Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

Avregning vil si å la forskudd på skatt for et inntektsår gå til fradrag i fastsatt skatt av formue og inntekt for det samme inntektsåret.

Ved avregningen sammenholdes data fra for­skudds­ut­skri­vin­gen, skatt­yterens og arbeidsgiverens innbetalinger og skattefastsettingen. På grunnlag av disse tallstørrelsene, som foreligger før selve avregningen, fremkommer det beløpet som skatt­yteren skylder eller har til gode.

I § 7‑1 er det gitt regler om gjennomføringen av avregningen for personlige og upersonlige skatt­ytere. Avregningen inngår som en del av skatteoppgjøret med skatt­yter. Fram til og med skatteoppgjøret i 2010 (for inntektsåret 2009) ble det gjennomført to ordinære skatteoppgjør for personlige skatt­ytere – ett i juni og ett i oktober. Siden da har antall skatteoppgjør gradvis blitt utvidet, og i dag sendes skatteoppgjør ut puljevis etter hvert som de blir ferdigstilt.

Det følger av § 7‑1 første ledd at avregningen gjennomføres ved at for­skudds­trekk, utskrevet for­skudds­skatt og tilleggsforskudd går til fradrag i fastsatt skatt. Forskuddstrekk er forskudd som gjennomføres av arbeidsgivere og andre trekkpliktige ved utbetaling av lønn og andre trekkpliktige ytelser. Forskuddstrekket gjennomføres ved at trekket beregnes og holdes tilbake i oppgjøret med skatt­yteren, jf. § 5‑10 første ledd. Utskrevet for­skudds­skatt for personlige skatt­ytere skal betales for formue og inntekt som det ikke blir foretatt for­skudds­trekk i, jf. § 6‑1. Forskuddsskatten utskrives direkte til skatt­yter, som skal betale denne inn i fire terminer gjennom inntektsåret, jf. § 10‑20. For upersonlige skatt­ytere skal for­skudds­skatten betales i løpet av året etter inntektsåret, jf. § 6‑2. Forskuddsskatten for upersonlige skatt­ytere skal utskrives før utgangen av inntektsåret, og for­skudds­skatten skal betales i to terminer i året etter inntektsåret, jf. § 10‑20 tredje ledd. Det er presisert at dersom skatt­yter frivillig har innbetalt mer enn den utskrevne for­skudds­skatten som tilleggsforskudd innen fristen i § 4‑7, skal dette også gå til fradrag i den fastsatte skatten. Reglene om innbetaling av tilleggsforskudd er nærmere behandlet i § 4‑7. Tilleggsforskudd.

Avregning foretas av skattekontoret. I praksis er avregning av for­skudds­skatt og for­skudds­trekk i fastsatt skatt standardiserte masseavgjørelser som i stor grad skjer maskinelt.

Avregning skal foretas «når skattefastsettingen er gjennomført». Ferdigstilling av fastsettingsopplysninger, ordinær avregning og utsending av skatteoppgjøret til skatt­yterne er mengdeproduksjoner som har vært gjort til fastsatte tider det enkelte år.

Skattebetalingsforskriften § 7‑1‑2 har nærmere regler om gjennomføring av avregningen, herunder om hvilke beløp som skal gå til fradrag i fastsatt skatt. Det er dette som også benevnes godskriving av trekk ved skatt­yters skatteavregning. Forskuddstrekk som arbeidsgiver har gjennomført i lønn og lignende ytelser skal godskrives skatt­yter og gå til fradrag i fastsatt skatt. Det er for­skudds­trekk som det er på det rene at arbeidsgiver har foretatt som skal gå til fradrag i den fastsatte skatten. Det er ikke et absolutt vilkår at arbeidsgiver har innbetalt trekkbeløpet. Det er imidlertid et krav om at arbeidstakeren ikke har vært i en slik posisjon at han har hatt mulighet til å øve innflytelse over de forhold som førte til at arbeidsgiver ikke innbetalte trekkbeløpet. Også beløp som arbeidsgiver har betalt etter at det er gjort ansvar gjeldende etter § 16‑20 om ansvar for for­skudds­trekk og utleggstrekk, skal godskrives skatt­yter, selv om trekk i utgangspunktet ikke har vært foretatt ved lønnsutbetalingen. Slik godskriving skal ikke skje i større utstrekning enn det som er nødvendig for å dekke skatt­yters gjenstående uoppgjorte skatteforpliktelse for vedkommende inntektsår. Paragraf 7‑1‑2 gjelder både for personlige og upersonlige skatt­ytere (heretter benevnt skatt­yter), selv om det for upersonlige skatt­ytere bare er utskrevet for­skudds­skatt og eventuelt tilleggsforskudd som kommer til fradrag ved avregningen. Reglene om godskriving av trekk generelt, herunder om vilkår for å kunne bli nektet godskriving ved trekkforsømmelser, omtales nærmere nedenfor i § 7‑1‑2 – Gjennomføring av avregningen. Skattedirektoratet har gitt retningslinjer om spørsmål som kan oppstå i forbindelse med godskriving av for­skudds­trekk, se Retningslinje for godskriving av for­skudds­trekk .

