Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Som hovedregel er alle renter av skattyters egen gjeld fradragsberettiget, se sktl. § 6‑40. Dette gjelder uavhengig av formålet med gjeldsetableringen. Det gis fullt fradrag for renter selv om rentene knytter seg til gjeld som det er redusert fradragsrett for ved formuesfastsettingen etter sktl. § 4‑19. Se emnet G-5 Gjeld, G-5-3.5.3 Reduksjon av verdien av gjeld som forholdsmessig faller på eiendeler med verdsettingsrabatt.

For at en kostnad skal anses som gjeldsrente, må kostnaden ut fra de økonomiske realiteter være en ytelse til långiver som vederlag for skattyters kreditt. Ved vurderingen av om det foreligger renter av gjeld må det derfor tas stilling til

• om det foreligger et gjeldsforhold (Om gjeldsbegrepet, se emnet G-5 Gjeld, G-5-3.1 Generelt om gjeldsfradrag ved formuesfastsettingen)
• hvilke ytelser til långiver som er vederlag for kredittytelsen, se R-12-6.23.1 Til långiver
• hvilke ytelser til andre enn långiver som er vederlag for kredittytelsen, se R-12-6.23.2 Til andre enn långiver

Se SKD 15. mars 2016 (Utv. 2016/851).

Skattyter må være ansvarlig som låntaker for gjelden i det tidsrommet rentene pådras. Er flere ansvarlige for gjelden i samme tidsrom, f.eks. ikke-meldepliktige samboere, har den enkelte skattyter bare fradragsrett for renter som faller på denne skattyters andel av gjelden, slik det fremgår av den interne avtalen. Dette gjelder selv om skattyter utad er solidarisk ansvarlig for hele gjelden og faktisk betaler hele rentebeløpet.

Om når skattyter har kausjonert for gjeld, se R-12-6.15 Kausjon.

Fradragsrett er videre betinget av at skattyter har en reell plikt til å dekke (betale) hovedstolen og rentebeløpet.

Det er fradragsrett for renter selv om skattyter mottar skattepliktig tilskudd til dekning av rentene. Om betydningen av at rentene er dekket med skattefrie tilskudd fra det offentlige, se emnet T-11 Tilskudd – offentlige tilskudd, T-11-6 Tilskudd til dekning av private kostnader. Om betydningen av at rentene er dekket av midler mottatt skattefritt fra andre, se emnet K-4 Kostnader – allment om fradrag.

Nærmere om avgrensning av hva som er gjeldsrenter, se R-12-6 Diverse spørsmål (sortert alfabetisk).

Dersom en kostnad ikke anses som gjeldsrente, kan kostnaden likevel være fradragsberettiget etter andre regler, f.eks. som kostnad i virksomhet etter sktl. § 6‑1.

Om fradrag for beregnet rentefordel ved rimelig lån i arbeidsforhold mv., se emnet L-4 Lån i arbeidsforhold.

Følgende rentekostnader er etter sktl. § 6‑40 femte ledd unntatt fra fradragsrett både for personlige og upersonlige skattytere

• rentetillegg beregnet etter sktbl. § 11‑5, og tilsvarende rente beregnet etter annet lands lovgivning, ved for lite innbetalt skatt. Det gis likevel fradrag for renter ved for lite innbetalt skatt på formue i og inntekt av særskattepliktig virksomhet etter petroleumsskatteloven § 5, se sktl. § 6‑40 femte ledd bokstav b
• renter beregnet ved endringssak etter sktbl. § 11‑2, og tilsvarende rente beregnet etter annet lands lovgivning, ved for lite innbetalt skatt, jf. skattebetalingsforskriften § 19‑2‑4. Det gis likevel fradrag for renter ved for lite innbetalt skatt på formue i og inntekt av særskattepliktig virksomhet etter petroleumsskatteloven § 5, se sktl. § 6‑40 femte ledd bokstav c

Renter på etterberegnet merverdiavgift etter sktbl. § 11‑2 omfattes ikke av dette unntaket.

Forsinkelsesrente (morarente) etter sktbl. § 11‑1 ved for sen betaling av skatt er fradragsberettiget.

Det er ikke fradragsrett for renter som sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper, samvirkeforetak av låntakere og selveiende finansieringsforetak har utbetalt på egenkapitalbevis, jf. finansforetaksloven §§ 10‑9 flg., se sktl. § 6‑40 femte ledd bokstav a. Slik utbetaling likestilles med utbytte.

Om behandling av rente på andelskapital i samvirkeforetak, se emnet S-3 Samvirkeforetak, S-3-9.3 Renter og annen avkastning av andelskapital.

Om behandling av renter ved kredittkjøp, se R-12-6.18 Kredittkjøp.

Om behandling av ettergitte renter, se R-12-6.5 Ettergivelse av renter/hovedstol.

Stat, fylkeskommune og kommune har sjablongmessig fradrag for gjeld, jf. sktl. § 4‑53. Det gis bare fradrag for renter av den gjeld som kommer til fradrag ved formuesfastsettingen, jf. sktl. § 6‑40 fjerde ledd.

Lån fra en kommune til kraftforetak eid av kommunen, skal behandles som lån mellom selvstendige skattesubjekter dersom låneforholdet er vedtatt av kommunestyret, se sktl. § 18‑4.

