Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Ektefeller er to personer som er gift med hverandre i medhold av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven). Likestilt med ekteskap, er ekteskap inngått i utlandet og som anerkjennes i Norge. En regulert samlivsform i utlandet som i hovedsak har samme rettsvirkninger som ekteskap i inngåelseslandet, anerkjennes som et ekteskap i Norge når begge parter skriftlig har samtykket til dette, jf. ekteskapsloven § 18a første ledd annet punktum.

Separerte ektefeller er fremdeles å anse som gift etter ekteskapsloven. Skattemessig behandles likevel ikke separerte ektefeller etter reglene for ektefeller, jf. sktl. § 2‑12 bokstav b. Dette gjelder uavhengig av om de er lovformelig separert eller bare har flyttet fra hverandre etter samlivsbrudd (faktisk separasjon). Flytter separerte ektefeller sammen, skattlegges de som ektefeller, og ikke som samboere.

Om ektefeller som lever atskilt uten å være separert, se E-2-2.4 Ektefeller som lever atskilt (ikke samlivsbrudd).

Flytter tidligere ektefeller sammen etter skilsmisse, skal de skattlegges som samboere (meldepliktige/ikke-meldepliktige).

To personer av samme kjønn som er registrert som partnere i henhold til den opphevede lov 30. april 1993 nr. 40 om registrerte partnerskap (partnerskapsloven), har rett til å få omgjort partnerskapet til ekteskap, jf. ekteskapsloven § 111 femte ledd. Selv om de ikke har foretatt slik omgjøring, skal de etter skattereglene og annen lovgivning behandles som ektefeller.

Når Skatte-ABC benytter ordet «ektefeller», gjelder reglene tilsvarende for registrerte partnere.

For tidligere inngåtte partnerskap, herunder partnerskap som er omgjort til ekteskap, trer dato for registreringen av partnerskapet i stedet for dato for inngåelse av ekteskap. Tidligste dato for registrering av partnerskap var 1. august 1993.

Etter skatteloven § 2‑16 skal samboere hvor minst den ene er pensjonist og det foreligger meldeplikt etter folketrygdloven § 25‑4 første ledd første punktum, jf. § 1‑5, i visse tilfeller likestilles med ektefeller etter skatteloven. Dette gjelder i forbindelse med følgende regler:

• § 2‑10 til § 2‑15, jf. § 2‑16
• § 6‑32 (minstefradrag), jf. § 6‑32 tredje ledd siste punktum
• § 15‑4 (personfradrag), jf. § 15‑4 tredje ledd
• § 6‑90 tredje ledd (fordeling mellom kommuner), jf. § 2‑16
• § 6‑82 og overgangsreglene til § 6‑83 (særfradrag), jf. § 2‑16
• § 10‑48 (ektefellers deltakelse i selskap med deltakerfastsetting), jf. § 2‑16
• § 17‑1 og § 17‑2, jf. SSV § 6‑4 (skattebegrensning), jf. § 17‑2 tredje ledd

Andre regler i skatteloven enn de som er nevnt over, samt tilsvarende regler i andre lover som gjelder for ektefeller, gjelder ikke uten videre for meldepliktige samboere.

Når Skatte-ABC bruker uttrykket «meldepliktige samboere» menes meldepliktige samboere som skal behandles skatterettslig som ektefeller etter de reglene som er nevnt ovenfor. Når Skatte-ABC bruker uttrykket «ikke-meldepliktige samboere» menes alle andre samboere, også de som er meldepliktige etter folketrygdloven uten at de behandles som ektefeller etter skattereglene.

Når Skatte-ABC benytter ordet «ektefeller», gjelder reglene tilsvarende for meldepliktige samboere som omfattes av folketrygdloven § 25‑4 første ledd første punktum, med mindre det uttrykkelig er tatt forbehold.

Om samboere som ikke er meldepliktige, se emnet S-1 Samboere.