Er det foretatt såkalt forhåndsfastsetting (tidligere forhåndsligning etter den nå opphevede ligningsloven § 4‑7 nr. 8) etter skatteforvaltningsforskriften § 8‑2‑4, gitt med hjemmel i skatteforvaltningsloven § 8‑14, jf. § 8‑2, skal det foretas forhåndsavregning forut for de ordinære skatteoppgjørene. Reglene om forhåndsavregning står i skattebetalingsforskriften § 7‑4‑1 og behandles nedenfor i § 7‑4‑1 – Forhåndsavregning. Med grunnlag i skattefastsettingen og avregningen skal skatt­yter få tilsendt skatteoppgjør, som blant annet vil vise resultatet av avregningen. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 7‑1‑4 tredje ledd. Bestemmelsen er kommentert nærmere i § 7‑1‑4 – Avregning og oppgjør.

Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder med de særlige begrensninger som er gitt i loven, jf. § 3‑1 første ledd. I § 3‑3 annet ledd er det for vedtak som treffes under avregningen gjort unntak for for­valt­nings­lovens regler om forhåndsvarsel og begrunnelse. Unntaket er begrunnet med at ordinær avregning typisk representerer masseforvaltningsavgjørelser hvor det ikke er praktisk mulig å følge forvaltningslovens krav til forhåndsvarsel og begrunnelse. Det er imidlertid ikke gjort unntak fra forvaltningsloven kap. VI om klage. Det innebærer at avregningen er å anse som et enkeltvedtak som kan påklages etter klagereglene i forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om klagefrist, klagens form og innhold osv. gjelder derfor fullt ut ved klage på avregningen. Innvendinger mot det underliggende fastsettingsvedtaket kan imidlertid bare fremmes etter reglene i skatteforvaltningsloven kap. 13.

Klage på avregningen vil først og fremst være aktuelt i forbindelse med spørsmål om godskriving av for­skudds­trekk. En beslutning om å nekte godskriving av for­skudds­trekk er et enkeltvedtak som krever særlige vurderinger av saksbehandler. Hensynet til masseforvaltningen gjør seg ikke gjeldende ved denne type avgjørelser. Det er derfor viktig at slike saker gis en grundig og god saksbehandling. Siden beslutning i spørsmål om godskriving kan ha stor betydning for skatt­yters rettigheter og plikter, og vedtaket i en del tilfeller kan være delvis basert på skjønnsmessige vurderinger, har skatt­yter en særlig interesse i å bli informert i forkant av avgjørelsen. Det er ved saksbehandlingen av særlig betydning for skatt­yter at det blir gitt en fyllestgjørende begrunnelse for et vedtak om å nekte godskriving. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og krav til forsvarlig saksbehandling tilsier således også at det i alminnelighet skal varsles i saker om godskrivingsnekt og at denne typen vedtak bør begrunnes. En beslutning om godskrivingsnekt er ikke en omgjøring av godskrivningen ved den opprinnelige avregningen, og en nekting er ikke avhengig av at vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt. Se mer om dette i § 3‑1 første ledd – Forholdet til forvaltningsloven om omgjøring.