Skattyter kan kreve fradrag for renter av gjeld til långiver (kreditor) som er bosatt/hjemmehørende i utlandet.

For person bosatt eller selskap mv. hjemmehørende i Norge som enten

• har fast eiendom i utlandet, eller
• utøver eller deltar i virksomhet i utlandet

og hvor inntekt av slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra skattlegging i Norge etter skatteavtale (fordelingsmetoden), skal fradraget for gjeldsrenter i Norge begrenses. Om gjennomføring av slik begrensning, se emnet U-9 Utland – formue, gjeld og gjeldsrenter U-9-5.3.1 Vilkår for gjelds- og gjeldsrentefordeling. Om unntak for personer bosatt i Norge med bolig eller fritidsbolig i annet EØS-land, se emnet U-9 Utland – formue, gjeld og gjeldsrenter U-9-5.3.2 Unntak for personer med bolig- eller fritidseiendom i annen EØS-stat.

Om fradrag for gjeldsrenter for skattytere som har flyttet til eller fra Norge i løpet av året, se emnet U-9 Utland – formue, gjeld og gjeldsrenter, U-9-5.2.2 Bosatt i Norge en del av året.

Skattytere som er begrenset skattepliktig til Norge etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstav d til f eller annet ledd, kan velge å benytte ordningen med kildeskatt på lønnsinntekt, jf. sktl. kap. 20. Skattyter har da ikke rett til fradrag for gjeldsrenter. Skattlegging etter kildeskatteordningen kan foretas til og med det første året hvor skattyter anses bosatt i Norge. Nærmere om kildeskatteordningen, se emnet U-14 Utland – kildeskatt på lønn for utenlandske arbeidstakere.

Utenlandske sjøfolk og utenlandske sokkelarbeidere som krever standardfradrag etter § 6‑70, har ikke rett til fradrag for gjeldsrenter, jf. sktl. § 6‑70 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for utenlandske personer som skal ha standardfradrag fordi de utelukkende er skattepliktige etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstav k, l, m eller n, for arbeid på norsk kontinentalsokkel eller i de økonomiske sonene. Om standardfradrag, se emnet U-17 Utland – lønnsinntekter og pensjonsinntekter mv., U-17-13.2 Personer bosatt i utlandet.

Om hvilke renter som kan fradras for skattyter bosatt/hjemmehørende i utlandet, men som er begrenset skattepliktig i Norge, se emnet U-9 Utland – formue, gjeld og gjeldsrenter, U-9-5.2 Bosatt/hjemmehørende i utlandet og emnet U-17 Utland – lønnsinntekter og pensjonsinntekter mv., U-17-13.2 Personer bosatt i utlandet. Om særskilt fradragsrett etter sktl. § 6‑71 for skattyter bosatt innenfor EØS når hele eller tilnærmet hele skattyters inntekt av arbeid mv. skattlegges i Norge, se emnet U-17 Utland – lønnsinntekter og pensjonsinntekter mv., U-17-14 Særskilt fradragsrett for person bosatt innenfor EØS-området som ikke er skattepliktig som bosatt i Norge.

I utgangspunktet har en skattyter bare krav på fradrag for renter av egen gjeld.

Overføres gjeldsforpliktelsen fra en skattyter til en annen, f.eks. i forbindelse med salg av fast eiendom, er renter som er påløpt før overtakelsen av gjeldsforpliktelsen selgers renter. Renter påløpt etter overtakelsen er kjøpers renter. Det er uten betydning for behandling av rentefradraget hvem som etter avtalen foretar selve utbetalingen til kreditor.

Når ektefeller skattlegges sammen, godtas normalt rentefradraget hos den ektefellen som har ført opp renten, uten hensyn til om betalingsforpliktelsen privatrettslig påhviler den andre. Om unntak for renter som gjelder felles bedrift, se emnet E-2 Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere, E-2-13.6 Fordeling av gjeldsrenter.

Skattlegges ektefellene hver for seg, jf. sktl. § 2‑12, kan hver av dem i utgangspunktet bare kreve fradrag for renter av egen gjeld, se likevel nedenfor.

Gjeldsrenter påløpt etter inngåelsen av ekteskapet, kan føres til fradrag hos den ektefellen som har ført opp rentene. Dette gjelder også renter av den annen ektefelles gjeld og selv om ektefellene skattlegges hver for seg det året ekteskapet ble inngått, jf. sktl. § 2‑12 bokstav a.

Om fradrag for gjeldsrenter ved separasjon og skilsmisse, se emnet E-2 Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere, E-2-12.3.4 Fradrag, gjeldsrenter.

Skattyter kan ikke kreve fradrag for renter av samboers gjeld når samboerne ikke er meldepliktige. Det er bare den som er ansvarlig for gjelden som kan få fradrag. Intern avtale om hvem som skal betale rentene er uten betydning. Dette gjelder også om skattyter har garantert (kausjonert) for samboers gjeld. Om og i tilfelle når renter er fradragsberettiget ved kausjon, se R-12-6.15 Kausjon.

