Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Som hovedregel er satsene for arbeidsgiveravgift differensierte etter geografiske soner basert på arbeidsgiverens lokalisering, se tabellen nedenfor. Om særregler for arbeidsgivere som driver aktivitet innenfor visse sektorer, se A-15-4 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene).

Bestemmelsen om ekstra arbeidsgiveravgift på ytelser til en arbeidstaker på over kr 850 000 fra samme arbeidsgiver, er avviklet med virkning fra og med inntektsåret 2025.

For øvrig er det ingen endringer i soneinndelingen eller satsene i de ulike sonene fra 2024 til 2025.

Om hvilke områder som tilhører de enkelte sonene for arbeidsgiveravgift, se avgiftsvedtaket § 2.

Oversikt over soneinndelingen finnes også på Arbeidsgiveravgift – soneinndeling – Skatteetaten

Avgiftssatsene i de ulike sonene er:

* Satsen på 14,1 % skal benyttes etter at et fribeløp på kr 850 000 er brukt opp.

Nærmere om fribeløpsordningen, se A-15-6 Fribeløpsordningen.

Nærmere om jordbruk, skogbruk og fiske, se A-15-7 Særregler i sonene Ia og IVa for jordbruk, skogbruk og fiske samt visse tilknyttede virksomheter (aktiviteter knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen).

Nærmere om sektorunntatt aktivitet, se A-15-4 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene).

Nærmere om foretak i økonomiske vanskeligheter, se A-15-5 Særregler om foretak i økonomiske vanskeligheter mv..

For arbeidsgiver hjemmehørende på Svalbard er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % når arbeidet utføres på Svalbard, se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke oppholder seg lenge nok på Svalbard til at inntekten for arbeid utført der blir skattepliktig etter Svalbardskatteloven. Utføres arbeidet utenfor Svalbard, omfattes ikke lønnen av 0 %-satsen for Svalbard.

Selv om arbeidsgiver ikke er hjemmehørende på Svalbard, er satsen for arbeidsgiveravgift 0 % på lønn og annen godtgjørelse som blir skattlagt etter svalbsktl., se avgiftsvedtaket § 3 første ledd siste strekpunkt. Svalbsktl. omfatter personer bosatt på Svalbard. Opphold av minst 12 måneders varighet regnes i denne sammenhengen som bosettelse, jf. svalbsktl. § 2‑1. Svalbsktl. gjelder også for personer som tar midlertidig opphold på Svalbard og utfører arbeid eller utøver næringsvirksomhet der. Oppholdet må da vare sammenhengende i minst 30 dager.

Da Svalbard er holdt utenfor EØS-avtalens virkeområde, gjelder ikke særbestemmelsene om sektorunntak i avgiftsvedtaket § 4 eller unntaket for foretak i økonomiske vanskeligheter i avgiftsvedtaket § 3 annet ledd for arbeid som utføres på Svalbard når arbeidsgiver er hjemmehørende på Svalbard, eller hvor inntekten skattlegges etter svalbsktl. Virksomheter med aktivitet som ellers ville falt inn under sektorunntakene vil dermed også være unntatt fra plikten til å betale arbeidsgiveravgift.

Reglene for Svalbard gjelder tilsvarende for Jan Mayen og de norske bilandene i Antarktis, jf. lov 29. november 1996 nr. 69 om skattlegging av personer på Jan Mayen og i Antarktis § 2.

Tilskudd/premie til livrente/pensjonsordninger er arbeidsgiveravgiftspliktig. Skal det beregnes avgift for flere soner, skal også kostnader til kollektive ordninger fordeles på avgiftssonene i samme forhold som arbeidsgiverens øvrige avgiftspliktige ytelser i samme kalendermåned fordeler seg, se A-15-3 Sonetilhørighet.

For visse arbeidstakere som er utsendt til Norge fra USA, Canada og Sør-Korea gjelder særlige satser. Satsen for 2025 er 7 %, jf. forskrift 20. desember 2024 nr. 3471 om avgifter til folketrygden for året 2025 for arbeidstakere utsendt til Norge fra Amerikas forente stater, Canada og Sør-Korea , § 3 første punktum.

Om satser for arbeidsgiveravgift ved summarisk fellesoppgjør, se Skatteforvaltningshåndboken.

Virksomhetens lokalisering er utgangspunkt for hvilken sone som skal benyttes.

Arbeidsgiver anses å drive virksomhet i den sonen hvor foretaket er registrert i Enhetsregisteret. Som hovedregel skal satsen i den sonen hvor foretaket er registrert i Enhetsregisteret legges til grunn for beregningen av arbeidsgiveravgift, se avgiftsvedtaket § 1 annet ledd første punktum. Registrering i Enhetsregisteret skal skje etter reglene i enhetsregisterloven og enhetsregisterforskriften.

En privatperson som er arbeidsgiver, anses ifølge avgiftsvedtaket § 1 annet ledd annet punktum å drive virksomhet i den sonen hvor vedkommende er bosatt ifølge folkeregisteret.

Det gjøres unntak fra hovedregelen dersom det er registrert underenhet etter enhetsregisterforskriften §10. I slike tilfeller anses hver underenhet som egen beregningsenhet, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd. Det er også unntak for ambulerende virksomhet, herunder arbeidsutleie, når hoveddelen av arbeidet i en kalendermåned utføres i en annen sone enn der virksomheten drives, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Om unntakene, se A-15-3.3 Særlig om underenheter etter enhetsregisterforskriften og A-15-3.9 Sonetilordning for ambulerende virksomhet.

