Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

Bestemmelsen fastslår at skatte- og avgiftskrav som hovedregel skal betales til innkrevingsmyndighetene via kontobaserte løsninger eller med kontanter i bank. Etter bestemmelsen skal likevel innkrevingsmyndigheten kunne akseptere kontant betaling, f.eks. i tilfeller hvor dette av innfordringsmessige grunner anses som hensiktsmessig. Kontobaserte betalingsformer er lett tilgjengelige for de aller fleste, enten via nettbank, brevgiro eller lignende. Det vil fortsatt være mulig å betale skatte- og avgiftskrav med kontanter i bank der banken har tilrettelagt for dette.

Bestemmelsen lovfester at skatte- og avgiftskrav skal betales ved overføring til innkrevingsmyndighetenes konto. Skatte- eller avgiftspliktige har ikke lenger en rett til å betale skatte- og avgiftskrav kontant hos innkrevingsmyndighetene.

Bestemmelsen omfatter alle skatte- og avgiftskrav i skattebetalingsloven, med unntak av de krav som etter skattebetalingsforskriften § 9‑1‑2 er bestemt at kan betales kontant. Det er tilrettelagt for kontant betaling av tollavgift og øvrige avgifter som Tolletaten oppkrever på vegne av skattekontoret ved innførsel av varer. Av skattebetalingsforskriften § 14‑11‑3 fremgår det at betaling av skyldige avgifter i forbindelse med inndragningsarbeidet ved avskilting av kjøretøy kan betales til den som foretar inndragningen.

Det følger videre av bestemmelsen at innkrevingsmyndighetene fortsatt kan akseptere betaling med kontanter. Det kan være hensiktsmessig for eksempel når det er tale om å iverksette tvangsinnfordringstiltak og det kan være praktisk å akseptere kontant betaling for å sikre at oppgjør finner sted.

I de tilfeller hvor innkrevingsmyndigheten har akseptert kontant betaling gjelder fortsatt begrensingen i sentralbankloven § 3‑5 første ledd slik at innkrevingsmyndighetene kan nekte å ta imot mer enn tjuefem mynter av hver enhet i én betaling.

Betaling til skattemyndighetenes konto kan bl.a. gjøres ved hjelp av eget reskontrosystem, nettbank eller betalingsterminal. Ved slik betaling skal kundeidentifikasjon (KID) i utgangspunktet alltid benyttes. Betalingsformidlere er i skattebetalingsforskriften § 9‑1‑1 fjerde ledd pålagt å avvise betalingsoppdrag uten tilstrekkelig kundeidentifikasjon. På skatte­etatens hjemmeside; www.skatte­etaten.no, kan skatt­yter selv opprette nødvendig KID for innbetaling av skatt, arbeidsgiveravgift, merverdiavgift og engangsavgift, og få oppgitt kontonummer for innbetaling.

Arbeidsgiver skal levere a-melding minst en gang per kalendermåned. A-meldingen blir automatisk kontrollert ved mottak, og arbeidsgiver får etter kort tid en tilbakemelding. Tilbakemeldingen inneholder beløp, KID-nummer og kontonummer for innbetaling av arbeidsgiveravgift og for­skudds­trekk. For ordninger der det foreligger ferdig utfylt innbetalingsgiro, vil denne være påført kontonummer og KID. Det er også mulig å kontakte skattekontoret for å få oppgitt KID-nummer eller kontonummer

Dersom noen ønsker å innbetale arveavgift før de har mottatt avgiftsoppgave kan den arveavgiftspliktige benytte eget organisasjonsnummer eller fødselsnummer som KID. Skattekontoret kan gi opplysninger om hvilket kontonummer som skal benyttes.

Nærmere regler om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav er gitt i skattebetalingsforskriften kap. 9.

Ifølge forskriften § 9‑1‑1 første ledd skal skatte- og avgiftskrav betales via bank til den bankkonto innkrevingsmyndigheten for kravet bestemmer. Betaler vil motta informasjon om korrekt bankkontonummer på en faktura eller kontoutskrift/avgiftsspesifikasjon, ved innlevering av melding eller i forbindelse med at en kredittordning innvilges.

Ved elektronisk innbetaling til bank skal kundeidentifikasjon (KID) alltid oppgis sammen med betalingsoppdraget når det er tilrettelagt for dette, jf. forskriften § 9‑1‑1 tredje ledd. Dersom gyldig KID ikke er oppgitt til tross for at det er tilrettelagt for slik bruk, plikter betalingsformidlere ifølge forskriften § 9‑1‑1 fjerde ledd å avvise betalingsoppdraget. Se mer om KID i § 9‑1 første ledd – Betalingsmåte

Skattedirektoratet kan ifølge forskriften § 9‑1‑1 annet ledd fastsette at særskilte betalingsblanketter skal benyttes når betaling via bank skjer ved bruk av betalingsblankett. Forskriftsfullmakten er ikke benyttet. Enhver betalingsblankett kan derfor benyttes.