Klager på avregningen rettes til skattekontoret.

Forholdet til forvaltningslovens saksbehandlingsregler, herunder klageregler, er nærmere omtalt i § 3‑1 første ledd – Forholdet til forvaltningsloven.

Bestemmelsen regulerer situasjonen når fastsatt skatt utgjør et større beløp enn de forskuddsbeløp som skal godskrives skatt­yter. Restskatten vil da fremkomme som et direkte resultat av avregningen.

Skattytere som får restskatt, vil sammen med skatteoppgjøret få tilsendt faktura for restskatt i utfylt stand. Restskatten betales via bank, herunder nettbank. Skattebetalingsloven har nærmere regler om betaling i kap. 9. Det vises til § 9‑1. Betalingsmåte for beskrivelse av § 9‑1 om betalingsmåte og til skattebetalingsforskriften §§ 9‑1‑1 flg.

Det følger av skattebetalingsloven § 10‑4, jf. skattebetalingsforskriften § 10‑4‑1 at restskatt under kr 100 ikke skal betales. Bestemmelsene er kommentert nærmere i Generelt om beløpsgrenser og Beløpsgrense for betaling og tilbakebetaling av skatte- og avgiftskrav.

Forfallsbestemmelsene for restskatt er plassert sammen med de øvrige forfallsbestemmelsene for skatte- og avgiftskrav i skattebetalingsloven kap. 10, jf. § 10‑21. Bestemmelsen er omtalt i § 10‑21. Restskatt.

Reglene om rentetillegg på restskatt fremgår av loven § 11‑5 første ledd, jf. skattebetalingsforskriften § 7‑4‑5. Nærmere regulering av rentetillegget fremgår dessuten av skattebetalingsforskriften § 11‑5‑4 og § 11‑5‑5. Forskriften § 11‑5‑6 har nærmere regler om beregningsgrunnlaget. Det vises til nærmere omtale av dette i § 11‑5. Rentetillegg og rentegodtgjørelse ved skatteavregningen.

Tredje ledd regulerer situasjonen når fastsatt skatt utgjør et mindre beløp enn de forskuddsbeløp som skal godskrives skatt­yter.

Dersom for­skudds­trekk eller utskrevet for­skudds­skatt ved avregningen viser seg å være større enn fastsatt skatt, blir den overskytende del av forskuddstrekket og utskrevet for­skudds­skatt å frafalle. Er den del av for­skudds­skatten som blir å frafalle helt eller delvis betalt, skal beløpet betales tilbake som tilgodebeløp til den skattepliktige. Tilsvarende gjelder når det for­skudds­trekk som skal godskrives den skattepliktige er større enn den fastsatte skatten.

Er skatt­yter godskrevet flere slags forskudd, blir overskytende forskudd å frafalle i rekkefølgen: tilleggsforskudd, utskrevet for­skudds­skatt og for­skudds­trekk, jf. skattebetalingsforskriften § 7‑1‑4 annet ledd. Bestemmelsen er omtalt i § 7‑1‑4 – Avregning og oppgjør.

Opplysninger om skatt­yteres norske kontonummer skal bankene ukrevet gi skattemyndighetene, jf. skatteforvaltningsloven § 7‑3. Fra disse opplysningene plukkes, iht. gitte kriterier, forslag til bankkonto for utbetaling av tilgodebeløp. Dersom skatt­yteren ønsker at utbetalingen skal skje til et annet konto­nummer enn det skattemeldingen angir som utbetalingskonto, kan skatt­yteren endre kontonummeret for utbetalingen på skatte­etatens hjemmesider . Dersom skatt­yteren ikke får endret kontonummeret via løsningen, skal skattekontoret endre kontonummer på skriftlig anmodning fra skatt­yter. Skattyter må være kontohaver eller ha disposisjonsrett over kontoen, og dette må kunne verifiseres ved oppslag i grunnlagsdatabasen eller ved at skatt­yter forelegger skattekontoret dokumentasjon på dette. Det kreves også betryggende legitimasjonskontroll av skatt­yter. Legitimasjonskontrollen gjennomføres enten ved personlig fremmøte på skattekontoret og kontroll av original legitimasjon, eller ved fremleggelse av bevitnet kopi av skriftlig legitimasjon. Når det ikke foretas overføring til bankkonto, kan utbetaling av tilgodebeløp til skatt­yterne skje ved utbetalingskort. Ved bruk av utbetalingskort kan utbetalingen ta lenger tid. I tillegg kan skatt­yter risikere gebyr av banken ved hevingen av utbetalingskortet, og bankene kan ha egne regler for hvordan beløpet utbetales.

