Håndbok fra Skattedirektoratet
Skattebetalingshåndboken

Første ledd lovfester innfordringsmyndighetens partsstilling i innfordringssakene.

Annet ledd fastslår at når en sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring overføres til søksmåls former med avgjørelse av grunnlaget for kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 tredje ledd, skal partsstillingen utøves av det organ som har partsstillingen når det er tvist om grunnlaget for kravet. Bestemmelsen har praktisk betydning for de krav hvor innkreving og fastsettelse tilligger to ulike forvaltningsorganer.

Når det gjelder tredje ledd, anses departementets adgang til å instruere skattekontorene å følge av dets overordnede stilling. Første punktum er således formelt unødvendig, men ble videreført for klarhets skyld.

Fjerde ledd regulerer situasjonen når retten konkluderer med at skatte- og/eller avgiftskravet ikke fullt ut skal fastholdes. Forføyningen skal da stadfestes for det beløpet som vil fremgå av en ny fastsetting.

Når det gjelder søksmålsfrister kommer femte ledd ikke bare til anvendelse i saker om krav som er fastsatt etter skatteforvaltningsloven, men også for krav etter tollavgiftsloven.

Sjette ledd er mest praktisk for fastsettingssakene.

Bestemmelsens første punktum fastslår statens partsstilling som saksøker i innfordringssaker. Det følger av ordlyden at bestemmelsens virkeområde er begrenset til de tilfeller hvor staten er saksøker. For skatt og avgift som tilfaller staten alene, som merverdiavgift, arbeidsgiveravgift, arveavgift, særavgifter og tollavgift mv., har bestemmelsen ikke selvstendig betydning. For disse kravene er det bare annet punktum, hvor det bestemmes hvilken instans som utøver statens partsstilling, som er av betydning. Bestemmelsens første punktum er imidlertid sentral for alminnelig inntekts- og formuesskatt og trygdeavgift. Her dreier det seg om flere skattekreditorer, nemlig staten, kommunen, fylkeskommunen og folketrygden, og det kunne tenkes at de ulike skattekreditorene måtte opptre hver for seg i saker om innfordring av skatt. Bestemmelsen fastslår imidlertid at staten skal være part og opptre på vegne av alle skattekreditorene. Dommer, forlik og prosesshandlinger foretatt av kompetent myndighet er bindende for alle skattekreditorene.

Paragraf 17-1 første ledd annet punktum lovfester innkrevingsmyndighetens rolle som utøver av statens partsstilling. Det påligger innkrevingsmyndigheten, det vil si skattekontoret og Statens innkrevingssentral, å påse at staten angis som part ved iverksettelse av tvangsfullbyrdelsestiltak, motregning eller konkursforfølgning.

Hvilken myndighet som har partsutøvelseskompetansen følger av skattebetalingsloven kap. 2. Skattekontoret utøver partsstillingen i saker vedrørende krav som kreves inn etter skattebetalingsloven, jf. § 2‑1 første ledd.

Departementet kan bestemme at Statens innkrevingssentral (SI) skal utøve myndighet som er lagt til skattekontoret etter skattebetalingsloven. I slike tilfeller vil SI ha samme innkrevingsmyndighet som et skattekontor.

Det følger av § 2‑1 annet ledd at departementet i forskrift kan bestemme at Tolletaten skal innkreve nærmere bestemte krav etter første ledd. Se nærmere omtale under § 2‑1 annet ledd – Krav som innkreves av Tolletaten.

Partshandlingene som utøves på statens vegne på skattebetalingsområdet er i de fleste tilfeller av offensiv karakter. Aktuelle krav søkes dekket ved at det etableres utlegg for kravet i skyldnerens formuesgoder, og ved at eventuelt pant tvangsrealiseres.

Utlegg har to former, utleggspant og utleggstrekk.

Utlegg kan etableres på to måter. Enten ved at det begjæres utlegg overfor den alminnelige namsmann eller gjennom utøvelse av særnamsmyndighet.

Skattekontorene har i medhold av skattebetalingsloven adgang til å holde forretning for utleggspant eller nedlegge utleggstrekk selv, jf. henholdsvis § 14‑3 og § 14‑4. Dette omtales som at innkrevingsmyndigheten har særnamsmyndighet.

For at krav skal kunne tvangsfullbyrdes må det foreligge tvangsgrunnlag for kravet. Skatte- og avgiftskravene er etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑1 femte ledd «særlige tvangsgrunnlag». Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑2 første ledd bokstav e, jf. skattebetalingsloven § 14‑1, at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. For disse kravene følger tvangsgrunnlaget direkte av loven. Ordningen med særlige tvangsgrunnlag er basert på erfaring med at kravene det gjelder, relativt sjelden blir bestridt. Det ville i denne situasjonen ha vært lite hensiktsmessig for begge parter om skatte- og avgiftskreditoren skulle være henvist til å skaffe til veie dom for kravet. Rettslig prøving av kravene skjer derfor bare når den innkrevingen retter seg mot bestrider kravene. Adgangen til å fremsette innvendinger mot tvangsgrunnlaget er da i prinsippet meget vid. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑2 tredje ledd kan det mot et særlig tvangsgrunnlag eller et krav som er fastsatt i et særlig tvangsgrunnlag, fremsettes enhver innvending som kunne ha vært fremsatt under søksmål. Før det innledes tvangsfullbyrdelse på grunnlag av et særlig tvangsgrunnlag må skyldneren sendes skriftlig varsel med en frist på to uker om at tvangsfullbyrdelse vil bli iverksatt om kravet ikke innfris, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Det vises til Gjennomføringen av forretning for utleggspant for nærmere omtale av bestemmelsen.

Domstolsprøving i innkrevingssaker vil oftest komme i gang som følge av klage på tvangsinnfordringstiltak, f.eks. utleggspant eller utleggstrekk. Klage­adgangen for utleggspant og utleggstrekk er regulert i tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 og er kommentert i Klage på utleggspant for utleggspant og Klage over utleggstrekk for utleggstrekk.

Dersom en klage retter seg mot gyldigheten av en fastsetting etter skatteforvaltningsloven eller vedtak etter tollavgiftsloven § 12‑8 første ledd, gjelder spesielle regler, jf. skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd.

Dersom innkrevingsmyndigheten under innkrevingsarbeidet kommer til at skatte- og avgiftskrav ikke kan påregnes oppgjort ved ordinære innkrevingstiltak, vurderes det om konkurs skal begjæres.

