiftsplikten oppsto, jf. § 10‑40. Virksomheten innvilges således en kreditt. Alternativet er kontant betaling før registrering av kjøretøy i det sentrale motorvognregisteret.

En slik registreringsadgang gjelder også de virksomheter som importerer særavgiftspliktige varer som nevnt i særavgiftsforskriften § 5‑2. Alternativet til å være registrert er å betale særavgiftene ved innførsel. For enkelte særavgiftspliktige foreligger en registreringsplikt, jf. særavgiftsforskriften § 5‑1. Dette gjelder f.eks. de fleste produsenter av avgiftspliktige varer og virksomheter som produserer eller innfører teknisk etanol med alkoholstyrke over 2,5 volumprosent. Registreringsplikt omfatter også el-avgift, NOx-avgift, flypassasjeravgift, trafikkforsikringsavgift, avgift på produksjon av fisk, avgift på viltlevende marine ressurser, avgift på forbrenning av avfall m.fl.

For engangsavgiften er vilkårene for registrering av virksomheter, samt skattekontorenes adgang til å nekte eller tilbakekalle registrering, gitt i engangsavgiftsforskriften kap. 8. For de øvrig særavgiftspliktige fremgår reglene om registrering av særavgiftsforskriften kap. 5 del I.

For avgiftspliktige med kreditt for engangsavgift, oppstilles det i utgangspunktet et vilkår om at virksomheten er registrert i Foretaksregisteret, jf. engangsavgiftsforskriften § 8‑1 annet ledd. Det kan, etter bestemmelsens annet punktum, dispenseres fra kravet om registrering dersom det foreligger særlige omstendigheter som tilsier dispensasjon. Ved vurderingen av om særlige omstendigheter foreligger, tas det hensyn til blant annet omstendigheter som kan bøte på manglende identifikasjon av virksomheten, hovedselskapet og underavdelingens størrelse, transaksjonsvolum, om underavdelingene er selvstendige regnskapsenheter, antall underavdelinger og om det vil være særlig tyngende for hovedselskapet og dets underavdelinger at disse ikke blir registrert som selvstendige enheter. Adgangen til å dispensere fra hovedregelen praktiseres restriktivt. En søknad om dispensasjon som kun er begrunnet ut fra praktiske hensyn alene, kan ikke gi grunnlag for dispensasjon fra registreringsplikten i Foretaksregisteret. Tilsvarende vil i praksis også kreves for de øvrige særavgiftspliktige virksomheter.

Virksomheten skal registreres hos skattekontoret, jf. engangsavgiftsforskriften § 8‑1 og særavgiftsforskriften § 5‑4.

For å bli registrert som avgiftspliktig virksomhet for engangsavgift på motorvogn og oppnå kreditt, er det et vilkår at det blir stilt sikkerhet, jf. skattebetalingsloven § 14‑21 første ledd. Sikkerheten skal stilles i form av selvskyldnerkausjon fra bank, forsikringsselskap eller annet finansforetak som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i, og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), jf. skattebetalingsforskriften § 14‑21‑1 første ledd. Annet kredittselskap kan godkjennes av Skattedirektoratet. Skattedirektoratet har utarbeidet en standard garantitekst som skal benyttes. Dersom den avgiftspliktige er en bank, et forsikringsselskap eller et finansforetak, skal det ikke avkreves garanti, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑21‑1 tredje ledd. Institusjonen må imidlertid fremsette søknad om å bli registrert som avgiftspliktig virksomhet på vanlig måte.

Beregning av garantibeløpet foretas i utgangspunktet på bakgrunn av de opplysningene virksomheten oppgir i søknaden. Dersom virksomheten er registrert med flere underenheter som ikke er egne juridiske subjekter, må beregningsgrunnlaget for garantiens størrelse ta utgangspunkt i de totale avgiftsbelastningene som er ventet registrert for samtlige underenheter i løpet av en måned.

Normalt skal sikkerheten til enhver tid dekke avgiftskravet for én måned, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑21‑1 annet ledd. Beregningen bygger på høyeste månedsbelastning siste seks måneder. Tidligere ble den måned med høyest utkreditering siste tolv måneder lagt til grunn ved beregning av garantibeløpet, men for å imøtekomme bransjens behov for reduserte garantibeløp ble beregningsperioden redusert. For virksomheter med sesongomsetning er imidlertid beregningsperioden fortsatt tolv måneder.

Det fastsettes alltid en kredittgrense tilsvarende garantiens størrelse. Kredittgrensen må ikke overskrides uten skattekontorets samtykke. Belastningene på kreditten er ofte forskjellig fra måned til måned. Kravene til sikkerhet kan derfor endres dersom virksomhetens belastninger forandres, jf. § 14‑21 første ledd annet punktum. Kredittgrensen vil endres i takt med garantiens størrelse.

Dersom omstendighetene eller opplysninger tilsier at garantibeløpet i tråd med den standardiserte beregningsmåten ikke er tilstrekkelig, er det i skattebetalingsforskriften § 14‑21‑1 annet ledd tredje punktum hjemmel for å stille krav om ytterligere sikkerhet for registrerte virksomheter. I praksis vil dette tilsi krav om garanti tilsvarende to måneders belastning av kreditten. Begrunnelsen vil være redusert kredittverdighet og/eller forsinket betaling eller andre brudd på vilkårene.