Likestillingen med ektefeller etter skatteloven gjelder hvor den ene eller begge er pensjonist og mottar pensjon fra folketrygden, herunder avtalefestet pensjon som nevnt i folketrygdloven § 3‑19, se sktl. § 2‑16, jf. ftrl. § 25‑4 første ledd første punktum. Det samme gjelder pensjon til gjenlevende ektefelle og tidligere familiepleier etter overgangsreglene i ftrl. kap. 17 A.

Overgangsstønad kan også gi grunnlag for meldeplikt etter ftrl. § 25‑4 første ledd første punktum, men slik ytelse anses ikke som pensjon, og gir dermed ikke grunnlag for likestilling med ektefeller. Mottakelse av andre ytelser, f.eks. omstillingsstønad etter folketrygdloven kap. 17, kan medføre meldeplikt etter ftrl. § 25‑4 første ledd første punktum, men fordi den ikke anses som pensjon, gir den ikke grunnlag for likestilling med ektefeller etter sktl. § 2‑16.

Uføretrygd etter ftrl. kap. 12 anses ikke som pensjon, og gir heller ikke grunnlag for meldeplikt etter ftrl § 25‑4.

Selv om den ene eller begge samboerne mottar pensjon, gjelder likestillingen likevel ikke hvis samboerforholdet var etablert og begge hadde folketrygdpensjon før 1. januar 1994, jf. sktl. § 2‑16 annet ledd.

Som samboere etter folketrygdloven § 1‑5 tredje ledd, regnes to ugifte personer som lever sammen i samme hus, og som enten

• har eller har hatt felles barn, og/eller
• tidligere har vært gift med hverandre eller vært registrerte partnere

Personene anses å bo i samme hus, selv om de bor i hver sin del av huset. Etter reglene i folketrygdloven anses et seksjonert bygg som ett hus.

Bor personene i hver sin leilighet i samme hus med mer enn fire selvstendige og adskilte boenheter, kan NAV bestemme at de likevel ikke skal anses som samboere, jf. ftrl. § 1‑5 fjerde ledd annet punktum. To personer som vanligvis bor sammen, regnes som samboere selv om de bor midlertidig atskilt.

Reglene ovenfor gjelder selv om årsaken til at de bor sammen er boligproblemer.

Det er det faktiske bostedet som er avgjørende, uavhengig av hvor personen er registrert som bosatt i folkeregisteret.

Felles barn forutsetter at farskapet er fastslått i medhold av lov. Et senere fastslått farskap har tilbakevirkende kraft. Adoptivbarn må være adoptert av den som ikke er barnets far/mor, eventuelt av begge samboerne, for at det skal anses som felles barn.

Er et fellesbarn født levende, er det uten betydning for meldeplikten om det senere dør eller blir bortadoptert.

Meldeplikt inntrer fra og med det tidspunktet alle vilkårene om meldeplikt som er nevnt ovenfor foreligger. Tidspunktet for inntreden av meldeplikt trer da i stedet for dato for inngåelse av ekteskap.

Meldeplikt etter folketrygdloven opphører fra og med det tidspunktet minst ett av vilkårene for meldeplikt ikke lenger er oppfylt. Opphør av meldeplikt har samme skattemessige virkning som skilsmisse for ektefeller. Meldeplikt kan for eksempel opphøre når samboerne flytter fra hverandre eller ytelser som nevnt i E-2-1.3.2 Ytelser som gir grunnlag for likestilling med ektefeller opphører.

Meldeplikten opphører ikke om et fellesbarn dør eller blir adoptert bort.

Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, skal samboerne behandles som meldepliktige samboere, selv om samboerskapet ikke er meldt til NAV. Er det tvil om vilkårene er oppfylt, er det NAV som avgjør om et par er meldepliktig. NAVs avgjørelse er bindende. Er skattemyndighetene i tvil, bør NAV kontaktes.