Arbeidsutleie er også virksomhet hvor det ikke er plikt til å opprette underenhet på hvert oppdragssted, se A-15-3.8 Unntak fra registreringsplikten i Enhetsregisteret – ambulerende virksomhet, og omfattes derfor av begrepet «ambulerende virksomhet». Nedenfor er arbeidsutleie særskilt omtalt bare der det gjelder spesielle forhold knyttet til arbeidsutleie, og som normalt ikke er aktuelle for annen ambulerende virksomhet.

Enhetsregisterloven og enhetsregisterforskriften er helt avgjørende for all registrering i Enhetsregisteret. Registreringsbestemmelsene får dermed også betydning for valg av sone ved beregning av arbeidsgiveravgift. Er registreringen ikke i samsvar med loven og forskriften, skal beregning av arbeidsgiveravgift skje etter den satsen som gjelder der hvor virksomheten etter reglene skulle vært registrert.

Driver et foretak virksomhet i forskjellige geografiske områder eller innen ulike næringer, skal hver enkelt virksomhet registreres som en enhet/underenhet i den aktuelle sonen, jf. enhetsregisterforskriften § 10. Den enkelte underenheten anses da som egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, jf. avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd. Nærmere om underenheter, se https://www.brreg.no/bedrift/underenhet/

Registrering av underenheter i ulike soner har bare betydning for hvilken sats som skal benyttes, og har ingen innvirkning på fribeløpet som kan beregnes. Se for øvrig A-15-6.2 Subjekt for fribeløpet.

Etter enhetsregisterreglene gjelder det enkelte unntak fra plikten til å registrere underenheter, selv om det drives virksomhet på flere steder. Nærmere om unntakene, se A-15-3.8 Unntak fra registreringsplikten i Enhetsregisteret – ambulerende virksomhet. Det er derfor gitt en særregel for ambulerende virksomhet i de tilfellene hvor hoveddelen av arbeidet i en kalendermåned utføres i en annen sone enn der virksomheten er registrert, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Nærmere om denne særregelen, se A-15-3.9 Sonetilordning for ambulerende virksomhet.

Dersom et foretak har registreringspliktige underenheter som ikke er registrert med eget underorganisasjonsnummer i Enhetsregisteret, skal enheten likevel anses som en egen beregningsenhet. Det skal da beregnes avgift etter satsen for den sonen hvor underenheten skulle vært registrert.

Tilsvarende gjelder dersom underenheten er registrert i Enhetsregisteret, men er registrert med feil adresse.

Når et foretak har flere registrerte enheter, skal arbeidstakerne ved avgiftsberegningen tilordnes den enheten hvor de har sitt faste arbeidssted. Dette vil normalt være det faste oppmøtestedet, eventuelt det stedet hvor de får sine arbeidsinstrukser fra eller der hvor personalansvarlig leder er lokalisert.

Arbeidstakere kan arbeide for flere registreringspliktige enheter i forskjellige soner innenfor et foretak. I disse tilfellene skal det for lønn tilknyttet arbeidet på hvert enkelt sted, anvendes satsen for den sonen der den aktuelle enheten er registrert. Er det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilke ytelser som knytter seg til hver enkelt enhet, må det gjøres en forholdsmessig beregning basert på hvor stor del av arbeidstiden som tilbringes på hvert enkelt sted.

Hvis underenhetene driver en annen type virksomhet enn hovedenheten, kan satsene variere både ut fra hvilken sone underenheten driver virksomhet i, og ut fra om noen av næringene faller inn under særreglene for enkelte typer virksomhet.

Flyttes et foretak eller registrert underenhet fra en sone til en annen, skal satsen i tilflyttingssonen legges til grunn fra og med første påfølgende kalendermåned etter registrert flyttedato, jf. avgiftsvedtaket § 1 femte ledd.

Det skal sendes endringsmelding vedrørende flytting av enheten etter enhetsregisterloven § 15, jf. § 5 annet ledd bokstav b. Avgjørende er den flyttedatoen som er oppgitt i endringsmeldingen. Sendes melding om flytting lenge etter selve flyttingen, eller det av andre grunner går tid før Enhetsregisteret oppdateres, skal likevel den nye sonen benyttes fra og med kalendermåneden etter at flyttingen skjedde.

Driver et foretak virksomhet på lokalt atskilte steder, skal det registreres én underenhet på hvert sted. Unntak fra denne regelen gjelder imidlertid for ambulerende virksomhet. Som ambulerende virksomhet regnes f.eks.

• arbeidsutleie
• bygge- og anleggsvirksomhet
• transportvirksomhet, skogsdrift og annen virksomhet av ambulerende karakter
• filialer/servicekontorer, for f.eks. forsikringsselskaper, som bare har åpent 1 til 2 dager i uka
• hjemmekontor
• selgere med bosted på annen adresse enn hovedkontoret, og som ikke har fast kontor
• utleie av eiendom med ambulerende ansatte. Hvis det er fast ansatte på hver eiendom/bygg, registreres én underenhet for hver eiendom/bygg

Opplistingen er ikke uttømmende, men gir eksempler på type virksomheter hvor det er gjort unntak fra plikten til å registrere underenheter. Slik virksomhet omtales nedenfor som ambulerende virksomhet.

