Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Fordel i form av velferdstiltak i arbeidsforhold er som utgangspunkt skattepliktig inntekt for den ansatte. Unntak fra skatteplikt gjelder dersom tiltaket består i en naturalytelse og anses som rimelig velferdstiltak, se V-4-2.2 Unntak, rimelige velferdstiltak.

Om skattemessig behandling av andre naturalytelser i arbeidsforhold, se emnene G-1 Gaver og tilskudd i arbeidsforhold mv. og N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold.

Selv om et velferdstiltak i utgangspunktet er skattepliktig, må det vurderes om reglene for personalrabatter får anvendelse. Nærmere om personalrabatter på varer og tjenester, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold, N-1-5 Personalrabatt på varer og tjenester. Et velferdstiltak som i utgangspunktet er skattepliktig, f.eks. fordi det ikke anses rimelig eller fordi det gjelder for få ansatte, kan likevel være skattefritt etter reglene om gaver og tilskudd i ansettelsesforhold, se emnet G-1 Gaver og tilskudd i arbeidsforhold mv.. Reglene om skattefrie velferdstiltak kan også anvendes i kombinasjon med reglene om gaver og tilskudd i arbeidsforhold, f.eks. slik at det som overstiger grensen for hva som anses som rimelig behandles som skattefri gave innenfor beløpsgrensene i FSFIN § 5‑15‑1 tredje ledd.

Om verdsetting av naturalytelser i arbeidsforhold, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold.

Utgangspunktet er at ytelsen er skattepliktig hos den ansatte, selv om ytelsen tilfaller f.eks. den ansattes ektefelle.

Tidspunkt for skattlegging av naturalytelser i arbeidsforhold er det samme som for lønn, dvs. kontantprinsippet, se for øvrig emnet T-3 Tidfesting – kontantprinsippet.

Ansattes fordel ved et tiltak i arbeidsforhold er iht. FSFIN § 5‑15‑5 skattefri dersom følgende vilkår er oppfylt

• tiltaket kan karakteriseres som et velferdstiltak i skattelovens forstand, se V-4-1 Hva er velferdstiltak etter skatteloven
• ytelsen består av en naturalytelse
• tiltaket er rimelig, se V-4-2.2.3 Hva er rimelig, og
• tiltaket er for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften. Dette innebærer imidlertid ikke at alle ansatte i bedriften må tilbys et velferdstiltak av samme type på samme tidspunkt, forutsatt at tiltakene er noenlunde likeverdige

Består et tiltak av flere ytelser, f.eks. teaterbesøk kombinert med julebord, må hver av ytelsene vurderes separat ved anvendelsen av disse reglene. Deretter må det vurderes om summen av alle ytelser som inngår i kombinasjonen er rimelig.

Om hvilke fordeler som anses som naturalytelser, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold.

Ved vurderingen av om velferdstiltaket er rimelig må en bl.a. legge vekt på

• om velferdstiltaket er vanlig i arbeidslivet
• verdien av det enkelte velferdstiltak for den ansatte, og
• om summen av de enkelte velferdstiltak i året som tilflyter en skattyter/som ytes fra en arbeidsgiver er av mindre økonomisk verdi

Skattefritaket omfatter alle ansatte i bedriften, også deltidsansatte og midlertidig ansatte. Videre kan skattefritaket omfatte aksjonær i aksjeselskap når aksjonæren arbeider i selskapet. Styremedlemmer kan også omfattes. Fritaket omfatter også tidligere ansatte som har gått av med pensjon.

Om hvem som anses knyttet til bedriften for øvrig, se emnet R-13 Representasjon, R-13-1.1 Generelt om fradragsrett for representasjon.

Helt eller delvis fritt arbeidstøy er ikke et velferdstiltak i skattelovens forstand. Om skattemessig behandling av fritt arbeidstøy, se emnet A-16 Arbeidstøy mv..

Tilgang til avis eller illustrerte blader på arbeidsstedet anses som et rimelig velferdstiltak når det er tilgjengelig for alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften, jf. FSFIN § 5‑15‑5 første ledd. Det samme gjelder for tilgang til elektronisk avis. Om skattefritak for privat tilgang til aviser når det foreligger tjenstlig behov, se FSFIN § 5‑15‑5 tredje ledd og emnet A-19 Aviser mv..