Er begge ikke-meldepliktige samboere ansvarlige for gjelden i samme tidsrom, skal hver av dem ha fradrag for sin del av rentebeløpet etter den reelle, interne avtalen om ansvaret for gjelden. Endring av den interne avtalen om ansvar for gjelden kan ikke anses som reell når samboerne endrer den uten å kunne påvise reelle grunner for endring utenom de skattemessige. Slike reelle grunner kan f.eks. være vesentlige endringer i inntektsforholdene. Avtale om endring av ansvaret for gjeld, får bare virkning for renter påløpt etter datoen for endringen. Foreligger det ikke en reell, intern avtale, deles rentefradraget likt mellom samboerne når begge er ansvarlige for gjelden overfor kreditor. Det er ikke tilstrekkelig med en avtale om at en av partene skal dekke en andel av den andres gjeldsrenter så lenge det underliggende ansvarsforholdet for gjelden er uendret, se LRD 28. februar 1991 (Hålogaland) i Utv. 1991/569.

Om når samboere er meldepliktige, se emnet E-2 Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere.

Renter av gjeld som påhviler ungdom som er 17 år eller eldre i inntektsåret, skal føres til fradrag hos ungdommen.

Er også foreldrene ansvarlig for gjelden, skal hver av partene ha fradrag for renter som faller på den enkeltes andel av gjelden etter en eventuell intern avtale. Reglene er her de samme som for ikke-meldepliktige samboere, se R-12-2.4.5 Ikke-meldepliktige samboere.

Renter av gjeld som påhviler barn som er 16 år eller yngre i inntektsåret, føres til fradrag i foreldrenes inntekt, jf. sktl. § 2‑13. Dette gjelder selv om barnet har arbeidsinntekt som skattlegges hos barnet selv.

Renter av gjeld som påhviler et selskap med deltakerfastsetting, skal føres til fradrag i selskapets inntekt før fordeling av over- eller underskudd på deltakerne. Dette gjelder selv om deltakerne betaler rentene utenom selskapet. Om hvilke selskaper dette gjelder, se emnet S-5 Selskap med deltakerfastsetting – nettometoden.

Om fordeling av gjeldsrenter mellom sameiere, se emnet S-2 Sameie – skattlegging etter bruttometoden.

Skattytere som har bokføringsplikt, herunder de som også har årsregnskapsplikt, skal ha fradrag for renter som skal føres i regnskapet og som er påløpt i inntektsåret (realisasjonsprinsippet), se sktl. § 14‑2 annet ledd. Dette gjelder selv om rentene er forfalt, men ikke betalt ved inntektsårets utgang.

Opphører virksomheten i et aksjeselskap eller i et selskap med deltakerfastsetting uten at selskapet oppløses, vil selskapet fortsatt være bokføringspliktig. Selskapet skal da fortsatt følge reglene om fradrag for renter som gjelder for bokføringspliktig.

Rentekostnader som pådras ved finansiering av egentilvirkning av driftsmidler, kan etter skattyters valg enten fradragsføres det året de påløper eller aktiveres på det enkelte driftsmidlet. Dette vil f.eks. gjelde byggelånsrenter.

Sktl. § 14‑20 har unntak fra realisasjonsprinsippet for renter som ikke er betalt ved forfall. Unntakene gjelder for

• skattytere som ikke har bokføringsplikt (privatpersoner), og
• skattytere som har bokføringsplikt, i den utstrekning rentene ikke inngår i den bokføringspliktige virksomheten

Om hvem som har bokføringsplikt, se emnet R-3 Regnskap – foretak med bokføringsplikt.

Reglene gjelder tilsvarende for fordringshaverens og skyldnerens dødsbo, se sktl. § 14‑20 annet ledd bokstav c.

Gjeldsrenter som påløper i inntektsåret, og

• enten er betalt før utløpet av inntektsåret eller
• forfaller til betaling etter utløpet av inntektsåret (etterskuddsrenter)

kan fradras etter hovedregelen i det året det oppstår en ubetinget plikt til å betale rentene (realisasjonsprinsippet), jf. sktl. § 14‑2 annet ledd. Dette er normalt det året rentene påløper. Dette gjelder selv om det ved skattefastsettingen er på det rene at rentene ikke betales ved forfall.

Påløpte renter som etter låneavtalen er forfalt til betaling innen utløpet av inntektsåret, men som ikke er betalt ved inntektsårets utgang, kan ikke fradragsføres dette året. Rentene kommer først til fradrag det året de betales. Er rentene påløpt og fradragsført i et tidligere år, gis et inntektstillegg tilsvarende det fradraget som er gitt i det tidligere året for den ikke-betalte (delen av) renten. Dette får bare betydning for etterskuddsrente.

Er rentene påløpt i inntektsåret, gis det ikke fradrag for den forfalte, men ikke-betalte (delen av) renten vedkommende år. Dette får betydning for både forskuddsrente og etterskuddsrente.

Om hva som anses som betaling av renter, se R-12-6.1 Betaling av renter.

Blir forfallstidspunktet utsatt uten at det er knyttet betingelser til utsettelsen, skal det nye forfallstidspunktet legges til grunn for etterfølgende terminer.

Betales tilbakeførte renter eller renter det ikke er gitt fradrag for i et senere år, kan rentene fradras i betalingsåret. Om hva som anses som betaling av renter, se R-12-6.1 Betaling av renter.

Gjeldsrenter til Lånekassen føres til fradrag det året de betales (kontantprinsippet), se sktl. § 14‑20 tredje ledd jf. § 14‑3 tredje ledd.