Det er som hovedregel skatt­yteren som skal ha tilgodebeløpet utbetalt. Når det for ektefeller fastsettes skatt under ett, men ektefellene får særskilt avregning og skatteoppgjør, skal eventuelt gjenværende tilgodebeløp sendes særskilt til hver av dem. Avregning av ektefeller er nærmere regulert i skattebetalingsforskriften § 7‑1‑3 annet ledd. Bestemmelsen er kommentert i § 7‑1‑3 – Tilordning til riktig person.

Hvis skatt­yter er død og arvingene, i medhold av lov om arv og dødsboskifte (arveloven) § 116 første ledd, har erklært overfor tingretten at de overtar ansvaret for avdødes forpliktelser, vil tingretten gi attest om at boet skiftes privat. Dersom den eller de, som på vegne av arvingene, er bemyndiget til å forføye over boet ønsker å heve beløpet, må skifteattest og legitimasjon fremlegges. Det samme gjelder for gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo. Når boet er tatt under tingrettens behandling, er det tingretten som er legitimert til å motta tilgodebeløpet.

Det følger av skattebetalingsloven § 10‑4, jf. skattebetalingsforskriften § 10‑4‑1 at tilgodebeløp under kr 100 ikke tilbakebetales. Bestemmelsene er kommentert nærmere i Generelt om beløpsgrenser og Beløpsgrense for betaling og tilbakebetaling av skatte- og avgiftskrav.

Det gjelder et generelt forbud mot overdragelse eller frivillig pantsettelse av krav på tilbakebetaling av skatt, se skattebetalingsloven § 10‑1 annet ledd, og kommentarene til bestemmelsen i § 10‑1 første ledd – Utsatt iverksetting.

Adgangen til å foreta motregning av restanser ved skatteoppgjøret følger av motregningsreglene i skattebetalingsloven kap. 13, jf. § 7‑4 annet ledd og skattebetalingsforskriften § 7‑4‑4. Motregningsbestemmelsene er kommentert i kap. 13. Er tilgodebeløpet helt eller delvis benyttet til restansedekning eller til dekning av andre krav, sender skattekontoret en oversikt til skatt­yter som viser hvordan tilgodebeløpet er disponert.

Det beløp skatt­yteren får tilbakebetalt, skal også omfatte rentegodtgjørelse etter kap. 11 i skattebetalingsloven, se § 11‑5 annet ledd, jf. forskriften § 7‑4‑5. Rentegodtgjørelse ved skatteavregningen for personlige og upersonlige skatt­ytere er regulert i skattebetalingsforskriften § 11‑5‑1 og § 11‑5‑2. Forskriften § 11‑5‑6 har nærmere regler om beregningsgrunnlaget. Det vises til nærmere omtale av dette i § 11‑5. Rentetillegg og rentegodtgjørelse ved skatteavregningen.

Paragraf 7-1 fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi regler om at også andre forskuddsbeløp og tilskudd fra Enova til energieffektiviseringstiltak på egen bolig skal inngå i avregningen. Bestemmelsen er nødvendig for bl.a. å kunne regulere avregningen i tilfeller der det for ektefeller fastsettes skatt under ett, og der skatt av barns inntekt og formue fastsettes på foreldrene.

Bestemmelsen hjemler også at skatt­yter med ledende stilling/funksjon hos arbeidsgiver, kan nektes godskriving av for­skudds­trekk som ikke er innbetalt, selv om det er foretatt for­skudds­trekk ved lønnsutbetalingen. Se skattebetalingsforskriften § 7‑1‑2 bokstav a tredje punktum. Begrunnelsen for ordningen er at arbeidstakere som deltar i ledelsen av bedriften ved lønnsutbetalingen normalt vil være kjent med de driftsmessige omstendighetene i bedriften, samt ha ansvar for og kontroll med at trekket blir innbetalt.