Helt eller delvis fri barnehage er ikke et velferdstiltak i skattelovens forstand. Fordel ved helt eller delvis fri barnehage er en skattepliktig naturalytelse, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold, N-1-6.4 Barnehage.

Bedriftshytte/firmahytte mv. er hytte/fritidsbolig som arbeidsgiveren har anskaffet eller leid til bruk for de ansatte i fritiden. Leie av fritidsbolig til bruk for en enkelt ansatt anses ikke som bedriftshytte. Likestilt med bedriftshytte er tidsparter mv. knyttet til en bestemt fritidsbolig eller et bestemt fritidsboliganlegg som de ansatte har adgang til å benytte.

Fordel ved bruk av bedriftshytte er ikke skattepliktig inntekt, se FSFIN § 5‑15‑5 første ledd, når hytta er disponibel slik at alle eller en betydelig gruppe ansatte i bedriften har lik rett til å disponere den. Dette gjelder også bedriftshytter i utlandet. Bruken av hytta bør sannsynliggjøres ved vedtekter for hvem som kan bruke den og hvordan bruken fordeles. Videre bør det være en oversikt over den faktiske bruken.

Er bruken i hovedsak forbeholdt bedriftens eiere eller et fåtall ansatte, vil fordelen være skattepliktig for disse. Om et slikt tilfelle, se LRD 12. november 2012 (Frostating) i Utv. 2012/1754. Dette vil også gjelde om et fåtall har fortrinnsrett til særlig attraktive perioder, f.eks. juli for sommerhytte ved sjøen eller påsken for en fjellhytte. Er det få ansatte i bedriften, vil bruksretten for hver enkelt være så vidt omfattende at fordelen for den enkelte ikke kan anses som rimelig. Som utgangspunkt kan det legges til grunn at fordelen vil være skattepliktig hvis det er færre enn 10 personer som har disposisjonsrett til én bedriftshytte. Dette vil gjelde for bedrifter med færre enn 10 ansatte, med mindre bedriftshytta eies sammen med en eller flere andre bedrifter, slik at det er 10 eller flere som har rett til å disponere hytta. Selv om antall brukere er høyere enn 10, må skatteplikten vurderes i forhold til om tiltaket kan anses som rimelig velferdstiltak. I enkelte tilfeller kan hytta bli ansett som bedriftshytte selv om det er færre enn 10 ansatte, dersom bruken for den enkelte ellers fremstår som et rimelig velferdstiltak.

Har bedriften flere hytter som kan disponeres av ansatte, kreves det som utgangspunkt at forholdstallet mellom hytter og ansatte er én til ti for at bruken skal anses som et rimelig velferdstiltak. Har bedriften f.eks. tre hytter som kan disponeres fritt, må det i utgangspunktet være minst 30 ansatte som har disposisjonsrett for at bruken skal anses som et rimelig velferdstiltak.

Ved vurderingen av hvor mange personer som har disposisjonsrett over hytta, kan det også tas hensyn til personer som ikke står i et direkte ansettelsesforhold til bedriften, men som står i et oppdragsforhold til denne, f.eks. eksterne konsulenter, når disse har rett til å disponere hytta på like vilkår.

Skattefritaket for bruk av bedriftshytte vil også normalt gjelde der et morselskap stiller en hytte til disposisjon for de ansatte i heleid datterselskap, forutsatt at de øvrige vilkårene for skattefritt velferdstiltak er oppfylt, se uttalelse SKD 9. september 2011 i Utv. 2011/1350.

Om beregning av fordelen dersom den er skattepliktig, se emnet B-12 Bolig – fri bolig, B-12-2 Fastsetting av fordelen.

Dekning av kostnad til reise til bedriftshytte er skattepliktig, se V-4-3.16 Reisekostnader i forbindelse med velferdstiltak.

