Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Rederiskatteordningen gjelder for selskaper som er stiftet etter den norske aksjeloven eller allmennaksjeloven (aksjeselskap eller allmennaksjeselskap), jf. sktl. § 8‑10 første ledd. Ordningen gjelder imidlertid også for selskaper med begrenset skatteplikt til Norge og som er hjemmehørende i andre EØS-stater, jf. sktl. § 8‑10 annet ledd.

Selskaper med deltakerfastsetting behandles ikke som subjekter under rederiskatteordningen. Det samme gjelder for norsk-kontrollerte selskaper i utlandet (NOKUS). Hvis slike selskaper oppfyller vilkårene etter rederiskatteordningen og eies av et selskap som faller inn under rederiskatteordningen, kan inntekt fra slike selskaper bli fastsatt etter reglene i rederiskatteordningen, se sktl. § 8‑11 første ledd bokstavene e og f. For deltakere som ikke faller inn under rederiskatteordningen, fastsettes inntekten etter skattelovens alminnelige regler.

Rederiskatteordningen gjelder bare for selskaper som eier en eller flere av følgende typer eiendeler, se sktl. § 8‑11 tredje ledd jf. første ledd:

• skip i fart
• skip som driver transport av personell eller forsyninger, taubåter, entreprenørskip eller andre hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet
• fartøy som brukes i virksomhet knyttet til oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs
• aksjer i andre aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen
• andel i selskap med deltakerfastsetting hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen for rederibeskattede deltakere
• andel i NOKUS hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen for rederibeskattede deltakere

Andelen av aksjer eller andel i andre selskaper som faller inn under rederiskatteordningen må utgjøre minst 3 % gjennom hele inntektsåret for at aksjene eller andelen i selskapet skal anses som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8‑11 annet ledd.

Selskaper som bare leier skip uten å eie kvalifiserende eiendeler, omfattes ikke av rederiskatteordningen. På den annen side kan et bortleid skip anses som lovlig eiendel for utleier, også om det leies bort på bareboat-vilkår. Ved bortleie på bareboat-vilkår må leietakeren disponere skipet på en måte som gjør at det tilfredsstiller kravene til å være lovlig eiendel, se R-2-2.3 Lovlige eiendeler. Om begrensninger i retten til innleie og utleie av skip innenfor rederiskatteordningen, se R-2-2.5.8 Bareboat-utleie – generelt flg.

Spørsmålet om selskapet er eier av et skip eller en selskapsandel må vurderes etter de vanlige reglene, se emnet E-1 Eierbegrepet. Om et eksempel hvor overføring av formelt eierskap i skip til en utenlandsk bank gjennom et trustarrangement ikke kunne anses som overdragelse av eiendomsrett, se Utv. 2017/396 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse). En avtale som i formen fremstår som en leieavtale kan for skatteformål bli ansett som en avtale om overdragelse av skipet, f.eks. ved finansiell leasing. Om hvem som er eier av en bortleaset eiendel, se emnet L-2 Leasing. Eksempler fra skattepraksis er referert i Utv. 2011/297 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse) og Utv. 2025/nr. 3 pkt. 1.1.2 (BFU). Se også Utv. 2011/299 (Skattekontoret – BFU) hvor det ved inngåelsen av en bareboat-kontrakt også var inngått en avtale om kjøpsopsjon.

Begrepet «skip i fart» stiller krav både til karakteren av fartøyet, fartøyets størrelse, den virksomhet som drives og fartsområdet. Begrepet «skip i fart» er også benyttet i sktl. § 6‑61 om særskilt fradrag for sjøfolk, se emnet S-10 Sjøfolk. Som utgangspunkt skal begrepene bety det samme etter de to regelsettene, se Utv. 2019 s. 436 (SKD). Ved vurderingen av om et fartøy anses som «skip i fart» etter § 8‑11 første ledd er det karakteren av selve skipet og virksomheten som er avgjørende, og det er av underordnet betydning om de som er ombord har rett til sjømannsfradrag, se Utv. 1997 s. 405 FIN.

Et grunnleggende krav for at et fartøy skal anses som skip i fart er at det er i bevegelse under utøvelse av virksomheten. Skip i stasjonær virksomhet regnes ikke som skip i fart, se FSFIN § 8‑11‑1 bokstav d.

For å bli ansett som skip i fart, må skipet som utgangspunkt ha eget fremdriftsmaskineri. Dette kravet gjelder uavhengig av skipets størrelse og driftsområde.

I tillegg må skipet som utgangspunkt være på 100 brutto registertonn eller mer, jf. FSFIN § 8‑11‑1 første ledd bokstav a. Om unntak for utenriksfart, se R-2-2.2.5 Skip i fart - skip i utenriksfart.

Et skip uten eget fremdriftsmaskineri, f.eks. en lekter, kan bli ansett som skip i fart hvis det drives i tilknytning til skip i fart med eget fremdriftsmaskineri, jf. FSFIN § 8‑11‑1 første ledd bokstav b. I tillegg kreves det at skip uten eget fremdriftsmaskineri er sjøgående (dvs. at skipet ikke i det vesentlige går i fart på innsjøer og elver), er minst 1000 brutto registertonn og er registrert i et EØS-register, jf. FSFIN § 8‑11‑1 fjerde ledd.

Skip i stasjonær virksomhet og havnetrafikk anses som utgangspunkt ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8‑11‑1 første ledd bokstav d. Dette gjelder selv om skipet er på 100 brutto registertonn eller mer. Det samme gjelder skip som driver annen virksomhet over et begrenset fartsområde, hvor utseilt distanse ikke overstiger 30 nautiske mil. Utseilt distanse er distansen mellom turens utgangspunkt og det lengst bortliggende anløpssted for turen, målt etter den direkte skipslei mellom disse to punktene, uten hensyn til anløp underveis. Overstiger den utseilte distansen 30 nautiske mil i mer enn to tredjedeler av antall dager i inntektsåret, anses skipet for å være i fart. Seiler skipet bare deler av året, skal beregningen gjennomføres forholdsmessig. Se SKD 10. april 2019 i Utv. 2019/436 og Skatteklagenemnda SKNS1-2024-88.

Taubåter som er på 100 brutto registertonn eller mer kan likevel bli ansett som skip i fart dersom taubåten driver virksomhet som nevnt i mindre enn halve inntektsåret. Ventedager skal i denne forbindelse fordeles forholdsmessig mellom stasjonær virksomhet og havnetrafikk på den ene side og annen transportvirksomhet på den annen side.

Om taubåter i petroleumsvirksomhet, se D-2-6.4.5 Kjøretøy for transport av funksjonshemmede.

Skip i utenriksfart som har eget fremdriftsmaskineri anses som skip i fart, uavhengig av størrelse og fartsområde, jf. FSFIN § 8‑11‑1 annet ledd første punktum. For taubåter i utenriksfart gjelder de samme krav som for taubåter i innenriksfart, se D-2-6 Inndeling i saldogrupper, med det unntak at taubåter i utenriksfart kan være mindre enn 100 bruttoregistertonn.

For skip uten eget fremdriftsmaskineri som drives i tilknytning til skip i fart med eget fremdriftsmaskineri gjelder det et krav om 1000 brutto registertonn for at fartøyet skal bli ansett som skip i fart, jf. FSFIN § 8‑11‑1 fjerde ledd, jf. første ledd bokstav b. Dette gjelder også om skipet går i utenriksfart.

Skip som vesentlig går i fart på norske innsjøer og elver anses ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8‑11‑1 bokstav c. Tilsvarende unntak gjelder ikke for skip som går på utenlandske innsjøer og elver.

Losjiskip, skip som brukes som arbeidsplattformer, misjonsskip, teaterskip o.l. som har sitt fartsområde i eller mellom norske havner anses ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8‑11‑1 bokstav e. Det samme gjelder for ferger eller passasjerfartøy i rutetrafikk mellom norske havner, når rutens distanse mellom første og siste anløpssted er under 300 nautiske mil, jf. FSFIN § 8‑11‑1 første ledd bokstav h.

Lystfartøy, representasjonsfartøy, skyssfartøy o.l. anses ikke som skip i fart, jf. FSFIN § 8‑11‑1 første ledd bokstav f.

Fiske- og fangstfartøy regnes ikke som skip i fart den tid fartøyet brukes til fiske og fangst, jf. FSFIN § 8‑11‑1 første ledd bokstav g. Fiske og fangstvirksomhet er heller ikke en type virksomhet som kan drives innenfor ordningen, se R-2-2.5 Krav til virksomhet innenfor ordningen.

Skip i opplag, på verksted e.l. likestilles med skip i fart, dersom skipet var i fart eller ble bygget umiddelbart før det ble lagt i opplag, på verksted e.l., jf. FSFIN § 8‑11‑1 tredje ledd.

Kontrakt om nybygging av skip i fart anses i praksis som skip i fart hvis skipet vil tilfredsstille kravene til å bli ansett som skip i fart når det er ferdigstilt og det ikke er inngått avtale om videreoverdragelse av skipet når det er ferdigstilt. Dette har sammenheng med at et selskap som har realisert sine kvalifiserende eiendeler, kan oppfylle reinvesteringsplikten ved å inngå nybyggingskontrakt, se sktl. § 8‑11 fjerde ledd annet punktum og R-2-2.2.21 Realisasjon og reinvestering.

Kabelleggingsfartøy anses som skip i fart ved ordinær utlegging av kabel i sjøen (fordi skipet er i bevegelse ved denne aktiviteten og nedleggingen av kabelen innebærer elementer av både transport og lossing av gods). Et kabelleggingsfartøy som driver reparasjon av kabel vil på den annen side i stor grad ligge i ro under utøvelsen av virksomheten, og vil da som utgangspunkt drive stasjonær virksomhet, jf. FSFIN § 8‑11‑1 bokstav d. Det må imidlertid vurderes konkret om reparasjonsoppdraget innebærer tilstrekkelige elementer av transport som gjør at skipet likevel kan anses å være «i fart».

Hjelpefartøy innenfor petroleumsvirksomheten er kvalifiserende eiendeler etter sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b. Dette omfatter

• skip som driver transport av personell eller forsyninger
• taubåter
• entreprenørskip
• andre hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet

Hjelpefartøy må avgrenses mot fartøy og flyttbare innretninger som benyttes som ledd i olje- og gassutvinningens kjernevirksomhet, f.eks. produksjonsskip, borefartøy, lagerskip og boligplattformer.

For hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet er det ikke noe krav om at fartøyet må anses som «skip i fart» for å bli ansett som kvalifiserende eiendel. En del hjelpefartøy vil imidlertid også oppfylle vilkårene for å bli ansett som «skip i fart», f.eks. hvor fartøyet oppfyller kravet om 100 brutto registertonn og ingen av unntakene i FSFIN § 8‑11‑1 får anvendelse. Hjelpefartøy som ikke oppfyller vilkårene for skip i fart faller utenfor rederiskatteordningen dersom skipet tar oppdrag uten tilstrekkelig tilknytning til petroleumsvirksomhet.

Skip som driver transport av personell eller forsyninger anses som hjelpefartøy i petroleumsvirksomheten og anses som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b. Dette omfatter supply-skip som f.eks. leverer proviant, reservedeler m.m. til oljeinstallasjoner. Slike skip vil ofte også anses som «skip i fart» etter sktl. § 8‑11 første ledd bokstav a, men for slike skip gjelder det ikke noe krav til størrelse eller utstrekning på fartsområdet.

I regelverket om skip i fart er det gitt særregler for taubåter, se R-2-2.2.4 Skip i fart – stasjonær virksomhet, havnetrafikk og virksomhet over et begrenset fartsområde. Dersom særreglene ikke er oppfylt, f.eks. fordi skipet i mer enn halve inntektsåret har drevet virksomhet hvor utseilt distanse er mindre enn 30 nautiske mil, kan taubåter likevel falle inn under rederiskatteordningen. Dette gjelder hvis taubåtene utelukkende tar oppdrag med tilstrekkelig tilknytning til petroleumsvirksomhet.

Entreprenørskip står i en særstilling blant hjelpefartøyene fordi et selskap innenfor rederiskatteordningen ifølge sktl. § 8‑13 tredje ledd ikke kan ha inntekt fra virksomhet som omfattes av petroleumsskatteloven § 1. Det betyr at entreprenørskipet kun vil være en kvalifiserende eiendel i rederiskatteordningen dersom skipet opererer på utenlandsk sokkel, eller dersom skipet opererer på norsk sokkel og leies ut på bareboat-kontrakt til et selskap utenfor rederiskatteordningen som opererer på norsk sokkel.

Som entreprenørskip anses bl.a. intervensjonsfartøy og IMR-fartøy, jf. Utv. 2010 s. 1493 (FIN). Intervensjonsfartøy er fartøy som benyttes i arbeid på infrastrukturer knyttet til olje- og gassutvinning som skjer under havbunnen, herunder arbeid nede i brønner. IMR-fartøy utfører selvstendige oppgaver i forbindelse med utvinningsvirksomheten, som installasjon, fjerning, reparasjon og vedlikehold av utstyr på havbunnen. Disse oppgavene utføres i relativt stasjonær posisjon. Også kranskip som benyttes i petroleumsvirksomhet anses som entreprenørskip. Slike skip brukes i monteringsarbeid, demonteringsarbeid, vedlikehold av installasjoner samt frakt av gods til og fra installasjoner. Se eksempler på praksis hvor entreprenørskip har vært tema i Utv. 2009/370 (Skattekontoret – BFU) (tungløfteskip hadde ikke tilstrekkelig selvstendig funksjon til å falle inn under kategorien entreprenørskip), Utv. 2009/378 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse) (Multifunksjonsfartøy ble ansett for å utøve funksjoner som en del av olje- og gassutvinningens kjernevirksomhet), Utv. 2016/403 (Skattekontoret – BFU) (Entreprenørskip som ble brukt til konstruksjon, installasjon og demontering av oljeplattformer og andre offshore-installasjoner ble ansett for å falle innenfor definisjonen av entreprenørskip selv om skipet manglet eget framdriftsmaskineri.)

Andre hjelpefartøyer i petroleumsvirksomheten omfatter bl.a. ankerhåndteringsfartøy, beredskapsfartøy, dykkerskip, fartøy for seismisk kartlegging og brannslukningsskip, jf. Ot.prp. nr. 92 (2004–2005) pkt. 11.4.3.2.