Et foretak med ambulerende virksomhet kan ha opprettet et fast bemannet avdelingskontor e.l. innenfor en annen sone, eller det kan drives virksomhet i en annen sone som faller inn under en annen næringskode enn virksomheten ved hovedenheten (lokal bransjeenhet). Da skal denne virksomheten likevel registreres som en underenhet, og satsen for arbeidsgiveravgift på dette registreringsstedet vil gjelde.

Av eksemplene ovenfor framgår det at både virksomhetens art og organisering kan medføre unntak fra plikten til å registrere underenheter. Virksomhet av midlertidig karakter utenfor registreringssonen er for eksempel normalt ikke registreringspliktig som underenhet. Transportvirksomhet og bygge- og anleggsvirksomhet vil ofte være av en slik art. Hva angår virksomhetens organisering, er det i praksis blant annet lagt til grunn at virksomhet utenfor registreringssonen må ha en viss formalitet for at det skal oppstå registreringsplikt for denne underenheten. Et viktig moment i denne sammenhengen er blant annet om virksomheten utad fremstår som en del av den formaliserte virksomheten. Er ikke virksomheten som sådan representert på adressen utenfor sonen der hovedenheten er registrert, vil det normalt heller ikke være noen plikt til å registrere underenhet der. Dette vil for eksempel gjelde for selgere uten fast kontor og for hjemmekontor.

Foretak med ambulerende virksomhet skal benytte arbeidsgiveravgiftssatsen for den sonen hvor hoveddelen av arbeidet i kalendermåneden utføres. Dette framgår av § 1 fjerde ledd i avgiftsvedtaket. Satsen for sonen hvor hoveddelen av arbeidet utføres, skal i slike tilfeller benyttes på den forholdsmessige delen av kalendermånedens lønn som knytter seg til dette arbeidet. Dette gjelder likevel ikke for ambulerende virksomhet som ikke trenger å utføres på et bestemt sted (fjernarbeid) dersom arbeidet utføres i en sone med lavere sats, se A-15-3.9.2 Unntak fra bestemmelsen om ambulerende virksomhet for såkalt fjernarbeid som utføres i en sone med lavere sats.

Med «hoveddelen» av arbeidet i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd menes mer enn halvparten av det totale antallet arbeidsdager arbeidstakeren har arbeidet for arbeidsgiveren i løpet av avgiftsterminen (kalendermåneden), se avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd tredje punktum. Det er anledning til å benytte hoveddelen av arbeidstimer i stedet for arbeidsdager i relasjon til dette kravet. Det forutsettes i så fall at arbeidsgiver er konsekvent mht. å beregne etter timer i stedet for dager, og at lønnsregnskapet kan produsere timelister.

Utfører arbeidstaker oppdrag i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet, men hvor hoveddelen av arbeidet ikke er uført i en enkelt av disse sonene, vil det være hovedregelen om registreringsstedet som gjelder, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet ledd. Det er således ikke tilstrekkelig at arbeidet som utføres utenfor registreringsstedet, til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakers arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone.

Nedenfor vises noen eksempler på hvordan arbeidsgiveravgiften skal beregnes der arbeidstakeren utfører arbeid i ulike soner i samme kalendermåned.

Eksempel

Eksempel 1

Arbeidstaker A jobber i bygge- og anleggsbransjen og arbeidet som utføres for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

60 % i sone III

40 % i sone V

Virksomheten er registrert i sone V

Her skal avgift beregnes etter satsen for sone III, altså 6,4 %, for 60 % av lønnsutbetalingen denne måneden. For resten av lønnsutbetalingen, dvs. 40 %, skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %.

Eksempel

Eksempel 2

Arbeidstaker B jobber i et rengjøringsbyrå og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

51 % i sone V

25 % i sone IV

24 % i sone III som er virksomhetens registreringssone

Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone V. Det skal således beregnes avgift etter satsen som gjelder for sone V for 51 % av lønnsutbetalingene denne måneden, altså 0 %. For resten av lønnsutbetalingene skal en benytte satsen som gjelder for sone III. Dette til tross for at den delen av arbeidet som er utført i sone IV overstiger den delen som er utført i registreringssonen.

Eksempel

Eksempel 3

Arbeidstaker D jobber i bygg- og anleggsbransjen og arbeidet fordeler seg slik for en bestemt kalendermåned:

49 % i sone V

26 % i sone IV

25 % i sone III som er virksomhetens registreringssone

Her er ikke vilkåret om hoveddelen (mer enn 50 %) oppfylt verken for sone V eller sone IV. Arbeidsgiveren skal derfor benytte satsen som gjelder for sone III, altså 6,4 % for hele lønnsutbetalingen denne måneden.

Bestemmelsen om ambulerende virksomhet gjelder ikke for såkalt fjernarbeid, eksempelvis hjemmekontor og annet arbeid som ikke må utføres på et bestemt sted, når dette utføres i sone med lavere sats enn der arbeidsgiver skal være registrert, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd annet punktum. Ved ambulerende virksomhet i en sone med lavere sats vil adgangen til å bruke den reduserte satsen der det ambulerende arbeidet utføres, således bare gjelde for stedbundet virksomhet. Utføres ikke-stedbundet fjernarbeid i en sone med høyere sats enn satsen for registreringssonen, brukes satsen for den sonen hvor arbeidet utføres.

Eksempel

EKSEMPEL

En arbeidstaker jobber fulltid fra hjemmekontor i sone II, for en virksomhet som er registrert i sone I. Arbeidsgiver skal her beregne arbeidsgiveravgift etter satsen for sone I, der virksomheten er registrert, siden arbeid fra hjemmekontor er å anse som fjernarbeid, og arbeidet er utført i en sone med lavere sats enn i registeringssonen.

