Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

Lovens kapittel 8 angir hovedreglene om hvordan den felles innkrevde skatt, medlemsavgift til folketrygden mv. skal fordeles mellom staten, fylket, kommunen og folketrygden (skattekreditorene). Fordelingen er en konsekvens av fellesinnkrevingen av skatt og avgifter til folketrygden. Fordeling vil si å fordele innbetalt skatt og avgift i skatteregnskapene til skattekreditorene. Netto innbetalinger (innbetalinger minus utbetalinger) blir fordelt (utbetalt) til skattekreditorene ved utgangen av hver periode (måned). Til bruk ved fordelingen beregnes fordelingstall, dvs. den prosentvise andel av skatt og avgift som den enkelte skattekreditor skal ha. Det beregnes fordelingsprosenter for hver kommune og for hvert enkelt inntektsår. I §§ 8‑1 til 8-3 er det regulert hvordan denne fordelingen skal skje og hva som skal være grunnlag for beregning av fordelingstall. Nærmere regler om fordelingen er gitt i forskrift 20. juni 2012 nr. 627 om gjennomføringen av fordeling av skatt mv. mellom skattekreditorene (fordelingsforskriften). Denne viderefører forskrift 18. desember 2008 nr. 1432 om gjennomføringen av fordeling av skatt mv. mellom skattekreditorene. Fordelingsforskriften er gitt som egen forskrift, og ikke som en del av skattebetalingsforskriften, da den bærer preg av å være av mer administrativ karakter.

Videre inneholder kapittelet bestemmelser om overføring av skatt og trygdeavgift til fremmed stat. Kapittelet er en videreføring av reglene i kap. VIII samt deler av §§ 40 og 38 A i skattebetalingsloven av 1952.

Fordeling av innbetalt skatt fra personlige skatt­ytere er regulert i første ledd.

Paragraf 8-1 første ledd sier innledningsvis hvem som er skattekreditorer for skatt og avgift fra personlige skatt­ytere, dvs. hvem som skal få andel av skatt fra disse; staten, fylkeskommunen, kommunen og folketrygden. Videre sies at det er resultatet av den samlede fastsatte skatt som er grunnlaget for beregning av fordelingstall. Det er dette som viser hva som er fastsatt skatt på den enkelte skatt­yter, dvs. hva som er fastsatt kommune-/fylkesskatt, trinnskatt til staten, fellesskatt til staten, medlemsavgift til folketrygden, formuesskatt til kommunen, formuesskatt til staten mv. Innbetalingene til skatteregnskapet gir egentlig ingen informasjon om dette.

Rent praktisk skjer beregningen ved at ulike fastsatte skatter på alle skatt­ytere i kommunen summeres opp til totaler for kommunen. Deretter beregnes hvor stor prosentvis andel fastsatte skatter til kommunen utgjør av totalt fastsatt skatt for kommunen. Tilsvarende gjøres for de andre skattekreditorene (fylket, staten og folketrygden). Disse fordelingstallene (i prosent) legges så inn i skatteregnskapet for det enkelte inntektsår, og alle innbetalinger fra personlige skatt­ytere fordeles så etter disse prosentsatsene. På den måten sikrer man at de ulike skattekreditorene får en riktig andel av den skatt (og avgift) som faktisk blir innbetalt.

Innbetalinger vedrørende personlige skatt­ytere som inngår i fordelingen er primært for­skudds­trekk fra arbeidsgiverne (inklusive for­skudds­trekk overført fra/til andre kommuner i den såkalte RAFT-rutinen i skatteregnskapet (RAFT – Regnskapsføring Av ForskuddsTrekk)), for­skudds­skatt fra personlige skatt­ytere og innbetalt restskatt etter avregningen. Tilsvarende vil utbetaling av tilgodebeløp etter avregning redusere det beløp som skal fordeles.

Fordelingen av innbetalt skatt fra upersonlige skatt­ytere (selskaper og innretninger som er egne rettssubjekter) er regulert i annet ledd. Paragraf 8-1 annet ledd gir videre en opplisting av hvem som kan være skattekreditorer for skatt fra upersonlige skatt­ytere. Dette er staten, fylkeskommunen og kommunen. Folketrygden er ikke skattekreditor for skatt fra upersonlige skatt­ytere, da disse ikke skal svare medlemsavgift til folketrygden.