Renter anses betalt selv om skattyter tar opp nye lån for å betale rentene. Dette gjelder også i de tilfellene der det nye lånet er tatt opp hos den som skal ha rentene for det gamle lånet, f.eks. der rentene skal legges til hovedstolen og inngå i grunnlaget for renteberegning. Det samme gjelder om skattyter har inngått ny låneavtale med långiveren, jf. FIN 10. januar 1986 i Utv. 1986/51. Om tap av tidligere inntektsførte renter på fordring, se emnet F-18 Fordringer, F-18-7.2 Spesielt om tap av tidligere inntektsførte renter på fordring.

Rentene anses derimot ikke betalt om skattyter har misligholdt lånet ved å oversitte betalingsfristen og långiver deretter aksepterer en utsettelse med rentebetalingen uten å innvilge et ytterligere lån. Om tidspunktet for betaling for øvrig, se emnet T-3 Tidfesting – kontantprinsippet.

Det vil normalt fremgå av nedbetalingsplanen i låneavtalen hvordan debitors innbetalinger skal fordeles mellom renter og hovedstol. Betales det mindre enn det planen tilsier, må det avgjøres hva innbetalingen skal anses å dekke.

Skyldneren har i utgangspunktet valgrett med hensyn til om betalingen skal være betaling av rente eller nedbetaling av hovedstol. Dersom skyldneren ikke angir hva betalingen skal dekke, går denne valgretten over til kreditor. Valgretten må utøves i forbindelse med betalingen. Inngår gjelden mv. i et regnskap, må de rettslige virkningene av valget gjennomføres i regnskapet.

Foreligger det ved fastsettingen ingen opplysninger om hva delinnbetalingen skal anses å dekke, anses først omkostninger, dernest renter og til slutt hovedstolen som betalt, se FIN 6. november 1995 i Utv. 1996/812.

Ettergir kreditor deler av samlet gjeld bestående av resterende hovedstol og misligholdte renter, er det i utgangspunktet kreditor som velger om det er renter eller hovedstol som er ettergitt, se R-12-6.5.3 Ettergivelse under ett av hovedstol og renter. Valgretten må utøves samtidig med ettergivelsen. Valget vil dermed være bindende for hvordan ettergivelsen skal føres i kreditors regnskap.

Foreligger det ved fastsettingen ingen opplysninger om hvordan en ettergivelse er fordelt, anses først omkostninger, dernest renter og til slutt hovedstolen som ettergitt, sml. FIN 6. november 1995 i Utv. 1996/812.

Betaler debitor etter ettergivelsen bare en del av restgjelden, er det i utgangspunktet debitor som avgjør hva delbetalingen skal dekke av det som ikke er ettergitt, se R-12-6.1.2 Delvis betaling av renter og hovedstol under ett.

Renter av gjeld som er påløpt hos konkursdebitor kan ikke fradragsføres hos konkursboet.

Dividendeutbetaling fra konkursbo skjer på vegne av konkursdebitor, og skal behandles på samme måte som om konkursdebitor hadde foretatt betalingen. Utbetalingen skal anses å dekke hovedstolen først. Bare dividende utover hovedstol på åpningsdagen for konkursen, kan anses som betaling av renter for konkursdebitor, se FIN 20. november 1995 i Utv. 1995/1271.

Når boligbyggelag fører opp boliger, fastsettes vanligvis en bestemt dato for innbetaling av borettsinnskudd. Dersom innskuddet ikke er innbetalt til denne datoen, foretas renteberegning fram til innbetaling finner sted enten leiligheten er solgt eller ikke. I tilfelle hvor borettshaver erverver en leilighet etter at innskuddet skulle vært innbetalt, blir han belastet med beregnede renter fra den fastsatte datoen for beregning av innskuddet. Renter som er påløpt før borettshaveren ervervet leiligheten, anses ikke som gjeldsrenter for ham, men som en del av hans kostpris.

Om fradrag for boligselskaps underskudd, herunder renter, hos andelshaverne, se emnet B-9 Bolig – boligselskap mv. og andelshaverne.

Renter av gjeld som påhviler skattyter som byggherre under byggingen, er fradragsberettiget. Rentebeløpet kan tillegges byggets inngangsverdi eller fradragsføres etter skattyters valg, uavhengig av behandlingen i et eventuelt regnskap. Det samme gjelder ved egentilvirkning av andre driftsmidler, jf. sktl. § 6‑40 åttende ledd.

Overtar skattyter et bygg fra byggmester/entreprenør, er byggmester/entreprenør normalt ansvarlig for gjelden i byggeperioden. Kjøper/byggherre kan da ikke få fradrag for de gjeldsrentene som påløper før han er ansvarlig for gjelden. Normalt vil dette være ved overlevering av bygget. Renter som beregnes for tidsrom før bygget overtas, kan da ikke anses som renter, men må regnes som en del av byggets kostpris, se SKD 12. desember 1973 i Utv. 1974/88 (senere tiltrådt av FIN).

Adgangen til å aktivere byggelånsrenter gjelder ikke ved tilvirkning av varer, f.eks. ved oppføring av boliger for salg, jf. BFU 17/2014. Slike renter må fradragsføres direkte.

Om fradrag for gjeldsrenter i forbindelse med dødsfall, se emnet A-18 Arvelater/etterlatte/dødsbo.