I forskriften § 9‑1‑1 femte ledd er banker og deres avregningssentraler pålagt å sørge for at faktisk innbetalingsdato til banken blir registrert, og følger betalingstransaksjonen til betalingsmottaker. Uten dette kravet ville bare valuteringsdatoen følge transaksjonen. Bestemmelsen skal blant annet sikre notoritet i forhold til fristbestemmelsen i § 9‑2 annet ledd bokstav a om når en betalingsfrist skal anses for å være avbrutt. Manglende informasjon om innbetalingsdato kan medføre at renter beregnes på krav som er rettidig betalt.

Annet ledd gir departementet forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om betalingsordningen for skatte- og avgiftskrav, herunder om et krav etter første ledd kan betales kontant, og om det skal betales til andre enn innkrevingsmyndigheten for kravet. Ifølge forskriften § 9‑1‑2 er det bestemt at enkelte skatte- og avgiftskrav kan betales kontant. Dette gjelder skatte- og avgiftskrav som oppstår ved innførsel og som ikke belastes tollkreditt eller dagsoppgjørsordningen. Betaling skal da skje til Tolletaten. Det åpnes for at betaling av krav etter dagsoppgjørsordningen også kan betales kontant til Tolletaten.

Ifølge bestemmelsens annet ledd, fremgår det dessuten at trygdeavgift fastsatt av Arbeids- og velferdsetaten i medhold av skatteforvaltningsloven, skal betales til det organ Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Ifølge forskriften § 9‑1‑3 skal statlige regnskapsførere som har mellomregnskapskonto med Finansdepartementet, ikke innbetale beregnet arbeidsgiveravgift til skattekontoret, men inntektsføre driftsbeløpet direkte i kasserapport.

Ifølge forskriften § 9‑1‑4 er det for oppgjør av arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet (statsforvaltningen), bestemt at de deler av statens forvaltningsvirksomhet (statsforvaltningen) som er unntatt fra å levere opplysninger om arbeidsgiveravgift, også er unntatt fra å betale arbeidsgiveravgift til skattekontoret. Det henvises til reglene i forskrift 27. november 2003 nr. 1398 om forenklet oppgjør for arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet. Se også Finansdepartementets rundskriv, Arbeidsgiveravgift for statlige virksomheter .

Bestemmelsen bygger i hovedsak på finansavtaleloven § 2‑2 og gjeldsbrevloven § 3, og angir i første ledd når en betaling anses for å være skjedd med frigjørende virkning. I annet ledd er det gitt nærmere regler for når en betalingsfrist anses for avbrutt, det vil si når en betaling er rettidig. Fristbestemmelsen i annet ledd gjelder alle skatte- og avgiftspliktige, og tilsvarer den såkalte forbrukerregelen i finansavtaleloven § 2‑2 annet ledd bokstav a.

Ettersom tidspunktet for fristavbrytende betaling etter annet ledd bokstav a alltid vil finne sted før eller på samme tidspunkt som for frigjørende betaling etter første ledd, vil første ledd normalt være av mindre interesse for forholdet mellom den enkelte skatte- eller avgiftspliktige og skattemyndighetene. Ifølge bestemmelsens tredje ledd gjelder finansavtaleloven § 2‑2 tredje og fjerde ledd tilsvarende.

I bestemmelsens første ledd første punktum angis hovedregelen for når en betaling har funnet sted med frigjørende virkning. Med frigjørende virkning menes i denne sammenheng at betaleren er fri for sin betalingsforpliktelse og mottakeren ikke lenger kan kreve oppfyllelse.

Ifølge første ledd første punktum anses en betaling for å ha funnet sted når det aktuelle beløpet er kommet fram til rett innkrevingsmyndighet.

Hvilken innkrevingsmyndighet som er rett mottaker for det enkelte skatte- og avgiftskrav fremgår ikke av bestemmelsen, men følger av lovens § 2‑1 med tilhørende forskrift.