Fra og med 1999 betaler upersonlige skatt­ytere ordinær skatt bare til staten. Skatteloven § 18‑2 første ledd bestemmer imidlertid at eiere av kraftverk skal svare naturressursskatt til de kommuner og fylkeskommuner som er tilordnet kraftanleggsformuen. Til og med inntektsåret 2016 ble det derfor likevel fastsatt fordelingstall også for upersonlige skatt­ytere.

Kraftselskaper med naturressursskatt til flere kommuner fikk utskrevet for­skudds­skatt i alle berørte kommuner. Selskapene fikk også skatteoppgjør fra alle kommunene og ble avregnet i den enkelte kommune. Det ble beregnet fordelingstall for den enkelte kommune, hvor samlet fastsatt naturressursskatt til kommunen og fylkeskommunen inngikk som et element i grunnlaget for beregningen. Kommunene og fylkene med naturressursskatt fikk da en forholdsmessig andel av samlet innbetalt skatt fra upersonlige skatt­ytere med grunnlag i de fordelingstall som var lest inn i skatteregnskapet.

Etter omlegging fra og med avregningen for inntektsåret 2017 (høsten 2018), blir det ikke lenger beregnet ordinære fordelingstall for skatt fra upersonlige skatt­ytere. Kraftselskaper blir nå avregnet samlet i kontorkommunen, også for naturressursskatt til andre kommuner. For­skudds­skatt for kraftselskapene blir skrevet ut samlet til kontorkommunen. Denne inkluderer også naturressursskatt til andre kommuner. Skatteregnskapet får overført opplysninger om hvordan utskrevet eller fastsatt naturressursskatt fordeler seg mellom kommunene, og ved innbetaling eller avregning skjer en overføring eller korreksjon av naturressursskatt mellom kommunene og fylkeskommunene direkte på det enkelte selskap. De ordinære fordelingstallene for upersonlige skatt­ytere er således fra og med inntektsåret 2017 fastsatt med 100 % til stat.

Tredje ledd regulerer fordelingen av fradrag for utenlandsk skatt.

Skattytere kan ved fastsetting av skatt i Norge, etter intern norsk rett eller skatteavtale, ha krav på fradrag for skatt som er betalt til utlandet. I § 8‑1 tredje ledd reguleres hvordan dette fradraget skal behandles ved beregning av fordelingstallene, dvs. hvordan dette fradraget skal redusere de ulike fastsatte skattene før beregning av fordelingsprosentene i kommunene. Første setning regulerer behandling av utenlandsfradragene for personlige skatt­ytere. Uten denne bestemmelsen ville også folketrygden blitt belastet for dette fradraget. Det gis fradrag for inntektsskatt og formuesskatt betalt til fremmed stat, ikke for trygdeavgift.

Andre setning slår fast at utenlandsfradrag for upersonlige skatt­ytere i sin helhet skal belastes staten. Den direkte kommune- og fylkesskatten som fastsettes til kommune og fylkeskommune er naturressursskatt. Naturressursskatten fastsettes ikke med grunnlag i inntekt eller formue, som kan skattlegges i fremmed stat, men på grunnlag av produsert kraft.

Fjerde ledd regulerer fordelingen av fradrag i inntektsskatt for kildeskatt på renter og royalty mv. Bestemmelsen ble gitt som følge av innføringen av ordningen for kildeskatt på renter og royalty mv. etter skatteloven §§ 16‑70 og 16-71 .

Etter bestemmelsen skal fradrag i inntektsskatt for kildeskatt på renter og royalty mv. etter skatteloven §§ 16‑70 og 16-71 for personlige skatt­ytere, fordeles forholdsmessig mellom staten, fylkeskommunen og kommunen på grunnlag av samlet fastsatt trinnskatt og fellesskatt til staten, inntektsskatt til fylkeskommunen, og inntektsskatt til kommunen. For upersonlige skatt­ytere skal tilsvarende fradrag overføres til staten. Fradraget skal dermed fordeles mellom skattekreditorene i samme utstrekning som disse skattene på alminnelig inntekt fordeler seg mellom skattekreditorene.

Femte ledd gir Skattedirektoratet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføring av paragrafen, herunder også å gi bestemmelser om hvordan endringer i fastsettingen av skatt skal inngå i fordelingen.