Reglene om skattlegging av ektefeller gis først virkning for inntektsåret etter det året ekteskapet er inngått. Inngås f.eks. ekteskap i januar år 1, får reglene for ektefeller først anvendelse fra og med år 2. Ektefellene kan ikke kreve å bli skattlagt som ektefeller i år 1. Det året ekteskapet inngås skal ektefellene skattlegges hver for seg (atskilt), jf. sktl. § 2‑12 bokstav a. Dette innebærer at de dette året skattlegges som to selvstendige skattytere for sin egen formue og inntekt. Om unntak for såkalt «felles bedrift», se E-2-13.3 «Felles bedrift» når ektefellene skattlegges atskilt.

Ektefeller som er skilt ved utgangen av inntektsåret, skattlegges hver for seg. Hvis de bor sammen brukes reglene for meldepliktige samboere, se ovenfor, eller reglene for ikke-meldepliktige samboere, se emnet S-1 Samboere.

Nærmere om skattleggingen i forbindelse med skilsmisse, se E-2-12 Skattlegging ved separasjon/skilsmisse.

Ektefeller skal skattlegges hver for seg (atskilt) selv om ekteskapet består både formelt og reelt når de etter ekteskapsinngåelsen fortsetter å bo hver for seg. Tilsvarende gjelder også dersom de etter å ha etablert felles hjem går over til å leve varig atskilt uten at det foreligger samlivsbrudd.

Ektefeller som har inngått ekteskap før inntektsårets begynnelse anses ikke å leve varig atskilt, selv om de har hver sin bolig når

• de har felles hjemmeboende barn, eller
• den ene ektefellen anses å være forsørget av den andre.

Ektefellene skal i slike tilfeller skattlegges som ektefeller, jf. sktl. § 2‑10 og § 2‑11.

Bor barna sammen med en av ektefellene, skal begge ektefellene skattlegges i den kommunen hvor barna bor.

Blir den ene ektefellen forsørget av den andre, skal begge skattlegges i forsørgerens bostedskommune.

Ektefeller som har en felles bolig skal skattlegges som ektefeller, selv om de for det meste oppholder seg i forskjellige kommuner på grunn av arbeidet. Dette gjelder også om de hver for seg har tilstrekkelig inntekt til å forsørge seg selv.

Ektefeller skal ikke anses å leve varig atskilt selv om den ene ektefellen bor på institusjon, se sktl. § 2‑12 bokstav b annet punktum. Reglene om skattlegging av ektefeller skal fortsatt anvendes i slike tilfeller. Levde de varig atskilt før den ene ektefellen flyttet på institusjon, anses de også å leve varig atskilt etter flyttingen.

Av sktl. § 2‑11 første ledd framgår at ektefeller skattlegges særskilt for sine inntekter.

Særskilt skattlegging innebærer at ektefellenes skatt på inntekt beregnes hver for seg. Dette medfører at det for hver av ektefellene foretas en separat skatteberegning av inntektskatt på alminnelig inntekt, trinnskatt på personinntekt, og av trygdeavgifter.

Arbeidsinntekt, pensjon, trygdeytelser mv. skal tilordnes den av ektefellene som har utført arbeidet eller er berettiget til pensjonen eller trygdeytelsen mv. Det samme gjelder utbetaling fra avtale om individuell sparing til pensjon. Om inntekt av virksomhet, se E-2-13 Inntekt av virksomhet (felles bedrift).

Ektefeller som oppfyller vilkårene for å bli skattlagt som ektefeller, kan fritt velge hvem som skal tilordnes kapitalinntekter som for eksempel

• andelseiers andel av inntekt i boligselskap/boligsameie
• gevinst ved realisasjon av eiendom utenfor virksomhet
• gevinst ved realisasjon av andre kapitalgjenstander utenfor virksomhet
• renter av bankinnskudd mv.
• utbytte
• utleieinntekt utenfor virksomhet

Hvis ektefellene ikke er enige om fordelingen/tilordningen, skattlegges inntekten hos den som har opptjent inntekten.

