Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Som varer anses formuesobjekter anskaffet eller tilvirket med sikte på salg i skattyters inntektsgivende aktivitet. Varer kan være både løsøre og fast eiendom, f.eks. tomter anskaffet for salg i en inntektsgivende aktivitet. Varer må avgrenses mot driftsmidler som er formuesobjekter anskaffet til bruk eller som faktisk brukes i skattyters inntektsgivende aktivitet, se emnet D-1 Driftsmiddel – allment om fradrag for inngangsverdi.

Reglene for varebeholdning omfatter følgende beholdninger som skattyteren eier ved inntektsårets slutt:

• råvarer, herunder materialer for vedlikehold av varer
• halvfabrikata
• varer under tilvirkning
• ferdigvarer, innkjøpte eller av egen tilvirkning
• emballasje på lager
• brensel på lager
• andre hjelpestoffer på lager
• varer som midlertidig brukes til demonstrasjon og som deretter skal tilbake til lager for å omsettes som salgsvarer
• reservedeler, hvis disse ikke av bedriften aktiveres sammen med den maskin de tilhører, f.eks. reservemotor
• returemballasje. Returemballasje er emballasje som følger med ved salget, men som det er forutsatt skal returneres og som det derfor betales pant for, f.eks. flasker og kasser. Returemballasje kan etter skattyterens valg enten behandles som varelager eller som driftsmiddel. Om behandling av returemballasje som driftsmiddel, se emnet D-2 Driftsmiddel – avskrivning på/inntektsføring av saldo, D-2-16.26 Returemballasje.

Dyr som inngår i buskap på gårdsbruk, reinflokk i reindriftsnæringen og akvatiske organismer i akvakultur omfattes også av varebeholdningen ved inntektsårets slutt, jf. sktl. § 81 fjerde ledd. Årets tilvekst av fisk, akvatiske organismer i akvakultur og rein regnes ikke som inntekt, jf. sktl. § 8‑1 første ledd bokstav a, og skal ikke tas med som utgående verdi.

Om arbeid under utførelse, se emnet V-10 Virksomhet – arbeid under utførelse.

Endringer i verdien av varebeholdningen mellom inntektsårets begynnelse og slutt, vil som hovedregel påvirke inntekten for foretaket. Dette gjelder uavhengig av om foretaket bare har bokføringsplikt eller om foretaket i tillegg er årsregnskapspliktig.

Om særlige regler for enkelte næringer, se følgende emner

• A-11 Akvakultur (havbruk)
• J-2 Jordbruk – allment
• K-7 Kunstnere
• R-6 Reindrift
• S-17 Skogbruk

Verdi av varebeholdning ved årets inngang settes til den samme verdi som er brukt ved det foregående inntektsårets utgang.

Alle varer på lager vurderes slik

• innkjøpte varer settes til anskaffelsesverdi
• varer tilvirket av skattyter settes til faktisk tilvirkningsverdi

Se sktl. § 14‑5 annet ledd bokstav a.

Ved bestemmelse av faktisk anskaffelsesverdi/tilvirkningsverdi for varer som ikke kan individualiseres, anses varer som er ervervet først å være realisert først (FIFU-prinsippet), jf. sktl. § 14‑5 annet ledd bokstav b.

Det er ikke anledning til å vurdere varer til gjenanskaffelsesverdi eller nedskrive varer for ukurans, prisfallsrisiko mv. med virkning for skattleggingen. Dette gjelder selv om varen anses uselgelig, såfremt skattyter fremdeles eier den.

For varebeholdning av innkjøpte salgsvarer og ubearbeidede råvarer, hjelpestoffer mv., er den faktiske anskaffelsesverdi det varen faktisk har kostet i innkjøp (fakturapris) med tillegg av toll, frakt, spedisjon etc. og transportkostnader til det sted hvor varen er lagret på vurderingstidspunktet. Varer kan telles opp til kalkulert utsalgspris hvis en ut fra denne kan beregne anskaffelsesverdi på en tilfredsstillende måte.

Erverves varen vederlagsfritt som et ledd i virksomhet, settes anskaffelsesverdien til kr 0, ev. med tillegg av kostnader til frakt, rengjøring o.l. av varen. Dette gjelder f.eks. for gjenbruksbutikker som erverver klær og møbler vederlagsfritt. Det er uten betydning om overdrageren har gavehensikt. Kontinuitetsregelen i sktl. § 9‑7 kommer ikke til anvendelse.

Tilvirkede og bearbeidede varer settes til tilvirkningsverdien. Til denne verdien regnes summen av direkte tilvirkningskostnader, dvs. kostnader til innsatsfaktorer som er benyttet direkte ved produksjonen av varen, jf. sktl. § 14‑5 annet ledd bokstav a.

Dette gjelder for eksempel kostnader til

• råstoffer
• halvfabrikata
• hjelpestoffer herunder
• produksjonsstrøm
• brensel
• andre hjelpestoffer mv. som er brukt direkte i produksjonen
• produksjonslønn som inkluderer feriepenger, arbeidsgiveravgift, pensjonsinnskudd mv. for det tidsrom de ansatte deltar i selve produksjonen. Også vederlag for tjenesteytelser som knytter seg til selve produksjonen anses som produksjonslønn. Ved oppføring av f.eks. bygg kan dette være prosjektledelse, arkitekttjenester og teknisk tegning som er direkte knyttet til det aktuelle prosjektet.

Ordlyden i sktl. § 14‑5 annet ledd bokstav a er uttømmende. Derfor skal det for eksempel ikke tas med

• indirekte kostnader som f.eks. administrasjon, avskrivninger, vedlikeholdskostnader, forsikring, kostnader til produktkontroll, kostnader til oppvarming og belysning av produksjonslokaler mv.
• generelle salgskostnader, for eksempel meglertjenester, og forsknings- og utviklingskostnader. Se Ot.prp. nr. 35 (1990–91) kap. 7.4 (side 136 annen spalte)
• verdien av eierens eget arbeid i produksjonen. Dette gjelder også for ansvarlig deltaker i selskap med deltakerfastsetting
• kostnader til leie av maskiner og utstyr for å utføre en tilvirkningskontrakt

I noen tilfeller kan det være tvil om en kostnad er direkte knyttet til produksjonen eller om det gjelder en kostnad som bare har en indirekte tilknytning til tilvirkning av varen. Kostnader som er påløpt før produksjonen av varen fant sted, f.eks. utviklingskostnader, anses ikke som produksjonskostnader. Det samme gjelder kostnader påløpt etter at produksjonen har funnet sted, f.eks. salgskostnader. I tvilstilfeller kan det være relevant å se om kostnadene varierer med produsert mengde. Som eksempel på det siste kan nevnes produksjonsstrøm som er ansett som en direkte tilvirkningskostnad, mens strøm til oppvarming av produksjonslokalet er ansett som en indirekte kostnad.

Bokhandlere kan ved verdsettingen av beholdningen av bøker velge å ha ett eksemplar av hver tittel nedskrevet til kr 0. Forlagenes beholdning av bøker som er eldre enn 3 år, kan verdsettes til kr 0. Ved vurderingen av om en bok er eldre enn 3 år, skal siste trykningsår for tittelen legges til grunn. Utgivelse med vesentlig enklere eller dyrere utstyr regnes som ny tittel i forhold til ordinær utgave. Disse reglene gjelder kun bøker som kan omsettes uten merverdiavgift i siste ledd, jf. lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift § 6‑3 første ledd. Se FSFIN § 14‑5‑1.

Kunstnere kan sette verdien av varebeholdningen av visse egenproduserte kunstverk til kr 0, se emnet K-7 Kunstnere.