Det er ikke fradragsrett for påløpte men ubetalte renter som ikke inngår i et regnskap, hvis rentene ettergis etter at de er forfalt til betaling. Dersom slike ubetalte renter har kommet til fradrag et tidligere år, skal de tilbakeføres til inntekt i misligholdsåret.

Ettergis påløpte renter før de er forfalt til betaling, vil renter påløpt fram til tidspunktet for ettergivelsen være fradragsberettiget til tross for at de ikke blir betalt.

Blir renter unntaksvis ettergitt før de er påløpt, vil det ikke foreligge fradragsrett hos debitor.

Ettergivelse og tilbakebetaling av renter som alt er betalt, fører ikke til noen endring i fradragsretten.

Om ettergivelse av renter/lån fra arbeidsgiver mv., se emnet L-4 Lån i arbeidsforhold, L-4-9 Ettergivelse.

Ettergis ubetalte renter som inngår i regnskapet hos en bokføringspliktig virksomhet, jf. bokføringsloven § 2, vil renter påløpt før ettergivelsestidspunktet fortsatt være fradragsberettiget. Dette gjelder både renter fradragsført et tidligere år og renter påløpt i ettergivelsesåret frem til ettergivelsestidspunktet.

Renter som ettergis før de er påløpt er ikke fradragsberettiget. Dette vil f.eks. gjelde når forskuddsrente som ikke er betalt ved forfall, blir ettergitt.

Ved delvis ettergivelse av skyldnerens gjeld, har kreditor valgrett med hensyn til hva ettergivelsen skal anses å omfatte. Valgretten må utøves samtidig med ettergivelsen, og valget er bindende for hvordan betalingen skal føres i kreditors regnskap.

Hvis det ikke er foretatt noe valg, anses omkostninger ettergitt først, dernest renter og til slutt hovedstolen. Om kombinasjon av ettergivelse og delbetaling, se R-12-6.1.3 Betaling etter at kreditor har ettergitt deler av renter/hovedstol.

I forbindelse med gjeldssanering kan det inngås avtale om at kreditor skal ettergi resten av gjelden, dvs. den gjenstående del av hovedstol og renter, dersom debitor betaler et fastsatt beløp innen en frist satt i avtalen. Hvis debitor ikke oppfyller vilkårene i avtalen, vil han normalt fortsatt være ansvarlig for hele hovedstolen og renter, herunder renter påløpt etter inngåelse av gjeldssaneringsavtalen.

Så lenge vilkårene for ettergivelse ikke er brutt, legges gjeldssaneringsavtalens bestemmelser om hvilket beløp som ettergis til grunn ved skattleggingen. Skal debitor bare betale et fast beløp, anses det ikke å påløpe renter etter at gjeldssaneringsavtalen er inngått.

Om fordeling av det beløpet som betales på renter og hovedstol, samt om virkning av delvis ettergivelse av renter og hovedstol, se ovenfor.

Overholdes ikke vilkårene, kan rentene fradras etter de vanlige reglene som om avtalen ikke hadde vært inngått. For skattytere som ikke har bokføringsplikt, vil dette medføre at ubetalte renter påløpt og forfalt etter den opprinnelige låneplanen må anses for misligholdte, og først komme til fradrag når de betales.

Ved hel eller delvis ettergivelse av hovedstol, påløper det ikke renter på den ettergitte delen av hovedstolen fra og med ettergivelsestidspunktet.

Forsinkelsesrenter (morarente) ved for sen betaling, er en fradragsberettiget rentekostnad.

Menige i forsvaret med forsørgelsesbyrde får utbetalt forsørgertillegg av Forsvaret. Forsørgertillegget omfatter også botillegg hvor det inngår dekning av gjeldsrenter. Forsørgertillegget med botillegg er skattefritt. Botillegget reduserer ikke skattyters adgang til å fradragsføre rentene.

Provisjon til andre enn långiver for å stille garanti for lån er fradragsberettiget som rentekostnad. Det er imidlertid en forutsetning at provisjonen tilsvarer den høyere renten som ville bli forlangt om långiver alene påtok seg risikoen ved mislighold av lånet. Om andre kostnader, se R-12-6.23 Omkostninger ved låneopptak mv..

Gir en skattyter en gave ved å utstede et gjeldsbrev til gavemottageren, skal renter på gjeldsbrevet anses som gave og ikke som gjeldsrenter. «Gaverentene» vil derfor ikke være fradragsberettiget for giveren.

Tar en skattyter opp lån for å yte et rentefritt «gavelån», f.eks. til en humanitær organisasjon, vil i utgangspunktet renter på det opptatte lånet være fradragsberettiget. Fradragsretten forutsetter at skattyter er ansvarlig overfor långiver. Om et tilfelle hvor lånet reelt sett var tatt opp av gavemottakeren, se Sk nr. 27/1982 i Utv. 1982/813.

Gebyr mv. som har en nær og direkte tilknytning til låneforholdet anses som rentekostnader og er fradragsberettiget etter sktl. § 6‑40 første ledd. Dette gjelder for eksempel termingebyr.

Gebyr som kontoinnehaver betaler for transaksjoner med sjekk, giro eller andre overførsler, behandles ikke som gjeldsrente for vedkommende. Det vil normalt bare være fradragsrett for slike omkostninger i virksomhet.