Dersom avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd om at arbeidstaker utfører hoveddelen av arbeidet i en annen sone kommer til anvendelse, må arbeidsgiver i ettertid kunne dokumentere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, arbeidstaker har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert, jf. bokføringsloven § 5 annet ledd nr. 2, § 7 og § 10. For arbeidsgivere som ikke har bokføringsplikt, følger en tilsvarende dokumentasjonsplikt av skattebetalingsforskriften § 5‑11‑2 niende ledd.

Ved utbetaling av sykepenger og lønn knyttet til avspaseringsdager oppstår det spørsmål både med hensyn til hvordan syke-/avspaseringsdagene virker inn på vurderingen av hvor «hoveddelen av arbeidet» er utført og hvilken avgiftssats som skal benyttes ved beregning av arbeidsgiveravgiften på utbetalinger knyttet til disse.

Ved vurderingen av hvorvidt hoveddelen av arbeidet til en ansatt er utført i en annen sone enn der virksomheten er registrert, skal det ses bort fra syke-/avspaseringsdagene ved fordelingen av arbeidsdagene i kalendermåneden. Denne fremgangsmåten innebærer at syke-/avspaseringsdager holdes utenfor ved valg av avgiftssone for de arbeidsdagene arbeidstakerne faktisk har vært på arbeid.

Ved beregning av arbeidsgiveravgift på lønnsutbetaling som knytter seg til syke-/avspaseringsdagene skal det foretas en forholdsmessig fordeling i henhold til fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnsutbetalingen for de dagene arbeidstaker faktisk har vært på arbeid den aktuelle kalendermåneden.

Er hoveddelen av arbeidet utført i en annen sone enn registreringssonen, fordeles syke-/avspaseringsdagene prosentvis på samme måte som de øvrige arbeidsdagene. Har for eksempel arbeidstaker arbeidet 60 % i sone IV, 20 % i sone V og 20 % i registreringssonen (sone I) skal 60 % av syke-/avspaseringsdagene beregnes etter satsen i sone IV og 40 % etter registreringssonens sats (sone I).

Naturalytelser og trekkpliktige utgiftsgodtgjørelser skal som utgangspunkt følge samme regel som for øvrige avgiftspliktige ytelser. Det må foretas en forholdsmessig fordeling i samsvar med den fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnsutbetalingen for øvrig for den aktuelle måneden.

Etterbetalinger og feriepenger skal fordeles på samme måte som ordinære lønnsutbetalinger for arbeid utført i den kalendermåneden innrapporteringen gjelder for, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd siste punktum. Dette gjelder selv om feriepengene eller etterbetalingen er opptjent i/gjelder et tidsrom hvor arbeidstakeren arbeidet i en annen sone. For etterbetalinger knyttet til sektorunntatt virksomhet, se likevel A-15-8.3.3 Spesielt om etterbetaling av lønn fra foretak med regnskapsmessig skille mellom ulike aktiviteter.

Det følger av avgiftsvedtaket § 2 første ledd at sone I omfatter alle områder som ikke er nevnt i bestemmelsens annet til syvende ledd. Virksomheter i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel skal følgelig benytte satsen i sone I ved beregning av arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver med ambulerende virksomhet, og som har arbeidstakere på oppdrag i utlandet eller på norsk kontinentalsokkel, skal beregne avgift med sats på 14,1 % for en del av lønnsutbetalingene, tilsvarende arbeidstakerens arbeid i utlandet eller på kontinentalsokkelen. Dette gjelder hvis denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid innenfor den aktuelle kalendermåneden. Se også A-15-2.6 Sjøfolk.

Eksempel

Eksempel

Et foretak driver med vedlikeholdsoppdrag på oljeinstallasjoner til havs og er således omfattet av bestemmelsen om ambulerende virksomhet i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Flere av de ansatte utfører mer enn halvparten av arbeidet i en bestemt kalendermåned utenfor norsk sjøterritorium.

Her skal satsen på 14,1 % benyttes for en del av lønnsutbetalingene, tilsvarende den delen av den enkelte arbeidstakers arbeid som utføres utenfor Norge eller på kontinentalsokkelen, siden denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid denne måneden.

I utgangspunktet er utleie av arbeidskraft omfattet av næringskode 78.200 og dermed også av reglene for de generelle næringene i avgiftsvedtaket §§ 1 til 3. Leies arbeidskraft ut til foretak som omfattes av særreglene i avgiftsvedtaket § 4 (sektorunntakene), skal utleieren beregne arbeidsgiveravgift etter de reglene som gjelder for det foretaket som leier inn arbeidskraften, jf. avgiftsvedtaket § 4 første ledd siste punktum og tredje ledd siste punktum. Utleieren av arbeidskraften kan imidlertid beregne sitt eget fribeløp etter reglene om fribeløp for sektorunntakene som nevnt i avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd. Nærmere om sektorunntakene, se A-15-4 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene), og nærmere om fribeløpsordningen for arbeidsgiver som omfattes av sektorunntakene, se A-15-6.4 Fribeløpsordningen for arbeidsgivere som omfattes av sektorunntakene.