Arbeidsgivers dekning av kostnader til anskaffelser og drift i tilknytning til en bedrifts fotball-/håndballag mv., vil normalt være et rimelig velferdstiltak. Dette gjelder også treningstøy som brukes ved fellesarrangementer. Privat bruk av dette treningstøyet omfattes ikke av reglene om skattefrie velferdstiltak. Fordelen kan likevel være skattefri etter reglene om gave i arbeidsforhold i FSFIN § 5‑15‑5, se emnet G-1 Gaver og tilskudd i arbeidsforhold mv.. Se nærmere SKD 12. mars 2010 i Utv. 2010/869.

Rimelig mat i bedriftskantine er skattefri, se FSFIN § 5‑15‑5 første ledd.

Arbeidsgivers dekning av kostnader til frukt, juice, melk, kaffe, te eller lignende er et velferdstiltak som anses rimelig.

Subsidiering av kantine ellers er også et velferdstiltak. Det anses som rimelig så lenge de ansattes egenbetaling dekker arbeidsgivers selvkost for råvarene. Der fordelen er beskjeden fordi den f.eks. bare består i oppskåret brød og pålegg uten nevneverdige kostnader til tilberedning, anses ordningen som rimelig velferdstiltak, selv om egenbetalingen ikke dekker arbeidsgivers selvkost fullt ut, se URD 4. november 1999 (Jæren herredsrett) i Utv. 2000/108.

Er kantinedriften satt bort til et cateringselskap, skal all fakturering fra cateringselskapet anses som arbeidsgivers selvkost med mindre råvarekostnadene er spesifisert i fakturaene. Om skattefri servering av mat i møte/kurs, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold, N-1-6.26.2 Unntak, kost i møte/kurs.

Arbeidstakers bruk av bobil er ikke et velferdstiltak i skattelovens forstand. I de tilfeller brukeren benytter arbeidsgivers bobil, må det vurderes om skattlegging skal foretas etter reglene om privat bruk av arbeidsgivers bil, se emnet B-7 Bil – privat bruk

Fri bruk av campingvogn mv. er ikke et velferdstiltak i skattelovens forstand. Brukeren skal derfor skattlegges for slik bruk med utgangspunkt i leiepriser for tilsvarende vogn.

Betaler arbeidsgiver enkeltstående fellesarrangement for de ansatte, f.eks. teater, opera, konserter, fotballkamp mv., vil dette være et velferdstiltak. Fordelen vil være skattefri hvis tiltaket vurderes som rimelig, se V-4-2.2.3 Hva er rimelig. Skattefritaket omfatter også den ansattes families deltakelse, innenfor rammen av hva som er rimelig.

Om et tilfelle hvor gratis personalbilletter som ble tilbudt ansatte og ledsagere ved et teater hadde et omfang som var for stort til at det kunne anses som skattefritt velferdstiltak, se BFU 2/2018. (Hver ansatt ville kunne få 2 billetter til 15-20 forestillinger per år med en total omsetningsverdi på kr 12 000. Fordelen skulle derfor behandles skattemessig som lønn, jf. sktl. § 5‑1 første ledd, jf. § 5‑10). Se også V-4-3.17 Tilstelninger, hotellopphold mv.. Sesongkort som brukes av hver ansatt enkeltvis anses ikke som et velferdstiltak i skattelovens forstand.

Vederlagsfri bruk av fritidsbåt vil normalt ikke være et velferdstiltak i skattelovens forstand. Fordelen vil være skattepliktig for den ansatte. Tilgang til mindre båt i tilknytning til bedriftshytte vil imidlertid kunne anses som et rimelig velferdstiltak.

Tilgang til trimrom i bedriftens lokaler anses som et rimelig velferdstiltak. Dette gjelder også for ansatte på treningssentre som kan benytte treningssenterets fasiliteter. Det anses også som et rimelig velferdstiltak om bedriften leier lokaler i et treningssenter for bestemte tidsrom til bruk for bedriftens ansatte. Det samme gjelder hvor det leies inn instruktører og det arrangeres treningsopplegg i bedriftens egne eller leide lokaler, ev. i et treningssenter.

Arbeidsgivers dekning av personlig medlemskort som gir de ansatte rett til fri bruk av helsestudio, treningssenter mv., anses derimot ikke som et rimelig velferdstiltak i skattelovens forstand, se FIN 14. november 2001 i Utv. 2001/1650. Nærmere om arbeidsgivers dekning av kostnader til helsestudio mv. for de ansatte, se SKD 7. oktober 1999 i Utv. 2000/251.