Om eventuell fradragsrett for gebyrer og andre omkostninger ved låneopptak, se R-12-6.23 Omkostninger ved låneopptak mv..

Når låntaker har inngått avtale om gjeldsforsikring, dvs. at hele eller deler av gjelden faller bort ved død, er kostnadene til dette ikke renter av gjeld. Disse kostnadene er premie til livsforsikring, se emnet F-23 Forsikring – livsforsikring (kapitalforsikring).

Indekstillegg på lån som er basert på den offentlige konsumprisindeksen og som er opprettet til sikring av hovedstolen, skal ikke behandles som rente, jf. HRD i Utv. 1975/565 (Rt. 1975/944).

For indeksobligasjoner og banksparing med aksjeindeksert avkastning trer indekstillegget i stedet for ordinær rente. Slike indekstillegg er basert på indekser på ulike finansielle markeder. Avkastningselementet likestilles med rente, se FIN 3. juli 1998 i Utv. 1998/1054 og FIN 14. september 2005 i Utv. 2005/1170. FIN vurderer slike indekstillegg annerledes enn hva som var tilfellet i HRD i Utv. 1975/565 (Rt. 1975/944).

Inkassogebyr og andre omkostninger i forbindelse med inkasso, anses ikke som rentekostnader. Renteomkostninger som pådras ved inkasso er fradragsberettigede som rentekostnader på vanlig måte.

Kausjonsansvar anses som gjeld for kausjonisten fra det tidspunktet hoveddebitor ikke har midler til å kunne betale sin gjeld ved forfall (insolvens). For selvskyldnerkausjonist blir kausjonsansvaret gjeld fra det tidspunkt hoveddebitor misligholder plikten til å betale renter/avdrag.

En forbruker (privatperson) som stiller kausjon overfor en bank eller annen finansinstitusjon, blir først ansvarlig for gjelden når institusjonen tar rettslige skritt mot hoveddebitor for å få tvangsgrunnlag, jf. lov 18. desember 2020 nr. 146 (finansavtaleloven) § 6‑10 første ledd. Har institusjonen tvangsgrunnlag for utlegg, kan krav rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot låntakeren, jf. finansavtaleloven § 6-10 annet ledd. En forbruker vil i slike tilfeller ikke ha adgang til å stille selvskyldnerkausjon.

Renter som påløper etter at kausjonsansvaret har blitt gjeld, anses som renter også for kausjonisten. Kausjonisten har krav på tilbakebetaling fra debitor (regress). I utgangspunktet er derfor renten ikke fradragsberettiget hos kausjonisten. Hvis kausjonisten ikke får rentebeløpet tilbakebetalt fra debitor, er rentebeløpet fradragsberettiget når den manglende betalingen er endelig konstatert og vilkårene for øvrig er oppfylt.

Tilsvarende gjelder for realkausjon, dvs. når en kausjonist gir kreditor pantesikkerhet for eksempel i en fast eiendom, men uten å kunne gjøres ansvarlig etter kausjonen med sin øvrige formue. Forutsetningen for fradrag i slike tilfeller er at pantesikkerheten gir tilstrekkelig dekning for rentene. (Hvis kausjonisten har betalt kreditor, og regresskravet overfor hoveddebitor har en reell verdi, skal regresskravet føres opp som formuespost). Hvis en forbruker (privat låntaker) stiller pant for gjeld overfor en bank eller annen finansinstitusjon, blir kausjonisten først ansvarlig tre måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet, jf. finansavtaleloven § 6-10 tredje ledd.

Det at kreditor avskriver påløpte renter som uerholdelig, har i seg selv ingen betydning for debitors fradragsrett. Det samme gjelder om kreditor slutter å inntektsføre rentene etter hvert som de påløper på grunn av debitors manglende betalingsevne.

Vanligvis kan låntaker få tilbakebetalt medlemsinnskudd i kredittforeninger. Innskuddet er da ikke fradragsberettiget. Skal innskuddet ikke tilbakebetales, anses det som en rentekostnad.

Låntakers innbetaling av tilleggsansvar i kredittforeninger anses som ekstraordinære finansieringskostnader og kommer derfor til fradrag som renter av gjeld, se FIN 28. januar 1992 i Utv. 1992/97.

Som renter av gjeld regnes også renter og omkostninger ved kjøp av løsøre på kreditt (kredittkjøp) hvor

• det er avtalt utsettelse med betaling av kjøpesummen eller en del av den, eller
• kjøpesummen dekkes ved lån fra selger eller annen kredittyter på grunnlag av avtale med selgeren (lånekjøp)

Som kredittkjøp regnes også leie eller annen bruk av løsøre som i virkeligheten tjener til å sikre et salgsvederlag, dersom det er meningen at mottakeren skal bli eier av gjenstanden. Rentefradraget ved kredittkjøp er begrenset, se nedenfor.

Renter ved kredittkjøp er i utgangspunktet fradragsberettiget. Ved kjøp av løsøre på kreditt, gjelder det visse formelle vilkår og begrensninger i fradragets størrelse, se FSFIN § 6‑40 og nedenfor. Ved kjøp av annet enn løsøre, f.eks. fast eiendom, gjelder ikke slike begrensninger.