Arrest er et tvangsinnfordringstiltak som benyttes for raskt å sikre krav i skyldners eiendeler der skyldners adferd gir grunn til å frykte at ordinær tvangsfullbyrdelse ikke kan gjennomføres, eller må skje i utlandet. Det er ikke et vilkår at innkrevingsmyndighetens krav har forfalt, men krav og sikringsgrunn må sannsynliggjøres. Arrest innebærer kun en midlertidig sikring av kravet og reguleres av tvisteloven kapittel 32 og 33. Skatte- og avgiftskravet får imidlertid tvangsgrunnlag først når fastsettingsmyndighetene fatter vedtak i saken.

Annet ledd regulerer tilfeller hvor en sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring overføres til søksmåls former med avgjørelse av grunnlaget for kravet etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 tredje ledd. I slike tilfeller skal partsstillingen utøves av det organ som har partsstillingen når det er tvist om grunnlaget for kravet.

Det er en forutsetning for tvangsinnfordring at kravet er gyldig. For krav med alminnelig tvangsgrunnlag er gyldigheten fastslått, f.eks. ved dom. Visse krav, blant annet skatte- og avgiftskrav, er «særlige tvangsgrunnlag for utlegg», jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑1 femte ledd, § 7‑2 bokstav e og skattebetalingsloven § 14‑1. Et hovedpoeng ved ordningen med særlige tvangsgrunnlag er at det ved tvangspågang sjelden fremsettes innvendinger mot kravets gyldighet. Dette er bakgrunnen for ordningen hvor skyldner ved klage til tingretten kan få prøvet rettmessigheten av kravet under tvangsfullbyrdelsen. Rettslig prøving av gyldigheten av skatte- og avgiftskrav begrenses på denne måten til tilfellene hvor det er av betydning.

Når klage under tvangsfullbyrdelse gjelder kravets gyldighet, avgjøres dette spørsmålet prejudisielt av retten. En prejudisiell avgjørelse får bare betydning i tvangssaken. Motstykket er judisielle avgjørelser som innebærer at spørsmålet er endelig avgjort når avgjørelsen er rettskraftig, dvs. når all rettsmiddelbruk er uttømt.

Tvangsfullbyrdelsesprosessen er forenklet og noe summarisk i forhold til reglene for ordinære tvistemål. I Ot.prp. nr. 74 (2005–2006) Om lov om endringer i tvisteloven (endringer i straffeprosessloven og andre lover) på s. 20 uttrykker Justisdepartementet det slik; «tvisten (vil) bli avgjort på grunnlag av en saksbehandling som på flere punkter er mindre regelbundet enn den som følger av tvistemålsloven.» Selv ved tvister om gyldigheten av krav som danner grunnlaget for tvangsfullbyrdelsen er det som utgangspunkt skriftlig saksbehandling. Bakgrunnen for denne ordningen er at lovgiver ønsker at tvangsinnfordring skal være enkelt. Den litt «summariske» prosessordningen i forhold til normal sivilprosess bygger på en velbegrunnet og historisk bekreftet forutsetning om at tvistene som oppstår under tvangsfullbyrdelse ofte ikke er problematiske. Dette gjelder også ofte innvendinger mot kravs gyldighet, noe som har sammenheng med at slike innvendinger ikke sjelden fremsettes av skyldneren uten at det er særlig hold i dem.

Når forutsetningen om at en mer summarisk saksbehandling, blant annet i form av skriftlighet, ikke slår til, kan tingretten beslutte at en slik prosedyre ikke skal følges. Dersom retten på grunn av de faktiske og rettslige spørsmål som tvisten reiser, finner det hensiktsmessig at den behandles på den mer betryggende måten som behandling i søksmåls former innebærer, kan retten beslutte at den bringes inn for retten gjennom søksmål. Overføring til behandling ved allmennprosess innebærer at tvisten blir å behandle etter de samme regler som for ordinære søksmål. Tvistegjenstanden fremmes da for retten ved stevning som bestemt i tvisteloven § 9‑2, behandles i hovedforhandling og forberedes etter reglene i tvisteloven kap. 9, pkt. II.

Overføring til behandling ved allmennprosess fører ikke i seg selv til endringer i tvistens gjenstand eller avgjørelsens rekkevidde. Når først de mer omfattende prosedyrene som gjelder for ordinære tvistemål skal nyttes i fullbyrdelsessaken, og kravets gyldighet i tillegg er tvistegjenstand, er det likevel nærliggende at kravets gyldighet avgjøres judisielt. Det vil si med de samme virkninger som om det var blitt anlagt et ordinært søksmål om kravets grunnlag. Denne muligheten gis hver av partene i tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 tredje ledd, og er bakgrunnen for regelen i skattebetalingsloven § 17‑1 annet ledd. Retten til å få en judisiell avgjørelse kan bare nektes dersom det følger av loven selv, dvs. at kravet av en eller annen årsak ikke kan bringes inn for norsk rett.

Når overføring til søksmåls former med judisiell avgjørelse av skatte- eller avgiftskravet finner sted, følger det av skattebetalingsloven § 17‑1 annet ledd første punktum at «de alminnelige reglene i skatteforvaltningsloven kapittel 15 for avgjørelser om fastsetting av skatt etter skatteforvaltningsloven» skal gjelde. Dette innebærer at utøvelsen av partsstillingen hva angår gyldigheten av fastsetting av skatt etter skatteforvaltningsloven overføres fra innkrevingsmyndigheten til fastsettelsesmyndigheten.

For de øvrige skatte- og avgiftskravene bestemmes det generelt i annet punktum at reglene om utøvelsen av partsstillingen i saker om kravets grunnlag skal gjelde tilsvarende. Annet punkt omfatter blant annet tollavgift som fastsettes av Tolletaten, men som innkreves av Skatte­etaten. Begge etater har altså et ansvar for kravene. I slike saker vil det kunne bli aktuelt at den faglige ivaretakelsen av saken legges til Tolletaten, uten at det skjer en formell overføring utad av hvem som skal utøve partsstillingen.

Skattedirektoratet har tidligere lagt til grunn at overføringen av partsutøvelsen bare gjelder prøvingen av kravets grunnlag og at denne prøvingen blir en egen sak adskilt fra tvangsfullbyrdelsessaken. I en avgjørelse av Bergen tingrett, TBERG-2015-74039, kom retten til motsatt resultat.