Leier virksomheten ut arbeidskraft både til aktiviteter som faller inn under sektorunntakene i § 4 første ledd (kull- eller stålsektoren) og til aktiviteter som faller inn under de generelle reglene, og utleieren etablerer et klart regnskapsmessig skille mellom lønn knyttet til sektorunntatte aktiviteter og lønn knyttet til andre aktiviteter, kan han anvende de generelle reglene på den delen av avgiftsgrunnlaget som ikke omfattes av sektorunntakene, se avgiftsvedtaket § 4 annet ledd. Foreligger ikke et klart regnskapsmessig skille, må utleier i slike tilfeller bruke reglene for sektorunntatt virksomhet på alle lønnskostnadene. En utleier som oppfyller kravene til regnskapsmessig skille, kan både ha arbeidstakere som leies ut til sektorunntatt virksomhet og arbeidstakere utleid til annen virksomhet hvor hoveddelen av arbeidet i kalendermåneden utføres i en annen sone enn registreringssonen. Bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd vil også i slike tilfeller på vanlig måte komme til anvendelse for en tilsvarende del av lønna, se A-15-3.9.1 Hovedregel.

Det skal beregnes arbeidsgiveravgift med full sats av lønn mv. til en arbeidstaker som er utleid til en arbeidsgiver som omfattes av avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd (finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv.). Dette gjelder uavhengig av hvilke aktiviteter den utleide arbeidstakeren utfører for arbeidsgiver. Regelen om blandet virksomhet i avgiftsvedtaket § 4 annet ledd gjelder følgelig ikke i disse tilfellene.

Etter avgiftsvedtaket § 4 skal arbeidsgivere med aktiviteter innenfor visse sektorer beregne arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, 14,1 %, uavhengig av virksomhetens plassering. Disse har likevel anledning til å benytte de differensierte satsene innenfor et fribeløp på kr 850 000, jf. avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd, se A-15-6.4 Fribeløpsordningen for arbeidsgivere som omfattes av sektorunntakene.

Bestemmelsen om sektorunntak i avgiftsvedtaket § 4 første ledd omfatter

• Aktiviteter knyttet til produksjon av stålprodukter som nevnt i Annex VI til ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2022–2027
• Aktiviteter i kullsektoren, slik dette er definert i ESAs retningslinjer for regionalstøtte 2022 -2027 punkt 2.1 (10) med noter

Bestemmelsen omfatter også lønn til utleide arbeidstakere som utfører slike aktiviteter, jf. avgiftsvedtaket § 4 første ledd siste punktum. Om arbeidsgivere som i tillegg driver annen aktivitet (blandet virksomhet), se A-15-8 Arbeidsgivere med blandet virksomhet.

Bestemmelsen om sektorunntak i avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd omfatter arbeidsgivere som driver virksomhet med aktiviteter innenfor følgende næringskoder som hovedaktivitet

• finansieringsvirksomhet
• forsikringsvirksomhet og pensjonskasser, unntatt trygdeordninger underlagt offentlig forvaltning
• tjenester knyttet til finansierings- og forsikringsvirksomhet.

Tilsvarende gjelder for lønn til arbeidstakere som leies ut til slike virksomheter, se A-15-3.9.8 Særlig om arbeidsutleie til foretak som faller inn under sektorunntakene.

Arbeidsgivere som omfattes av dette sektorunntaket må benytte høyeste sats for lønnskostnadene til alle sine ansatte, herunder ansatte som kun utfører andre aktiviteter. Det er i disse tilfellene ikke adgang til å benytte bestemmelsen om blandet virksomhet.

Arbeidsgiver som yter hovedkontortjenester i konsern (næringskode 70.10) og bedriftsrådgivning og annen administrativ rådgivning innenfor et konsern (næringskode 70.22) som hovedaktivitet, omfattes av sektorunntakene, og skal beregne arbeidsgiveravgift etter satsen for sone 1 for alle sine ansatte, herunder ansatte som kun utfører andre aktiviteter, jf. avgiftsvedtaket § 4 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for lønn til arbeidstakere som leies ut til slike virksomheter, se A-15-3.9.8 Særlig om arbeidsutleie til foretak som faller inn under sektorunntakene.

Dette gjelder kun foretak som er del av et konsern, og hvor tjenestene ytes innenfor konsernet. Dette innebærer at f.eks. bedriftsrådgivning overfor eksterne foretak ikke omfattes av sektorunntakene.

Fribeløpsordningen for arbeidsgiveravgift omfatter i hovedsak to regelsett med betydelige fellestrekk. Dette er

• fribeløpsordningen for arbeidsgivere i sone Ia, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt. Nærmere om denne ordningen, se A-15-6.3 Fribeløpsordningen i sone Ia
• fribeløpsordningen for sektorunntakene som gjelder i alle soner utenom sone I, jf. avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd. Nærmere om denne ordningen, se A-15-6.4 Fribeløpsordningen for arbeidsgivere som omfattes av sektorunntakene.

Foruten ovennevnte ordninger gjelder det også en bestemmelse om fribeløp for arbeidsgivere som omfattes av de generelle satsene i avgiftsvedtaket § 3, men som kommer i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer for foretak i vanskeligheter og derfor må anvende satsen for sone I, jf. § 3 annet ledd. Nærmere om dette, se A-15-6.5 Fribeløpsordningen for foretak i økonomiske vanskeligheter mv..

Arbeidsgiver som mottar støtte til dekning av lønn mv. etter andre ordninger, kan ikke beregne redusert arbeidsgiveravgift etter fribeløpsbestemmelsen i avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd, i den utstrekning dette fører til at maksimumsbeløpet for disse andre ordningene som gir arbeidsgiver støtte til dekning av lønn mv. overskrides, jf. § 4 femte ledd siste punktum.