Departementets myndighet etter § 7‑1 fjerde ledd er fra 13. mai 2013 delegert til Skattedirektoratet ved delegasjonsvedtak i forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) § 7.

Nærmere regler om avregningen er gitt i skattebetalingsforskriften kap. 7.

Bestemmelsen bygger på prinsippet om at endringer i fastsatt skatt som foretas på fastsettingssiden skal følges opp på innkrevingssiden i form av ny avregning. Etter ordlyden er ny avregning kun aktuelt etter endring av fastsatt skatt. Det har imidlertid alltid vært forutsatt at ny avregning også skal foretas dersom det gjøres endringer i de forskuddsdata som lå inne ved den ordinære avregningen. Dette er nå regulert i skattebetalingsforskriften § 7‑2‑1, se § 7‑2 annet ledd – Forskriftshjemmel.

Første ledd bestemmer at det skal foretas ny avregning når fastsatt skatt blir endret etter skatteforvaltningsloven § 9‑4, kapittel 12 eller kapittel 13. Endringer i den fastsatte skatten medfører at det må foretas ny avregning og et nytt skatteoppgjør.

Nedsettelse etter skattebetalingsloven §§ 15‑1 og 15-2 medfører imidlertid ikke at det skal foretas ny avregning, heller ikke om det skjer som konsekvens av regelen i skatteforvaltningsloven § 9‑9.

Ny avregning skal foretas i alle de tilfellene fastsettingen blir endret, uten hensyn til hvor lang tid som er gått etter inntektsåret. Ny avregning skal foretas som om det tidligere ikke hadde vært foretatt noen avregning, dvs. at den tidligere avregningen blir annullert.

Nedenfor beskrives noen typiske avregningssituasjoner:

Hvis den fastsatte skatten blir satt ned og den ordinære avregningen har vist restskatt, vil restskatten bli redusert ved den nye avregningen, eventuelt falle helt bort. Hvis det restskattebeløpet som faller bort ved den nye avregningen er betalt, må beløpet tilbakebetales til den skattepliktige. Det samme gjelder frafalt rentetillegg som måtte være betalt.

Hvis den nye avregningen i eksempelet foran viser overskytende forskudd, skal den overskytende del av forskuddet frafalles, evt. betales tilbake.

Hvis den fastsatte skatten blir satt ned og den ordinære avregningen har vist overskytende forskudd, vil det overskytende forskuddet alltid bli større ved den nye avregningen enn ved den ordinære. Denne differansen må frafalles, evt. betales tilbake.

Har den skattepliktige restanser på skatt eller avgift, skal tilgodebeløp i nødvendig utstrekning benyttes til dekning av disse forpliktelsene etter reglene om motregning i kap. 13 i loven.

Hvis den fastsatte skatten blir forhøyet og den ordinære avregningen viste restskatt, vil restskatten bli større ved den nye avregningen enn ved den ordinære avregningen.

Etter endring av fastsettingen og ny avregning skal det foretas ny beregning av renter ved skatteavregningen etter § 11‑5 og forskriften § 11‑5‑1 flg. Ved tilbakebetaling av skatt etter endring og ny avregning, vil skattepliktige dessuten ha krav på ytterligere rentegodtgjørelse av tilbakebetalt beløp etter § 11‑4 om rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling etter vedtak om endring mv. og skattebetalingsforskriften § 11‑4‑1 flg. Det vises til kommentarene til bestemmelsene i § 11‑4. Rentegodtgjørelse ved utbetaling etter vedtak om endring mv. og egenretting og § 11‑5. Rentetillegg og rentegodtgjørelse ved skatteavregningen. Når skatten blir forhøyet og avregningen gir restskatt, eventuelt forhøyet restskatt, vil det i tillegg til renter etter § 11‑5 med forskrift også bli foretatt beregning av rente etter loven § 11‑2, jf. forskriften § 11‑2‑1 flg., se nærmere om dette i kommentarene til § 11‑2 i § 11‑2. Renter ved vedtak om endring, egenretting, arveavgift betalt etter forfall mv..