Sitat

Representasjonsforholdet i sktbl. § 17‑1 andre ledd første punktum er knyttet til den «tvist» som avgjøres ved allmennprosess. Tvisten er like meget om tvangsforretningen(e) skal opprettholdes, jf. tvfbl. § 6‑6 første ledd, som det underliggende skattekravet, jf. § 6‑6 tredje ledd. Ordlyden er klar. Utøvingen av partsstillingen er ikke begrenset til deler av tvisten. Henvisningen til ligningsloven § 11‑1 har bare den betydning at det derigjennom identifiseres hvem som er riktig utøver av partsstillingen.

Videre viste retten i sine premisser bl.a. til at reelle hensyn også taler for denne forståelsen. Retten mente at det ville være både ressurssløsende og fordyrende dersom to statlige organer skulle representere staten når tvangssaker overføres til allmennprosess. Dette uten at det ville oppnås noen økt rettssikkerhet for saksøkte i namssaken, eller at kvaliteten på prosessen ville øke. Skattedirektoratet er av den oppfatning at ordlyden ikke er så klar som det retten synes å mene. Det må også legges vekt på at dette er en underrettsdom når man ser på den rettskildemessige verdien. Likevel har vi kommet til at vi er enig i rettens resultat (slutning). Vi vil særlig fremheve rettens argumentasjon når det gjelder de reelle hensyn.

Søksmålet reises for den samme stedlige domstol som besluttet overføringen.

Mekling i forliksråd foretas ikke. Hovedforhandling kan berammes uten saksforberedelse. Det er dommeren som avgjør om saken er tilstrekkelig opplyst på forhånd slik at saksforberedelse kan unntas. Forutsetningen for at spørsmålet om overføringtil søksmåls former aktualiseres, er at det har blitt reist innvendinger mot tvangsfullbyrdelsen. Dersom innvendingen reises «før det er besluttet at fullbyrdelsen skal gjennomføres, avgjør tingretten fritt hvilken av partene som skal reise søksmålet.» jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 første ledd annet punktum. Søksmålsbyrden bør likevel pålegges den som påstår det atypiske eller mindre sannsynlige, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990–91) om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring s.141.

Reises innvendingen etter at det er besluttet at fullbyrdelsen skal gjennomføres, skal saksøkte i tvangsfullbyrdelsessaken pålegges å reise søksmålet, jf. § 6‑6 tredje punktum. Saksøkte i tvangsfullbyrdelsessaken vil dermed bli saksøker i saken om kravets grunnlag. Når tvangsfullbyrdelse skjer ved den alminnelige namsmann er skjæringstidspunktet eksempelvis dennes beslutning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7‑7, 10-3, 11-9, 12-5 og 13-7. Etter direktoratets oppfatning medfører dette at selv om skjæringstidspunktet på sikringsstadiet er passert, oppstår det et nytt skjæringstidspunkt på dekningsstadiet.

Når innkrevingsmyndigheten benytter sin særnamskompetanse taler mye for at fullbyrdelse anses besluttet helt fra først av, slik at plikten til å reise søksmål ved overføring til allmennprosess alltid pålegges saksøkte. Beslutning om gjennomføring av fullbyrdelse ved benyttelse av særnamskompetansen vil etter direktoratets oppfatning uansett foreligge ved varsel om utleggsforretning etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑10. Ofte vil spørsmålet om overføring til allmennprosess komme opp etter at utlegg er tatt ved benyttelse av særnamskompetansen, og utlegget er påklaget i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑26. I slike situasjoner anses det relativt klart at det er saksøkte som skal inngi stevning. Dersom det i saker hvor særnamskompetansen er benyttet, bare er reist innvendinger mot gyldigheten av skatte- eller avgiftskravet, anser direktoratet det som sikker rett at plikten til å inngi stevning pålegges saksøkte. Dette syn underbygges av tvangsfullbyrdelseslovens forarbeider referert ovenfor, hvor det uttales at et viktig moment er at søksmålsbyrden bør pålegges den av partene som påstår det atypiske eller mindre sannsynlige. I enkelte saker kan det være andre enn saksøkte som reiser innvendinger mot fullbyrdelsen. Det kan f.eks. være en tredjemann som påstår seg å være eier av det formuesgodet det søkes pant i. I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 første ledd siste punktum er reglene for hvem som skal pålegges å inngi søksmål de samme for tredjemenn som for saksøkte.

Tredje ledd omhandler departementets adgang til å gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling, samt adgang til å overta eller overføre partsstillingen i enkeltsak eller grupper av saker.

Departementets adgang til å instruere skattekontorene har vært antatt å følge av departementets overordnede stilling, uten noen formell lovhjemmel, jf. forarbeidene i Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s.199. Departementets instruksjonsmyndighet og adgangen til å overta utøvelsen av statens partsstilling i enkeltsak eller grupper av saker eller overføre partsutøvelsen til annet organ i skatte­etaten, er ved bestemmelsen nå uttrykkelig lovfestet for alle skatte- og avgiftskrav.

Departementets myndighet etter § 17‑1 tredje ledd er delegert til Skattedirektoratet ved skattebetalingsforskriften § 17‑1.

De nærmere reglene om hvordan utøvelsen av statens partsstilling på skatte­etatens område rent faktisk skal håndteres reguleres av «Instruks for utøvelsen av statens partsstilling på skatte- og avgiftsområdet» av 1. november 2020 (Rettssaksinstruksen), fastsatt av Skattedirektoratet. Instruksen gjelder for Skattedirektoratets og skattekontorenes håndtering av statens partsstilling i rettssaker vedrørende fastsettelse og innkreving av skatte- og avgiftskrav. Instruksen gjelder både saker hvor staten er saksøker og hvor den er saksøkt. Den gjelder imidlertid primært saker hvor staten er saksøkt, men bestemmelsene gis generell anvendelse så langt de passer. I saker hvor staten er saksøkt på skattebetalingsområdet, f.eks. søksmål om skatteavregningen, rentespørsmål og spørsmål om ansvar for andres skatt, vil instruksen ha stor vekt. I innfordringssaker hvor klagen til tingretten helt eller delvis er et angrep på et fastsettelsesvedtak, skal innkrevingsmyndigheten sørge for at den reelle vurderingen av de faglige spørsmål knyttet til fastsettelsen overlates til fastsettelsesmyndighetene. Fastsettelsesspørsmålet blir gjenstand for prejudisiell prøving. Selv om fastsettelsen ikke blir gjenstand for full gyldighetsprøving, såkalt judisiell avgjørelse, må selvfølgelig spørsmålet blir håndtert på en tilfredsstillende måte. Gjennomføringen av tvangsfullbyrdelsen beror på den prejudisielle avgjørelsen. Dersom fastsettelsesspørsmålet bringes inn til judisiell prøving etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6 tredje ledd, skal utøvelsen av partsstillingen vedrørende dette spørsmålet formelt overføres til fastsettelsesmyndigheten, se § 17‑1 annet ledd – Partsstillingen ved overføring av tvist til søksmåls former.