Skip som utfører aktivitet knyttet til seismiske undersøkelser som har tilknytning til petroleumsvirksomhet, vil falle innenfor rederiskatteordningen. Dersom skipet også utfører slike oppdrag uten tilknytning til petroleumsvirksomhet, må skipet oppfylle kriteriene for skip i fart for denne aktiviteten, se eksempel på praksis i Utv. 2010/349 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse) og Utv. 2010/352 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Som kvalifiserende eiendel anses aksjer i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstav g jf. tredje ledd første punktum. Det gjelder samme krav til kvalifiserende eiendeler for dette selskapet som det som gjelder for eierselskapet. Det underliggende selskapet må også skattlegges etter rederiskatteordningen. Eierandelen må utgjøre minst 3 % gjennom hele inntektsåret for at aksjene skal bli ansett som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8‑11 annet ledd første punktum.

Det er uten betydning om det underliggende selskapet oppfyller kravet til kvalifiserende eiendel ved å eie skip direkte eller det eier aksjer/andeler i andre selskaper som faller inn under rederiskatteordningen. Skip kan dermed eies gjennom flere ledd, forutsatt at selskapene i hvert ledd er innenfor rederiskatteordningen. Eiendelene er imidlertid verken kvalifiserende eller lovlige dersom disse eies via aksjer i et selskap som ikke faller inn under rederiskatteordningen, selv om dette selskapet eier aksjer i et annet selskap som faller inn under rederiskatteordningen. Dette gjelder uavhengig av eierandelens størrelse.

Som kvalifiserende eiendel anses andeler i selskaper med deltakerfastsetting og aksjer i NOKUS, hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstavene e og f jf. tredje ledd første punktum. Det er da et vilkår at selskapet eier skip som er kvalifiserende eiendeler i ordningen eller andeler eller aksjer i andre selskaper med deltakerfastsetting eller NOKUS hvor inntekten fastsettes etter rederiskatteordningen. Eierandelen må utgjøre minst 3 % gjennom hele inntektsåret for at aksjene eller andelene skal bli ansett som kvalifiserende eiendel, jf. sktl. § 8‑11 annet ledd første punktum. Aksjer i øvrige aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen anses ikke som kvalifiserende eiendeler for selskaper med deltakerfastsetting og NOKUS, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstavene e og f.

Fartøy som brukes i virksomhet knyttet til oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs (vindmøllefartøy), anses som kvalifiserende eiendeler innenfor rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑11 bokstav i. Fartøy som bare driver transportvirksomhet knyttet til slik virksomhet, kan etter omstendighetene falle inn under rederiskatteordningen som «skip i fart». Selskap innenfor rederiskatteordningen som eier vindmøllefartøy kan ikke ha inntekt som oppebæres ved drift av fartøyet i norsk territorialfarvann, når tilsvarende virksomhet ville medført skatteplikt etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstav b om fartøyet hadde vært eiet av et utenlandsk selskap, se R-2-2.5.7 Drift av vindmøllefartøy.

Et selskap innenfor ordningen kan fritt realisere kvalifiserende eiendeler, men må eie minst én kvalifiserende eiendel for å være innenfor rederiskatteordningen. Realiserer selskapet alle sine kvalifiserende eiendeler (ved salg, kondemnering etc.), må selskapet foreta reinvestering i ny kvalifiserende eiendel senest ett år etter realisasjonen. I motsatt fall anses selskapet for å ha trådt ut av ordningen 1. januar i realisasjonsåret, jf. sktl. § 8‑11 fjerde ledd.

Reinvesteringen anses som utgangspunkt gjennomført når de vesentligste eierbeføyelsene til eiendelen har gått over til selskapet. Om overgang av eiendomsrett generelt, se emnet E-1 Eierbegrepet. Kravet til reinvestering anses også oppfylt dersom selskapet har inngått bindende kontrakt om bygging av kvalifiserende fartøy innen utløpet av ettårsfristen, jf. sktl. § 8‑11 fjerde ledd annet punktum. Ettårsfristen er derimot ikke overholdt hvis det bare er inngått avtale om kjøp av kvalifiserende eiendel i annenhåndsmarkedet uten at eierbeføyelsene har gått over ved utløpet av ettårsfristen.

Dersom det selskapet som har plikt til å foreta reinvestering deltar i en fusjon, kan reinvesteringsplikten oppfylles ved at selskapet blir fusjonert inn i et annet selskap som eier en kvalifiserende eiendel. Dette betinger at fusjonen trer i kraft (selskapsrettslig) senest den dagen da reinvesteringsfristen løper ut. Fusjonen trer i kraft når den er registrert gjennomført i Foretaksregisteret, jf. asl. § 13‑16/asal. § 13‑17.

Selskaper med deltakerfastsetting og NOKUS må også eie minst én kvalifiserende eiendel for at aksje eller andel i et slikt selskap skal anses som lovlig eiendel innenfor ordningen og for at inntekt fra slikt selskap skal kunne fastsettes etter rederiskattereglene. For slike selskap gjelder samme krav til reinvestering som for aksjeselskap og allmennaksjeselskap som faller inn under ordningen, med unntak av at slike selskap ikke kan reinvestere i aksjeselskap som faller inn under ordningen, jf. sktl. § 8‑11 femte ledd.

Gjelder brudd på reinvesteringsplikten et underliggende aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, må dette selskapet tre ut av rederiskatteordningen. Aksjen vil heller ikke lenger være en kvalifiserende eiendel for eierselskapet. I slike tilfeller vil eierselskapet ha en frist på to måneder til å rette forholdet f.eks. ved å selge aksjene, jf. sktl. § 8‑17 tredje ledd og R-2-6.2.3 Brudd i underliggende selskap.

Ved reinvestering innenfor ettårsfristen etableres det en karantenetid på to år der selskapet er forpliktet til å eie kvalifiserende eiendeler sammenhengende i to år fra reinvesteringstidspunktet, jf. sktl. § 8‑11 sjette ledd. Dersom selskapet ikke oppfyller dette vilkåret, anses selskapet for å ha trådt ut av rederiskatteordningen med virkning fra 1. januar i det året da ettårsfristen begynte å løpe, jf. sktl. § 8‑11 sjette ledd siste punktum.

Slik karenstid gjelder ikke dersom den realisasjon som gjorde at reinvesteringsplikten oppsto, var ufrivillig i henhold til sktl. § 14‑70, jf. sktl. § 8‑11 sjette ledd tredje punktum. Om ufrivillig realisasjon, se emnet B-3 Betinget skattefritak. Ved ufrivillig realisasjon får selskapet i stedet en ny ettårsfrist til å foreta reinvestering.

Sktl. § 8‑11 sjette ledd om at brudd på karenstiden medfører uttreden fra rederiskatteordningen fra 1. januar i det år fristen begynte å løpe, får ikke anvendelse hvis selskapet likvideres før utløpet av karenstiden og øvrige vilkår er opprettholdt frem til likvidasjonen. I Utv. 2022/nr. 1-2 pkt. 2.1.1 (forhåndsuttalelse) la skattekontoret til grunn at det ikke oppsto brudd på karenstiden selv om den kvalifiserende eiendelen ble realisert kort tid forut for likvidasjonen, når dette ble gjort som en del av likvidasjonsprosessen. Det ble forutsatt at selskapet ikke hadde foretatt andre investeringer i ettertid, og at det ikke drev annen virksomhet enn det som hadde tilknytning til avviklingen.

Sktl. § 8‑11 første ledd har regler som begrenser hva slags eiendeler selskaper innenfor rederiordningen kan eie. Slike eiendeler omtales som lovlige eiendeler. I tillegg til de kvalifiserende eiendelene som nevnt i R-2-2.2 Kvalifiserende eiendeler, er følgende eiendeler lovlig å eie for selskaper som faller innenfor rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑11 bokstavene c, d og h:

• finansaktiva, unntatt
  • aksjer i ikke-børsnoterte selskaper som faller utenfor rederiskatteordningen
  • andeler i selskap med deltakerfastsetting hvor inntekten ikke fastsettes etter rederiskatteordningen
  • finansielle instrumenter som gir rett til kjøp og salg av ikke-børsnoterte aksjer eller andeler som faller utenfor ordningen
• aksjer og andeler i poolsamarbeid under visse vilkår
• driftsmidler i virksomhet som faller innenfor rederiskatteordningen, men ikke driftsmidler som faller inn under saldogruppene h og i, dvs. bygg og anlegg og forretningsbygg og heller ikke annen fast eiendom

Opsjon på nybyggingskontrakt anses ikke som kvalifiserende eiendel, og eierskap i selskap som kun eier en slik opsjon anses derfor som en ulovlig eiendel i rederiskatteordningen, se eksempel i Utv. 2015/408 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Reservedeler til skip er i seg selv ikke kvalifiserende eiendeler, men kan være lovlige eiendeler dersom delene er nødvendig for utførelse av skipenes lovlige oppdrag. Det samme gjelder om eiendelene må oppbevares på land. Som lovlige eiendeler anses bare reservedeler og ekstrautstyr til bruk på selskapets egne skip. Utstyr ment for videresalg og/eller utleie vil ikke være lovlige eiendeler for selskapet. Se eksempel fra praksis i Utv. 2015/415 (Skattekontoret - BFU).

I tilfeller hvor skip eller andre eiendeler er eid via andre selskaper, må også de mellomliggende selskapene oppfylle kriteriene omtalt ovenfor om lovlige eiendeler. Dersom lovlige eiendeler har blitt lagt inn i utenlandske trust-arrangementer, kan det oppstå spørsmål om selskapet eier den lovlige eiendelen direkte eller om eiendelen er eid via et ulovlig finansielt instrument. Se eksempel fra Utv. 2017/396 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Selskapet kan som utgangspunkt eie finansaktiva som f.eks.

• kontanter
• bankinnskudd
• obligasjoner
• fordringer
• børsnoterte aksjer
• andeler i verdipapirfond
• ikke-børsnoterte aksjer i selskaper som omfattes av rederiskatteordningen
• finansielle instrumenter som f.eks.
• konvertible obligasjoner
• opsjoner
• warrants
• futures

Selskapet kan ikke eie ikke-børsnoterte aksjer eller andeler i selskaper med deltakerfastsetting der inntekten ikke fastsettes etter rederiskatteordningen. Det samme gjelder finansielle instrumenter som gir rett til å kjøpe eller selge ikke-børsnoterte aksjer eller andeler som faller utenfor ordningen. Selskapet kan heller ikke eie andeler i verdipapirfond som investerer i ikke-børsnoterte aksjer mv. som ikke anses som lovlige eiendeler.

Som børsnoterte aksjer anses aksjer som behandles som børsnoterte ved formuesfastsettingen, se emnet A-4 Aksjer – formue, A-4-3.3 Børsnoterte aksjer. Som børsnoterte aksjer anses i denne sammenheng likevel ikke aksjer notert på Euronext Expand (tidligere Oslo Axess), se eksempel i Utv. 2008/224 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Selskapet kan ifølge sktl. § 8‑11 første ledd bokstav d eie aksjer eller andeler i poolsamarbeid, når poolsamarbeidet kun eier lovlige finansaktiva som nevnt i R-2-2.3.1 Generelt og R-2-2.3.2 Nærmere om finansaktiva, og poolsamarbeidet oppfyller vilkårene til å drive lovlig virksomhet som nevnt i sktl. § 8‑13, se R-2-2.5 Krav til virksomhet innenfor ordningen.

Som poolsamarbeid anses samarbeidsformer hvor to eller flere selskaper inngår avtale om felles drift av fartøy som er lovlig og kvalifiserende eiendel innenfor ordningen, og hvor samarbeidet utgjør et selskap etter selskapsloven, aksjeloven eller allmennaksjeloven, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstav d annet punktum. De selskaper som inngår i poolsamarbeidet har vanligvis egne skip, og det er ikke vanlig at poolen eier skip. Hvis poolen eier skip, må det vurderes om poolen tilfredsstiller kravene til å være en kvalifiserende eiendel etter sktl. § 8‑11 bokstavene e til g.

Et selskap innenfor ordningen kan som utgangspunkt eie driftsmidler som brukes i lovlig virksomhet. Dette omfatter også hjelpemidler som brukes til den lovlige virksomheten. Dette gjelder f.eks. kontorutstyr i managementvirksomhet, laste- og losseutstyr, trucker, billettmaskiner m.m.

Et selskap innenfor ordningen kan ikke eie fast eiendom. Det betyr at selskapet må leie kontorlokaler mv., selv om lokalene brukes i virksomheten.

Et selskap innenfor rederiskatteordningen kan ikke drive annen virksomhet enn den som følger av sktl. § 8‑13 og FSFIN § 8‑13‑1, se nedenfor. Driver selskapet annen type virksomhet, anses det som brudd på vilkårene for rederibeskatning. Om konsekvensene av brudd og mulighet for reparasjon, se R-2-6 Uttreden fra rederiskatteordningen.

Selskap innenfor rederiskatteordningen kan drive virksomhet ved utleie og drift av egne og innleide skip og hjelpefartøy som er lovlige eiendeler etter sktl. § 8‑11, første ledd bokstavene a, b og i, se R-2-2.2 Kvalifiserende eiendeler. Retten til å benytte innleide skip er til en viss grad begrenset. Disse begrensningsreglene er omtalt i R-2-2.5.15 Innleid tonnasje på time charter-vilkår eller voyage charter-vilkår.

Med drift av skip menes at selskapet kan drive aktivitet med tilstrekkelig nær tilknytning til den virksomhet som drives. Dette må vurderes ut fra skipstype og hva slags oppdrag som naturlig hører inn under driften av et slikt skip. Selskapet kan innenfor visse grenser også drive utleie av egne eller innleide skip, f.eks. på bareboat-basis. Ved utleie må imidlertid selskapet sørge for at skipene utøver en aktivitet som kan drives lovlig innenfor ordningen, dvs. som faller innenfor kategoriene «skip i fart», «hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet» eller «vindmøllefartøy», jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstavene a, b og i. Hvis ikke blir fartøyene ulovlige eiendeler som gjør at selskapet faller utenfor rederiskatteordningen. Om andre begrensninger for utleie av skip, se R-2-2.5.8 Bareboat-utleie – generelt flg.