Inntekt hos barn som er 16 år eller yngre ved utgangen av året, skal skattlegges med en halvpart på hver av foreldrene hvis foreldrene lever sammen, jf. sktl. § 2‑14. Foreldrene kan imidlertid fastsette en annen fordeling. Nærmere om skattlegging av barns inntekt hos foreldrene, se emnet B-1 Barn og ungdom.

Barnetillegget til pensjon og uføretrygd skattlegges alltid hos mottakeren.

Kostnader knyttet til inntekt, som nevnt i E-2-4.2.1 Generelt, fradras hos (tilordnes) den som skattlegges for inntekten. Om fordeling mellom ektefeller av inntekt fra virksomhet (felles bedrift), se E-2-13 Inntekt av virksomhet (felles bedrift).

Ektefeller som oppfyller vilkårene for å bli skattlagt som ektefeller kan velge hvem som skal ha fradrag for kapitalkostnader. Hvis ektefellene ikke er enige, skal kostnadene fradras hos den som har hatt betalingsforpliktelsen.

Ektefellene kan selv velge hvem av dem som skal ha fradrag som ikke kan knyttes til en bestemt inntektskilde, uten hensyn til hvem av dem betalingsplikten privatrettslig påhviler.

Dersom ektefellene er enige om fordelingen, kan de fordele følgende fradrag fritt mellom seg

• andelseiers andel av kostnader i boligselskap/boligsameie
• tap ved realisasjon av aksjer mv. utenfor virksomhet
• tap ved realisasjon av andeler i verdipapirfond utenfor virksomhet
• tap ved realisasjon av bolig, tomt og annen fast eiendom mv. utenfor virksomhet
• premie til frivillig syke- og ulykkesforsikring, jf. sktl. § 6‑47 første ledd bokstav e, når minstefradraget ikke benyttes
• årets underskudd ved utleie mv. av fast eiendom utenfor virksomhet

Opplistingen er ikke uttømmende.

Fradrag som ektefellene ikke kan fordele fritt mellom seg, er

• bidrag til institutt som under medvirkning av staten forestår vitenskapelig forskning eller undervisning, jf. sktl. § 6‑42
• faktiske kostnader vedrørende tjenesten som kostnader til flytting, faglitteratur, hjemmekontor mv.
• fagforeningskontingent
• gave til visse frivillige organisasjoner, se emnet G-2 Gaver, tilskudd og understøttelser utenfor arbeidsforhold
• fradrag for reise mellom hjem og fast arbeidssted (arbeidsreise)
• jordbruksfradrag
• merkostnader ved å bo utenfor hjemmet, herunder fradrag for kostnader til pendlerbolig og fradrag for besøksreiser til hjemmet
• minstefradrag
• næringsdrivendes premie til egen tilleggstrygd for sykepenger fra folketrygden (bostedskommunen)
• premie til tjenestepensjonsforsikring
• særskilt fradrag i inntekt fra skiferproduksjon
• særskilt fradrag for fiskere
• særskilt fradrag for reineiere
• særskilt fradrag for sjøfolk (sjømannsfradrag)
• tidligere års underskudd. Fremførbart eller tilbakeført underskudd skal først gå til fradrag i ektefellens egen inntekt. Eventuell udekket rest trekkes fra i den andre ektefellens inntekt
• innbetaling til individuell pensjonsavtale
• innbetaling til avtale om individuell sparing til pensjon
• årets udekkede underskudd.

Opplistingen er ikke uttømmende.