Med hjemmel i bestemmelsen er det i forskrift 20. juni 2012 nr. 627 om gjennomføringen av fordeling av skatt mv. mellom skattekreditorene (fordelingsforskriften) gitt nærmere regler om fordelingen. I § 3 i forskriften er det gitt utfyllende bestemmelser om beregning av fordelingstall for personlige skatt­ytere. Tilsvarende er det i § 5 gitt utfyllende bestemmelser om beregning av fordelingstall for upersonlige skatt­ytere. Ordinære fordelingstall for inntektsåret beregnes etter at den ordinære skattefastsettingen for et inntektsår er avsluttet. Disse benevnes korrigerte fordelingstall ettersom de korrigerer den foreløpige fordelingen etter § 8‑3. Korrigerte fordelingstall skal, etter fordelingsforskriften, beregnes i november måned i skattefastsettingsåret.

To år etter utløpet av inntektsåret, dvs. ca. 15 måneder etter at de korrigerte fordelingstallene ble beregnet, beregnes så endelige fordelingstall. På denne måten hensyntas endringer i fastsatt skatt. Dersom senere endringer i fastsettingen for en kommune er av en slik størrelse at det påvirker beregningen av fordelingstallene, kan kommunen fremsette søknad overfor Skatte­etaten, divisjon innkreving, avdeling regnskap om ny beregning av de endelige fordelingstallene. Også de korrigerte (og foreløpige) fordelingstall kan endres på samme måte.

Sjette ledd gir departementet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om fordeling mellom skattekreditorene av renter, innfordringsutgifter og gebyr, herunder prosessutgifter som nevnt i kap. 17 og skatteforvaltningsloven kap. 15. Regler om dette er gitt i fordelingsforskriften § 14. Renter fordeles etter endring i fordelingsforskriften i samsvar med fordelingstallene for den hovedstol som rentene vedrører. Innfordringsutgifter og gebyr belastes staten. Innfordringsinntekter og betalte gebyrer godskrives staten. Utgifter som det offentlige pådrar seg ved rettslig prøving av skattekrav mv. etter reglene i skattebetalingsloven kap. 17 og skatteforvaltningsloven kap. 15 skal fordeles som innfordringsutgifter.

Paragrafen inneholder bestemmelser om hvordan ulike fradrag ved skattefastsettingen skal behandles ved beregning av fordelingstall, og om behandling av for­skudds­trekk for ukjente skatt­ytere.

Første ledd bestemmer at skattefradrag etter skatteloven § 16‑10 (boligsparing for ungdom – BSU) skal belastes staten. Videre følger det at fradrag for utenlandsk skatt som nevnt i § 8‑1 tredje ledd og fradrag i inntektsskatt for kildeskatt på renter og royalty mv. som nevnt i § 8‑1 fjerde ledd, skal fordeles før fordeling av skattefradrag for boligsparing for ungdom og særskilt fradrag som nevnt i annet ledd.

Annet ledd bestemmer tilsvarende at særskilt fradrag i alminnelig inntekt i Troms og Finnmark bare skal belastes staten.

Det gis her anvisning på hvordan skattefradrag for boligsparing for ungdom og særskilt fradrag i alminnelig inntekt i Troms og Finnmark skal behandles ved beregning av fordelingstall for personlige skatt­ytere. Ved beregning av fordelingstallene reduseres fastsatt skatt til staten tilsvarende disse fradragene i grunnlaget for beregning av fordelingstallene. Det oppnås da at staten belastes hele kostnaden knyttet til disse fradragene ved at fastsatt skatt (til staten) blir redusert.

Den opplistingen av ulike fradrag og angivelsen av hvordan de skal belastes (fordeles) skattekreditorene, som fremgår av bestemmelsen her er ikke uttømmende. Det fremgår f.eks. av forskriften til skatteloven (forskrift 19. november 1999 nr. 1158 til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999) § 16‑40‑7 at fradrag for kostnader til forskning og utvikling (den såkalte Skattefunn-ordningen) ved fordeling i sin helhet skal belastes staten. Dette fradraget behandles på samme måte som over.

Bestemmelsen i første ledd annet punktum om at fradrag etter § 8‑1 tredje og fjerde ledd skal fordeles før andre fradrag, er en mer «teknisk» bestemmelse som er nødvendig for at disse fradragene skal belastes forholdsmessig alle kreditorene unntatt folketrygden, og i forhold til opprinnelig fastsatt skatt til disse. Dette gjøres teknisk ved at det beregnes fordeling mellom kommune, fylkeskommune og stat før reduksjon av statens andel iht. de fradrag som skal belastes staten alene. Utenlandsfradraget og fradraget i inntektsskatt for kildeskatt på renter og royalty mv. belastes så i grunnlaget etter denne fordeling.