I praksis oppstår en rekke tilfeller der aktiviteten for “skip i fart” har sterk eller svak tilknytning til ordinær befraktningsvirksomhet. Eksempler på tilfeller som har vært oppe til vurdering i praksis er som følger:

• Fremleie av lasterom (spacecharter) oppfyller ikke kravet til virksomhet ved drift av skip. Dette ble i stedet ansett som spedisjonsvirksomhet, se Utv. 2009/383 (Skattekontoret – BFU).
• Handel med bunkersolje ut over det selskapet selv trenger til sine skip, anses ikke som drift av skip i rederiskatteordningens forstand, se Utv. 2000/331 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse).
• Aktivitet ved å opptre som sikringsmotpart ble ansett som ulovlig virksomhet i rederiskatteordningen, se Utv. 2004/348 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse). Motsatt ble bruk av fraktderivater som sikring av inntekter fra den fysiske fraktvirksomheten ansett som lovlig virksomhet i rederiskatteordningen, se Utv. 2010/353 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse).
• Aktivitet i form av reparasjon og vedlikehold av sjøkabler kunne ikke anses som drift av skip, se Utv. 2018 s. 409 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse).

I tillegg til drift og utleie av egne og innleide skip, kan selskapet drive virksomhet i form av strategisk og kommersiell ledelse samt daglig teknisk drift og vedlikehold av egne og innleide fartøyer, samt fartøyer i konsernforbundet selskap og poolsamarbeid, jf. sktl. § 8‑13 første ledd bokstav a og FSFIN § 8‑13‑1 første ledd bokstavene a og b. Hva som menes med poolsamarbeid er nærmere regulert i sktl. § 8‑11 første ledd bokstav d, se R-2-2.3.3 Nærmere om aksjer og andeler i poolsamarbeid. Det er et vilkår at enten selskapet eller et konsernforbundet selskap er deltaker i poolen. Om konsernforbundet selskap, se R-2-3.2 Bindingstid og konsernkrav.

Med strategisk og kommersiell ledelse menes den ledelsen som typisk utføres av daglig leder og styret. I dette inngår fastsetting av planer, budsjetter og retningslinjer for selskapets virksomhet, samt den økonomiske forvaltning av selskapet. Dette omfatter blant annet inngåelse av avtaler om kjøp/salg av skip, nybyggingskontrakter, langtidscertepartier, ulike samarbeidsavtaler, finansieringsavtaler, låneavtaler, pantsettelsesavtaler og forsikringsavtaler. Hvor det er inngått nybyggingskontrakter vil aktiviteter knyttet til byggeprosjektet inngå. Den daglige ledelse av selskapet vil også inngå i den strategiske ledelsen. Kommersiell ledelse er den aktiviteten som er nødvendig for å utnytte kapasiteten på et skip, f.eks. planlegging av reiseruter, inngåelse av avtaler om frakt av passasjerer og gods, innkjøp av drivstoff, proviantering av skipet og personaladministrasjon. I praksis er det også lagt til grunn at daglig administrasjon, samt nødvendige økonomifunksjoner, IT-funksjoner og sekretærtjenester, anses å knytte seg til lovlig strategisk og kommersiell ledelse innenfor rederiskatteordningen. Se høringsnotat av 22. november 2007, Utv. 2008/937 (FIN.) og eksempler i Utv. 2013/280 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse) og Utv. 2015/408 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Med daglig teknisk drift og vedlikehold menes den løpende management-aktiviteten som er nødvendig for at fartøyet fysisk skal kunne forflytte seg og frakte last og passasjerer fra en havn til en annen. Dette innebærer for eksempel å skaffe til veie personell for å føre tilsyn med vedlikehold og effektiv drift av skipet, oppfølging av reparasjoner, sørge for innkjøp og ivaretagelse av lager, reservedeler, smøreoljer etc. Slike aktiviteter vil ha en klar tilknytning til drift av fartøy. I praksis er bestemmelsen i sktl. § 8‑13, første ledd forstått slik at den også omfatter kjerneaktiviteten som utføres ombord på skipene, slik at også aktiviteten som utføres av sjøfolkene ombord på skipene er omfattet av den lovlige virksomheten, se eksempel om utleie av sjøfolk til konsernforbundet selskap i Utv. 2013/282 (Skattekontoret - BFU). Se også eksempel fra SFS der oppbevaring på land av reservepropell ble ansett for å være lovlig virksomhet, Utv. 2013/285 (Skattekontoret - BFU).

Selskapet kan også drive annen virksomhet med nær tilknytning til sjøtransportvirksomheten som drives av det aktuelle selskapet eller et konsernforbundet selskap som skattlegges etter rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑13 første ledd bokstav b. Følgende aktiviteter tillates innenfor rederiskatteordningen når aktivitetene utøves i nær tilknytning til godstransportvirksomhet, jf. FSFIN § 8‑13‑1 første ledd bokstav c:

• lasting og lossing av gods
• midlertidig plassering av gods i eller i nærheten av havn i påvente av videre transport
• transport av gods i havneområdet
• utleie av containere for gods om bord

I praksis er det lagt til grunn at aktivitet knyttet til bløgging av fisk ved lasting fra oppdrettsmerder og over på transportskip har tilstrekkelig nær tilknytning til kriteriet om lasting av gods, se Skatteklagenemnda (stor avdeling) NS 144/2018. Hvis det i forbindelse med bløgging også foretas bearbeiding av fisken, anses derimot aktiviteten å falle utenfor kriteriet om lasting av gods. Skip hvor det drives slik aktivitet kan dermed ikke eies innenfor rederiskatteordningen.

Følgende aktiviteter kan drives innenfor rederiskatteordningen når aktivitetene utøves i nær tilknytning til persontransportvirksomhet, jf. FSFIN § 8‑13‑1 første ledd bokstav d:

• på- og avstigning av passasjerer
• drift av billettkontor og passasjerterminaler
• transport av personer i havneområdet
• salg av varer til forbruk om bord
• salg av tjenester som står i en naturlig sammenheng med passasjertransporten
• utleie av lokaler om bord

Som aktivitet med nær tilknytning til sjøtransportvirksomhet anses også samlet transporttjeneste med utgangspunkt i eget eller innleid kvalifisert fartøy når det er inngått avtale med en tredjepart om land- og/eller flytransporten, jf. FSFIN § 8‑13‑1 første ledd bokstav e. I forbindelse med selskapets egen sjøtransportvirksomhet kan selskapet dermed også formidle land- og flytransport som har sammenheng med sjøtransporten. Land- og flytransporten må utøves av en tredjepart og selskapet kan ikke beregne seg fortjeneste på land- eller flytransporten.

I forbindelse med slik avtale om samlet transporttjeneste, kan sjøtransport med eget eller innleid skip erstattes av annen type transport, dersom transport med eget eller innleid skip ikke kan gjennomføres på grunn av forhold som var upåregnelig på tidspunktet for inngåelsen av avtalen om samlet transporttjeneste.

Ifølge FSFIN § 8‑13‑1, første ledd bokstav f kan selskaper innenfor rederiskatteordningen utøve aktivitet i forbindelse med rederiers arbeidsgiverplikter og -ansvar etter skipsarbeidsloven § 2‑4, herunder solidaransvar som nevnt i skipsarbeidsloven § 2‑4 tredje ledd og omsorgsplikter som nevnt i skipsarbeidsloven kap. 8. Slik aktivitet kan også knytte seg til aktiviteter i konserntilknyttet selskap som faller utenfor rederiskatteordningen. Fortjeneste på slik aktivitet overfor arbeidstakere i konsernselskaper utenfor ordningen skattlegges som finansinntekt etter sktl. § 8‑15 annet ledd fjerde punktum, se R-2-5.2 Finansinntekter og -kostnader.

Ansatte i selskaper innenfor rederiskatteordningen kan ifølge sktl. § 8‑13 annet ledd bare utføre arbeidsinnsats som gjelder lovlig virksomhet for selskaper som faller inn under rederiskatteordningen jf. sktl. § 8‑13 første ledd og FSFIN § 8‑13‑1, se R-2-2.3 Lovlige eiendeler. Den samme begrensningen gjelder hvor selskapet leier inn arbeidskraft eller kjøper tjenester. Det betyr at ansatte mv. i selskap innenfor ordningen kun kan utføre oppgaver som er tilstrekkelig nært knyttet til aktiviteter innenfor rederiskatteordningen. Dersom personen også skal utføre andre arbeidsoppgaver, må dette f.eks. foretas i egenskap av ansatt i andre selskaper. Se eksempel fra praksis om bearbeiding av seismiske data, i Utv. 2009/391 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse) og Utv. 2015/399 (Skattekontoret).

Et selskap innenfor ordningen kan ikke ha inntekt som oppebæres ved drift av entreprenørskip, når slik virksomhet omfattes av petroleumsskatteloven § 1, jf sktl. § 8‑13 tredje ledd. Om hva som anses som entreprenørskip, se R-2-2.2.16 Hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet – entreprenørskip . Unntaket om entreprenørskip gjelder f.eks. for rørleggingsfartøy som driver virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Selskapet kan imidlertid leie ut skipet på bareboat-vilkår til et selskap utenfor rederiskatteordningen som driver virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Leies skipet ut med mannskap, anses selskapet for å drive skipet.

Ifølge sktl. § 8‑13 første ledd kan selskap innenfor ordningen drive virksomhet som et vindmøllefartøy kan brukes til, for at fartøyet skal være kvalifiserende eiendel innenfor rederiskatteordningen etter sktl. § 8‑11 første ledd bokstav i. Dette gjelder virksomhet knyttet til oppsetting, reparasjon, vedlikehold og demontering av vindmøller til havs, se R-2-2.2.20 Vindmøllefartøy . I praksis er det lagt til grunn at reparasjon som foretas til havs av kabel som går fra vindmøllepark på kontinentalsokkelen inn til fastlandet, er tillatt virksomhet etter sktl. § 8‑13 første ledd jf. § 8‑11 første ledd bokstav i. Dette gjelder selv om arbeidet foregår utenfor vindmølleparken, se Utv. 2025/nr. 3 pkt. 1.1.1 (Skattekontoret - uttalelse).

Det følger av sktl. § 8‑13 fjerde ledd at selskap som har slikt vindmøllefartøy, ikke kan ha inntekt som oppebæres ved drift av fartøyet i norsk territorialfarvann, når tilsvarende virksomhet ville medført skatteplikt etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstav b om fartøyet hadde vært eiet av et utenlandsk selskap. Det rederibeskattede eierselskap kan imidlertid ha inntekt som oppebæres ved utleie av skipet på bareboat-vilkår, selv om leietakeren drifter fartøyet innenfor norsk territorialfarvann.

Fra inntektsåret 2018 er det ved endringslov 14. desember 2018 nr. 93 fastsatt begrensninger i rederibeskattede selskapers adgang til å leie ut skip på bareboat-vilkår, jf. sktl. § 8‑13 femte ledd, jf. sjette til tiende ledd. I endringsloven del III er det fastsatt overgangsregler, som omtales nedenfor.

Med utleie på bareboat-vilkår menes utleie av fartøy hvor eierselskapet (utleieren), ikke har ansvar for bemanning av fartøyet. Motstykket til bareboat-utleie er såkalt time charter-/voyage charter-utleie, der ansvaret for bemanningen påligger eierselskapet (utleieren). Utleie hvor ansvaret for å bemanne fartøyet påhviler et nærstående selskap regnes ikke som bareboat-utleie etter reglene om rederiselskapers adgang til å leie ut på bareboat-vilkår, jf. sktl. § 8‑13 sjette ledd. Om hvilke selskaper som er nærstående, se R-2-2.5.9 Bareboat-utleie – nærstående selskap.

Et selskap innenfor ordningen kan som hovedregel ikke drive med såkalt «finansiell» bareboat-utleie, jf. sktl. § 8‑13 åttende ledd (operasjonell leasing-regelen). Utleie av fartøy på andre bareboat-vilkår (operasjonell leasing) er begrenset til 40 prosent av total tonnasje i selskapsgruppen, se R-2-2.5.10 Bareboat-utleie – operasjonell leasing-regelen. Selskap som leier ut hjelpefartøy i petroleumsvirksomheten mv. på bareboat-vilkår og som ikke oppfyller disse vilkårene, kan likevel falle inn under ordningen hvis de ikke leier ut andre typer fartøy på bareboat-vilkår og selskapsgruppens tonnasje som leies ut på slike vilkår ikke overstiger 50 prosent av selskapsgruppens totale tonnasje, se sktl. § 8‑13 niende ledd (offshore service-regelen) og R-2-2.5.11 Bareboat-utleie – offshore service-regelen.

Begrensningene i adgangen til å leie ut på bareboat-vilkår, gjelder ikke hvis ansvaret for å bemanne fartøyet påhviler et nærstående selskap, jf. sktl. § 8‑13 sjette ledd. Det er uten betydning om det nærstående selskap faller innenfor rederiskatteordningen. Det nærstående selskap kan være en hvilken som helst selskapstype og det kan være hjemmehørende i Norge eller i utlandet.

Med nærstående selskap menes i denne sammenheng

• selskap der utleieren har direkte eller indirekte interesse i form av eierskap eller stemmerettigheter på 25 prosent eller mer eller rett til å motta 25 prosent eller mer av overskuddet
• selskap som har direkte eller indirekte interesse i utleieren i form av eierskap eller stemmerettigheter på 25 prosent eller mer eller rett til å motta 25 prosent eller mer av overskuddet i utleieselskapet
• selskap, hvor et selskap som oppfyller vilkårene i forrige strekpunkt, har direkte eller indirekte eier- eller overskuddsinteresser på 25 prosent eller mer
• norske og utenlandske selskaper som inngår i samme konsern som utleieselskapet, jf. regnskapsloven § 1‑3

Et selskap oppfyller kravene til indirekte eierskap hvis selskapet gjennom andre selskaper må anses å ha en eierinteresse på 25 % eller mer, en stemmerettsandel på 25 % eller mer eller en overskuddsandel på 25 % eller mer. Selskap A oppfyller f.eks. kravene til indirekte eierandel på 25 % i selskap C, ved å eie 50 % av selskap B, som igjen eier 50 % av selskap C.