Om skattemessig behandling av treningsordninger, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold.

Arbeidsgivers dekning av helsetjenester er ikke velferdstiltak i skattelovens forstand.

Om skatteplikt/skattefritak for helsetjenester, se emnet N-1 Naturalytelser i arbeidsforhold, N-1-6.22 Helsetjeneste.

Servering av mat hjemme kan være skattefritt dersom bevertningen skjer i forbindelse med et velferdstiltak, f.eks. hvor arbeidsgiver arrangerer julebord som et virtuelt treff f.eks. på Skype eller Teams. Refusjoner likestilles med naturalytelser når arbeidsgiver skal dekke utgifter til mat i slike sammenhenger. Dekning av kostnader til lunsj eller overtidsmat når man jobber på hjemmekontor anses ikke som velferdstiltak. Se SKD 18. november 2020.

Arbeidsgivers kjøp av rett til jakt eller fiske til bruk ved fellesarrangement for de ansatte, er et velferdstiltak. Det må vurderes konkret om tiltaket kan anses som rimelig, se V-4-2.2.3 Hva er rimelig. Er velferdstiltaket ikke rimelig, skal den ansattes fordel som hovedregel settes til normal omsetningsverdi for retten, eventuelt etter en forholdsmessig fordeling mellom deltakerne.

Dersom arbeidsgiver arrangerer et velferdstiltak for de ansatte og dekker de ansattes reisekostnader i forbindelse med arrangementet, inngår reisekostnadene i vurderingen av om velferdstiltaket anses rimelig, se V-4-2.2.3 Hva er rimelig.

Hvis tiltaket anses som rimelig, vil dekning av reisekostnadene ikke være skattepliktig. Dette gjelder enten kostnadsdekningen skjer i form av naturalytelse, utgiftsrefusjon eller utgiftsgodtgjørelse. Om skattefri kjøregodtgjørelse, se emnet B-6 Bil – godtgjørelse. Om utgiftsgodtgjørelse, se emnet U-5 Utgiftsgodtgjørelse. Dekning av reisekostnader hvor ansatte skal benytte et velferdsgode privat og ikke i forbindelse med et tiltak arrangert av arbeidsgiver, anses ikke som et rimelig velferdstiltak. Dette gjelder f.eks. dekning av reisekostnader som en ansatt har for å kunne benytte en bedriftshytte alene eller sammen med sin familie.

Enkeltstående tilstelninger, som julebord, årsfest, jubileumsfest for runde år i bedriften mv. vil være velferdstiltak for de ansatte. Fordelen er skattefri som velferdstiltak hvis den er rimelig og tilbys alle eller en betydelig gruppe ansatte. Skattefritaket omfatter også den ansattes families deltakelse, innenfor rammen av hva som er rimelig. Om mat på hjemmekontor, f.eks. ved såkalt «virtuelt julebord», se V-4-3.14 Hjemmekontor – servering av mat.

Enkeltstående tilstelninger som tilbys ansatte som slutter i forbindelse med nedbemanning der hensikten er å avvikle arbeidsforholdet på en god måte, er også et velferdstiltak. Fordelen vil være skattefri dersom verdien av den kan anses å være rimelig.

Enkeltstående tilstelninger som kombineres med kortere opphold på hotell, kan anses som velferdstiltak. Dette gjelder opphold med inntil to overnattinger. Det er uten betydning om oppholdet er lagt til virkedager eller en helg.

Består en reise av både velferdstiltak og tjenestereise (fagseminar e.l.), må en vurdere hver del isolert. Dersom kravene til skattefritak for henholdsvis velferdstiltaket og tjenestereisen er oppfylt, må utgangspunktet være at hele turen er skattefri.

Eksempel

Eksempel

De ansatte i en mindre bedrift er på en tur til et høyfjellshotell som varer fra mandag morgen til fredag kveld. Arbeidsdagene mandag, tirsdag og onsdag består av et fagseminar. Onsdag kveld, torsdag og fredag deltar de ansatte på et sosialt arrangement. Dersom kravene til skattefritak for henholdsvis velferdstiltaket og fagseminaret er oppfylt, vil hele turen være skattefri.