For ektefeller gjelder reglene om overføring og fremføring av underskudd i første omgang særskilt for hver av dem. Når en av ektefellene har et udekket underskudd, skal underskuddet fradras i den andre ektefellens inntekt i samme år, jf. sktl. § 6‑3 tredje ledd. Hvis overføringen av negativ inntekt fører til at den andre ektefellen ikke får inntekt som medfører beregning av skatt, vil denne heller ikke få effektivt skattefradrag for f.eks. boligsparing for ungdom (BSU) etter sktl. § 16‑10 eller skattefradrag for pensjonsinntekt etter sktl. § 16‑1. Se for øvrig emnet U-2 Underskudd.

Et separasjons-/skilsmissebo er ikke eget skattesubjekt.

(Gjelder ikke for meldepliktige samboere.)

Om overgangen fra å bli skattlagt som ektefeller til å bli skattlagt hver for seg, se E-2-2 Vilkår for skattlegging som ektefeller.

Om hva som er ektefellenes særeie eller felleseie og hvilken gjeld begge ektefeller er ansvarlig for, se ekteskapsloven.

Er skiftet av fellesboet ikke gjennomført før utgangen av inntektsåret, skal ektefellene/de tidligere ektefellene (nedenfor kalt partene) i sine skattemeldinger ta med eiendeler og gjeld i boet slik at skattemeldingene til sammen omfatter all formue og gjeld. Er det uenighet om fordelingen eller omfatter ikke fordelingen alt, gjelder de nedenstående reglene før skiftet er gjennomført.

Formuesobjekter som er særeie, skal tas med av den parten som er eier av objektet, selv om den andre parten tilkjennes bruksretten til eiendelen, f.eks. boligen.

Alle eiendeler som erverves etter samlivsbruddet behandles på samme måte som særeie.

Formuesobjekter som er felleseie, skal hver av partene ta med en halvpart av.

Hver av partene skal ta med en halvpart av gjelden, med mindre de fastsetter annen fordeling.

Inntekt av virksomhet, lønn og pensjon mv. skattlegges hos den av partene som har opptjent inntekten.

Avkastning av formue skattlegges hos den parten som opptjener fordelen.

Fradragsposter som knytter seg til bestemte inntekter fradragsføres hos den parten som er skattepliktig for den aktuelle inntekten, se ovenfor. Dette vil f.eks. gjelde minstefradrag og kostnader som inngår i dette, kostnader til reise mellom hjem og fast arbeidssted, fagforeningskontingent, premie til tjenestepensjonsforsikring mv.

Driftskostnader i virksomhet fradragsføres hos den parten som tilordnes inntekten av virksomheten. Avskrivninger fradragsføres hos den parten som skattlegges for avkastningen av gjenstanden.

Andre kostnader som ikke er knyttet til bestemte inntektsposter, skal i utgangspunktet fradragsføres hos den som er ansvarlig for kostnaden.

Gjeldsrenter påløpt i året for separasjonen/skilsmissen kan fradragsføres hos den parten som har betalt rentene så fremt begge er enige. Er de uenige, skal gjeldsrenter påløpt etter samlivsbruddet fradragsføres hos den som er ansvarlig for gjelden. Er begge partene ansvarlig for gjelden, skal de fordele gjeldsrentene likt så fremt de ikke hefter ulikt for gjelden.

Underskudd i tilknytning til felleseiemidler frem til separasjons-/skilsmissetidspunktet fordeles med en halvpart på hver av partene. Kan de påvise at de postene som inngår i underskuddet fordeler seg annerledes, legges denne fordelingen til grunn. Om underskudd i felles virksomhet, se E-2-13.9 Underskudd.

Overdragelse mellom partene i forbindelse med skifte etter separasjon/skilsmisse, anses ikke som realisasjon og endrer ikke gjenstandenes skattemessige inngangsverdi, jf. sktl. § 9‑2 tredje ledd bokstav e. Dette gjelder uavhengig av formuesordningen mellom ektefellene.