Fribeløpet gjelder per foretak (juridisk enhet). Tilhører foretaket et konsern, gjelder det bare ett fribeløp for konsernet under ett. Dette følger av forordning (EF) nr. 2023/2831 om bagatellmessig støtte, jf. avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd annet punktum. Som konsern regnes i denne sammenhengen en gruppe av foretak med en slik tilknytning til hverandre at ett foretak har bestemmende innflytelse over minst ett annet foretak, enten direkte eller via et annet foretak. Når begrepene «foretak» eller «arbeidsgiver» brukes nedenfor om subjektet for fribeløpet, gjelder dette tilsvarende for hele konsernet der arbeidsgiveren/foretaket tilhører et konsern.

Det påvirker ikke fribeløpet for et konsern om et foretak som har krav på fribeløp kommer inn i konsernet i løpet av året. Dette gjelder selv om det foretaket som trer inn har brukt opp hele fribeløpet før inntreden. Foretaket vil etter sin inntreden i konsernet bli omfattet av det fribeløpet som gjelder for konsernet under ett.

Trer et foretak ut av et konsern i løpet av året, skal konsernets fribeløp reduseres med den delen av fribeløpet som det uttredende foretaket har benyttet før det trådte ut. Hvis det foretaket som trer ut bare har benyttet deler av fribeløpet før uttreden, kan det etter uttreden benytte resten av fribeløpet, uten å ta hensyn til at andre selskaper i konsernet før uttredelsesdatoen har benyttet deler av fribeløpet.

Etter en fusjon eller en fisjon anses hvert enkelt selskap som etableres ved fusjonen eller fisjonen som egne foretak. Ved fusjon må det imidlertid tas hensyn til fribeløp som er benyttet av de fusjonerende selskapene før fusjonen. Dersom et selskap fisjonerer, skal fribeløp som er benyttet før fisjonen henføres til det selskapet som fortsetter den virksomheten hvor fribeløpet ble benyttet.

I indre selskap skal rettigheter, forpliktelser og partsstilling tilregnes deltakerne, jf. selskapsloven § 2‑1 annet ledd. Det indre selskapet kan således ikke opptre som arbeidsgiver, se også emnet A-14 Arbeidsgiveravgift – avgiftsplikt og grunnlag, A-14-2.2 Spesielt om indre selskaper. Fribeløpet skal gjelde for den som opptrer utad som arbeidsgiver.

Interkommunale samarbeid etter lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 17‑1 regnes ikke som egne enheter ved beregning av fribeløpet. Slike samarbeider kan imidlertid registreres som egne enheter i Enhetsregisteret. Avgjørende i forhold til beregning av arbeidsgiveravgift vil være om samarbeidene kan anses som egne juridiske enheter, og ikke bare som underenheter for de aktuelle kommunene. Samarbeidenes karakter tilsier at det er naturlig å anse disse som en del av den kommunale virksomheten.

Kommunale og fylkeskommunale foretak regnes heller ikke som juridiske enheter, men som en del av kommunen eller fylkeskommunen, jf. kommuneloven § 9‑1 annet ledd, og får ikke tildelt et eget fribeløp. Dette gjelder selv om slike foretak etter kommuneloven § 9‑1 tredje ledd skal registreres i foretaksregisteret.

For arbeidsgivere i sone Ia gjelder det en fribeløpsordning, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt. Fribeløpet er kr 850 000 per arbeidsgiver.

Denne fribeløpsordningen innebærer at arbeidsgivere i sone Ia kan betale arbeidsgiveravgift etter en sats på 10,6 % inntil den fordelen dette medfører har utgjort kr 850 000 for hele året, dvs. inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter den lavere satsen (10,6 %), overstiger kr 850 000, se avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd. Når fribeløpet er brukt opp, må arbeidsgiver gå over til å benytte en sats på 14,1 %.

Da fribeløpet anses som bagatellmessig støtte, kan foretak i sone Ia fortsette å beregne arbeidsgiveravgift etter satsen på 10,6 % til fribeløpet er brukt opp selv om foretaket kommer i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer for foretak i vanskeligheter, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet ledd siste punktum.

Statsforvaltningen som omfattes av forskrift 27. november 2003 nr. 1398 om forenklet oppgjør for arbeidsgiveravgift fra statens forvaltningsvirksomhet, jf. ftrl. § 24‑5 tredje ledd og helseforetak som omfattes av lov 15. juni 2001 nr. 93 om helseforetak m.m. (helseforetaksloven), skal anvende ordinære differensierte satser. Bestemmelsen om redusert avgiftssats innenfor et fribeløp i sone Ia gjelder imidlertid ikke, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt annet punktum. Statsforvaltningen og helseforetakene må derfor beregne 14,1 % for hele avgiftsgrunnlaget i sone Ia.

Arbeidsgivere innenfor jordbruk, skogbruk og fiske mv. i sone Ia kan benytte satsen på 10,6 % uten begrensning. Nærmere om reglene for landbruk, fiske mv., se A-15-7 Særregler i sonene Ia og IVa for jordbruk, skogbruk og fiske samt visse tilknyttede virksomheter (aktiviteter knyttet til produkter som ikke omfattes av EØS-avtalen).