Tredje ledd slår fast at for­skudds­trekk som ikke tilbakebetales skatt­yter etter § 7‑3 annet ledd, og for­skudds­trekk for lønnstakere som er ukjent (såkalte herreløse tilgode- og trekkbeløp), skal tilfalle staten når det er gått 3 år etter utløpet av det inntektsår trekket ble foretatt.

Fjerde ledd gir Skattedirektoratet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføring av denne paragrafen. Det er ikke gitt nærmere forskrifter om behandling av de ulike skattefradragene ved beregning av fordelingstallene. I fordelingsforskriften § 17 er det imidlertid tatt inn bestemmelser om såkalte herreløse skatte- og ansvarsbeløp, jf. § 8‑2 tredje ledd. Forskriften dekker – i tillegg til for­skudds­trekk som ikke kan tilbakebetales eller for­skudds­trekk fra ukjente skatt­ytere – andre trekk, andre uidentifiserbare innbetalinger og utbetalinger som ikke kan gjennomføres. Disse skal tilfalle staten tre år etter utløpet av det regnskapsår beløpet oppsto.

Paragrafen regulerer den foreløpige fordelingen av innbetalt skatt for et inntektsår, dvs. fordeling inntil fastsettingen av skatt for året er kjent og innbetalingene kan fordeles etter §§ 8‑1 og 8-2.

Bestemmelser om foreløpig fordeling er nødvendig fordi skatt­yterne og arbeidsgiverne innbetaler skatt og avgift før fastsettingen for et år er kjent. For personlige skatt­ytere innbetales for­skudds­trekk og for­skudds­skatt allerede i inntektsåret, dvs. i året før fastsettingen av skatt. Upersonlige skatt­ytere skal innbetale skatten i skattefastsettingsåret, men før fastsettingen. Innbetalt skatt og trygdeavgift skal altså være gjenstand for en foreløpig fordeling før en kjenner resultatet av fastsettingen for vedkommende inntektsår.

Første ledd slår fast at innbetalt skatt og trygdeavgift for et inntektsår skal være gjenstand for en foreløpig fordeling, mens annet ledd gir anvisninger på hvordan denne foreløpige fordelingen skal foretas.

Etter annet ledd bokstav a skal den foreløpige fordelingen skje på grunnlag av den samlede fastsetting av skatt ved sist kjente fastsetting før inntektsåret. Etter § 8‑1 beregnes korrigerte fordelingstall etter at den ordinære fastsettingen av skatt for et år er avsluttet, dvs. i november måned i skattefastsettingsåret. Det er således sist kjente fastsetting som er utgangspunkt for den foreløpige fordelingen. For personlige skatt­ytere vil dette si at beregnede fordelingstall for to år tilbake er grunnlaget for den foreløpige fordelingen. For upersonlige skatt­ytere fastsettes ikke lenger ordinære foreløpige fordelingstall. Dette etter omleggingen av behandlingen av naturressursskatt til kommuner og fylkeskommuner fra inntektsåret 2016. Se omtale under § 8‑1 annet ledd foran. Etter annet ledd bokstav b kan imidlertid Skattedirektoratet ved skjønn fastsette forholdstall til bruk ved den foreløpige fordelingen, dersom den samlede fastsetting av de ulike skatter for inntektsåret pga. endringer i skattesatser mv., kan antas å bli (vesentlig) forskjøvet i forhold til sist kjente fastsetting. Ved Stortingets årlige behandling av statsbudsjettet, vedtas for personlige skatt­ytere, som regel, alltid endringer som får konsekvenser for fordelingen mellom skattekreditorene. Det foretas derfor alltid en ny beregning av foreløpige fordelingstall for personlige skatt­ytere. Beregningen foretas med utgangspunkt i sist kjente fastsetting av skatt, justert med vedtatte endringer i skattøre, vedtatte endringer i skattesatser og -regler, prognoser over forventet inntekts- og formuesvekst mv. Praktisk foregår dette ved at grunnlagene på den enkelte skatt­yter justeres for kjente endringsfaktorer, og det foretas en ny skatteberegning av alle skatt­ytere. Resultatet for alle skatt­ytere innenfor hver kommune summeres, og dette danner grunnlaget for fastsetting av de foreløpige fordelingstallene.