Spørsmålet om statens partsstilling var tema i kjennelse avsagt av Gulating lagmannsrett (16-062220ASK-GULA/AVD1) den 30. mai 2016. Saken gjaldt krav om avvisning på grunn av manglende partsevne hos staten v/Skatteoppkreveren i Austevoll. Person A var aksjonær, styreleder og daglig leder i et selskap som ble slått konkurs. Skatteoppkreverens krav om ubetalt skattetrekk ble ikke dekket ved konkursbehandlingen. A vedtok forelegg for unnlatt gjennomføring av for­skudds­trekk. Senere reiste staten v/Skatteoppkreveren i Austevoll søksmål mot A med krav om erstatning for unnlatt for­skudds­trekk. I tilsvaret gjorde A gjeldende at saken måtte avvises fordi søksmålet var fremmet av et organ som ikke kunne utøve statens partsstilling. Lagmannsretten måtte ta stilling til to spørsmål; det ene var hvorvidt Skattedirektoratet gjennom Rettssaksinstruksen har gitt Skatteoppkreveren myndighet til å utøve statens partsstilling i erstatningssaker knyttet til manglende betaling av skattetrekk. Det neste spørsmålet var hvorvidt Skattedirektoratet i medhold av skattebetalingsloven § 17‑1 er gitt kompetanse til å gi instruks med slikt innhold.

Lagmannsretten viste bl.a. til en uttalelse fra Skattedirektoratet av 13.desember 2013 og kom til at Rettssaksinstruksen måtte forstås dithen at skatteoppkreveren er gitt myndighet til å utøve statens partsstilling i erstatningssaker, dersom kravet er knyttet til unnlatt gjennomføring av trekkplikten.

Videre kom lagmannsretten til at erstatningskravet langt på vei likestilles med innkreving i skattebetalingslovens forstand. Dermed omfattet Skattedirektoratets instruksjonsmyndighet erstatningssaker knyttet til unnlatt gjennomføring av for­skudds­trekk, slik som i foreliggende sak.

Skatteoppkreveren i Austevoll kunne utøve statens partsstilling i erstatningssøksmålet som var anlagt mot A. Kjennelsen ble påanket av A, men Høyesterett kom til at anken skulle forkastes (HR-2016-1758-U).

Bestemmelsen regulerer situasjonen når retten konkluderer med at skatte- og/eller avgiftskravet ikke fullt ut skal fastholdes. Dette vil være hvor retten finner mangler ved selve fastsettingen av skatt eller avgift ved en prejudisiell avgjørelse. Judisielle avgjørelser vedrørende alminnelig inntekts- og formuesskatt og medlemsavgift til folketrygden følger reglene i skatteforvaltningsloven kapittel 15.

Skattebetalingsloven § 17‑1 fjerde ledd gjelder partielle mangler. Dersom grunnlaget for fastsettingen av skatt mangler helt, skal den tvangsforføyning som er foretatt oppheves i sin helhet. Tilsvarende gjelder for andre skatte- og avgiftskrav. Ved partielle mangler skal forføyningen stadfestes så langt det er fastsettelsesmessig dekning for det, dvs. «for det beløpet som vil fremgå av en ny fastsetting i samsvar med kjennelsen eller dommen.» Kjennelsen eller dommen er her ikke noe pålegg om ny fastsettelse. For alminnelig formues- og inntektsskatt er det skatteforvaltningsloven § 12‑1 tredje ledd som regulerer skattekontorets plikt til å ta opp spørsmål om endring.

I den grad det ved den prejudisielle prøvingen er usikkert hvilket skatte- og avgiftsbeløp som vil fremgå av nytt fastsettelsesvedtak, eller ville ha fremkommet, dersom nytt vedtak blir foretatt overensstemmende med rettens avgjørelse, må retten foreta en sannsynlighetsvurdering. Domstolen skal angi det riktige skatte- og avgiftsbeløpet, eller angi hvordan det riktig fastsettelsesvedtak skal utføres. Dersom retten finner det vanskelig å fastsette riktig skatte- og avgiftsbeløp, kan den i stedet angi hvordan fastsettelsen skal utføres. I slike tilfeller skal fastsettelsesmyndigheten så raskt som mulig treffe fastsettelsesvedtak i overenstemmelse med rettens anvisning, dersom ikke dommen eller kjennelsen ankes eller påkjæres.

Dersom retten judisielt kommer fram til at en skattefastsetting av formelle grunner ikke kan opprettholdes, for eksempel grunnet saksbehandlingsfeil i form av inhabilitet, at myndighetene har oversett faktiske opplysninger, eller at avgjørelsen lider av mangel på kontradiksjon, skal den i medhold av skatteforvaltningsloven § 15‑6 annet ledd henvises til ny behandling av vedkommende skattemyndighet.

Ved prejudisiell avgjørelse vil formelle mangler stenge for tvangsfullbyrdelse så langt manglene rekker. Prinsippet i forvaltningsloven § 41 kommer imidlertid til anvendelse. Dette innebærer at ikke en hvilken som helst feil ved fastsettingen fører til at fastsettelsesvedtaket må anses som ugyldig. Dersom det ikke er grunn til å regne med at feilen har hatt betydning for vedtakets innhold, kan feilen ikke medføre ugyldighet.

Bestemmelsen gjelder for det første for skattekrav hvor skatten stiftes ved vedtak om fastsetting. Skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd fastsetter en frist på seks måneder for en skattepliktiges adgang til å reise søksmål til prøving av enkeltvedtak om skattefastsetting. Fristen regnes fra melding om vedtak i endringssak ble sendt skatt­yteren. For skattepliktige med forhåndsutfylt skattemelding, er søksmålsfristen seks måneder etter at vedtak i endringssak ble sendt skatt­yteren.