Om deltakelse på studiereise, kongress mv., se emnet S-21 Studiereise/kongressdeltagelse mv., herunder S-21-1.3 Kombinasjon av faglige og andre aktiviteter.

Skattefritaket for kortere opphold på hotell gjelder også for ansattes familie, innenfor rammen av hva som er rimelig.

Ved vurderingen av om slike tiltak skal anses som rimelige, legges arbeidsgivers totale kostnader for reisen til grunn. Også opphold i utlandet kan være rimelig velferdstiltak dersom kostnadene ikke overstiger det som er vanlig i arbeidslivet for et tilsvarende opphold i Norge. Videre må en se antall tilstelninger i året under ett når en vurderer om fordelen ved slike tilstelninger er rimelig. Flere enn to slike hotellopphold i løpet av ett år vil normalt være skattepliktig. Dette innebærer likevel ikke at ett eller to helgeopphold alltid kan anses som rimelig velferdstiltak etter skatteloven.

Fordel ved forlenget opphold er i utgangspunktet skattepliktig selv om oppholdet skjer samlet for de ansatte i bedriften. Dette gjelder selv om dette oppholdet med reise blir billigere enn innenfor grensen på to overnattinger.

Dersom den ansatte selv dekker kostnadene ved et forlenget opphold for seg og familien, kan den første delen av oppholdet likevel behandles som skattefritt velferdstiltak hvis vilkårene for det ellers er oppfylt. Det samme gjelder hvis arbeidsgivers dekning av kostnadene til det forlengede oppholdet behandles som lønn, eventuelt etter reglene om skattefri gave.

Arbeidsgiveren har i alminnelighet fradragsrett for kostnader til velferdstiltak når kostnadene er pådratt av hensyn til de ansattes interesser og er knyttet til arbeidsgiverens inntektsgivende aktivitet, (enten ved direkte fradragsføring eller aktivering med avskrivning eller oppgjør ved salg/utrangering). Ved velferdstiltak hvor det også deltar personer som ikke er knyttet til bedriften, gis det fradrag for de deler av kostnadene som etter en forholdsmessig fordeling faller på de personene som er knyttet til bedriften. Som knyttet til bedriften anses eier, ansatt, styremedlem, aksjonær mv. med ledsager. Se FSSD 6-21-3.

Hvis det tiltaket som kostnadene dekker ikke anses som rimelig velferdstiltak, må det vurderes om kostnadene er fradragsberettigede etter andre regler, f.eks. som lønn, eller om kostnaden skal behandles som utbytte.

Fradrag kan ikke nektes med den begrunnelsen at kostnaden til et velferdstiltak kan synes unødvendig.

Ved avgjørelsen av fradragsspørsmålet må det vurderes om kostnadene er pådratt utelukkende av hensyn til de ansattes interesser. Bidrag til f.eks. idrettsanlegg, svømmehall mv. som er tilgjengelig for andre enn de ansatte i bedriften vil ikke være fradragsberettiget. Dette gjelder selv om anlegget brukes av bedriftens ansatte og selv om bedriftens ansatte er i klart flertall blant brukerne. Derimot må det gis fradrag for et slikt bidrag dersom bedriften får en disposisjonsrett som gjør at bedriftens bruk står i forhold til bidragets størrelse.

For enkeltpersonforetak og selskap med deltakerfastsetting omfatter fradragsretten også eier/deltakers deltakelse så fremt vilkårene for øvrig er oppfylt, se nærmere V-4-1 Hva er velferdstiltak etter skatteloven.

Gir bedriften bort eiendom (f.eks. feriested) til en selvstendig institusjon slik at bruken utelukkende kommer de ansatte til gode og tilfredsstiller kravene til bedriftshytte som nevnt i V-4-3.4 Bedriftshytte, og bedriften verken har noen juridisk eller faktisk råderett over eiendommen, vil kostnadene til anskaffelsen være fradragsberettiget. Det er en forutsetning for fradragsrett at det fremgår av statuttene at verken eiendommen eller verdien av den kan tilbakeføres til bedriften eller bedriftens eiere, sammenlign HRD i Utv. 1984/181 (Rt. 1983/1462).