Som «felles bedrift» anses en virksomhet (enkeltpersonforetak) som eies i sin helhet av den ene ektefellen eller begge ektefeller i fellesskap, jf. sktl. § 2‑11 annet ledd. Det er i denne sammenhengen uten betydning om den ene ektefellen er eneeier og om virksomhetsformuen eventuelt tilhører dennes særeie.

Ektefeller som driver en virksomhet sammen kan imidlertid velge å registrere virksomheten som et selskap med deltakerfastsetting med hver av ektefellene som selvstendige deltakere, se FSFIN § 10‑48‑1, jf. sktl. § 10‑48. Denne valgadgangen gjelder også for andel i selskap med deltakerfastsetting hvor det er andre deltakere. Nærmere om den skattemessige behandlingen når ektefellene anses som selvstendige deltakere i selskap med deltakerfastsetting, se emnet S-4 Selskap med deltakerfastsetting – allment om deltakerfastsetting.

Nedenfor omtales de tilfellene hvor ektefellene ikke har valgt å registrere virksomheten som selskap med deltakerfastsetting.

Om hva som er én virksomhet, se emnet V-9 Virksomhet – allment, V-9-7.1 Generelt om når det anses å foreligge én eller flere atskilte virksomheter hos en eier.

Som ektefellenes «felles bedrift» etter sktl. § 2‑11 annet ledd anses også enhver deltakerinteresse i selskap med deltakerfastsetting. Dette gjelder likevel ikke hvis hver av ektefellene er selvstendige deltakere og dette er registrert i foretaksregisteret, se ovenfor. Behandlingen av selskapsdeltakelsen som «felles bedrift» gjelder uansett størrelsen på den ene eller begge ektefellers deltakerandel. Den delen av overskuddet som faller på ektefellene ifølge selskapsavtalen (eller arbeidsavtale for ektefelle som ikke er deltaker), slås sammen og fordeles etter reglene for «felles bedrift».

Et aksjeselskap er et eget skattesubjekt, og kan ikke anses som ektefellenes «felles bedrift». Dette gjelder selv om ektefellene eier alle aksjene.

Arbeider ingen av ektefellene i virksomheten, skal inntekten fastsettes hos eieren. Er begge ektefellene eiere, skal de fordele overskuddet etter eierandeler.

Arbeider bare den ene ektefellen i virksomheten, skal inntekten i sin helhet regnes å være innvunnet av denne ektefellen selv om vedkommende ikke er privatrettslig eier av virksomheten.

Arbeider begge ektefellene i virksomheten uten at de fordeler overskuddet, skal inntekten anses innvunnet av hovedutøveren.

Arbeider begge ektefellene i virksomheten, kan de fordele overskuddet mellom seg. Det er ikke noe krav at den andre ektefellen har arbeidet i ikke ubetydelig omfang i virksomheten. For begge ektefellene vil inntekten være virksomhetsinntekt. Nærmere om fordeling av overskuddet i slike tilfeller, se E-2-13.5 Fordeling av overskuddet når begge ektefeller arbeider i virksomheten.

En ektefelle kan ikke være lønnstaker i den andre ektefellens virksomhet. Unntak fra dette vil gjelde hvis den andre ektefellens «virksomhet» er en KS-andel, se emnet S-5 Selskap med deltakerfastsetting – nettometoden, S-5-4.4 Arbeidsgodtgjørelse til ektefelle.

Reglene om fordeling mellom ektefeller av inntekt fra virksomhet kommer ikke direkte til anvendelse i de tilfellene hvor ektefellene skal fastsette skattegrunnlaget/skattlegges hver for seg (atskilt). Prinsippene om inntekt fra «felles bedrift» kan likevel legges til grunn i

• det året ektefellene gifter seg, for tiden etter ekteskapets inngåelse
• det året de separeres, for tiden frem til samlivsbruddet

For den resterende delen av året gjelder ikke reglene om fordeling av inntekt fra «felles bedrift».

