Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

Skattebetalingsloven kap. 2 er endret flere ganger de siste årene som følge av overføring av oppgaver til Skatte­etaten. Fra 1. november 2020 er de oppgaver etter loven som tidligere var tillagt kommunale skatteoppkrevere overført til skattekontoret. For beskrivelse av regelverket som gjaldt fram til nevnte dato, vises det til tidligere utgaver av Skattebetalingshåndboken.

Begrepet skattekontor som felles betegnelse på Skatte­etatens kontorer under Skattedirektoratet er et resultat av reorganiseringen av skatte­etaten (ROS) som ble iverksatt 1. januar 2008 (se Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) pkt. 3.5.2). En av grunntankene bak ROS var at skattekontorene i utgangspunktet skal ha landsdekkende kompetanse innenfor skatte- og avgiftsområdet og at skattemyndighetene selv skulle foreta en hensiktsmessig fordeling av denne kompetansen. Prinsippet om landsdekkende myndighet var et bærende prinsipp for den nye organiseringen av Skatte­etaten som ble iverksatt 1. januar 2019.

Fra 1. november 2020 er skattekontoret innkrevingsmyndighet for alle krav som er nevnt i loven eller i forskrift gitt i medhold av loven, med unntak for krav som det etter andre ledd er bestemt skal innkreves av Tolletaten. Hvilke krav som loven gjelder for, fremgår av kapittel 1.

Statens innkrevingssentral (SI) ble fra 2015 en del av Skatte­etaten. Det fremgår av lov av 11. januar 2013 nr. 3 om Statens innkrevingssentral (SI-loven) § 1 første ledd første punktum at SI innkrever de krav den i lov eller av departementet er pålagt å innkreve. Departementets myndighet etter bestemmelsen er delegert videre til Skattedirektoratet i forskrift av 11. september 2015 nr. 1045 om delegering av myndighet etter lov om Statens innkrevingssentral. En nærmere oversikt over hvilke krav SI krever inn fremgår av forskrift av 1. juni 2013 nr. 565 til SI-loven (SI-forskriften) § 1.

Etter § 2‑1 første ledd annet punktum kan departementet bestemme at SI skal utøve myndighet som er lagt til skattekontoret i skattebetalingsloven. I slike tilfeller vil SI ha samme innkrevingsmyndighet som et skattekontor. Når SI innkrever skatte- og avgiftskrav, skal det skje etter reglene i skattebetalingsloven. Dette betyr at SI i disse sakene utleder særnamskompetansen fra skattebetalingsloven §§ 14‑3 og 14-4.

Når SI innkrever andre krav, vil de følge SI-loven og de særlige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven som gjelder for SI. Dette vil føre til enkelte forskjeller. SI har f.eks. en egen hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven § 2‑14 annet ledd til å gjennomføre tvangsdekning av enkle krav som SI selv har stiftet utleggspant i. Dette betyr at SI ikke trenger å sende inn en tvangsdekningsbegjæring til den ordinære namsmannen ved f.eks. realisering av utleggspant i innestående på en bankkonto. Denne hjemmelen kan de imidlertid ikke bruke når de innkrever skatte- og avgiftskrav. SI må i disse tilfellene bruke den ordinære namsmannen.

Toll, særavgifter og merverdiavgift som oppstår ved innførsel ble tidligere krevd inn av Tolletaten. Den 1. januar 2016 overtok Skatte­etaten ansvaret for innkrevingen av alle disse kravene. Fra samme tidspunkt overtok Skatte­etaten også ansvaret for fastsettingen av særavgifter for registrerte særavgiftspliktige. Ansvaret for fastsettingen av særavgifter for uregistrerte særavgiftspliktige og innførselsmerverdiavgift ble overført til Skatte­etaten 1. januar 2017.

Som følge av at Skatte­etaten overtok ansvaret for innkrevingen ble det også presisert i loven at oppgaven med innkrevingen av slike krav skal utføres av skattekontoret.

Innenlands særavgifter betales av registrerte særavgiftspliktige virksomheter. Registreringspliktig er bl.a. produsenter av særavgiftspliktige varer, jf. særavgiftsforskriften § 5‑1. Virksomheter som importerer særavgiftspliktige varer samt noen andre virksomheter, kan også registreres som særavgiftspliktig virksomhet etter søknad, jf. særavgiftsforskriften § 5‑2.

Tollavgift og andre avgifter som oppstår ved innførsel av varer kan betales over tollkreditt for virksomheter eller som dagsoppgjør for speditører.

Etter § 2‑1 annet ledd kan departementet i forskrift bestemme at Tolletaten skal innkreve nærmere bestemte krav. Slike bestemmelser er gitt i skattebetalingsforskriften § 2‑1.

I skattebetalingsforskriften § 2‑1 fremgår det at Tolletaten er innkrevingsmyndighet for omkostninger og gebyr fastsatt i medhold av tollavgiftsloven og vareførselsloven. Blir ikke disse kravene betalt til forfall, er det likevel skattekontoret som tvangsinnfordrer kravene. Når det gjelder overtredelsesgebyr etter tollavgiftsloven § 12‑2 og vareførselsloven § 12‑2 så er skattekontoret innkrevingsmyndighet og håndterer hele innkrevingsprosessen.

Ved lovendringen i 2020 ble tidligere § 2‑2 andre ledd første punktum – hjemmelen for departementets adgang til å gi regler om at skatte- og avgiftskrav skal betales til andre enn skattekontoret – flyttet til kapittel 9, da bestemmelsen om hvem som skal være betalingsmottaker hørte tematisk bedre hjemme sammen med bestemmelsene om betaling, jf. Prop. 1 LS (2019–2020) s. 20. Det følger nå av skattebetalingsforskriften 9‑1‑2 første ledd første punktum at betaling av tollavgift og andre avgifter som oppstår ved innførsel, og som ikke belastes tollkreditten eller dagsoppgjørsordningen, skal betales til Tolletaten. Dette gjelder typisk privatpersoner som fortoller varer på grensen. Tolletaten mottar i disse tilfellene pengene «på vegne av Skatte­etaten». Pengene som innkreves skal overføres til regnskapet i Skatte­etaten. Det følger av bestemmelsen annet punktum at betaling av dagsoppgjør kan skje til Tolletaten. Dette skjer kun unntaksvis. Det vanlige er at betaling skjer direkte til Skatte­etaten. Pengene som innkreves av Tolletaten må også i disse tilfellene overføres til Skatte­etatens regnskap.