Skattøre er satsene for skatt til kommune og fylkeskommune på alminnelig inntekt. Alminnelig inntekt er et av beregningsgrunnlagene for skatt fra personlige og upersonlige skatt­ytere. Alminnelige inntekter omfatter arbeidsinntekter, kapitalinntekter og næringsinntekter, med fratrekk for alle fradragsberettigede kostnader. Av alminnelig inntekt svares, fra personlige skatt­ytere, skatt til kommunen, skatt til fylkeskommunen og fellesskatt til staten. Fra upersonlige skatt­ytere går all skatt fra alminnelig inntekt til staten. Stortinget bestemmer hvert år i de årlige skattevedtakene, etter forslag fra regjeringen, satsen for fellesskatt til staten og maksimalsatser for skatt til kommunene og fylkeskommunene på alminnelig inntekt. Kommunene og fylkeskommunene kan vedta lavere satser for skatt på alminnelig inntekt, men ingen har benyttet seg av denne muligheten siden midten av 1960-tallet. Tilsvarende vedtar Stortinget hvert år maksimalsats for formuesskatt til kommunene. Dersom kommunestyret og/eller fylkestinget vedtar lavere satser for inntekts- og/eller formuesskatt, må dette hensyntas ved beregning av fordelingstallene.

Etter at den ordinære fastsettingen av skatt for inntektsåret er avsluttet, foretas en ordinær fastsetting av fordelingstall etter § 8‑1. All tidligere innbetalt og fordelt skatt for inntektsåret blir da fordelt på nytt i skatteregnskapet, og den eller de av skattekreditorene som har fått fordelt for mye, må betale tilbake det som er for mye fordelt. Motsatt vil skattekreditorer som har fått for lite, få dette utbetalt. De fordelingstallene som da beregnes, benevnes korrigerte fordelingstall (se § 8‑1), og oppgjøret med skattekreditorene kalles korrigert fordelingsoppgjør. Korrigerte fordelingstall skal etter fordelingsforskriften § 3 andre ledd (personlige skatt­ytere) og § 5 fjerde ledd (upersonlige skatt­ytere), beregnes i november i skattefastsettingsåret.

Tredje ledd gir Skattedirektoratet myndighet til i forskrift å gi nærmere regler om gjennomføring av denne paragrafen. Med hjemmel i bestemmelsen er det gitt regler om foreløpig fordeling i § 3 (personlige skatt­ytere) og § 5 (upersonlige skatt­ytere) i forskrift 20. juni 2012 nr. 627 om gjennomføringen av fordeling av betalt skatt mv. mellom skattekreditorene (fordelingsforskriften). Disse reglene viderefører i hovedsak bestemmelser gitt i den tidligere fordelingsforskriften av 18. desember 2008.

I forskrift 20. juni 2012 nr. 627 om gjennomføringen av fordeling av betalt skatt mv. mellom skattekreditorene (fordelingsforskriften) er det, i tillegg til de bestemmelser som er omtalt ovenfor, også gitt bestemmelser som ikke kan henføres direkte til bestemte paragrafer i loven. De viktigste av disse omtales i det følgende.

Forskriften § 8 omhandler periodisk oppgjør med fordelinger og beskriver det praktiske arbeidet knyttet til det periodiske fordelingsoppgjøret, bl.a. til hvem oppgjøret skal avgis (Skatte­etaten, divisjon innkreving, avdeling regnskap), og til hvilket tidspunkt det skal avgis (innen den 10. i den påfølgende måned). Videre gis det bestemmelser om overføring av penger knyttet til oppgjøret. Skattekontoret skal overføre skattekreditorenes andel til disse senest samtidig med at oppgjøret avgis. Er skattekreditorene skyldig penger, er frist for tilbakebetaling den 20. i måneden etter utløpet av perioden.

Forskriften § 9 omhandler forskudd på periodisk oppgjør. Det fremgår av bestemmelsen at det kan utbetales forskudd på fordeling av skatt som er innbetalt så langt i perioden (måneden). Skattekontoret forestår forskuddsfordeling til samtlige kommuner og fylkeskommuner etter avtale. I fordelingsforskriften § 9 er det bestemt at overføring (utbetaling) av penger, ved forskuddsfordeling, bare skal foretas til kommunen og fylkeskommunen. Oppgjør av statens og folketrygdens andel skal foretas etter periodens (månedens) avslutning, i forbindelse med den ordinære periodeavslutning.