Med virkning fra 1. januar 2011 ble det dessuten innført seks måneders søksmålsfrist på merverdiavgifts- og tollkrav. Tilsvarende bestemmelse ble ikke gitt i særavgiftsregelverket. Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd ble, på bakgrunn av de to nye bestemmelsene om søksmålsfrist, endret ved at det fulgte av tredje punktum at første og annet punktum gjelder tilsvarende for krav etter merverdiavgiftsloven og tolloven. Ved ikrafttredelsen av skatteforvaltningsloven 1. januar 2017 følger nå søksmålsfristen for enkeltvedtak om skattefastsetting direkte av skatteforvaltningsloven § 15‑4. For krav som fastsettes i medhold av tollavgiftsloven er det derimot fremdeles angitt i § 17‑1 femte ledd tredje punktum at bestemmelsens første og andre punktum gjelder tilsvarende for søksmålsfristen etter tollavgiftsloven § 12‑8 første ledd.

Seksmånedersfristen gjelder som utgangspunkt også for adgangen til å bringe en skattefastsetting- eller tollavgjørelse til prøving ved tingretten i sak om tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring eller motregning. Regelen vil også gjelde for arbeidsgiveravgift som er fastsatt av skattemyndighetene i medhold av folketrygdloven § 23‑2. Også skatt fastsatt i medhold av petroleumsskatteloven omfattes av regelen, jf. § 8 som gir bestemmelsene i den alminnelige skattelovgivning anvendelse, så lenge ikke annet følger av petroleumsskatteloven. Oversittelse av søksmålsfristen medfører at søksmål om gyldigheten av det aktuelle vedtaket avvises.

Dersom klagen til tingretten ikke bygger på påstand om at vedtaket som ligger til grunn for kravet er feil, gjelder ikke seksmånedersfristen.

Når det under tvangsfullbyrdelse treffes en forføyning fastsetter § 17‑1 femte ledd annet punktum en viktig særregel. En prøving av det underliggende kravet skal alltid kunne kreves inntil tre måneder etter den forføyning det klages over. At det foretas forføyning betyr som oftest at det gjennomføres forretning for utleggspant, jf. § 14‑3, eller at det besluttes utleggstrekk etter § 14‑4. Dersom skyldner ikke klager over utleggsforretningen, men istedenfor retter klagen mot en senere besluttet tvangsauksjon, vil tremånedersfristen likevel løpe fra utlegget. Dette fremgår av Rt. 1984 s. 184.

Som forføyning anses likevel ikke en utleggsforretning som ender med «intet til utlegg». En slik sak avsluttes ved at namsmannen gir begge parter utskrift av namsboken som viser utfallet og hva som er foretatt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7‑25. Det er ikke særlige regler for klageadgang i «intet til utlegg»-saker i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7. Det fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16 første ledd første punktum at namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen kan påklages av enhver som rammes, for så vidt fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Etter bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven vil det derfor ikke foreligge klageadgang når saken avsluttes med «intet til utlegg». Da det ikke foreligger en formell klageadgang etter tvangsfullbyrdelsesloven for skyldneren, er det vanskelig å hevde at skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd kommer til anvendelse i «intet til utlegg»-saker når bestemmelsen viser til «etter den forføyning som det klages over».

Ved lovendring av 22. juni 2018 ble det gjort endringer i bestemmelsen, ved at motregning ble angitt som en type «forføyning» som gir adgang til å prøve fastsetting etter skatteforvaltningsloven selv om seksmånedersfristen i skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd og skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd er utløpt. Adgangen til å kreve prøving av fastsettingen i inntil tre måneder etter en gjennomført motregning gjelder uavhengig av om klagefristen på en måned etter § 13‑5 annet punktum er overholdt.

Særregelen i annet punktum gir altså skyldner en adgang til å få en prøving av det underliggende kravet også etter at seksmånedersfristen for søksmål etter første punktum er utløpt. Forutsetningen er at slik prøving kreves innen en frist på tre måneder. Dette gjøres ved å inngi klage over tvangsforretningen og påstå denne helt eller delvis opphevet med den begrunnelse at den eller de underliggende avgjørelsen(e) som forføyningen er foretatt for er uriktig(e). Den prøving av kravet som gjøres vil være en prejudisiell prøving, med mindre saken blir overført til behandling ved allmennprosess etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6‑6.

Høyesteretts ankeutvalg har i en kjennelse, inntatt i Rt. 2009 s. 86, behandlet spørsmålet om det løper en ny frist ved hver tvangsforføyning til inndrivelse av et skattekrav, eller om tremånedersfristen begynner å løpe fra første tvangsforføyning. Høyesterett kom til at skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 tredje punktum måtte forstås slik at det løper en ny frist ved hver tvangsforføyning. Ved flere tvangsforretninger om samme krav, vil dermed adgangen til prøving stå åpen i tre måneder fra siste tvangsforføyning.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse referert i Rt. 2006 s. 549, presiseres det når tremånedersfristen begynner å løpe. Skattyter anførte at fristen måtte regnes fra tidspunktet hun fikk melding om utlegget. Kjæremålsutvalget ga imidlertid staten medhold i at fristen begynner å løpe fra den dagen forføyningen som er gjenstand for klagen, besluttes. Et tredje mulig starttidspunkt for fristløpet kunne ha vært tidspunktet for avsendelse av melding om tvangsforføyningen til skatt­yter. Kjæremålsutvalget nevner denne muligheten, men slår entydig fast at fristen begynner sitt løp fra tidspunktet beslutningen om forføyningen tas. Det vil si fra den dagen tvangsforretningen holdes. Kjæremålsutvalget understreker at skatt­yteren ikke hadde brakt inn nektelsen av å gi oppreisning for fristoversittelsen etter skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 femte punktum. Etter Skattedirektoratets oppfatning antyder Høyesteretts kjæremålsutvalg at slik oppreisning for fristoversittelse etter omstendighetene vil kunne bli innvilget i saker av denne typen.

Høyesteretts ankeutvalg har i kjennelse, inntatt i Rt. 2012 s. 1188, tatt stilling til spørsmålet om fristen etter § 17‑1 femte ledd annet punktum løper fra avholdelse av utleggsforretningen eller fra den etterfølgende fremsettelse av begjæring om tvangssalg. Ankeutvalget kom til at fristen løper fra avholdelse av utleggsforretningen. Det ble i begrunnelsen vist til skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd annet punktum hadde tilnærmet identisk ordlyd som den gamle skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 tredje punktum. Videre viste ankeutvalget til avgjørelsen i Rt. 1984 s. 184 (som er omtalt overfor), og at det av forarbeidene til § 17‑1 femte ledd annet punktum fremgikk at eldre rett skulle videreføres.

Skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd fjerde punktum har en tilsvarende bestemmelse om «oppfriskning for fristoversittelse» som gammel lov. Den samme betegnelsen brukes også i ny tvistelov. Se nærmere om dette nedenfor.

Retten til å få prøvet gyldigheten av skattefastsettingen innen tre måneder etter en påklaget forføyning gjelder bare som ledd i forsvaret mot innkreving av skattekravet. Dersom tvangsforføyningen frafalles, kan ikke skatt­yteren kreve å få forføyningen og grunnlaget for den prøvet av tingretten. Dette gjelder også i tilfeller der skatt­yter, før tvangsforføyningen frafalles, har begjært saken overført til søksmåls former og nedlagt påstand om opphevelse av fastsettingen, se Rt. 2000 s. 436.

I Rt. 1998 s. 1481 refereres en sak hvor kemneren hadde tatt utleggspant i to bankkonti for restskatt for tre inntektsår meget langt tilbake i tid. Klage på utlegget med påstand om at ligningen skulle underkjennes ble fremsatt innen tremånedersfristen i skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5, men etter at kontiene det var tatt utlegg i var anvist til innkreving og pengene var blitt utbetalt til kemneren. Staten hevdet under henvisning til skattebetalingsloven av 1952 § 40a, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5‑16, jf. § 7‑26, at adgangen til å få prøvet ligningsavgjørelsen var falt bort siden fullbyrdelsen var avsluttet. Dette selv om tremånedersfristen i § 48 nr. 5 ikke var utløpt. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant imidlertid at § 48 nr. 5 måtte gis forrang. Det ble lagt avgjørende vekt på at ordlyden i skattebetalingsloven ikke var klar, og at en lovbestemmelse som fastsetter frist for å angripe en ligningsavgjørelse må være klar og entydig. Dette skyldes at adgangen til å få prøvet ligningsavgjørelsen rettslig ikke bør kunne anses bortfalt ut fra reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Kjæremålsutvalget tiltrådte lagmannsrettens klare formulering om at skylders rett etter skattebetalingsloven § 48 nr. 5 «gjelder således uavhengig av de rent innfordringsmessige reglene i tvangsfullbyrdelsesloven utover vilkåret om at det må være gjennomført en tvangsforføyning og at det klages til namsretten innen 3 måneder med krav om prøving av ligningen». Skattedirektoratet finner det klart at tremånedersfristen i skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd annet punktum må gis samme gjennomslagskraft som tidligere skattebetalingslov § 48 nr. 5. Retten til å få prøvet gyldigheten av fastsettingen gjelder derfor uavhengig av om fullbyrdelsen antas å være avsluttet etter tvangsfullbyrdelseslovens regler.

Høyesteretts ankeutvalg kom i kjennelse, inntatt i Rt. 2013 s. 1341, til at skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd har forrang foran tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑2 tredje ledd, og at den dermed begrenser debitors rettigheter som følger av bestemmelsen. Tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑2 tredje ledd angir at det mot et særlig tvangsgrunnlag eller et krav som er fastsatt i et særlig tvangsgrunnlag, kan fremsettes enhver innvending som kunne ha vært satt fram under et søksmål. En annen tolkning ville bety at fristregelen i § 17‑1 femte ledd ville miste mye av sin betydning. Dersom skatt­yter ønsker prøving av realiteten i en fastsetting av skatt etter skatteforvaltningsloven, må han derfor reise sak innen seks måneder etter at fastsettingen eller endringsvedtaket er sendt ham, eller reise innsigelsene i klage over utleggsforretningen innen tre måneder etter at denne er avholdt. Dette innebærer at skatt­yter ikke kan få prøvd sine materielle innsigelser til vedtaket om skattefastsetting når fristen i § 17‑1 femte ledd er utløpt.

I Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse gjengitt i Rt. 1994 s. 530, var spørsmålet om skatt­yter hadde rettslig interesse etter daværende tvistemålslov § 54 til å få prøvet gyldigheten av ligningen. Det er en forutsetning for å få dom eller kjennelse overfor motparten, og en betingelse for å få prøvet et aktuelt rettsspørsmål for domstolen, at saksøker/klager har det som i sivilprosessen betegnes som «rettslig interesse». I saken hadde det blitt utferdiget et trekkpålegg, men arbeidsforholdet var senere opphørt. Skattyter påklaget utleggstrekket og anførte at ligningen for de aktuelle inntektsår var ugyldig. Staten vant i namsrett og lagmannsrett fram med sin påstand om at skatt­yter ikke hadde rettslig interesse i å få prøvd ligningsspørsmålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet namsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Kjæremålsutvalget slo fast at trekkpålegget faktisk hadde medført lønnstrekk mens arbeidsforholdet varte. Oppheving eller endret ligning vil dermed kunne medføre et tilbakebetalingskrav. Dette ble ansett tilstrekkelig til å begrunne en rettslig interesse i å prøve trekkpålegget.

Spørsmålet om rettslig interesse var også berørt i Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt. 2012 s. 159. Der fremgår det forutsetningsvis at et rettssubjekt som er ilagt et betalingsansvar, i et søksmål mot staten etter skattebetalingsloven § 17‑2, vil ha rettslig interesse etter tvisteloven § 1‑3 i å få prøvet gyldigheten av ansvarskravet. I et slikt søksmål vil ansvarssubjektet prejudisielt få prøvet det underliggende vedtaket, for eksempel vedtaket om skattefastsetting. Tilsvarende må etter direktoratets oppfatning også gjelde dersom ansvarssubjektet først reiser innvendingen mot ansvarskravet ved å imøtegå tvangsinnfordringen i medhold av skattebetalingsloven § 17‑1.

Dersom fristen oversittes kan søksmål bare fremmes om det gis oppfriskning for fristoversittelsen etter reglene i tvisteloven §§ 16‑12 til 16-14. Oppfriskning medfører tillatelse til å foreta en prosesshandling til tross for at fristen er oversittet. Fristen for å begjære oppfriskning er én måned, jf. tvisteloven § 16‑13. Innvilgelse av oppfriskning innebærer at fristoversittelsens virkning settes til side og at saken i prinsippet settes tilbake i samme stilling som før forsømmelsen. Den forsømte prosesshandling, i vårt tilfelle klagen, skal i utgangspunktet foretas samtidig med fremsettelsen av begjæringen om oppfriskning, jf. tvisteloven § 16‑14 første ledd.