Et konsern etter regnskapsloven § 1‑3 foreligger hvor et morselskap på grunn av avtale eller som eier av aksjer eller andeler har bestemmende innflytelse over et annet foretak (datterselskap). Hvis også datterselskapet har bestemmende innflytelse over andre selskaper, vil også datterdatterselskapene inngå i et konsern sammen med morselskapet. Bestemmende innflytelse vil normalt foreligge hvis morselskapet eier så mange aksjer/andeler at det har flertallet av stemmene eller har rett til å velge eller avsette et flertall av medlemmene i det andre foretakets styre.

Vurderingen av om et selskap er nærstående med bemanningsselskapet, må foretas individuelt for hvert enkelt utleieselskap. Det er ikke tilstrekkelig at et annet selskap innenfor konsernet er nærstående med bemanningsselskapet.

Et selskap innenfor rederiskatteordningen kan som hovedregel ikke drive såkalt finansiell bareboat-utleie, jf. sktl. § 8‑13 åttende ledd. Reglene gjelder bareboat-utleie slik det defineres i sktl. § 8‑13 sjette ledd, se R-2-2.5.9 Bareboat-utleie – nærstående selskap. Annen utleie på bareboat-vilkår kan ikke overstige 40 % av gruppens totale tonnasje. Om den alternative offshore service-regelen i sktl. § 8‑13 niende ledd for selskap som leier ut hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet mv. på bareboatvilkår, se R-2-2.5.11 Bareboat-utleie – offshore service-regelen.

Selskap innenfor rederiskatteordningen kan ikke leie ut fartøy på bareboat-vilkår dersom

Begrensningene omtalt ovenfor gjelder etter overgangsregelen første ledd som utgangspunkt ikke for kontrakter om utleie på bareboat-vilkår som eksisterte per 31. desember 2017, se nærmere R-2-2.5.13 Bareboat-utleie – eksisterende kontrakter per 31. desember 2017.

Utleie på bareboat-vilkår, som ikke anses ulovlig etter beskrivelsen ovenfor eller etter overgangsregelen, kan maksimalt omfatte 40 % av selskapsgruppens totale tonnasje, jf. sktl. § 8‑13 åttende ledd annet punktum. Med selskapsgruppe menes norske og utenlandske selskap som per 31. desember i inntektsåret utgjør et konsern etter regnskapsloven § 1‑3, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd tredje punktum, se R-2-2.5.9 Bareboat-utleie – nærstående selskap. Selskapsgruppen kan bestå av både selskap utenfor og innenfor rederiskatteordningen.

Med tonnasje menes nettotonnasje, slik denne til enhver tid er fastsatt i målebrev som er gyldig her i riket i henhold til forskrift 30. juni 2015 nr. 823 om måling av skip og flyttbare innretninger, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd annet punktum. Nettotonnasjen beregnes på samme måte som ved beregningen av flaggkravet, se R-2-2.4.2 Nettotonnasje.

Om beregning av selskapsgruppens tonnasjeandel som er leid ut på bareboat-vilkår, se R-2-2.5.12 Beregning av tonnasjeandel som er leid ut på bareboat-vilkår. Som utgangspunkt skal kontrakter om utleie på bareboat-vilkår som eksisterte per 31. desember 2017 ikke tas med ved beregningen av 40 %-kravet, se nærmere R-2-2.5.13 Bareboat-utleie – eksisterende kontrakter per 31. desember 2017.

Selskap som leier ut hjelpefartøyer i petroleumsvirksomhet mv. på bareboat-vilkår som ikke oppfyller vilkårene etter operasjonell leasing-regelen som er beskrevet i R-2-2.5.10 Bareboat-utleie – operasjonell leasing-regelen, kan i stedet oppfylle vilkårene i sktl. § 8‑13 niende ledd (offshore service-regelen). Offshore service-regelen kan kun anvendes dersom all bareboat-utleie utføres med følgende typer fartøy, jf. FSFIN § 8‑13‑2:

• hjelpefartøyer i petroleumsvirksomhet, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b, se R-2-2.2.13 Hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet – generelt til R-2-2.2.17 Hjelpefartøy i petroleumsvirksomhet – andre hjelpefartøy
• skytteltankskip (shuttle tankers) som ikke er omfattet av sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b (jf. forrige strekpunkt). Dette omfatter bl.a. bøylelastere som opererer fra petroleumsinstallasjoner på kontinentalsokkelen
• brønnbåter for frakt av fisk
• kabelleggingsfartøyer som ikke er omfattet av sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b eller i
• taubåter som ikke brukes i tradisjonelle fraktoppdrag og som ikke er omfattet av sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b
• seismikkfartøyer som ikke er omfattet av sktl. § 8‑11 første ledd bokstav b
• vindmøllefartøyer, jf. sktl. § 8‑11 første ledd bokstav i, se R-2-2.2.20 Vindmøllefartøy

Fartøyene som nevnt i bokstavene b til f må oppfylle kravene til å være «skip i fart», jf. FSFIN § 8‑11‑1 og R-2-2.2.2 Skip i fart – generelt til R-2-2.2.11 Skip i fart – skip under bygging

Regelen kan ikke anvendes hvis det i selskapsgruppen skjer bareboat-utleie av andre typer fartøyer, jf. sktl. § 8‑13 niende ledd første punktum. Dette gjelder uavhengig av om slik kontrakt ble inngått før 1. januar 2018, se Prop. 104 LS (2017–2018) pkt. 4.2.3.

Andelen av selskapsgruppens tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår, kan ikke overstige 50 prosent av gruppens totale tonnasje, jf. sktl. § 8‑13 niende ledd første punktum. Om beregningen av andel utleid tonnasje på bareboat-vilkår, se R-2-2.5.12 Beregning av tonnasjeandel som er leid ut på bareboat-vilkår. Som utgangspunkt skal kontrakter om utleie på bareboat-vilkår av hjelpefartøyer i petroleumsvirksomhet mv. som eksisterte per 31. desember 2017 ikke tas med ved beregningen av 50 %-kravet, se nærmere R-2-2.5.13 Bareboat-utleie – eksisterende kontrakter per 31. desember 2017.

Offshore service-regelen gjelder kun dersom leieperioden er maksimalt fem år, med tillegg på inntil tre år dersom det foreligger avtale om adgang til å forlenge perioden. Regelen gjelder også bare hvor den strategiske ledelsen for det selskap som leier ut fartøyene utøves av selskap som er hjemmehørende i en EØS-stat, jf. sktl. § 8‑13 niende ledd tredje punktum. Strategisk ledelse for utleie av fartøyet vil typisk dreie seg om sentrale beslutninger om kjøp og salg av fartøy, inngåelse av viktige kontrakter og strategiske allianser med andre aktører. Utenfor dette faller typisk kommersiell ledelse, som inngåelse av fraktavtaler, teknisk management, bemanning mv., se Prop. 104 LS (2017–2018) pkt. 4.2.3.

Ved beregningen av om selskapsgruppens bareboat-utleie ligger innenfor maksimalgrensene i sktl. § 8‑13 henholdsvis åttende og niende ledd, må det tas utgangspunkt i gruppens samlede tonnasje som er utleid på bareboat-vilkår som lovlig kan foretas etter hhv. operasjonell leasing-regelen (§ 8‑13 åttende ledd) og offshore service-modellen (§ 8‑13 niende ledd). Denne bareboat-utleien kan maksimalt utgjøre hhv. 40 % og 50 % av selskapsgruppens totale innleide og eide tonnasje, beregnet etter sktl. § 8‑13 syvende ledd.

Tonnasje som er eid eller innleid av selskap innenfor selskapsgruppen som ikke omfattes av rederiskatteordningen, skal ikke tas med, verken i den utleide bareboat-tonnasjen eller i den samlede eide eller innleide tonnasjen. Tonnasje i underliggende selskap som skattlegges etter rederiskatteordningen skal heller ikke tas med, hvis det underliggende selskap ikke tilhører selskapsgruppen, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd sjette punktum. Tonnasje eid eller innleid av underliggende selskaper hvor morselskapet ikke har «bestemmende innflytelse», jf. regnskapsloven § 1‑3, skal dermed ikke regnes med.

For underliggende selskap med deltakerfastsetting og NOKUS, uavhengig av om de inngår i selskapsgruppen, skal bare en forholdsmessig andel av tonnasjen tas med ved beregningen, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd niende punktum. Dette gjelder både ved beregningen av den samlede eide eller innleide tonnasjen og ved beregningen av bareboat-tonnasjen. Skjer det en endring av eierandelen i slike selskap i løpet av året, skal tonnasjen i det underliggende selskap beregnes slik at selskapets samlede tonnasje for hele året fordeles i forhold til eierandel og dager andelen har vært eiet, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd tiende punktum. Tilsvarende gjelder for den utleide bareboat-tonnasjen.

Ved beregningen av tonnasjeandelen som er utleid på bareboat-vilkår, skal kontrakter om utleie på bareboat-vilkår som eksisterte per 31. desember 2017 som utgangspunkt ikke tas med, se nærmere R-2-2.5.13 Bareboat-utleie – eksisterende kontrakter per 31. desember 2017.

Tonnasje som leies inn til et rederibeskattet selskap på bareboat-vilkår og som leies ut igjen på bareboat-vilkår, skal ikke regnes med, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd fjerde punktum. Dette gjelder både ved beregningen av den utleide bareboat-tonnasjen og ved beregningen av den samlede eide eller innleide tonnasjen. Det samme gjelder tonnasje som er leid inn på time charter- eller voyage charter-vilkår, og leid ut igjen på tilsvarende vilkår, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd femte punktum. Tonnasje som er leid inn på time charter- eller voyage charter-vilkår og leid ut på tilsvarende vilkår skal likevel regnes med i den samlede tonnasjen, hvis tonnasjen inngår i selskapets virksomhet knyttet til salg av transporttjenester, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd femte punktum.

Målingen av andelen av selskapsgruppens tonnasje som er leid ut på bareboat-vilkår skal gjennomføres årlig, som et gjennomsnitt av alle årets dager, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd syvende punktum. Alternativt kan det enkelte selskap velge å måle andelen som et vektet gjennomsnitt over en periode på fire år, jf. sktl. § 8‑13 syvende ledd åttende punktum.

Tonnasje som er leid ut på bareboat-vilkår etter eksisterende kontrakter per 31. desember 2017, skal som utgangspunkt ikke omfattes av begrensningsreglene om finansiell bareboat-utleie i sktl. § 8‑13 åttende ledd, som er beskrevet i R-2-2.5.10 Bareboat-utleie – operasjonell leasing-regelen, jf. overgangsregelen annet ledd første punktum. Slik tonnasje skal som utgangspunkt heller ikke tas med ved beregningen av hvor stor tonnasjeandel som er utleid på bareboat-vilkår etter operasjonell leasing-regelen i sktl. § 8‑13 åttende ledd og offshore service-regelen i sktl. § 8‑13 niende ledd, se R-2-2.5.10 Bareboat-utleie – operasjonell leasing-regelen og R-2-2.5.11 Bareboat-utleie – offshore service-regelen.

Ved anvendelsen av begrensningsreglene for finansiell bareboat-utleie, skal kontrakter hvor gjenværende leieperiode per 1. januar 2018 overstiger åtte år likevel tas med, jf. overgangsregelen annet ledd annet punktum. Ved anvendelsen av offshore service-regelen er tidsgrensen fem år. Er det adgang til å forlenge en slik leieavtale, skal det ved beregningen av femårsfristen ikke tas hensyn til slik mulig forlengelse med inntil tre år. Ved anvendelsen av denne overgangsregelen, tas det ikke hensyn til avtaler om reduksjon av leieperioden i eksisterende avtaler om bareboat-leie som er gjort i perioden 15. november 2017 til 31. desember 2017.

Selskap som ble skattlagt etter den særskilte rederiskatteordningen for inntektsåret 2017, hadde en frist til 1. november 2018 med å oppfylle vilkårene i sktl. § 8‑13 åttende ledd og niende ledd, jf. overgangsregelen første ledd. Var vilkårene ikke oppfylt innen denne fristen, ble selskapet ansett for å ha trådt ut av ordningen fra 1. november 2018, jf. overgangsregelen første ledd tredje punktum.

Rederibeskattede selskapers adgang til å leie inn ikke-EØS-registrerte skip på time charter-vilkår og på voyage charter-vilkår er begrenset, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd. For innleie av fartøyer på bareboat-vilkår, gjelder det ikke noen begrensninger ut over de krav som stilles til tillatte fartøytyper mv, se R-2-2.2 Kvalifiserende eiendeler.

Med time charter-vilkår og voyage charter-vilkår menes i denne sammenheng vilkår der verken innleier, eller selskap i samme selskapsgruppe som innleier, har overtatt ansvar for bemanningen av skipet, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd annet punktum. Med selskapsgruppe menes norske og utenlandske selskaper som utgjør et konsern etter regnskapsloven § 1‑3 per 31. desember i inntektsåret, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd fjerde punktum. Om konsern etter regnskapsloven, se R-2-2.5.9 Bareboat-utleie – nærstående selskap. Selskapsgruppen kan bestå av både selskap innenfor og utenfor rederiskatteordningen.

Andelen av en selskapsgruppes tonnasje som er leid inn på time charter- og voyage charter-vilkår og som ikke er EØS-registrert, kan ikke overstige 90 % av selskapsgruppens totale tonnasje. Med den totale tonnasjen menes den tonnasjen som selskapskapsgruppen eier eller leier inn og som omfattes av rederiskattereglene, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd første punktum. Med tonnasje menes nettotonnasje, slik denne til enhver tid er fastsatt i målebrev som er gyldig her i riket i henhold til forskrift 30. juni 2015 nr. 823 om måling av skip og flyttbare innretninger, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd tredje punktum. Definisjonen av tonnasje er den samme som ved anvendelsen av flaggkravene, se R-2-2.4.2 Nettotonnasje.

Har det skjedd endringer i selskapsgruppens sammensetning i løpet av inntektsåret, foretas beregningen for de selskapene som utgjorde en gruppe per 31. desember i inntektsåret, jf. Prop. 104 LS (2017–2018) pkt. 5.