Etter EØS-reglene kan det også gis såkalt bagatellmessig støtte til arbeidsgivere som omfattes av særreglene om høyeste sats (sektorunntakene). For disse gjelder det derfor også en fribeløpsordning, jf. avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd. Maksimalt fribeløp er kr 850 000. Om hvilke aktiviteter som omfattes av sektorunntakene, se A-15-4 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene). Slike arbeidsgivere kan betale arbeidsgiveravgift etter de differensierte satsene inntil differansen mellom den avgiften som vil følge av høyeste sats og den avgiften som vil følge av den aktuelle differensierte satsen, utgjør fribeløpet på kr 850 000, se avgiftsvedtaket § 4 fjerde ledd. Dette får således virkning for alle sonene utenom sone I og sone Ia.

Fribeløpsbestemmelsen kommer til anvendelse selv om foretaket anses å være i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer. Nærmere om dette, se A-15-6.5 Fribeløpsordningen for foretak i økonomiske vanskeligheter mv.. Dette medfører at foretaket kan fortsette å beregne arbeidsgiveravgift etter differensiert sats til fribeløpet er brukt opp, også om foretaket kommer i økonomiske vanskeligheter, jf. avgiftsvedtaket § 3 annet ledd siste punktum.

Fribeløpet for foretak i økonomiske vanskeligheter er også kr 850 000.

Fra og med den neste rapporteringen, etter at et foretak anses å være i økonomiske vanskeligheter etter ESAs retningslinjer for foretak i økonomiske vanskeligheter, kan foretaket bare anvende satsen for sin sone inntil differansen mellom avgift etter denne satsen og satsen for sone I, utgjør fribeløpet på kr 850 000. For overskytende lønnsutbetaling i året må satsen for sone I benyttes. Det samme gjelder arbeidsgivere med utestående krav om tilbakebetaling av ulovlig statsstøtte etter vedtak fattet av ESA, jf. avsnitt III i protokoll 3 til avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol (ODA). Se avgiftsvedtaket § 3 annet ledd. Denne bestemmelsen vil i praksis bare få betydning for arbeidsgivere som omfattes av de generelle reglene om avgiftssats etter soneplassering, og vil ikke være aktuell i sone Ia da fribeløpet her allerede kommer til anvendelse etter de ordinære reglene, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd annet strekpunkt.

Selv om et foretak faller inn under reglene om fribeløp, kan ikke samlet fordel av bagatellmessig støtte i form av redusert arbeidsgiveravgift og annen bagatellmessig støtte til foretaket overstige kr 850 000, jf. avgiftsvedtaket § 4 femte ledd første og annet punktum. Bestemmelsen medfører at fribeløpet skal avkortes med annen offentlig støtte som arbeidsgiver har mottatt, dersom den andre støtten er omfattet av forordningen om bagatellmessig støtte.

På bakgrunn av samordningsregelen skal arbeidsgiver oppgi om han mottar annen såkalt bagatellmessig støtte. Arbeidsgivere som beregner fribeløp plikter å oppgi annen offentlig støtte som er mottatt den aktuelle kalendermåneden, dersom denne andre støtten også er omfattet av EU-forordningen om bagatellmessig støtte. Eventuell gjenstående del av fribeløpet skal avkortes med slik støtte.

Det foreligger ikke noen fullstendig liste over norske støtteordninger som er omfattet av EUs regelverk om bagatellmessig støtte. Dette må derfor i hvert enkelt tilfelle avklares med det organet som tildeler støtten.

Reglene om regnskapsmessig skille har bare betydning for hvilken sats som skal brukes og ikke for hvor mange fribeløp som kan oppnås, se for øvrig A-15-6.2 Subjekt for fribeløpet.

Kravet om regnskapsmessig skille innebærer at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av arbeidsgivers lønnskostnader mv. som knytter seg til de ulike typene virksomhet.

For foretak som driver blandet virksomhet, må lønnskostnader mv. fordeles mellom de ulike kostnadsstedene. Dette gjelder for lønnskostnader mv. til de som rent faktisk utfører henholdsvis sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet.

Det skal også foretas fordeling av lønnskostnader til sentrale, administrative fellestjenester, dvs. tjenester som er nødvendige for både sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet i virksomheten, herunder blant annet regnskap og personaladministrative tjenester. Fordelingen kan basere seg på faktisk tidsbruk knyttet til arbeid mot henholdsvis sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet. Alternativt kan det benyttes en fordelingsnøkkel for å fastsette hvor stor del av lønnskostnadene til slike fellestjenester som skal henføres til sektorunntatt aktivitet og annen aktivitet. En slik fordelingsnøkkel kan bygge på hvor stor andel av lønn mv. som er direkte knyttet til sektorunntatt aktivitet utgjør av arbeidsgivers totale lønnskostnader. Det er viktig at grunnlaget for fordelingen kan dokumenteres i ettertid, f.eks. ved kontroll.

Virksomheten i hvert selskap skal vurderes isolert. Fordeling vil derfor ikke være aktuelt hvis denne typen fellestjenester i et konsern er skilt ut i et eget, selvstendig selskap som ikke driver med sektorunntatt virksomhet, men f.eks. kun med regnskapstjenester. Det får ingen betydning for dette selskapet om det er sektorunntatt virksomhet andre steder i konsernet. I et konsernforhold må det imidlertid vurderes om noen av fellestjenestene faller inn under sektorunntaket for hovedkontortjenester/bedriftsrådgivning, se A-15-4.1 Hvilke sektorer som omfattes av sektorunntakene. Aktivitetene vil da være sektorunntatt i seg selv, og arbeidsgiver må benytte høyeste sats fullt ut.