Driver ektefellene klart atskilte virksomheter, f.eks. i forskjellige lokaler med særskilte regnskaper, skal virksomhetene vurderes hver for seg etter reglene i sktl. § 2‑11 annet ledd om fordeling av overskudd.

Utgangspunktet for fordelingen av overskuddet vil være en totalvurdering av begge ektefellenes arbeidsinnsats i virksomheten, hvor de må ta hensyn til både arten og omfanget av arbeidet.

Er ektefellenes innsats i virksomheten tilnærmet likeverdig, kan det være aktuelt å likedele overskuddet. Har den ene ektefellen bare utført uselvstendig eller underordnet arbeid, kan ikke vedkommendes del av overskuddet settes høyere enn hva det ville kostet å ansette utenforstående til å utføre arbeidet.

Dersom overskuddet i virksomheten, se E-2-13.5.3 Samlet overskudd til fordeling, ikke er større enn at det gir begge ektefellene et rimelig vederlag for arbeidsinnsatsen («eierlønn»), kan de fordele hele overskuddet etter arbeidsinnsatsen. Det samme gjelder hvor overskuddet er så lite at det ikke gir ektefellene fullt vederlag for arbeidsinnsatsen. Det kan i slike tilfelle ikke overføres så mye av overskuddet til den ektefellen som ikke er hovedutøver at det – hensett til arbeidsinnsatsen – blir forholdsvis mindre til beskatning hos den som anses som hovedutøver av virksomheten.

Hva som er passende «eierlønn» for ektefellene må vurderes ut fra det generelle lønnsnivået i bransjen, men det vil ofte kunne være naturlig å gå noe høyere, fordi eierne gjerne vil ha en mer ansvarsfull stilling i virksomheten enn vanlige ansatte, bl.a. med ansvar for planlegging av driften, innkjøp mv. Dette forholdet vil særlig være aktuelt ved stipulering av «eierlønn» til den som anses som hovedutøver av virksomheten. Dersom den andre ektefellen ikke har noen lederfunksjon i virksomheten, men utfører arbeid mer på linje med ansatte, vil det ved fordelingen av overskuddet være mest naturlig å sammenligne med lønnsnivået for en ansatt i tilsvarende stilling.

Er overskuddet, se E-2-13.5.3 Samlet overskudd til fordeling, større enn det som tilsvarer en rimelig «eierlønn» for begge ektefellene, må det overskytende anses som kapitalavkastning. Denne vil kunne bestå av en kapitalavkastning i virksomheten, dvs. en «normal» forrentning av den nedlagte kapitalen og i tillegg en eventuell meravkastning som skyldes den verdiskapningen ektefellenes innsats i virksomheten har lagt grunnlaget for. I virksomhet som i stor grad er basert på maskinell drift og/eller har ansatte i tillegg til ektefellene, må det vanligvis være riktig å tilordne overskuddet, utover stipulert lønn til ektefellene, til hovedutøver av virksomheten. Det vil imidlertid i praksis oppstå tilfeller hvor ledelse og ansvar for driften av virksomheten og arbeidsinnsats ellers i større eller mindre grad er fordelt mellom ektefellene. Ved fordelingen av større overskudd vil det derfor forekomme tilfeller hvor begge ektefellene i sine skattemeldinger må kunne ta med en del av overskuddet utover stipulert eierlønn. Det vil i slike tilfeller være mest praktisk å benytte samme fordelingsnøkkel for hele overskuddet. Lik fordeling av overskuddet vil likevel bare være aktuelt hvor overskuddet i sin helhet skyldes ektefellenes likeverdige innsats.

Overskudd som ektefellene kan fordele mellom seg er alminnelig inntekt fra virksomheten, eventuelt overskuddsandelen i selskap med deltakerfastsetting. Når jord- og skogbrukseiendom drives som en samlet enhet, er det summen av jord- og skogbruksinntekten som skal fordeles.