Når fastsatt skatt blir forhøyet og den ordinære avregningen har vist overskytende forskudd, vil dette overskuddet bli redusert, eventuelt falle helt bort. Hvis overskytende forskudd ved den ordinære avregningen var utbetalt helt eller delvis med tillegg av rentegodtgjørelse, må det som er utbetalt for mye kreves inn igjen som tilbakesøkingskrav i medhold av loven § 1‑3.

Er tilgodebeløp etter ordinær avregning helt eller delvis benyttet til dekning av skatte- og avgiftsforpliktelser ved motregning, må motregningen annulleres og beløpene tilbakeføres, eventuelt kreves tilbake.

Reglene om forfall ved ny avregning er regulert i § 10‑53. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for tilbakesøkingskrav etter § 1‑3. Det vises til § 10‑53. Skatte- og avgiftskrav ved vedtak om endring mv. og egenretting for nærmere beskrivelse av disse reglene.

Ved ny avregning skal skatt­yteren alltid ha nytt skatteoppgjør.

Annet ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi regler om at ny avregning også skal foretas i andre tilfeller enn nevnt i første ledd. Departementets myndighet etter bestemmelsen er fra 13. mai 2013 delegert til Skattedirektoratet ved delegasjonsvedtak i forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) § 7.

Det er klart angitt i § 7‑2 første ledd at ny avregning skal gjennomføres i de tilfeller det skjer en endring av fastsettingen.

Forskriftsbestemmelsen i § 7‑2‑1 er gitt for å presisere at ny avregning også skal foretas dersom det oppstår endringer i de forskuddsdata som lå inne ved den ordinære avregningen. Når ordinær avregning korrigeres ved at det eksempelvis føres opp tilleggsforskudd som av en eller annen grunn ikke er kommet med, vil det bli foretatt en ny avregning.

Skattebetalingsforskriften § 7‑2‑2 ble tilføyd ved forskriftsendring av 6. februar 2023. Bestemmelsen ble gitt som følge av behov for å gi utfyllende regler om effektuering og forfall for skattekrav som det tidligere er innvilget utsettelse for etter skatteloven § 10‑70 syvende ledd. Behovet knytter seg til tilfeller hvor vilkårene for betalingsutsettelse ikke lenger er til stede, og hvor det samtidig ikke foretas en endring av skattefastsettingen etter bestemmelsene i skatteforvaltningsloven.

Skatteloven § 10‑70 omhandler skatteplikt for gevinst på aksjer og andeler mv. ved utflytting. Etter bestemmelsens syvende ledd kan den skattepliktige gis utsettelse med innbetaling av fastsatt skatt, dersom det stilles betryggende sikkerhet for skatteforpliktelsen. Ved flytting til annen EØS-stat vil utsettelse gis uten sikkerhet når Norge har bistandsavtaler om utlevering av opplysninger og innfordring med staten.

Dersom den skattepliktige får innvilget en utsettelse etter skatteloven § 10‑70 syvende ledd, gjennomføres betalingsutsettelsen ved at den fastsatte skatt ikke medtas ved avregningen for inntektsåret. Når vilkårene for utsettelsen er bortfalt blir det som hovedregel foretatt en ny avregning som følge av endringsreglene i skatteforvaltningsloven. Imidlertid er det særlig i to situasjoner det likevel ikke skjer en endring av fastsettingen etter skatteforvaltningslovens regler. For det første når den skattepliktige realiserer aksjene til samme eller høyere verdi enn det som ble lagt til grunn i skattefastsettingen i utflyttingsåret. For det andre når den skattepliktige ikke sender inn påkrevd dokumentasjon innen den årlige fristen 30. april, jf. skattelovforskriften § 10‑70‑1 annet ledd. Etter § 7‑2‑2 første punktum skal skattekontoret foreta en ny avregning når vilkårene for utsettelsen ikke lengre er oppfylt, og fastsettingen ikke endres etter skatteforvaltningslovens regler. Ved den nye avregningen skal skattekravet inntas i beregningen for det aktuelle året. Bestemmelsen gir dermed det samme resultatet som om det var foretatt en endring etter skatteforvaltningslovens regler, jf. § 7‑2 første ledd.