Som en praktisk løsning er det gitt en mulighet for generalimportører og deres forhandlernett til å søke om å benytte en fellesgaranti som sikkerhet for engangsavgift kreditt. En fellesgaranti innebærer at en tredjemann stiller sikkerhet i form av en selvskyldnerkausjon fra finansinstitusjon for en gruppe forhandlere. Tilgang av forhandlere til forhandlerlisten skal skriftlig meddeles det skattekontoret hvor generalimportøren er hjemmehørende. Det skal fremgå av erklæringen at garantisten har akseptert at nevnte forhandler skal omfattes av fellesgarantien. Fordelen for skatte­etaten med fellesgarantier er at risikoen for tap er mindre. Samtidig ligger forhandlerens gevinst i at det åpnes for at garantibeløpet kan settes noe lavere enn det summen av samtlige forhandleres avgiftsomsetning skulle tilsi. Dersom virksomheten er under en fellesgarantiordning, skal det også beregnes en kredittgrense. I dette tilfellet vil beregnet avgiftsomsetning være grunnlaget for fastsettelse av kredittgrense. For øvrig gjelder tilsvarende regler som for andre virksomheter med kreditt.

Skattekontoret kan kreve at virksomheter som er registrert som avgiftspliktig etter særavgiftsloven, stiller sikkerhet for fremtidig skyldig avgift. Kravet kan stilles både ved registrering eller ved en senere anledning. Det er opp til skattekontoret å fastsette de nærmere krav til sikkerhet, herunder sikkerhetens omfang, jf. siste punktum i bestemmelsen.

Vurderingskriteriene for når sikkerhet skal kreves, fremgår av skattebetalingsforskriften § 14‑21‑2. I hovedsak skal sikkerhet kreves dersom virksomheten gjentatte ganger har betalt for sent i henhold til skattebetalingsloven § 10‑40 eller ved annen overtredelse av avgiftsbestemmelsene, der virksomheten har uoppgjorte restanser med hensyn til skatter, avgifter eller tollavgift, eller der virksomheten, styret eller ledelsen ikke kan anses kredittverdig.

Ved kredittvurderingen stilles det i første rekke krav til økonomisk soliditet og likviditet. Ordningen med egenfastsetting bygger på et tillitsforhold mellom Skatte­etaten og virksomheten. En vurdering av tilliten vil derfor være grunnleggende for en vurdering av virksomhetens kredittverdighet. Tilliten vurderes i forhold til betalingsvilje, betalingsevne, overholdelse av vareførselsregelverket og skatte- og avgiftsregelverket mv., samt skattekontorets inndrivelsesmuligheter. I vurderingen vil Skatte­etaten benytte seg av egne erfaringer etaten har med virksomheten herunder opplysninger knyttet til betaling av andre avgifter og skatt, samt de opplysningene som kan fremskaffes gjennom kredittopplysningsselskaper.

Der sikkerhet kreves, skal den til enhver tid dekke avgiftskravet for to terminer med utgangspunkt i de to terminene som har høyest avgiftsbelastning siste 12 måneder, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑21‑2 fjerde ledd.

Dersom omstendighetene eller opplysninger tilsier at garantibeløpet i tråd med den standardiserte beregningsmåte ikke er tilstrekkelig, er det for registrerte avgiftspliktige etter særavgiftsloven hjemmel for å stille krav om ytterligere sikkerhet for registrerte virksomheter, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑21‑2 fjerde ledd tredje punktum.

Sikkerheten skal stilles i form av selvskyldnerkausjon fra bank, forsikringsselskap eller tilsvarende annet finansforetak, jf. skattebetalingsforskriften § 14‑21‑2 tredje ledd, jf. § 14‑20‑4 annet ledd.

For å sikre rettidig betaling kan det i tillegg vurderes å stille krav om kortere leveringsfrister for skattemeldingen. Som det fremgår av skatteforvaltningsforskriften § 8‑4‑2 femte ledd, er vurderingstemaet knyttet til sannsynligheten for at betaling ikke vil skje rettidig.

Skattekontoret kan nekte eller trekke tilbake tillatelsen til å være registrert avgiftspliktig virksomhet. For engangsavgiften er hjemmelen engangsavgiftsforskriften § 8‑2 og for øvrige særavgiftspliktige er hjemmelen særavgiftsforskriften § 5‑6.

Etter begge bestemmelser er vurderingstemaet for det første om virksomheten, styret eller ledelsen ikke anses kredittverdig. Vurderingen blir i hovedsak tilsvarende som omtalt under § 14‑21 annet ledd – Sikkerhet for avgiftspliktige etter særavgiftsloven . Tillatelsen kan også trekkes tilbake dersom virksomhetens karakter endres. Dette gjelder både ved endring av selskapsform og av vedtektsfestet formål. Siden virksomheter som søker om å bli registrert med engangsavgift kreditt skal stille sikkerhet, praktiseres vilkårene for å nekte registrering noe mer lempelig for disse virksomhetene enn overfor øvrige særavgiftspliktige virksomheter. For sistnevnte er det sentrale vurderingstemaet ved søknaden, hvorvidt sikkerhet skal avkreves eller ikke.

For engangsavgiften oppstilles det som nevnt vilkår om at tilstrekkelig sikkerhet etter skattebetalingsforskriften § 14‑21‑1 stilles og at bestemmelsene i engangsavgiftsforskriften § 8‑3 annet ledd til og med § 8‑4 overholdes. Disse bestemmelsene knytter seg til en del plikter virksomheten har, blant annet å melde fra til skattekontoret om adresseendring, om opphør og stans av drift og om at tilsendt månedlig avgiftsspesifikasjon ikke stemmer overens med virksomhetens egen oversikt. Vedtak blir å treffe etter en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak, hvor ett eller flere av de nevnte vilkårene kan begrunne at søknad avslås eller at tillatelsen trekkes tilbake.

Adgangen til å trekke tilbake tillatelsen for registrerte virksomheter må ses i sammenheng med at skattekontoret i skattebetalingsforskriften §§ 14‑21‑1 annet ledd tredje punktum og § 14‑21‑2 fjerde ledd tredje punktum, kan kreve ytterligere sikkerhet.