Normalt er det bare adgang til oppfriskning for prosessuelle frister underveis i en sak. For at det skal gis adgang til oppfriskning overfor søksmålsfrister og prosessuelle foreldelsesfrister, må det foreligge særlig lovhjemmel. Slike særlige hjemler finnes i skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd annet punktum og skattebetalingsloven § 17‑1 femte ledd fjerde punktum.

For andre skatte- og avgiftskrav, f.eks. artistskatt og arveavgift, reguleres fristene for å angripe kravets gyldighet av tvangsfullbyrdelsesloven. Skattebetalingsloven inneholder ingen spesielle frister for å få prøvet gyldigheten av disse kravene. Klage over motregningserklæring må imidlertid være avgitt innen én måned etter at den ble mottatt, jf. skattebetalingsloven § 13‑5 annet punktum.

Bestemmelsen fremstår som generell, men har bare betydning for inntekts- og formuesskatt og medlemsavgift til folketrygden etter den alminnelige skattelovgivningen. Det er her tale om flere skattekreditorer, nemlig stat, kommune, fylkeskommune og folketrygden. Skatten fastsettes etter nærmere regler til fordel for alle de nevnte skattekreditorer, og fordeles etter reglene i skattebetalingsloven kap. 8. Staten opptrer ved rettergang på vegne av alle skattekreditorene. Statens partsstilling utøves av skattekontoret, eventuelt et spesielt skattekontor som Finansdepartementet utpeker. Det er bare staten som er part ved rettergang i saker om alminnelig inntekts- og formuesskatt, og alle prosesshandlinger skjer på vegne av staten. Finansdepartementet og Skattedirektoratet er overordnet myndighet og kan gi direktiver i enkeltsaker. De øvrige skattekreditorene er ikke gitt noen rolle ved rettslig behandling av slike skattesaker. Skattekreditorene blir automatisk bundet av de prosesshandlinger staten foretar, rettskraftige dommer, kjennelser og rettsforlik. De blir også bundet av utenrettslige forlik. Bindende forlik er ikke betinget av samtykke fra de øvrige skattekreditorene. Skattekreditorene har ikke adgang til å gjøre seg gjeldende i saker ved å tre inn som part etter reglene i tvisteloven § 15‑3.

Bestemmelsen gjelder prosessordningen ved rettslig prøving av avgjørelser som ikke omfattes av § 17‑1. Første punktum fastslår statens rolle som part når innkrevingsmyndighetene er saksøkt. Det er også tatt inn i bestemmelsen at søksmål mot staten skal reises etter de alminnelige vernetingsreglene i tvisteloven.

For skatte- og avgiftskrav som tilkommer staten alene, har bestemmelsens første ledd første punktum ingen selvstendig betydning. Den har derimot betydning for betalingsspørsmål i forbindelse med inntekts- og formuesskatt og medlemsavgift til folketrygden etter den alminnelige skattelovgivning. Staten er part på vegne av alle skattekreditorene i slike saker. Uten denne avklaringen kunne det tenkes at skattekreditorene stat, kommune, fylkeskommune og folketrygden måtte saksøkes hver for seg.

Søksmål kan tenkes i en rekke sakstyper. Det kan gjelde selve innholdet i skatte- og avgiftskravet, typisk ved innvending mot skatteavregningen, jf. skattebetalingsloven kap. 7. I denne situasjonen kan tvisten være alt fra rene beregningsfeil til anførsler om at det er godskrevet for lite for­skudds­trekk og/eller for­skudds­skatt. Beregning av rentegodtgjørelse og rentetillegg etter skattebetalingsloven § 11‑5 anses for å høre til avregningen. Søksmål kan også tas ut med påstand om fastsettelsesdom for at et krav er betalt, at beregning av forsinkelsesrente etter skattebetalingsloven § 11‑1 eller rentegodtgjørelse etter lovens § 11‑3 er feil, eller søksmål om gyldigheten av vedtak knyttet til tollkreditt og stansning av kjøretøy.

Når det gjelder stansning av kjøretøy, kan Tolletaten, politiet eller Statens vegvesen utføre avskiltingsoppdrag på vegne av Skatte­etaten. Det er staten ved skattekontoret som er rette saksøkt i disse forvaltningsrettslige sakene der vedtak om stansning er fattet av skattekontoret.

Dersom det oppstår en tingsskade mv. i forbindelse med Tolletatens gjennomføring av avskiltingen, vil det kunne oppstå et erstatningssøksmål. Slike søksmål vil måtte rettes mot Staten ved Finansdepartementet, jf. skadeserstatningsloven § 2‑1 og tvisteloven § 2‑5, jf. domstolloven § 191.

I mange av fastsettelsessakene vil skatte- og avgiftsdebitor benytte seg av sin adgang til å avvente tvangsinnfordring, for så å angripe gyldigheten av kravet som rettes mot ham gjennom klage til tingretten etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5‑15 og 7-26. Debitor er imidlertid ikke henvist til en slik handlemåte. Adgangen til selv å gå til søksmål står åpen. Ofte vil det være hensiktsmessig at skyldner går til angrep på gyldigheten av et skatte- eller avgiftskrav før saken utvikler seg til, eller i forbindelse med at saken er i ferd med å bli, en innkrevingssak, f.eks. etter at varsel er sendt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4‑18. Det vises til Gjennomføringen av forretning for utleggspant for nærmere omtale av bestemmelsen.

Når skatt­yter angriper enkeltvedtak om skattefastsetting, er det skatteforvaltningsloven § 15‑4 som regulerer dette. Staten er part i slike saker. Statens partsstilling utøves av skattekontoret. I de tilfellene hvor Tolletaten har truffet endringsvedtak i saker om merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel etter skatteforvaltningsforskriften § 2‑13‑5 første og annet ledd, følger det av femte ledd at ved søksmål til prøving av slike avgjørelser utøves statens partsstilling av skattekontoret. Dette vil gjelde i de tilfeller hvor skattepliktig har levert skattemelding eller endringsmelding etter 1. januar 2017.

Skatteforvaltningsloven § 15‑4 første ledd bestemmer at søksmål fra skatt­yter til prøving av skattefastsettingen må reises innen seks måneder etter at vedtaket ble sendt skatt­yter.