Forskriftsbestemmelsen i § 7‑2‑2 annet punktum angir videre at skattebetalingsloven § 10‑53 annet ledd gjelder tilsvarende ved den nye avregningen. Det innebærer at økningen og renter etter § 11‑2 skal betales senest tre uker etter at melding om ny avregning er sendt den skattepliktige. Forfallstidspunktet vil dermed bli sammenfallende med forfallstidspunktet der det skjer en økning av restskatten som følge av endringen etter skatteforvaltningslovens regler. Det vises til § 10‑53. Skatte- og avgiftskrav ved vedtak om endring mv. og egenretting for nærmere beskrivelse av reglene om forfall.

Etter skattebetalingsloven § 10‑4 kan departementet i forskrift gi regler om at skatte- og avgiftskrav som er lavere enn en nærmere fastsatt beløpsgrense ikke skal betales eller tilbakebetales. Slike beløpsgrenser er gitt i skattebetalingsforskriften § 10‑4‑1 om beløpsgrense for betaling og tilbakebetaling av skatte- og avgiftskrav og i § 10‑4‑2 om beløpsgrense for renter og rentegodtgjørelse. Skattebetalingsloven § 7‑3 første ledd åpner for at tilgodebeløp som er lavere enn beløpsgrensen likevel kan godskrives den skattepliktige ved avregningen for det løpende inntektsår. Annet ledd regulerer i hvilke tilfeller skatt­yter kan få tilbakebetalt forskuddstrekket når han ikke blir tatt opp til skattelegging for det inntektsåret trekket gjelder.

Bestemmelsen gir hjemmel for at tilgodebeløp, som er lavere enn en nærmere angitt beløpsgrense etter skattebetalingsloven § 10‑4, kan godskrives den skattepliktige ved den senere avregningen for det løpende inntektsår i stedet for å komme til utbetaling etter den aktuelle avregningen.

Begrunnelsen for regelen er at det er lite rasjonelt å utbetale bagatellmessige beløp.

Det er p.t. ikke fastsatt regler for at visse mindre beløp skal bli stående i reskontro til eventuell godskriving av skatt­yter ved avregningen for det løpende inntektsår i medhold av § 7‑3 første ledd. I forskrift til loven § 10‑4 er det imidlertid gitt bestemmelser om beløpsgrenser, for så vel krav om utbetaling, som for krav om tilbakebetaling av små beløp. Således fremgår det i forskriften § 10‑4‑1 at beløp under kr 100 ikke blir utbetalt, og ikke blir krevet inn. Slike småkrav bortfaller derved, og vil da heller ikke bli godskrevet for senere bruk. Det er videre i forskriften §§ 10‑4‑2 og 10‑4‑3 også gitt minstegrenser for forsinkelsesrenter, renter som ikke er krevet sammen med hovedstol, samt for små restbeløp.

Når det gjelder reglene om minstegrenser for utbetaling av tilgodebeløp er disse nærmere omtalt i § 10‑4. Forskrifter.

Annet ledd regulerer i hvilke tilfeller skatt­yter kan få tilbakebetalt forskuddstrekket når han ikke blir tatt opp til skattlegging for det inntektsåret trekket gjelder. Bestemmelsen gjelder bare for­skudds­trekk. Skattyteren har ikke et ubetinget krav på å få utbetalt innestående for­skudds­trekk, selv om han ikke blir tatt opp til skattlegging for det inntektsår trekket gjelder. Skattyteren kan bare kreve tilbakebetaling i følgende to tilfeller:

Bokstav a – når skattemyndighetene anser skatt­yter for ikke å være skattepliktig her i landet for vedkommende inntektsår. Etter bestemmelsen kan skatt­yter få tilbakebetalt innestående for­skudds­trekk dersom han får en skriftlig erklæring fra skattekontoret om at han ikke er ansett skattepliktig her i landet for det aktuelle inntektsåret. Se også § 7‑1 første ledd annet punktum og kommentarene i § 7‑1 første ledd – Gjennomføring av avregningen om skattested.