De formelle vilkårene og begrensningene i fradraget ved kjøp av løsøre på kreditt, gjelder ifølge FSFIN § 6‑40‑1 ikke i følgende tilfeller

• ved kjøp av driftsmidler, se FSFIN § 6‑40‑1 annet ledd
• ved næringsdrivendes kjøp av varer for videresalg eller bruk i virksomhet, se FSFIN § 6‑40‑1 annet ledd
• ved kontokjøp, hvis kredittyteren er en sparebank, en forretningsbank eller et finansieringsforetak som har tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet etter lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven). Kontokjøp er kredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittyteren om løpende kreditt (kontokredittavtale), se FSFIN § 6‑40‑1 fjerde ledd nr. 2. Se FSFIN § 6‑40‑1 tredje ledd

Om begrensningen i fradraget og om de formelle vilkårene får anvendelse, må avgjøres på det tidspunkt avtalen om kredittkjøp inngås. Er det f.eks. inngått en avtale om et kontokjøp med en bank, gjelder ikke begrensningene selv om banken senere overdrar kravet til en tredjepart som ikke har tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet, f.eks. et inkassoselskap.

For hver avtale om kredittkjøp er fradraget begrenset til en sats på 17 % effektiv rente, jf. FSFIN § 6‑40‑4 annet ledd. Hvis oppgitt effektiv rente er høyere, skal maksimum fradragsbeløp beregnes forholdsmessig på grunnlag av betalte kredittkostnader i inntektsåret (se ovenfor), effektiv rente (se ovenfor) og maksimumssats 17 %.

De formelle vilkårene som gjelder kontrakt om kredittkjøp gjelder ikke ved kontokjøp eller ved lånekjøp der lån ytes av en annen enn selger. Fradrag for renter og omkostninger ved andre kredittkjøp kan, jf. FSFIN § 6‑40‑2, bare kreves hvis kjøper ved skriftlig kontrakt, ved skriftlig bekreftelse fra selger eller på annen tilfredsstillende måte kan dokumentere følgende

• gjenstandens art, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav a
• salgsdato, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav b
• kontantprisen: den pris som selgeren ville krevd ved kontant betaling, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav c
• kontantinnsatsen: det beløp kjøperen skal betale kontant, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav d
• kredittkostnader: summen av alle renter og andre tillegg til kontantprisen som kjøperen skal betale på grunn av kreditten, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav e
• kredittiden: hvor lang tid gjelden skal betales over angitt i måneder, og i tilfelle når de enkelte avdragene skal betales, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav f
• effektiv rente ved inngåelsen av kontrakten: kredittkostnadene angitt som en årlig etterskuddsvis rente, beregnes av den delen av kontantprisen som kjøperen får kreditt for (kredittbeløpet) og i tilfelle under hensyn til nedbetalinger av kredittbeløpet i løpet av kredittiden, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav g
• navn og adresse på selger, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav h
• navn, adresse og fødselsdato på kjøper, se FSFIN § 6‑40‑2 første ledd bokstav i

Fradrag for renter og omkostninger ved kredittkjøp kan, jf. FSFIN § 6‑40‑3, bare kreves hvis kjøper ved skriftlig oppgave fra kredittyter eller på annen tilfredsstillende måte kan dokumentere følgende

• kredittkostnader påløpt i inntektsåret, se FSFIN § 6‑40‑3 første ledd bokstav a
• hvor stor del, angitt i kroner, av betalte kredittkostnader som er fradragsberettiget etter reglene om maksimumsgrenser for fradrag nevnt ovenfor, se FSFIN § 6‑40‑3 første ledd bokstav b
• avdrag betalt i inntektsåret, se FSFIN § 6‑40‑3 første ledd bokstav c
• resterende gjeld ved årets utgang, se FSFIN § 6‑40‑3 første ledd bokstav d

Omkostninger som belastes ved bruk av kredittkort/betalingskort, f.eks. årsavgift og belastningsgebyr/omregningsgebyr, er ikke gjeldsrenter, men godtgjørelse for betalingsformidling. Kostnadene er ikke fradragsberettiget utenom virksomhet. Se FIN 31. august 1982 i Utv. 1982/643. Blir det belastet renter, behandles disse på vanlig måte.

Om begrensninger i fradragsretten for renter i forbindelse med kjøpekort, se R-12-6.18 Kredittkjøp.

Om skatteplikt/fradragsrett for valutagevinst/-tap ved bruk av kredittkort, se emnet V-1 Valutagevinst/-tap.

Leasing er en spesiell form for leie, hvor finansieringselementet er fremtredende. Ikke forfalt leasingleie anses ikke som skattemessig gjeld, og leasingleien er derfor ikke fradragsberettiget som gjeldsrente etter sktl. § 6‑40. Dette gjelder selv om det ved fastsetting av leasingleien inngår et kalkulatorisk renteelement, se SKD 29. juni 2007 i Utv. 2007/1270.

I visse tilfeller skal leaseren anses som eier av den leasede gjenstanden, selv om bortleaseren privatrettslig anses som eier. Hvis det er grunnlag for å skille ut rentene, skal det gis fradrag for rentene på vanlig måte. Se nærmere emnet L-2 Leasing.

Om behandlingen av renteelementet ved beregning av grunnrenteskatt i havbruksvirksomhet hvor leaser anses som skattemessig eier, se emnet A-11 Akvakultur (havbruk), A-11-9.7.17 Finanskostnader – leasing.