Tonnasje som leies inn eller eies av selskap innenfor selskapsgruppen som ikke omfattes av rederiskatteordningen, skal ikke tas med, verken i den innleide time charter- eller voyage charter-tonnasjen eller i den samlede tonnasjen. Tonnasje som leies inn eller eies av underliggende selskap som skattlegges etter rederiskatteordningen, skal heller ikke tas med, hvis det underliggende selskap ikke tilhører selskapsgruppen, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd sjette punktum. Tonnasje som eies eller er leid inn av underliggende selskaper hvor morselskapet ikke har «bestemmende innflytelse», jf. regnskapsloven § 1‑3, skal dermed ikke regnes med.

Tonnasje som er eid eller innleid av underliggende selskap med deltakerfastsetting og NOKUS, skal bare medregnes med en forholdsmessig andel, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd åttende punktum. Dette gjelder både ved beregningen av den samlede eide eller innleide tonnasjen og ved beregningen av den innleide time charter- eller voyage charter-tonnasjen. Skjer det en endring av eierandelen i slike selskap i løpet av året, skal tonnasjen i det underliggende selskap beregnes slik at selskapets samlede tonnasje for hele året fordeles i forhold til eierandel og dager andelen har vært eiet, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd niende punktum.

I gruppens totale tonnasje som omfattes av rederiskatteordningen, skal tonnasjeandel som er leid inn til et selskap på bareboat-vilkår og leid ut igjen på bareboat-vilkår, ikke regnes med, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd femte punktum.

Måling av andelen av selskapsgruppens tonnasje som er innleid på time charter-vilkår og voyage charter-vilkår skal gjennomføres årlig, som et vektet gjennomsnitt av alle årets dager, jf. sktl. § 8‑13 tiende ledd syvende punktum.

Ifølge tredje ledd i overgangsreglene, skal tonnasje som er innleid på time charter- eller voyage charter-vilkår etter eksisterende kontrakter per 31. desember 2017, ikke inngå ved beregningen av tonnasjeandel som er innleid på time charter- og voyage charter-vilkår.

Et selskap som oppfyller vilkårene i rederiskatteordningen kan velge å tre inn i ordningen ved innlevering av skattemeldingen. Dette valget er bindende for selskapet det aktuelle inntektsåret. Den ordinære adgangen til å endre egenfastsettingen i tre år gjelder ikke valget om å tre inn i rederiskatteordningen, jf. sktfvl. § 9‑4 første ledd, femte punktum.

Selskapet må oppfylle vilkårene i rederiskatteordningen for hele inntredelsesåret, se sktl. § 8‑14 første ledd. Selskaper som er stiftet i løpet av året kan tre inn i ordningen fra stiftelsestidspunktet, jf. Ot.prp. nr. 11 (1996–97) pkt. 7 s. 64. Selskaper som ikke har hatt noen aktivitet fra det ble stiftet, kan tre inn i ordningen når det anskaffer en kvalifiserende eiendel. Se eksempler i Utv. 1999/388 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse), Utv. 2003/595 (Skattekontoret – forhåndsuttalelse), Utv. 2009/363 pkt. 1.1.19 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse) og Utv. 2010/343 pkt. 1.1.2 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse). Om et eksempel hvor det var drevet aktivitet fra stiftelsestidspunktet, slik at selskapet kunne tre inn i ordningen først året etter at det ble anskaffet en kvalifiserende eiendel, se Utv. 2025/nr. 3 pkt. 2.1.1 (Skattekontoret - vedtak).

Et selskap som skal tre inn i ordningen etter en fisjon med skattemessig kontinuitet, kan ikke tre inn i rederiskatteordningen før 1. januar i året etter fisjonsåret, se sktl. § 8‑14, annet ledd. Om fisjonsåret, se emnet F-11 Fisjon – innenlands, F-11-7 Virkningstidspunkt for fisjon. Hvis det fisjonerende selskapet før fisjonen skattlegges etter rederiskatteordningen, kan det utfisjonerte selskapet kreve skattlegging etter rederiskatteordningen også i fisjonsåret.

Valg om å tre inn i rederiskatteordningen er bindende for selskapet i 10 år, jf. sktl. § 8‑12 første ledd. Bindingstiden regnes fra og med inntredelsesåret. Dersom selskapet trer ut av ordningen i løpet av 10-årsperioden kan selskapet tidligst tre inn igjen når 10-årsperioden er utløpt, jf. sktl. § 8‑12 første ledd annet punktum.

Valg om å tre inn i rederiskatteordningen må skje samlet for alle kvalifiserende selskaper som tilhører samme konsern etter asl./asal. § 1‑3, jf. sktl. § 8‑12 annet ledd. Et konsern foreligger når et morselskap som følge av avtale eller som eier av aksjer eller selskapsandeler, har bestemmende innflytelse over et annet selskap. Det vil vanligvis være tilfelle når et selskap eier mer enn 50 % av aksjene i et annet selskap. Vurderingen av om det foreligger konserntilknytning eller ikke skal foretas på tidspunktet for innleveringen av skattemeldingen.

Hvis ett av selskapene i konsernet velger å tre inn i rederiskatteordningen, må alle andre kvalifiserte selskaper i konsernet også tre inn i ordningen, se eksempel fra skattepraksis i Utv. 2012/613 (Skattekontoret - vedtak). Selskaper som ikke kvalifiserer for rederiskatteordningen, f.eks. fordi det eier en ulovlig eiendel, skal ikke regnes med i konsernkravet. Dette gjelder selv om selskapet driver skipsfartsvirksomhet som isolert sett kvalifiserer for ordningen. Dersom ett av konsernselskapene trer ut av rederiskatteordningen, er dette selskapet ikke lenger kvalifisert for rederiskatteordningen siden det uttredende selskapet får karantenetid frem til 10-årsperioden er ute. Et slikt selskap skal ikke regnes med i konsernkravet. Dette gjelder uavhengig av om selskapet trer ut som følge av brudd på vilkårene etter rederiskatteordningen eller det skjer frivillig. Se Ot.prp. nr. 38 (2008–2009) pkt. 3.2. De andre konsernselskapene som fortsatt er innenfor rederiskatteordningen vil derfor ikke bryte konsernkravet som følge av at ett av selskapene trer ut.

Ved fusjon av to selskaper som faller inn under rederiskatteordningen skal overtakende selskaps bindingstid, og ev. karantenetid, videreføres hos det nye selskapet.

Ved inntreden i rederiskatteordningen skal det foretas et inntektsoppgjør for selskapet, se sktl. § 8‑14 tredje ledd. Under rederiskatteordningen er driftsinntektene endelig skattefrie. Ubeskattet inntekt og latente gevinster på eiendeler mv. tilknyttet den skattefrie virksomheten skal derfor skattlegges ved inntreden.

Inntektsoppgjøret gjennomføres på ordinær måte ved at inngangsverdien trekkes fra utgangsverdien. En ev. gevinst kan føres på gevinst- og tapskonto, jf. sktl. § 8‑14 syvende ledd.

For alle typer objekter settes inngangsverdien til selskapets skattemessige egenkapital (dvs. selskapets regnskapsmessige egenkapital korrigert for egenkapitalandelen av netto midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier, herunder fremførbart underskudd). Se sktl. § 8‑14 tredje ledd tredje punktum.

Om korrigering av inngangsverdi hvor selskapet forut for inntreden har fått overført en andel i et selskap med deltakerfastsetting fra et beslektet selskap, se R-2-4.6 Overdragelse av andel i selskap med deltakerfastsetting fra beslektet selskap før overtakende selskap trer inn i rederiskatteordningen.

For finansielle eiendeler som omfattes av fritaksmetoden skal kostprisen benyttes som utgangsverdi, jf. sktl. § 8‑14 tredje ledd annet punktum. Dette vil gjelde aksjer i børsnoterte selskaper, aksjer i poolselskaper (etter sktl. § 8‑11, første ledd bokstav d) og aksjer i underliggende rederibeskattede aksjeselskap og allmennaksjeselskap. Det samme gjelder finansielle instrumenter med aksjer som underliggende objekt som faller inn under fritaksmetoden, jf. sktl. § 2‑38 annet ledd bokstav c. Andeler i selskap med deltakerfastsetting faller ikke inn under denne gruppen, se nedenfor.

Ved at kostprisen legges til grunn både som utgangsverdi og inngangsverdi vil det ikke bli gevinst/tap på slike eiendeler ved inntreden i ordningen.

For øvrige finansielle eiendeler settes utgangsverdien til skattemessig verdi, jf. sktl. § 8‑14 tredje ledd annet punktum. Dette gjelder f.eks. fordringer, bankinnskudd, aksjer og finansielle instrumenter som faller utenfor fritaksmetoden. Det samme gjelder den andel av utgangsverdien på andeler i verdipapirfond som knytter seg til andre verdipapirer enn aksjer som faller inn under fritaksmetoden. Finansaktiva av denne typen skattlegges etter de ordinære skattereglene selv om de faller inn under rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑15 annet ledd første punktum. Utgangsverdien vil da svare til inngangsverdien, slik at det ikke vil bli noen gevinst ved inntreden.

For andre eiendeler som eies av selskap som trer inn i rederiskatteordningen og som ikke anses som finansielle eiendeler, skal utgangsverdien settes til markedsverdien, jf. sktl. § 8‑14 tredje ledd annet punktum.

Andre eiendeler omfatter først og fremst direkte eide fartøyer. I tillegg omfattes andeler i selskap med deltakerfastsetting. Videre omfattes alle andre lovlige eiendeler innenfor rederiskatteordningen, se R-2-2.3 Lovlige eiendeler. Langsiktige fraktkontrakter som er knyttet til et bestemt skip inngår som en del av verdsettelsen av skipet og skal ikke verdsettes særskilt. Fraktkontrakter som ikke er knyttet til noe spesielt skip må verdsettes særskilt. Både ervervet og egenutviklet goodwill anses som andre eiendeler, hvor utgangsverdien skal settes til markedsverdien, se BFU 09/2014 og Skatteklagenemnda SKNS1-2024-14.

Ved at markedsverdien benyttes som utgangsverdi for disse eiendelene, vil latente gevinster og tap knyttet til disse eiendelene bli skattlagt etter de ordinære skattereglene ved inntreden i rederiskatteordningen.

Eierandeler i selskap med deltakerfastsetting og NOKUS skal som utgangspunkt verdsettes til markedsverdi. Latente gevinster og tap som knytter seg til skip mv. vil da som utgangspunkt komme til beskatning ved inntreden. Eier slike selskaper finansielle eiendeler hvor utgangsverdien skal settes til kostpris eller skattemessig verdi, må markedsverdien justeres slik at det ikke skjer noen skattlegging av merverdiene på slike eiendeler.

Skattemessig verdi av gjeld skal trekkes fra ved fastsettingen av utgangsverdien ved inntreden, jf. sktl. § 8‑14 tredje ledd annet punktum. Skattemessig verdi av gjeld inngår også ved fastsettingen av inngangsverdien, slik at det ikke vil oppstå noen gevinst eller tap på gjelden.

Fremførbart underskudd som skriver seg fra før selskapet trådte inn i rederiskatteordningen og ev. underskudd som oppstår ved beregning av gevinst/tap ved inntreden i ordningen kan ikke fremføres til fradrag i senere finansinntekt i selskapet, jf. sktl. § 8‑14 tredje ledd siste punktum.

Inntektsoppgjør etter sktl. § 8‑14 fjerde ledd skal i nærmere bestemte tilfeller foretas hvis et ordinært beskattet selskap overdrar en andel i et selskap med deltakerfastsetting (eller NOKUS) som faller inn under fritaksmetoden til et rederibeskattet selskap, jf. sktl. § 8‑14 fjerde ledd. Inntektsoppgjør skal foretas hvis det overdragende selskapet eies av et selskap som har

• direkte eller indirekte eierinteresser i det overtakende selskap
• direkte eller indirekte eierinteresser i et selskap som har direkte eller indirekte eierinteresser i det overtakende selskap

Bestemmelsen får dermed anvendelse hvis overdragelsen enten skjer fra et morselskap til et datterselskap eller til et søsterselskap av det overdragende selskap. Som eksempel, se Utv. 2015/802 (Skatteklagenemnda ved tidligere SFS).

Fritaksmetoden er bare relevant hvis en ev. realisasjonsgevinst er skattepliktig til Norge. Dersom selgeren er fritatt for beskatning i Norge etter sktl. § 2‑34, kommer ikke fritaksmetoden til anvendelse og da skal det heller ikke foretas et inntektsoppgjør etter sktl. § 8‑14 fjerde ledd i forbindelse med realisasjon (se eksempel fra skattepraksis i Utv. 2016/408 (Skattekontoret - BFU)).

Inntektsoppgjøret foretas hos det overtakende rederibeskattede selskapet. Inntekten utgjør den positive differansen mellom skattemessig verdi og markedsverdi for andelen på realisasjonstidspunktet, jf. sktl. § 8‑14 fjerde ledd første punktum. Hvis overdragelsessummen avviker fra markedsverdi, må denne fastsettes ved skjønn. Ev. tap er ikke fradragsberettiget. Skattemessig verdi for andelen fastsettes på samme måte som ved inntreden i ordningen, se R-2-4.2 Inngangsverdi.

Ev. gevinst kan føres på gevinst- og tapskonto, jf. sktl. § 8‑14 syvende ledd.

Inngangsverdien for en andel i et selskap med deltakerfastsetting skal i visse tilfeller korrigeres hvis det inntredende selskapet har ervervet andelen fra et beslektet selskap, jf. sktl. § 8‑14 sjette ledd. Det samme gjelder hvis et selskap utenfor ordningen realiserer en andel til et selskap innenfor ordningen, slik at det skal foretas et inntektsoppgjør etter sktl. § 8‑14 fjerde ledd, se R-2-4.5 Overdragelse av andel i selskap med deltakerfastsetting som faller inn under fritaksmetoden til selskap innenfor ordningen.

Bestemmelsen gjelder hvor gevinsten falt inn under fritaksmetoden. Bestemmelsen får ikke anvendelse hvis overføringen er gjennomført tidligere enn tre år før inntreden i rederiskatteordningen, ev. tidligere enn tre år før et selskap utenfor ordningen realiserer en andel til et selskap innenfor rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑14 sjette ledd, siste punktum.