Som hovedregel må en arbeidsgiver som driver både aktivitet omfattet av sektorunntakene i avgiftsvedtaket § 4, se A-15-4 Særregler for arbeidsgivere som driver med aktiviteter innenfor visse sektorer (sektorunntakene), og aktivitet som faller innenfor de ordinære reglene eller særreglene for jordbruk mv., følge reglene om høyeste sats for hele foretaket etter at fribeløpet er oppbrukt.

Arbeidsgivere med blandet virksomhet, som har et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike typene aktiviteter, kan likevel beregne arbeidsgiveravgiften etter satsene for ordinær virksomhet, eller etter særreglene for jordbruk mv., for den delen av virksomheten som ikke er omfattet av sektorunntakene i § 4 første ledd (stål- eller kullsektoren), jf. avgiftsvedtaket § 4 annet ledd.

Eksempel

Eksempel

Et foretak driver delvis med produksjon av stålprodukter og delvis med engroshandel av byggevarer. Den delen som driver med produksjon av stålprodukter er omfattet av bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 4 første ledd, mens engroshandelen av byggevarer er omfattet av de ordinære reglene. Foretaket er registrert i sone III. Kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt. Her kan det benyttes en sats på 6,4 % for den delen av virksomheten som er omfattet av de ordinære reglene, jf. avgiftsvedtaket § 3 første ledd fjerde strekpunkt. For den delen av virksomheten som driver med produksjon av stålprodukter, kan satsen på 6,4 % benyttes innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp, må denne delen av virksomheten benytte satsen på 14,1 %.

I sone I har det ingen betydning med regnskapsmessig skille i denne sammenhengen, da satsen her uansett vil være 14,1 %. I sone Ia har det heller ingen betydning med regnskapsmessig skille mellom aktiviteter omfattet av særregelen om høyeste sats (sektorunntakene) og aktiviteter som omfattes av de ordinære reglene, da det her uansett bare skal betales avgift med redusert sats innenfor fribeløpet.

Regelen om blandet virksomhet i avgiftsvedtaket § 4 annet ledd gjelder ikke for arbeidsgivere med aktiviteter omfattet av § 4 tredje ledd (finans- og forsikringssektoren eller hovedkontorvirksomhet mv.) som hovedaktivitet. Disse arbeidsgiverne må beregne arbeidsgiveravgift med full sats for alle arbeidstakere, uavhengig av hvilke aktiviteter arbeidstakeren utfører for arbeidsgiver.

Ved etterbetalinger fra arbeidsgiver som driver blandet virksomhet og som har et klart regnskapsmessig skille mellom sektorunntatt virksomhet og annen virksomhet, må det foretas en konkret vurdering av om utbetalingene til den enkelte arbeidstaker er knyttet til sektorunntatt aktivitet eller ikke, basert på det arbeidet som ligger til grunn for de utbetalte ytelsene. Dette gjelder selv om arbeidstaker ikke jobber med sektorunntatt aktivitet på utbetalingstidspunktet.

Det er regelverket som gjaldt da arbeidet ble utført som må legges til grunn ved vurderingen av om etterbetalingen er knyttet til sektorunntatt aktivitet. Dersom arbeidet ikke var sektorunntatt da det ble utført, anses heller ikke etterbetalingen å være knyttet til sektorunntatt aktivitet. Dette gjelder selv om samme type aktivitet er blitt sektorunntatt på utbetalingstidspunktet.

Som hovedregel skal arbeidsgivere som driver både virksomhet omfattet av avgiftsvedtaket § 5 (jordbruk, skogbruk og fiske mv.) og virksomhet som omfattes av de ordinære reglene, benytte de ordinære differensierte satsene for alle lønnskostnader.

Arbeidsgivere med blandet virksomhet, som har et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike typene virksomhet, kan beregne arbeidsgiveravgift etter satsene for jordbruk, skogbruk og fiske mv. for denne delen av virksomheten, se avgiftsvedtaket § 5 tredje punktum, jf. § 4 annet ledd. Skillet mellom jordbruk, skogbruk og fiske på den ene siden, og virksomhet som faller inn under de ordinære reglene på den andre siden, vil bare ha praktisk betydning i sone Ia og IVa, da det i de øvrige sonene ikke er differanse i satsene mellom de to gruppene.

Eksempel

Eksempel 1

Et foretak driver delvis med landbruksvirksomhet og delvis med overnatting og servering. Landbruksdelen er omfattet av bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 5, mens aktiviteten knyttet til overnatting og servering er omfattet av de ordinære reglene. Foretaket er registrert i sone Ia. Kravet til regnskapsmessig skille er oppfylt. Her brukes satsen på 10,6 % for den delen av virksomheten som driver med landbruk. For den delen av virksomheten som gjelder overnatting og servering, kan satsen på 10,6 % benyttes innenfor fribeløpet. Når fribeløpet er brukt opp benyttes satsen på 14,1 % for denne delen.

Eksempel

Eksempel 2

Samme kombinasjon som i eksempelet over, men nå er foretaket registrert i sone IVa. Her kan foretaket bruke satsen på 5,1 % for lønnskostnadene knyttet til landbruksvirksomheten. For den delen som gjelder overnattings- og serveringstjenester skal den ordinære differensierte satsen på 7,9 % benyttes. I dette tilfellet er det ikke noe fribeløp.