Rentekompensasjon, som innlåner etter avtale med utlåner er forpliktet til å yte ved verdipapirlån etter sktl. § 9‑11, regnes som renter på gjeld for innlåneren, jf. sktl. § 6‑40 syvende ledd. Som rentekompensasjon regnes et beløp som motsvarer den renten som i låneperioden er utdelt på et utlånt verdipapir, se sktl. § 6‑40 syvende ledd annet punktum.

Om fradrag for fordel av rimelig lån fra arbeidsgiver, se emnet L-4 Lån i arbeidsforhold.

Kostnader som beregnes og kreves av långiver ved etablering, opprettholdelse og avvikling av låneforhold likestilles med renter. Dette gjelder f.eks. formidlingsprovisjon, fornyelsesprovisjon, etableringsgebyr, behandlingsgebyr, portoomkostninger, innfrielsesgebyr og omkostninger/gebyr ved fravikelse av prioritet.

Hvis långiver bruker eksterne rådgivere, herunder advokater, tilretteleggere, revisorer mv. ved etablering av låneforhold og belaster låntakeren for disse kostnadene gjennom f.eks. viderefakturering eller direkte fakturering fra den eksterne rådgiveren, anses dette som omkostninger betalt til långiver og skal dermed behandles som renter. Se SKD 15. mars 2016 i Utv. 2016/851.

Kostnader som pådras ved forsøk på å etablere et låneforhold som det ikke blir noe av, anses ikke som renter. Slike kostnader kan i stedet være fradragsberettiget etter sktl. § 6‑1 hvis det foreligger tilstrekkelig tilknytning til en inntekt eller et inntektserverv, f.eks. en virksomhet.

Kostnader som betales til andre enn långiver er som utgangspunkt ikke å anse som renter.

Kostnader til andre enn långiver anses likevel som rente etter sktl. § 6‑40 hvis kostnaden har tilknytning til gjelden og tilsvarer den høyere rente som ville blitt krevet hvis långiver selv hadde hatt misligholdsrisikoen. Dette gjelder f.eks. garantiprovisjon. Se SKD 15. mars 2016 i Utv. 2016/851. Det samme gjelder omkostninger til takstmenn i forbindelse med konvertering av lån for å oppnå lavere rente.

Der skattyter har kostnader til egne tilretteleggere som har tilstrekkelig tilknytning til opprettelse av lån og utstedelse av obligasjoner, og tilretteleggelsen samsvarer med utførelse av ordinære långiverfunksjoner, skal slike kostnader normalt anses som renter. Klassifiseringen av den enkelte kostnad må vurderes konkret.

Gebyr som boligbyggelag ilegger når en andelshaver etter eget ønske foretar en individuell nedbetaling av andel fellesgjeld i borettslag anses som fradragsberettigede renter.

Eksempler på kostnader som ikke anses som renter kan være:

• honorar mv. til takstmenn for taksering av fast eiendom
• gebyr for tinglysing av pantobligasjon, meglerprovisjon betalt til andre enn långiveren
• honorar til person som fører tilsyn med fremdriften av byggearbeid før godkjennelse av utbetaling av byggelånet
• kostnader til egne rådgivere til gjennomgang av lånedokumenter, sikkerhetsstillelse, taksering, forsikring, utarbeidelse av prospekter og andre kostnader som påløper for å få på plass finansiering

Som eksempler fra praksis, se avgjørelser av Skatteklagenemnda Stor avdeling 01 NS 221/2018 og NS 48/2021.

Finansieringskostnader til andre enn långiver er fradragsberettigede etter sktl. § 6‑1 hvis de har tilknytning til en virksomhet eller annen inntektsgivende aktivitet.

Rentetillegg ved tilbakekreving etter feilutbetaling etter folketrygdloven § 22‑17a anses som renter av gjeld etter sktl. § 6‑40 første ledd.

Premie for forsikring forfaller normalt til betaling forskuddsvis for ett år av gangen. Betaler forsikringstaker premien i flere terminer per år, beregner forsikringsselskapet seg et tillegg som de kaller terminrente. Dette tillegget anses som forsikringspremie og ikke som rente av gjeld.

Om fradragsrett for gjeldsrenter dekket ved tilskudd fra det offentlige, se emnet T-11 Tilskudd – offentlige tilskudd og emnet K-4 Kostnader – allment om fradrag.

Utbetales et lån av långiver med et mindre beløp enn lånebeløpets pålydende (underkurs), anses differansen å være gjeldsrenter. Renteelementet skal fordeles likt over lånets løpetid.

Når privatpersoner bosatt i Norge tar opp lån i norske banker i utenlandsk valuta, forutsetter enkelte avtaler at restlånet etter hvert forfall omregnet til norske kroner aldri skal overstige det opprinnelige lånebeløpet. Ved negativ kursutvikling på norske kroner beregnes valutatap for hele restlånet. Dette valutatapet skal innbetales av låntakeren ved terminforfall. Tapet er ikke renter. Løper lånet videre med samme beløp i samme valuta, vil ikke valutatapet være endelig konstatert og derfor ikke tidfestet. Om fradragsrett og tidspunkt for fradrag for valutatap, se emnet V-1 Valutagevinst/-tap.