Selv om bestemmelsen i utgangspunktet også gjelder for erverv av aksjer i NOKUS, vil bestemmelsen i praksis ikke komme til anvendelse i slike tilfeller fordi NOKUS-selskaper faller utenfor fritaksmetoden.

Bestemmelsen får anvendelse hvor en andel i et selskap med deltakerfastsetting er overført ved realisasjon eller uttak fra et selskap som har

• direkte eller indirekte eierinteresser i det overtakende selskap
• direkte eller indirekte eierinteresser i et selskap som har direkte eller indirekte eierinteresser i det overtakende selskap

Bestemmelsen får dermed anvendelse hvis overdragelsen/uttaket enten skjer fra et morselskap til et datterselskap eller fra et søsterselskap av det overtakende selskap.

Hvor bestemmelsen får anvendelse skal inngangsverdien ved inntektsoppgjøret korrigeres ned med en positiv endring i over- eller underpris i forhold til den over- eller underpris som den tidligere eieren hadde. Det skal ikke foretas noen korreksjon hvis overprisen er redusert i forhold til overprisen til den tidligere eier eller underprisen har økt, jf. Ot.prp. nr. 59 (2007–2008) pkt. 4.3.2.

Er andelen overført flere ganger innenfor treårsperioden, skal inngangsverdien korrigeres med summen av endring i over- eller underpris ved alle overføringene, jf. sktl. § 8‑14 sjette ledd annet og tredje punktum. Ved beregningen av denne summen skal også overpriser som er redusert og underpriser som har økt i forhold til den tidligere overdragelsen regnes med. Summen av over- eller underpris kan beregnes ved å beregne positiv endring i over- eller underpris fra den første deltakeren til den inntredende eller den selgende deltakeren, jf. Ot. prp. nr. 59 (2008–2009) pkt. 4.3.2.

Rederibeskattede selskaper er som utgangspunkt fritatt for skatteplikt, med de unntak som følger av sktl. § 8‑15 annet til åttende ledd. Selskaper innenfor ordningen kan bare eie eiendeler som nevnt i sktl. § 8‑11, se R-2-2.3 Lovlige eiendeler og utøve slik virksomhet som nevnt i sktl. § 8‑13, se R-2-2.5 Krav til virksomhet innenfor ordningen. Dette innebærer at det er inntekt av skipsfart og tilknyttet virksomhet som vil være skattefri innenfor ordningen. Det gis ikke fradrag for kostnader som knytter seg til de skattefrie inntektene. Finansinntekter og finanskostnader er derimot skattepliktig/fradragsberettiget innenfor ordningen, se R-2-5.2 Finansinntekter og -kostnader.

Tap på fordring som er fradragsberettiget etter sktl. § 6‑2 som følge av at fordringen har en særlig og nær tilknytning til rederibeskattet virksomhet, anses i denne sammenheng som ordinær driftskostnad, og ikke som finanskostnad, se eksempel fra skattepraksis i Utv. 2011/295 (Skattekontoret -forhåndsuttalelse).

Dersom et rederibeskattet selskap eier andeler i et selskap med deltakerfastsetting skal også inntekten fra selskapet med deltakerfastsetting følge rederibeskatningsreglene i § 8‑15. Det samme gjelder inntekt fra NOKUS. Hvis slike selskaper også har deltakere som ikke omfattes av rederiskatteordningen, skal den del av inntekten som tilordnes slike deltakere fastsettes etter skattelovens alminnelige regler.

Også gevinst og tap ved realisasjon av driftsmidler, herunder skip som er knyttet til den skattefrie virksomheten, faller inn under skattefritaket. Det samme gjelder gevinst og tap ved salg av aksjer og andeler i underliggende rederibeskattede selskaper herunder selskaper med deltakerfastsetting og NOKUS, jf. sktl. § 8‑15 annet ledd tredje punktum. Dette gjelder også aksjer og andeler i poolsamarbeid etter sktl. § 8‑11 første ledd bokstav d.

Hvis transaksjoner mv. som er skattefrie innenfor rederiordningen er gjort opp i fremmed valuta, gjelder det såkalte sammenslåingsprinsippet, se emnet V-1 Valutagevinst/-tap, V-1-1 Sammenslåingsprinsippet. Hvor sammenslåingsprinsippet gjelder, vil også den del av gevinst/tap som knytter seg til endring i valutakursen være omfattet av skattefritaket.

Inntekt fra solidaransvar som nevnt i skipsarbeidsloven § 2‑4 tredje ledd og omsorgsplikter som nevnt i skipsarbeidsloven kap. 8 er ikke skattepliktig når aktiviteten skjer innenfor lovlig virksomhet innenfor rederiskatteordningen på fartøy som omfattes av rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑15, annet ledd, fjerde punktum. Hvor slik aktivitet knytter seg til andre selskaper i konsernet som faller utenfor rederiskatteordningen, se R-2-5.2.1 Generelt.

Hvor selskapet erverver ulovlige inntekter, f.eks. fra en eiendel som ikke har tilstrekkelig tilknytning til skipsfart, må selskapet rette feilen ved å kvitte seg med eiendelen innen to måneder, jf. sktl. § 8‑17, tredje ledd, eller tre ut av rederiskatteordningen, se R-2-6.2 Mulighet for reparasjon ved brudd på vilkårene i rederiskatteordningen. Den ervervede ulovlige inntekten vil imidlertid likevel (vanligvis) falle inn under den skattefrie inntekten.

Som utgangspunkt er alle finansinntekter som er skattepliktige etter skattelovens alminnelige regler, også skattepliktige for selskap innenfor rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑15 annet ledd. I den grad fritaksmetoden får anvendelse, gjelder fritaksmetoden også innenfor rederiskatteordningen. Tilsvarende er finanskostnader som er fradragsberettigede etter skattelovens alminnelige regler som utgangspunkt også fradragsberettiget innenfor rederiskatteordningen. Unntak og særregler for beregningen av den skattepliktige inntekten følger av sktl. § 8‑15, se nedenfor. Skattepliktige finansinntekter og fradragsberettigede finanskostnader omfatter bl.a.

• renteinntekter og rentekostnader, se R-2-5.2.2 Begrensning av fradragsretten for rentekostnader om begrensninger i fradragsretten
• gevinst og tap ved realisasjon av aksjer som faller utenfor fritaksmetoden
• gevinst og tap på finansielle instrumenter som faller utenfor fritaksmetoden
• utbytte på aksjer som faller utenfor fritaksmetoden
• 3 % av utbytte som faller innenfor fritaksmetoden, jf. sktl. § 2‑38 sjette ledd (utbytte fra aksjer/andeler som nevnt i sktl. § 8‑11 første ledd d-g er ikke omfattet)
• gevinst og tap som følge av kurssvingninger på valuta, se R-2-5.2.3 Gevinst og tap på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta om begrensninger i skatteplikten og fradragsretten for kurssvingninger på fordringer og gjeld i fremmed valuta
• inntekter fra aktivitet i forbindelse med solidaransvar og omsorgsplikter etter skipsarbeidsloven § 2‑4 tredje ledd og kap. 8 på skip som faller utenfor rederiskatteordningen, se R-2-2.5.4 Virksomhet med nær tilknytning til sjøtransportvirksomheten
• beregnet inntekt ved høy egenkapitalandel etter sktl. § 8‑15 syvende ledd, se R-2-5.2.6 Høy egenkapital – sjablongmessig inntektsføring
• klimakvoter under EU ETS, se R-2-5.3 Klimakvoteretter EU ETC) og samsvarsoverskudd under FuelEU-regelverket)

Om et tilfelle der garantiprovisjon betalt til morselskap for å stille garanti for oppgjør i forbindelse med bygging av skip ble ansett som finanskostnad, se vedtak i Skatteklagenemnda (stor avdeling) SKNS1-2021-89.

I LRD (LG-2021-150684) i Utv. 2022/878 ble renter på kjøpers forskuddsbetalinger ved tilbakebetaling etter heving av skipsbyggingskontrakter, ansett som skattepliktig renteinntekt.

Fradrag for rentekostnader gis kun for en andel av rentekostnadene, jf. sktl. § 8‑15 fjerde ledd. Andelen beregnes ut fra forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital, se R-2-5.2.4 Beregning av forholdet mellom balanseført finanskapital og totalkapital. Med rentekostnader menes kostnader som faller innenfor rentebegrepet i sktl. § 6‑40, se emnet R-12 Renter av gjeld. Se også eksempel på vedtak fra skattekontoret i Utv. 2016/453 (Bankens kostnader til juridisk bistand i forbindelse med låneopptak ble viderefakturert til debitor. Kostnadene ble ansett som rentekostnader, på lik linje med andre etableringsgebyr) og Utv 2018/505 («Commitment fee» – dvs. vederlag for å ha et rammelån tilgjengelig – ble ikke ansett som renter).

Rentebegrensningsregelen i sktl. § 6‑41 gjelder for fradragsberettiget del av faktiske rentekostnader og garantikostnader, jf. sktl. § 8‑15 fjerde ledd tredje punktum. Om anvendelsen av rentebegrensningsregelen, se emnet R-11 Rentekostnader – fradragsbegrensning i konsern og mellom nærstående.

For gevinst og tap knyttet til fordringer og gjeld i utenlandsk valuta skal kun en andel anses som skattepliktig/fradragsberettiget, jf. sktl. § 8‑15 tredje ledd. Andelen beregnes ut fra forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital, se R-2-5.2.4 Beregning av forholdet mellom balanseført finanskapital og totalkapital. Det samme gjelder for gevinster og tap ved realisasjon av finansiell kontrakt der innehaveren har rett (opsjon) til å kjøpe eller selge valuta, samt finansiell kontrakt om å kjøpe, selge eller bytte valuta (terminkontrakt), jf. sktl. § 8‑15 tredje ledd tredje punktum. Regelen gjelder ikke sammensatte rente- og valutabytteavtaler, se eks. i Utv. 2017/458 (Skattekontoret - vedtak).

For valutagevinst og tap som ikke knytter seg til fordringer og gjeld, skal det ikke foretas noen slik fordeling. Fordeling er heller ikke aktuelt hvor sammenslåingsprinsippet gjelder for transaksjoner i fremmed valuta. Om sammenslåingsprinsippet, se emnet V-1 Valutagevinst/-tap, V-1-1 Sammenslåingsprinsippet.

Etter sktl. § 8‑15, tredje og fjerde ledd gis det kun fradrag for en forholdsmessig del av tap på fordringer/gjeld i utenlandsk valuta og en forholdsmessig del av renteutgifter. Den fradragsberettigede delen beregnes ut fra forholdet mellom finanskapital og totalkapital slik dette er balanseført i regnskapet. Som finanskapital anses bankinnskudd, aksjer og andre finansielle instrumenter. Ved vurderingen av om en eiendel skal anses som finanskapital eller ikke, vil den regnskapsmessige klassifiseringen normalt bli lagt til grunn.

Kontrakter om nybygging av skip vil vanligvis ikke bli ansett som finanskapital for kjøperen, selv om kjøperen betaler deler av kjøpesummen underveis i byggeprosessen. Årsaken er at slike kontrakter vanligvis blir bokført som driftsmidler i balansen. Se eksempel fra LRD (LG-2021-150684) i Utv. 2022/878 (nevnt i R-2-5.2.1 Generelt) og skatteklagenemnda ved tidligere SFS i Utv. 2017/920 (Nybyggingskontrakt ble ikke ansett som finanskapital fordi kontrakten var balanseført som varig driftsmiddel i regnskapet.)

Har selskapet aksjer eller andeler i andre selskaper som faller inn under rederiskatteordningen, og aksjene/andelene er ført som egne poster i balansen, skal verdien av aksjen eller andelen fordeles mellom finanskapital og annen kapital ut fra forholdet mellom finanskapital og annen kapital i det underliggende selskapet, se Ot.prp. nr. 1 (1998–1999) pkt. 3.2. Er aksjene eller andelene ført etter en bruttometode, dvs. at en andel av de enkelte balanseposter i det underliggende selskapet er ført opp i eierselskapets balanse, er det ikke behov for å foreta noen slik fordeling.

Ved beregningen av forholdet mellom verdien av finanskapital og totalkapital skal eiendelenes verdi settes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning, jf. sktl. § 8‑15 tredje ledd tredje punktum og fjerde ledd annet punktum. Dette gjelder også ved beregningen av forholdstallet i underliggende selskaper. Videre gjelder det selv om aksjene/andelen er ervervet i løpet av året, jf. Ot.prp. nr. 1 (1998–99) pkt. 3.2.

Selskaper som utarbeider selskapsregnskap etter regnskapsloven § 3‑9 tredje eller fjerde ledd (IFRS) skal korrigere for fond for urealiserte gevinster knyttet til eiendeler etter asl/asal. § 3‑2, jf. sktl. § 8‑15 åttende ledd. Dette har sammenheng med at regnskapsloven bygger på historisk kostmodell, mens IFRS bygger på markedsprinsippet.

For finansielle instrumenter må det først vurderes om instrumentet skal anses som et eget selvstendig formuesobjekt, se emnet F-2 Finansielle instrumenter – begreper, F-2-3.41 Separat eller integrert beskatning. Dersom instrumentet anses som eget formuesobjekt, skal inntekten fra instrumentet som utgangspunkt skattlegges som «andre finansielle inntekter» etter sktl. § 8‑15 annet ledd. Dersom instrumentet ikke skal anses som et eget formuesobjekt, skattlegges instrumentet sammen med det underliggende objekt, etter de regler som gjelder for dette objektet.

Selv om instrumentet anses som et eget formuesobjekt, skal inntekten likevel anses som en del av den skattefrie skipsfartsinntekten etter sktl. § 8‑15 første ledd, hvis det er stor grad av sammenheng mellom instrumentet og selskapets skattefrie inntekt fra skipsfartsvirksomheten. Dette gjelder for fraktderivater som skal sikre rederiets fraktinntekter, se eksempel i Utv. 2002/207 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Ved separat overdragelse av finansielle instrumenter som skattlegges integrert med det underliggende objekt, skattlegges instrumentet på samme måte som det underliggende objektet ville blitt skattlagt dersom dette objektet hadde blitt overdratt. Se eksempel vedrørende overdragelse av opsjon på nybyggingskontrakt av skip i Utv. 2015/408 (Skattekontoret - forhåndsuttalelse).