Alminnelig inntekt fremkommer etter at det er gjort fradrag for alle kostnader, herunder gjeldsrenter, avskrivninger samt føderåd mv. som knytter seg til virksomheten. Det gjøres ikke fradrag for renteinntekter mv. som er inntektsført i regnskapet når slike inntekter har klar sammenheng med virksomheten.

Inntektsføring av negativ saldo, samt gevinst- og tapskonto i virksomhet, regnes med i netto virksomhetsinntekt ved fordeling mellom ektefellene. Det samme gjelder gevinst ved realisasjon av ikke-avskrivbare driftsmidler, herunder tomt som har vært driftsmiddel i virksomhet.

Gevinst ved realisasjon av tomt i virksomhet, inngår i netto virksomhetsinntekt (beregningsgrunnlaget) som ektefellene kan fordele mellom seg etter arbeidsinnsats.

Sykepenger anses ikke som inntekt fra «felles bedrift».

Gjeldsrenter anses å være pådratt av begge ektefeller i samme forhold som de fordeler netto overskudd mellom seg.

Når det er konstatert at det er netto overskudd i «felles bedrift» etter fradrag for gjeldsrenter, kan ektefellene fordele overskudd før gjeldsrentefradraget mellom seg i samme forhold som overskudd etter gjeldsrentefradraget. Ektefellene fordeler deretter gjeldsrentene vedrørende virksomheten mellom seg i samme forhold som overskuddet. Når ektefellene ikke har fordelt inntekt fra «felles bedrift» mellom seg, skal gjeldsrentene fradragsføres hos den ektefellen de er pådratt. Eventuelle gjeldsrenter utenfor virksomhet kan ektefellene fritt fordele mellom seg.

Inntektsføring/fradragsføring av negativ saldo, gevinst- og tapskonto eller tom positiv saldo i år etter at virksomheten opphørte, kan ektefellene fordele på samme måte som de tidligere fordelte overskuddet mellom seg.

Hvis virksomheten er stedbunden, skal begge ektefellenes andel av overskuddet skattlegges i virksomhetskommunen.

Underskudd i virksomhet skal tilordnes den av ektefellene som er ansvarlig innehaver av virksomheten, eventuelt begge hvis begge er ansvarlige. En ektefelle som ikke er ansvarlig innehaver, kan ikke få tilordnet andel av underskudd. Dette gjelder selv om vedkommende kunne fått tilordnet overskudd etter reglene om «felles bedrift» på grunnlag av arbeidsinnsats. Udekket underskudd hos den ene ektefellen skal likevel overføres til fradrag i den andre ektefellens positive inntekt, jf. sktl. § 6‑3 tredje ledd. Se også E-2-4.3.3 Fradrag som ektefellene ikke kan fordele fritt mellom seg siste strekpunkt og emnet U-2 Underskudd, U-2-7.3.1 Generelt.

Driver den ene ektefellen virksomhet i bygning som tilhører den andre ektefellen, kan ikke virksomhetsinntekten reduseres med husleie til den andre ektefellen. Den delen av bygningen som benyttes i ektefellens virksomhet må anses å inngå i «felles bedrift».

Virksomhetsinntekten skal reduseres med driftskostnadene og avskrivninger vedrørende den delen av bygningen som brukes i virksomheten.

Hvis ektefellene har registrert og driver virksomheten som et selskap med deltakerfastsetting, se E-2-13.1 Hva er «felles bedrift» og emnet S-4 Selskap med deltakerfastsetting – allment om deltakerfastsetting, kan selskapet på vanlig måte betale og kostnadsføre husleie for lokale som selskapet leier i bygning som tilhører den ene eller begge ektefellene.

Ved endring av skattefastsetting hvor endringsvedtaket er fattet senere enn to år etter utgangen av inntektsåret, skal endret skatt i sin helhet tilordnes den ektefellen som endringen gjelder, jf. sktl. § 2‑13 annet ledd. Dette gjelder uavhengig av om skatten økes eller reduseres.