Bokstav b – når skatt ikke er fastsatt for skatt­yter fordi inntekten ikke har nådd opp i skattepliktig størrelse. Selv om skatt­yteren er skattepliktig, kan avregningen vise et overskytende forskudd som svarer til innestående for­skudds­trekk. Det har i så fall ikke blitt fastsatt skatt for skatt­yteren fordi inntekten ikke har nådd opp i skattepliktig størrelse. Bestemmelsen må også omfatte tilfeller hvor skatt­yters inntekt er over de lovbestemte grenser for skatteplikt, men hvor skattekontoret likevel velger å ikke ta opp saken som følge av at inntekten ikke overstiger nærmere bestemte interne beløpsgrenser. Tilbakebetaling vil skje etter avregningen, eventuelt med fradrag av skyldige restanser etter reglene om motregning i skattebetalingsloven kap. 13.

I de tilfeller der det ikke blir fastsatt skatt for skatt­yter og skatt­yter ikke blir gjenstand for avregning, vil han normalt heller ikke motta noe skatteoppgjør. Skattyter må da selv kreve å få det innestående forskuddstrekket utbetalt, og selv godtgjøre at ett av de to vilkårene for å få forskuddstrekket utbetalt er til stede.

Det kan være flere grunner til at det ikke blir fastsatt skatt for en skatt­yter, selv om arbeidsgiver har innbetalt for­skudds­trekk for vedkommende. En årsak kan være at skatt­yter mangler tilstrekkelig identifikasjon. Utenlandske arbeidstakere må ha D-nummer for å få skattekort og bli tatt opp til avregning. Dersom skatt­yter ikke får tildelt D-nummer vil det kunne ha som konsekvens at det heller ikke blir fastsatt skatt for vedkommende. Arbeidsgiver kan likevel ha betalt inn for­skudds­trekk, og skatt­yter vil da kunne bli stående med et for­skudds­trekk til mulig kreditering. Innestående trekk skal som nevnt kun tilbakebetales dersom skatt­yter kan godtgjøre at et av vilkårene for tilbakebetaling i bokstav a–b er til stede.

Dersom skatt­yter mangler tilstrekkelig identifikasjon, men det er på det rene at det ikke foreligger skatteplikt, skal forskuddstrekket likevel tilbakebetales, jf. bokstav a. Det kan imidlertid være utfordrende for skattekontoret å vurdere om det foreligger skatteplikt dersom skatt­yter ikke er tilstrekkelig identifisert. Spørsmålet om overføring av trekket til annet land vi har trekkavtale med, må også avklares. Se § 8‑5. Overføring av skatt og trygdeavgift til fremmed stat.

Bestemmelsen gir uttrykk for det prinsipp at den utskrevne for­skudds­skatten er en selvstendig skatteforpliktelse. Den kan bli redusert ved avregningen, men den del av den utskrevne for­skudds­skatten som ikke er frafalt ved avregningen, og som på avregningstidspunktet ennå ikke er betalt, skal derfor fortsatt innkreves som restanse på utskrevet for­skudds­skatt.

Første ledd første punktum slår fast at de forutgående bestemmelsene i kap. 7 om avregning ikke berører plikten til å svare renter av utskrevet for­skudds­skatt som ikke frafalles ved avregningen etter § 7‑1 tredje ledd. En skatt­yter som ikke har betalt for­skudds­skatten fullt ut, og som ved avregningen får en restskatt, må derfor betale den gjenstående del av for­skudds­skatten, og forsinkelsesrenter av denne, ved siden av restskatten. Første ledd annet punktum slår fast at rettslige forføyninger til inndriving av for­skudds­skatt beholder sin virkning også etter at skattefastsetting og avregning er foretatt. Skattefastsetting og avregning får derfor som regel ingen innflytelse på den fortsatte innkrevingen av restanse på for­skudds­skatt som ikke er frafalt ved avregningen.

Annet ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i kap. 7.

Departementets myndighet etter § 7‑4 annet ledd er fra 13. mai 2013 delegert til Skattedirektoratet ved delegasjonsvedtak i forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) § 7.

Nærmere regler om avregningen er gitt i skattebetalingsforskriften kap. 7.