Innenfor rederiskatteordningen gis det ikke fradrag for rentekostnader som stammer fra finansiering av «skattefrie» skip o.l., se R-2-5.2.2 Begrensning av fradragsretten for rentekostnader. Aksjonærer utenfor rederiskatteordningen som finansierer egenkapital i selskapet med lån, får fradrag for rentekostnadene på vanlig måte. Sktl. § 8‑15 syvende ledd har regler om sjablongmessig inntektsføring ved høy egenkapital. Regelen skal redusere de skattemessige fordeler som kan oppstå ved at aksjonæren tar opp lån som så skytes inn som egenkapital i selskapet, i stedet for at det rederibeskattede selskapet selv tar opp lån.

Hvis rederiselskapet har en egenkapitalandel som utgjør minst 70 % av balansesummen, skal selskapet inntektsføre en prosentandel av den overstigende del av egenkapitalen. Prosentandelen settes lik en normrente som fastsettes av Finansdepartementet hvert år, jf. FSFIN § 8‑15‑1. Normrenten er publisert på skatteetaten.no, og er for inntektsåret 2024 på 4,1 %.

Inntektsføring som følge av høy egenkapitalandel skal foretas av aksjeselskap og allmennaksjeselskap som er egne skattesubjekter innenfor rederiskatteordningen. Det betyr at alle aksjeselskap og allmennaksjeselskap som faller inn under ordningen og som er eid i kjede, skal foreta en egen selvstendig beregning av sin egen egenkapitalandel. Selskap med deltakerfastsetting og NOKUS skal ikke foreta noen egen beregning.

Beregningene tar utgangspunkt i regnskapsmessige verdier. Verdien av eiendelene fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning, jf. sktl. § 8‑15 syvende ledd andre punktum. I det år selskapet avvikles skal avviklingsregnskapet benyttes som grunnlag for verdien ved inntektsårets avslutning, se Utv. 2025/nr. 3 pkt. 2.1.3 (kontorvedtak - storbedrift).

Aksjer i selskaper som faller innenfor rederiskatteordningen skal ikke tas med ved beregningen av egenkapitalen, jf. sktl. § 8‑15 syvende ledd tredje punktum. Når det gjelder investering i selskap med deltakerfastsetting og NOKUS skal egenkapitalandelen fra slike selskaper tas med i eierselskapets beregning. For selskap med deltakerfastsetting og NOKUS skal det ikke tas hensyn til selskapets gjeld hvis andelene eller aksjene er regnskapsført etter egenkapitalmetoden, jf. sktl. § 8‑15 syvende ledd fjerde punktum. Det vil da være nettoverdien som fremkommer i balansen. Gjelden må da legges til for at den ikke skal bli hensyntatt ved beregningen av verdien av eiendelene. Gjelden i det underliggende selskapet inngår i den gjeld som danner grunnlag for beregningen av egenkapitalandelen. Er andelen/aksjene ført etter kostmetoden, skal kostprisen trekkes ut av eierselskapets balanse, og erstattes av den forholdsmessige del av det underliggende selskapets balanseførte kapital, jf. sktl. § 8‑15 syvende ledd femte punktum. Det må også tas hensyn til en forholdsmessig andel av gjelden.

Selskaper som utarbeider selskapsregnskap etter regnskapsloven § 3‑9 tredje eller fjerde ledd (IFRS) skal korrigere for fond for urealiserte gevinster knyttet til eiendeler etter asl/asal. § 3‑2, jf. sktl. § 8‑15 åttende ledd. Dette har sammenheng med at regnskapsloven bygger på historisk kostmodell, mens IFRS bygger på markedsprinsippet. Det skal ikke korrigeres for elementer i fond for urealiserte gevinster som knytter seg til eiendeler som ikke medtas som en del av selskapets balanseførte kapital, jf. sktl. § 8‑15 åttende ledd annet punktum.

Selskap som ikke har ført foreslått utbytte etter asl./asal. § 8‑2 som gjeld i regnskapet, skal medregne foreslått utbytte som gjeld ved beregningen av inntektstillegget, jf. sktl. § 8‑15 niende ledd.

Underskudd fra renter og andre finansinntekter/-kostnader kan fremføres mot tilsvarende inntekter et senere år, jf. sktl. § 8‑15 femte ledd. Underskuddet kan imidlertid ikke fradragsføres i inntekt som ble fastsatt i forbindelse med inntreden i rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑14 tredje ledd siste punktum.

Om underskudd ved uttreden, se R-2-7.2 Ubenyttet finansunderskudd.

Det kan ytes konsernbidrag mellom selskap som faller innenfor rederiskatteordningen, og mellom selskap der giver/mottaker er innenfor ordningen og mottaker/giver er utenfor når vilkårene etter sktl. § 10‑4 er oppfylt, jf. sktl. § 8‑18 første ledd. Konsernbidragene får i slike tilfeller ikke skattemessig effekt. Giver kan ikke kreve skattemessig fradrag for beløpet, og mottaker blir ikke skattepliktig for det mottatte konsernbidraget. Dette gjelder også i tilfeller hvor det eller de selskapene som er innenfor ordningen har skattepliktige finansinntekter.

Norge deltar i EUs klimakvotesystem (EU ETS) gjennom EØS-avtalen. Slike klimakvoter anses som lovlige eiendeler etter sktl. § 8‑11 første ledd bokstav c. Anskaffelse og innrapportering av nødvendig antall klimakvoter er å anse som en del av driften av skip og som lovlig aktivitet etter sktl. § 8‑13.

FuelEU Maritime-ordningen er en del av EUs «Fit for 55»-pakke, og har som mål å redusere klimagassutslipp fra skipsfart ved å fremme bruk av fornybare- og lavkarbondrivstoff. På samme måte som klimakvoter, anses som utgangspunkt også handel med klimagassutslipp, samsvarsoverskudd under FuelEU Maritime-ordningen, som lovlig aktivitet etter sktl. 8-13.

Kostnader knyttet til kjøp av nødvendig antall klimakvoter anses ikke som fradragsberettigede kostnader, ettersom disse er pådratt for opptjening av skattefri skipsfartsinntekt. Eventuelt videresalg av klimakvoter anses som er skattefri skipsfartsinntekt. Kostnader pådratt i forbindelse med kjøp av overskytende klimakvoter anses som fradragsberettigede finanskostnader. Salg av overskytende klimakvoter er skattepliktig finansinntekt. Kjøp og salg av samsvarsoverskudd etter FuelEU-regelverket behandles på samme måte.

Dersom aktiviteten og omfanget av handelen med klimakvotene og/eller samsvarsoverskuddet blir så betydelig at det utgjør en egen virksomhet, adskilt fra driften av egne og innleide skip, vil denne virksomheten være ulovlig innenfor rederibeskatningsordningen.

Se uttalelse fra SKD 13. juni 2025 .

Rederiskatteordningen innebærer at selskaper som faller inn under ordningen i hovedsak er fritatt fra inntektsbeskatning på skipsfartsvirksomheten. I stedet skal selskaper som faller inn under rederiskatteordningen skattlegges sjablongmessig basert på selskapets nettotonnasje av direkte og indirekte eide skipet. Tonnasjeskatten er en objektskatt som påløper uavhengig av om driften går med overskudd eller underskudd, jf. sktl. § 8‑16.

Tonnasjeskatten kan reduseres dersom skipene oppfyller spesifikke krav til miljø og sikkerhet.

Aksjeselskap og allmennaksjeselskap som faller inn under rederiskatteordningen skal svare tonnasjeskatt dersom selskapet eier skip eller hjelpefartøy, jf. sktl. § 8‑16 første ledd. Selskapet skal dermed også svare tonnasjeskatt av utleid skip.

Selskapet skal svare tonnasjeskatt for innleid fartøy bare dersom eieren ikke er skattepliktig til Norge for utleie av fartøyet, jf. sktl. § 8‑16, første ledd tredje punktum. Hvis eieren ikke er skattepliktig til Norge for utleie av fartøyet og fartøyet leies videre i flere ledd, er det den første leietakeren som er innenfor rederiskatteordningen som blir tonnasjeskattepliktig, jf. FSFIN § 8‑16‑1 tredje ledd, annet punktum.

For skip som er eid av selskap med deltakerfastsetting eller NOKUS, skal det beregnes tonnasjeskatt på vanlig måte som om selskapet var skattepliktig. Tonnasjeskatten skal deretter fordeles på deltakere som faller innenfor rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑16 første ledd, siste punktum. I tilfeller der selskap med deltakerfastsetting eller NOKUS er eid av deltakere både innenfor og utenfor rederiskatteordningen, vil den delen av beregnet tonnasjeskatt som faller på deltakerne utenfor rederiskatteordningen falle bort.

Tonnasjeskatten beregnes ut fra skipets lasteevne, dvs. skipets tonnasje (nettotonn). Tonnasjeskatten fastsettes per dag, uavhengig av om fartøyet har vært i drift eller ikke, jf. FSFIN § 8‑16‑1 første ledd. Hvis fartøyet har vært sammenhengende ute av drift i mer enn tre måneder i inntektsåret, skal det likevel ikke fastsettes tonnasjeskatt for den perioden fartøyet har vært ute av drift.

Dersom fartøyet skifter eier vil leveransetidspunktet/realisasjonstidspunktet være avgjørende for når beregningen av tonnasjeskatt skal starte og stoppe, jf. FSFIN § 8‑16‑1 annet ledd.

Hvor innleieren skal svare tonnasjeskatt, se R-2-5.4.2 Vilkår for å bli tonnasjeskattepliktig , skal tonnasjeskatten fastsettes for den perioden hvor fartøyet har vært stillet til leietakers rådighet, jf. FSFIN § 8‑16‑1 tredje ledd.

Skattesatsene for tonnasjeskatten fastsettes i Stortingets årlige skattevedtak. For inntektsåret 2025 er satsene slik, jf. skattevedtaket § 5‑1:

1. 90 øre per dag per 100 nettotonn for de første 1 000 nettotonn, deretter
2. 18 kroner per dag per 1 000 nettotonn opp til 10 000 nettotonn, deretter
3. 12 kroner per dag per 1 000 nettotonn opp til 25 000 nettotonn, deretter
4. 6 kroner per dag per 1 000 nettotonn.

Ved beregningen skal skipets tonnasje rundes av til nærmeste hele 1000 tonn, se FSFIN § 8‑16‑1 fjerde ledd. For skip med nettotonnasje under 1000 tonn skal netto tonnasje avrundes til nærmeste hele 100 tonn. Skip med nettotonnasje under 50 tonn avrundes opp til 100 tonn.

Tonnasjeskatt skal svares av skipets eller hjelpefartøyets nettotonnasje, slik denne til enhver tid er fastsatt i målebrev som er gyldig her i Norge, i henhold til forskrift 30. juni 2015 nr. 823 om måling av skip og flyttbare innretninger.

Skattyteren kan kreve reduksjon i tonnasjeskatten dersom det foreligger miljødeklarasjon for fartøyet, jf. FSFIN § 8‑16‑11. Hensikten med denne regelen er å fremme miljøtiltak på fartøyene. Etter forskrift av 28. november 2000 nr. 1194 kan Sjøfartsdirektoratet utstede miljødeklarasjon på grunnlag av bestemte kriterier som fremgår av forskriften. Med en slik miljødeklarasjon kan skattyteren kreve reduksjon i tonnasjeskatten med inntil 25 %. Hvor stor reduksjon skattyteren kan kreve, følger av reduksjonsfaktoren i FSFIN § 8‑16‑13, som igjen er knyttet opp til hvor stor miljøfaktor som følger av miljødeklarasjonen.

Reduksjon kan kreves for den del av inntektsåret hvor det foreligger slik deklarasjon.

Krav om reduksjon av tonnasjeskatten som følge av miljødeklarasjon må kreves ved levering av skattemeldingen for det enkelte år, jf. FSFIN § 8‑16‑11 tredje ledd. Kopi av bekreftet registrert miljødeklarasjon skal vedlegges skattemeldingen første året skattyter krever reduksjon i tonnasjeskatten for skipet eller hjelpefartøyet, jf. FSFIN § 8‑16‑14.

Vedtak om utstedelse av miljødeklarasjon kan påklages til Klima- og miljødepartementet innen fristen som følger av sktfvl. § 13‑4 første ledd, med virkning for fastsatt skatt, jf. FSFIN § 8‑16‑12 tredje ledd.

Rederibeskattede selskaper kan ikke få Skattefunn-fradrag etter skatteloven § 16‑40 for FoU-kostnader som knytter seg til skattefri inntekt etter sktl. § 8‑15 første ledd. Årsaken er at fradrag etter sktl. § 16‑40 betinger at FoU-kostnaden har tilknytning til skattepliktig inntekt, jf. sktl. § 6‑1, jf. § 16‑40 annet ledd og FSFIN § 16‑40‑6 annet ledd. Om Skattefunn, se emnet F-29 Forsknings- og utviklingskostnader – Skattefunn .

Et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som har vært skattlagt innenfor rederiskatteordningen, anses å ha trådt ut av ordningen fra og med det inntektsår det settes frem krav om skattlegging etter alminnelige regler, jf. sktl. § 8‑17 første ledd bokstav a. Slikt krav fremsettes ved at selskapet i skattemeldingen fastsetter inntekten etter de alminnelige regler, jf. sktfvl. § 9‑1. Dette valget er bindende for selskapet det aktuelle inntektsåret, og den ordinære adgangen til å endre egenfastsettingen i tre år gjelder ikke valget om å tre ut av rederiskatteordningen, jf. sktfvl. § 9‑4 første ledd, femte punktum.

Selskapet anses også trådt ut av rederiskatteordningen fra og med det inntektsåret da vilkårene etter sktl. §§ 8‑11 til 8-13 brytes uten at bruddet rettes. Brudd på sktl. § 8‑11 foreligger hvis ett av følgende tilfeller oppstår:

• Selskapet eier ikke lenger kvalifiserende eiendeler.
• Selskapet eier eiendeler som er ulovlige etter rederiskatteordningen.
• Selskapet har brutt flaggkravet.
• Et underliggende selskap bryter vilkårene.