Forskriften § 10 omhandler fordeling av skatterestanser for eldre inntektsår. Skatteregnskapet inneholder nå fordelingstall tilbake til 2001 og for upersonlige skatt­ytere tilbake til 2002. Inn- og utbetalinger mv. fordeles derfor i henhold til fordelingstall for det gjeldende inntektsår dersom dette vedrører henholdsvis 2001 og 2002 eller nyere inntektsår. Unntaksvis kan det imidlertid forekomme inn- og utbetalinger mv. vedrørende enda eldre inntektsår. Fordelingsforskriften inneholder derfor en mulighet for at kommunen, etter søknad, kan benytte fordelingstallene for det faktiske året en eldre utbetaling vedrører. Det gjelder dersom fordeling etter fordelingstall for henholdsvis 2001 (personlige skatt­ytere) eller 2002 (upersonlige skatt­ytere) har medført en vesentlig skjevhet i fordelingen i forhold til de fordelingstallene som faktisk gjaldt for inntektsåret. Bestemmelsen kommer sjelden til anvendelse.

Endelig er det i § 10 tredje ledd gitt en bestemmelse om at Skattedirektoratet kan beslutte at ordinær fordeling av utbetalinger i forbindelse med endringssaker i særlige tilfeller skal belastes staten i sin helhet. Bestemmelsen benyttes svært sjelden.

Forskriften § 12 omhandler såkalt marginavsetning i skatteregnskapet. Marginavsetning vil si at det før fordeling holdes igjen en prosentandel av innbetalt for­skudds­trekk og for­skudds­skatt for personlige skatt­ytere. Denne avsetningen fordeles ikke til skattekreditorene, og skal benyttes ved tilbakebetaling til skatt­ytere med overskytende forskudd etter skattefastsetting/avregning. Slik avsetning skal gjøres av innbetalinger vedrørende det løpende inntektsåret, og for foregående inntektsår i skattefastsettingsårets seks første måneder.

Marginprosenten bør ikke overstige 14 prosent. Marginprosenten skal etter forskriften fastsettes av skattekontoret, med utgangspunkt i resultatet for de tre nærmest foregående skattefastsettingsårene.

Forskriften § 13 omhandler marginoppgjør, dvs. hva som skjer dersom det er avsatt for lite eller for mye margin for et inntektsår. Er det avsatt for lite margin, belastes skattekreditorene løpende for utbetalinger så snart marginen er brukt opp. Er det avsatt for mye, skal det som er igjen av avsetning for et år gjøres opp (tilbakeføres) til skattekreditorene i november i skattefastsettingsåret.

I forskriften § 15 er det gitt bestemmelser om bokføring og fordeling av innbetalinger fra anonyme skatt­ytere, og fra kjente skatt­ytere som ukrevet foretar innbetaling uten at det er fastsatt en skatt. Innbetaling fra anonyme skatt­ytere bokføres til inntekt i skatteregnskapet og fordeles til staten.

Innbetaling fra kjent skatt­yter som ukrevet foretar innbetaling, når skattemyndigheten ikke fastsetter en skatteforpliktelse, fordeles etter de gjeldende fordelingstall for personlige skatt­ytere for inneværende inntektsår og til den kommune hvor innbetaler anses skattemessig bosatt. På den måten vil alle skattekreditorene få en andel av innbetalingen, uten at en nødvendigvis vet hva innbetalingen faktisk er ment å skulle dekke.

Videre er det i fordelingsforskriften § 16 en bestemmelse om fordeling av tilfeldige inntekter og utgifter etter skattebetalingsforskriften § 10‑4‑3. Dette er (små) restbeløp til innbetaling eller utbetaling som pga. sin størrelse ikke utbetales eller kreves innbetalt. Slike beløp skal ved inntektsføring eller utgiftsføring fordeles etter gjeldende fordelingstall for personlige skatt­ytere.

Bestemmelsen gjelder betalt forskudd på skatt og annen skatt i land som ikke tilkommer beskatningsretten. I slike tilfeller kan skattebeløpene overføres til det land som tilkommer beskatningsretten etter nærmere avtale mellom landene. Bestemmelsen gir altså en internrettslig hjemmel for overføring av skattebeløp til skattemyndighetene i avtalestaten.

Forskriftshjemmelen i annet punktum er ikke tatt i bruk per oktober 2019.