I første ledd annet og tredje punktum reguleres tidspunktet for når en betaling anses for å ha kommet fram når betaling skjer via bank. Bestemmelsene er utformet i samsvar med finansavtaleloven § 2‑2 første ledd første og annet punktum, og omhandler de tilfeller hvor oppgjør foretas ved overføring av midler til Skatte­etatens konto. Ved overføring av midler til innkrevingsmyndighetens konto, anses betalingen for å ha funnet sted når det overførte beløpet er godskrevet innkrevingsmyndighetens bank. Ved overføring til konto innen samme bank, anses derimot betaling først for å være skjedd når beløpet er godskrevet mottakerens konto. Bestemmelsene innebærer at betaleren i begge tilfeller bærer risikoen for uforutsette hendelser eller feil innenfor egen bank. For så vidt gjelder petroleumsskatt følger det av § 9‑2 annet ledd bokstav c at betalingsfristen først avbrytes ved at beløpet er godskrevet innkrevingsmyndighetens konto.

Når innkrevingsmyndigheten har akseptert at den skatte- eller avgiftspliktige foretar kontant betaling, må det legges til grunn at frigjørende betaling vil ha funnet sted når pengene er stilt til rådighet, det vil si overlevert rett innkrevingsmyndighet.

Ved betaling med sjekk må det i utgangspunktet også legges til grunn at frigjørende betaling har funnet sted når sjekken er overlevert rett innkrevingsmyndighet. Dette gjelder likevel ikke i de situasjoner hvor det ikke er dekning for beløpet, eller sjekken av andre grunner ikke kan innløses.

Annet ledd bokstav a bestemmer at en betalingsfrist skal anses for å være avbrutt når betalerens oppdrag er mottatt av en bank. Bestemmelsen er i samsvar med forbrukerregelen i finansavtaleloven § 2‑2 annet ledd bokstav a, men skal ved betaling av skatte- og avgiftskrav også gjelde når betaleren ikke er forbruker.

Bestemmelsen regulerer tidspunktet for når en betaling virker fristavbrytende, det vil si når en betaling har vært rettidig, slik at det ikke kan gjøres gjeldende misligholdssanksjoner på grunn av forsinket betaling.

For å ha fristavbrytende virkning er det tilstrekkelig at betaler kan dokumentere at oppdraget er registrert for betaling i nettbanken før kl. 24.00, selv om bankens rutiner innebærer at det ikke foretas oppdatering og behandling av transaksjonen før på et senere tidspunkt.

Sendes betalingsoppdraget i posten, er det betaleren selv som må bære risikoen inntil oppdraget kommer fram og mottas i institusjonen eller hos dennes medhjelper, dersom det er avtalt at meldingen skal sendes direkte til medhjelper.

Ifølge bestemmelsen avbrytes betalingsfristen når et oppdrag er mottatt av en bank. Loven benytter ordet «bank» i stedet for «betalingstjenesteyter» som i finansavtaleloven § 2‑2 annet ledd bokstav a. Etter Skattedirektoratets syn må en legge til grunn at ordvalget ikke er ment å representere noen begrensing i forhold til tidligere praksis. Begrepet bank må derfor tolkes utvidende og likestilles med begrepet betalingstjenesteyter i finansavtaleloven § 2‑2 annet ledd bokstav a.

Begrepet betalingstjenesteyterer definert i finansavtaleloven § 1‑5 niende ledd; «Med betalingstjenesteyter menes i denne loven en tjenesteyter som tilbyr finansielle tjenester som er omfattet av kapittel 4» i loven.

For petroleumsskatt skal betalingen være godskrevet innkrevingsmyndighetenes konto, jf. § 9‑2 annet ledd bokstav c.

Ifølge bestemmelsens annet ledd bokstav b anses en fastsatt betalingsfrist for å være avbrutt når mottakeren mottar og aksepterer sjekk eller annet betalingsmiddel. Bestemmelsen tilsvarer finansavtaleloven § 2‑2 annet ledd bokstav b. Ifølge etablert praksis anses en betaling med sjekk for å være rettidig dersom sjekken er lagt i mottakers postkasse innen utløpet av betalingsfristen.

Henvisningen til finansavtaleloven § 2‑2 tredje ledd har betydning for når fristavbrudd etter annet ledd anses skjedd dersom betalingsoppdrag som er mottatt av banken ikke skal utføres med en gang. Bestemmelsen har f.eks. betydning ved bruk av «forfallsmappefunksjonen» i nettbanken eller betaling via reskontro. Fristavbruddet er i slike tilfeller ikke når oppdraget er mottatt av banken, men den avtalte betalingsdagen.

Henvisningen til finansavtaleloven § 2‑2 fjerde ledd innebærer videre at betalingsfristen etter annet ledd ikke anses avbrutt dersom betalingsoppdraget som er mottatt av banken ikke blir gjennomført, og dette skyldes betalerens eget forhold. Bestemmelsen er f.eks. aktuell når det ikke er dekning på betalerens konto, og banken derfor ikke gjennomfører betalingsoppdraget.