Brudd på kravet til lovlig virksomhet eller arbeidsinnsats i sktl. § 8‑13 vil f.eks. foreligge hvis selskapet eller dets ansatte har engasjert seg i virksomhet som er ulovlig etter rederiskatteordningen. Brudd på sktl. § 8‑12 annet ledd foreligger hvis ett eller flere kvalifiserende selskaper innenfor et konsern ikke har krevet rederibeskatning. Brudd på § 8‑12 første ledd om karenstid ved uttreden før utløpet av tiårsfristen innebærer et krav om skattlegging etter de alminnelige regler frem til tiårsfristen er utløpt.

Brudd på sktl. § 8‑11 og § 8‑13 kan skyldes at det foreligger brudd på vilkårene for rederibeskatning i et underliggende selskap, f.eks. at et slikt selskap erverver en ulovlig eiendel eller driver ulovlig virksomhet. Eierselskapet anses da å eie en ulovlig eiendel, ettersom selskapet ikke kan eie aksjer/andeler i selskaper som ikke faller inn under rederiskatteordningen.

I visse tilfeller kan selskapet rette bruddet. Om retting av brudd på vilkår for å unngå at man må tre ut av rederiskatteordningen, se R-2-6.2 Mulighet for reparasjon ved brudd på vilkårene i rederiskatteordningen.

Dersom selskapet realiserer kvalifiserende eiendeler slik at vilkårene for å skattlegges etter rederiskatteordningen ikke lenger er oppfylt, kan selskapet fortsette innenfor rederiskatteordningen, dersom selskapet anskaffer ny kvalifiserende eiendel innen ett år etter realisasjonen, jf. sktl. § 8‑11 femte ledd. Om reinvestering innen ettårsfristen, se R-2-2.2.21 Realisasjon og reinvestering.

Ifølge sktl. § 8‑17 tredje ledd anses selskapet ikke for å ha trådt ut av ordningen hvis det foreligger brudd på sktl. § 8‑11 og § 8‑13 første og annet ledd og vilkårsbruddet rettes innen to måneder etter at bruddet oppsto. Dette gjelder

• kravet om lovlige eiendeler i sktl. § 8‑11
• flaggkravet etter sktl. § 8‑11 åttende ledd
• kravet til virksomhet og arbeidsinnsats etter sktl. § 8‑13 første og annet ledd

Består bruddet i at selskapet har ervervet ulovlige eiendeler etter sktl. § 8‑11, kan selskapet innenfor fristen kvitte seg med disse. Foreligger det brudd på flaggkravet, må selskapet sørge for å øke andelen av den EØS-registrerte nettotonnasjen.

Foreligger det brudd på kravet til lovlig virksomhet eller arbeidsinnsats i sktl. § 8‑13 første eller annet ledd, kan selskapet opphøre med den ulovlige virksomheten, eller korrigere aktiviteten hvis denne er for omfattende i forhold til det som er lovlig aktivitet innenfor rederiskatteordningen.

Har selskapet brutt vilkåret i sktl. § 8‑13 tredje ledd om at selskapet ikke kan ha inntekt som oppebæres ved drift av entreprenørskip når slik virksomhet omfattes av petroleumsskatteloven § 1, er det ikke adgang til å rette opp dette bruddet. Ved et slikt brudd må selskapet tre ut av ordningen fra og med det år vilkåret brytes. Det samme gjelder brudd på prosentkravene i sktl. § 8‑13 åttende og niende ledd om maks andel tonnasje som kan leies ut på bareboat-vilkår. Det er heller ikke adgang til å rette opp brudd på bestemmelsen i sktl. § 8‑13 tiende ledd om andel tonnasje som er leid inn på time charter- eller voyage charter-vilkår, jf. sktl. § 8‑17 tredje ledd, sjette og syvende punktum.

Brudd på konsernvilkåret i sktl. § 8‑12 foreligger hvor ett eller flere konsernselskaper har valgt rederibeskatning, mens andre ikke har gjort det.

Tomånedersfristen gjelder også hvor et brudd som kan rettes oppstår i underliggende selskaper, dvs. underliggende aksjeselskap, allmennaksjeselskap, selskap med deltakerfastsetting eller NOKUS. Har ikke det underliggende selskapet rettet feilen innen tomånedersfristen, anses aksjene/andelene som ulovlige eiendeler for eierselskapet. Oppfylles ikke fristen, må eierselskapet tre ut av ordningen fra og med det året bruddet i det underliggende selskapet oppsto.

Hvis et underliggende aksje-/allmennaksjeselskap, selskap med deltakerfastsetting eller NOKUS har realisert kvalifiserende eiendeler slik at vilkårene for skattlegging etter rederiskatteordningen ikke lenger er oppfylt for dette selskapet, anses aksjen/andelen som en lovlig eiendel for eierselskapet, inntil ettårsfristen i sktl. § 8‑11 fjerde eller femte ledd er utløpt for det underliggende selskap. Hvis det underliggende selskapet ikke har oppfylt reinvesteringsplikten innen fristen, blir aksjene/andelene en ulovlig eiendel for eierselskapet når fristen utløper. Eierselskapet får da en frist på to måneder til å kvitte seg med aksjene/andelen. Hvis eierselskapet ikke har andre kvalifiserende eiendeler ved utløpet av ettårsfristen, får eierselskapet ikke noen ytterligere tomånedersfrist til å skaffe seg en ny kvalifiserende eiendel, se sktl. § 8‑17 tredje ledd siste punktum. Selskapet må da tre ut av ordningen fra og med realisasjonsåret.

Eksempel

Eksempel

Mor AS eier 100 % av aksjene i Datter AS. Aksjene i Datter AS er kvalifiserende eiendeler fordi Datter AS eier et skip som er kvalifiserende eiendel i rederiskatteordningen. Datter AS selger skipet 10. april i år 1, og får dermed en frist for reinvestering på ett år fra denne datoen. Dersom fristen ikke overholdes, vil Datter AS falle utenfor rederiskatteordningen og må tre ut med virkning fra 1. januar i år 1. Hvis Mor AS ikke eier andre kvalifiserende eiendeler og heller ikke erverver noen ny kvalifiserende eiendel innen utløpet av ettårsfristen, vil også Mor AS falle utenfor rederiskatteordningen fra 1. januar i år 1. Er Mor AS den 10. april i år 2 eier av en annen kvalifiserende eiendel, vil aksjene i Datter AS likevel være en ulovlig eiendel dersom Datter AS ikke har reinvestert innen 10. april i år 2. Mor AS har da en tomånedersfrist på å rette feilen ved å selge aksjene i Datter AS.

Tomånedersfristen løper fra det tidspunktet bruddet på vilkårene i rederiskatteordningen oppsto. I tilfeller der bruddet er uvesentlig eller skyldes forhold utenfor selskapets kontroll, anses tomånedersfristen for å løpe fra det tidspunktet selskapet burde ha oppdaget bruddet, jf. sktl. § 8‑17 tredje ledd annet punktum. Ved gjentatte brudd på vilkårene om virksomhet og arbeidsinnsats innenfor ordningen i § 8‑13, første og annet ledd, gjelder ikke tomånedersfristen. Som gjentatt brudd regnes tilfeller hvor et nytt brudd skjer innen tre år regnet fra det tidspunktet forrige brudd ble rettet, jf. sktl. § 8‑17 tredje ledd fjerde punktum. Som eksempler på uvesentlighetsvurderingen fra skattepraksis, se Utv. 2011/315 (Skattekontoret - vedtak), Utv. 2013/422 (skatteklagenemnda) og Utv. 2014/312 (Skattekontoret - vedtak).

Skattekontoret kan forlenge tomånedersfristen for retting dersom selskapet godtgjør at det vil medføre særlige ulemper å rette bruddet innen fristen, jf. sktl. § 8‑17 annet ledd tredje punktum. Se et eksempel fra praksis i Utv. 2018/419 (Skattekontoret - BFU).

Tomånedersfristen kan også komme til anvendelse for brudd på vilkårene om tillatte eiendeler som forelå på det tidspunktet selskapet trådte inn i rederiskatteordningen, når skattyter først blir klar over vilkårsbruddet etter at selskapet har vært beskattet innenfor ordningen i en lengre periode, se LRD 22. desember 2015 i Utv. 2016/98 (Borgarting).

Ved uttreden fra rederiskatteordningen skal det fastsettes skattemessige verdier på selskapets eiendeler til bruk ved skattleggingen utenfor ordningen i etterfølgende år, jf. sktl. § 8‑17 annet ledd. Prinsippene som benyttes ved denne fastsettingen er i stor grad sammenfallende med de som ble brukt ved inntreden i rederiskatteordningen, se R-2-4 Skattlegging av selskapet ved inntreden. Til forskjell fra inntreden i ordningen, skal det ved uttreden ikke foretas et inntektsoppgjør. De skattemessige verdiene vil utgjøre grunnlag for skattemessige avskrivninger utenfor ordningen og ev. gevinst-/tapsberegning ved realisasjon av eiendelene. De skattemessige verdier fastsettes slik:

• Finansielle eiendeler og aksjer som faller inn under fritaksmetoden – den skattemessige verdien settes lik eiendelenes kostpris
• Øvrige finansaktiva – skattemessig verdi videreføres
• Selskapets øvrige eiendeler – skattemessig verdi settes til markedsverdien
• Gjeld skal videreføres til skattemessig verdi

Om hvilke eiendeler som inngår i de tre gruppene, se R-2-4.3 Utgangsverdi

På denne måten vil eventuell verdistigning eller tap som har oppstått på selskapets driftsmidler i løpet av den tiden selskapet har vært innenfor rederiskatteordningen, inngå som en del av inngangsverdien og vil ikke bli skattlagt eller fradragsført. Om eksempler fra praksis på verdsettelse i forbindelse med uttreden, se Skatteklagenemnda SKNS1-2019-41 og Utv. 2025/nr. 3 pkt. 2.1.2 (kontorvedtak - storbedrift). Egenutviklet forretningsverdi skal også verdsettes til markedsverdi ved uttreden, se Skatteklagenemnda SKNS1-2024-15. Om et eksempel fra praksis som gjelder verdsettelse av skattemessig verdi på selskapets gjeld i utenlandsk valuta, se Skatteklagenemnda SKNS1-2024-16.

Er alle deltakerne innenfor rederiordningen, fastsettes verdien av driftsmidlene til markedsverdien på uttredelsestidspunktet. Finansielle eiendeler og gjeld videreføres til skattemessig verdi.

Hvis det i et selskap med deltakerfastsetting også er deltakere utenfor ordningen, kan disse deltakerne ha etablert skattemessige verdier utenfor ordningen som vil avvike fra markedsverdien. Ved uttreden skal den uttredende deltakeren som utgangspunkt overta en andel av de skattemessige verdiene i selskapet, beregnet på samme måte som for de deltakerne som ikke har vært innenfor rederiskatteordningen. For å sikre at de uttredende deltakerne ved en fremtidig realisasjon av driftsmidlene ikke blir skattlagt for latente gevinster/tap oppstått innenfor ordningen, må det føres egne kontoer for mer- eller mindreverdier for de deltakere som trer ut av rederiskatteordningen, jf. sktl. § 8‑17 annet ledd annet punktum. Mer- eller mindreverdiene vil være knyttet til skip eller fartøy og andre driftsmidler.

Det er forskjellen mellom markedsverdi og skattemessig verdi på de enkelte eiendeler i selskapet som skal føres på kontoen, ikke skattemessig verdi på andelen som sådan. Forskjellen mellom markedsverdi og skattemessig verdi på finansielle eiendeler skal ikke føres på kontoen.

Kontoen avregnes mot gevinst-/tap ved realisasjon av driftsmiddel som ga grunnlag for etableringen av kontoen, i den grad gevinsten/tapet skyldes forskjellen mellom virkelig og skattemessig verdi ved uttreden. Det er ikke adgang til årlig å avregne mer- eller mindreverdiene mot forskjeller i overskudd eller underskudd som skyldes forskjellen i avskrivningsgrunnlaget mens driftsmidlene ennå er i behold, se Utv. 2016/676 (Borgarting).

Etter uttreden skattlegges selskapet etter de ordinære reglene, og med utgangspunkt i de verdiene som ble fastsatt i forbindelse med uttreden fra rederiskatteordningen. De fastsatte skattemessige verdiene for driftsmidler, danner grunnlag for avskrivninger utenfor rederiskatteordningen. Dette gjelder også den fastsatte verdien av eventuell egenutviklet forretningsverdi, som dermed skal behandles som om det var ervervet forretningsverdi, se Skatteklagenemnda SKNS1-2024-15. Dersom selskapet har gjenstående saldo på gevinst-/tapskonto fra inntreden i rederiskatteordningen, videreføres den på ordinært vis etter uttreden.

Ubenyttet finansunderskudd som har oppstått innenfor den særskilte skatteordningen for rederiselskap kan videreføres som et alminnelig underskudd til fremføring, jf. sktl. § 6‑3 og § 14‑6, etter at selskapet har trådt ut av ordningen, se HRD i Utv. 2017/1 (HR-2016-2555-A) (KGJS Tank AS).

Selskap som har trådt ut av rederiskatteordningen kan som utgangspunkt motta og avgi konsernbidrag hvor vilkårene i sktl. § 10‑4 ellers er oppfylt. Har mottakerselskapet trådt ut av ordningen, gis det ikke fradrag for konsernbidrag til dette selskapet det året mottakerselskapet trådte ut og de to påfølgende år. Slikt konsernbidrag er heller ikke skattepliktig for mottakerselskapet. Se sktl. § 8‑18 annet ledd.

Aksjeutbytte fra rederibeskattet selskap skattlegges hos aksjonærer etter de vanlige reglene, se emnet A-6 Aksjer – utbytte og emnet F-32 Fritaksmetoden.

Det vil ikke skje noen gevinstbeskatning av aksjonæren ved aksjeselskapets overgang til ordningen. Aksjonærene viderefører sin skattemessige inngangsverdi på aksjene. Det gjelder ingen særregler for gevinstbeskatning ved realisasjon av aksjer, se emnet A-5 Aksjer – realisasjon og emnet F-32 Fritaksmetoden.

Utdeling ved innløsning av enkeltaksje behandles etter de ordinære regler. Det samme gjelder gevinstbeskatning av aksjonær i forbindelse med likvidasjon av selskapet.