Også andre enn skatte- og avgiftssubjektet kan ha interesse i å saksøke staten. Dette kan f.eks. være tilfellet i saker hvor noen er gjort ansvarlig for andre rettssubjekters skatt eller avgift. Skattebetalingsloven inneholder i kap. 16 en rekke slike ansvarsbestemmelser. Staten vil være rett saksøkt i slike saker, og direktoratet legger til grunn at § 17‑2 regulerer prosessordningen også i disse sakene. I Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt. 2012 s. 159 var retten enig i partenes syn om at et selskap som er ilagt et betalingsansvar, vil ha rettslig interesse etter tvisteloven § 1‑3, når det fremmes et søksmål mot staten om ansvarskravets gyldighet etter skattebetalingsloven § 17‑2. Saksøker vil i et slikt søksmål prejudisielt få prøvet det underliggende vedtaket som er rettet mot et annet subjekt, i dette tilfellet vedtaket om skattefastsetting. Det forhold at saken gjaldt ansvar etter skatteloven § 10‑13 ble ikke problematisert av Høyesterett. Kjennelsen stadfester direktoratets syn om at prosessordningen i skattebetalingsloven generelt får anvendelse på ansvarskrav innenfor skatte- og avgiftsområdet.

Skattebetalingsloven § 17‑2 første ledd annet punktum regulerer i utgangspunktet spørsmålet om i hvilken rettskrets søksmål skal anlegges. Bestemmelsen fastslår at søksmålet anlegges etter vernetingsreglene i tvisteloven.

Tvistelovens ikrafttreden har medført en utvidet adgang til søksmålssted for den skatte- og avgiftspliktige sammenlignet med hva som beskrives i skattebetalingslovens forarbeider.

Tvistelovens hovedregel er at søksmål skal reises ved saksøktes alminnelige verneting jf. tvisteloven § 4‑4 første ledd. For fysiske personer defineres alminnelig verneting som vedkommendes bopel, jf. § 4‑4 annet ledd. Virksomheter registrert i Foretaksregisteret har alminnelig verneting på det sted virksomhetens hovedkontor ligger ifølge registreringen, jf. § 4‑4 tredje ledd.

Fra nevnte utgangspunkt inneholder tvisteloven en rekke unntak. Det mest aktuelle unntaket er tvisteloven § 4‑5 åttende ledd, som bestemmer at søksmål mot staten kan anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting. I denne sammenheng refererer uttrykket «kan» seg til en rettighet. Saksøker behøver ikke å anlegge søksmål mot staten ved statens verneting i Oslo.

Søksmål kan etter tvisteloven § 4‑5 åttende ledd anlegges i den rettskrets hvor saksøker har alminnelig verneting. Som nevnt ovenfor vil dette for fysiske personer være bopel, og for virksomheter registrert i Foretaksregisteret det sted virksomhetens hovedkontor ligger i henhold til registreringen.

Skattebetalingsloven § 17‑2 første ledd fjerde punktum bestemmer at statens partsstilling utøves av innkrevingsmyndigheten for kravet. Hvem dette er fremgår av skattebetalingsloven kap. 2. Se om dette i § 17‑1 første ledd – Partsstillingen i innfordringssaker.

Utskriving av for­skudds­skatt og for­skudds­trekk er typiske fastsettelsesspørsmål. Selv om fastsettelse av kravene reguleres i skattebetalingsloven del II, skal søksmål om slike spørsmål etter Skattedirektoratets oppfatning anlegges mot staten ved skattekontoret, og staten partsstilling utøves av fastsettingsmyndigheten. Det er til skattekontoret begjæringer om endring av for­skudds­skatten og forskuddstrekket vil måtte rettes. Det fremstår derfor som klart at fastsettelsesmyndigheten bør utøve statens partsstilling direkte, ved rettslig prøving av avslag om endring, etter søksmål fra skatt­yter. Skattyter kan derimot velge den defensive strategien ved å unnlate å betale for deretter å angripe rettmessigheten av forskuddene under tvangsinndrivelse. I slike tilfeller vil saken gå under skattebetalingsloven § 17‑1 første ledd. Skattekontoret ved innkrevingsmyndigheten vil da utøve statens partsstilling.

Lovens § 17‑2 første ledd femte punktum gir § 17‑1 tredje og sjette ledd tilsvarende anvendelse. Skattebetalingsforskriften § 17‑1 er således også gitt tilsvarende anvendelse. Dette innebærer at instruksjonsmyndigheten til Finansdepartementet samt Skattedirektoratet er den samme som i innkrevingssaker hvor staten er saksøker. Se nærmere om dette i § 17‑1 tredje ledd – Departementets instruksjonsmyndighet. Videre innebærer det at rettskraftige rettsavgjørelser er bindende for samtlige skattekreditorer (stat, kommune, fylkeskommunen og folketrygden), på samme måte som når staten er saksøker i innkrevingssaker. Se om dette i § 17‑1 sjette ledd – Endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorene.

Skattebetalingsloven § 17‑2 annet ledd er en særregel for saker om rente ved endring av skattefastsettingen. Renteberegningen ved forhøyelse av skatte- og avgiftskrav er forankret i skattebetalingsloven § 11‑2. Det er derfor nødvendig med en unntaksbestemmelse som slår fast at beregningen faglig sett er et fastsettelsesspørsmål. Skattebetalingsloven § 17‑2 annet ledd slår fast at de alminnelige reglene i skatteforvaltningsloven kapittel 15 og prosesslovgivningen kommer til anvendelse ved rettslig prøving av renteberegning for alminnelig inntekts- og formuesskatt og medlemsavgift til folketrygden. Dette innebærer at et søksmål angående beregningen av renter etter skattebetalingsloven § 11‑2 rettes mot staten ved skattekontoret og at statens partsstilling utøves av fastsettingsmyndigheten.

For rentekrav som tidligere ble fattet av Tolletaten, hadde ikke § 17‑2 annet ledd selvstendig betydning. Både fastsettelsesmyndigheten og innkrevingsmyndigheten var da lagt til Tolletaten. I forbindelse med oppgaveoverføringen fra Tolletaten til Skatte­etaten, er det ikke lenger slik at fastsettelsesmyndigheten og innkrevingsmyndigheten er samlet i Tolletaten. Dermed vil annet ledd nå få betydning for saker om renter ved endring av krav på tollavgift som er fastsatt i medhold av tollavgiftsloven. Dette får den konsekvens at Tolletaten blir part. Dette fremgår ikke klart av ordlyden i bestemmelsen, men er i tråd med formålsbetraktninger.