Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Det skal gis jordbruksfradrag i alminnelig inntekt til personlig skattyter som oppfyller minst ett av vilkårene nedenfor:

• Skattyteren har hatt inntekt fra virksomhet i form av jordbruk, gartneri og/eller hagebruk i over halvparten av inntektsåret, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd.
• Skattyteren har drevet bihold (honningproduksjon) som virksomhet, selv om virksomheten er drevet uten tilknytning til jordbruk, gartneri eller hagebruk, jf. Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.3.

Det er i FSFIN § 8‑1‑10 til § 8‑1‑13 gitt nærmere regler om jordbruksfradrag.

Hovedregelen er at skattyteren må ha bodd på driftsenheten ifølge reglene om folkeregistrering i over halvparten av inntektsåret. Om hva som er driftsenhet, kravet til bosetting og om lempelig praktisering av kravet i visse tilfeller i forbindelse med generasjonsskifte, forpaktning og virksomhet vedrørende bihold uten tilknytning til jordbruk, se nedenfor.

Det er ikke satt krav om at skattyteren eier driftsenheten. Jordbruksfradrag kan gis til person som leier eller forpakter driftsenheten, dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

Fradrag gis ukrevet også i de tilfellene inntekten fastsettes skjønnsmessig etter sktfvl. § 12‑2 på grunn av manglende levering av skattemelding eller mangelfull skattemelding, under forutsetning av at vilkårene for fradrag er oppfylt.

For å få jordbruksfradrag er det en forutsetning at skattyteren driver virksomhet av den art som er angitt ovenfor i over halvparten av inntektsåret, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd fjerde punktum. Det er videre en forutsetning at virksomheten går ut på produksjon av egne produkter. Det er ikke noe vilkår at skattyteren selv deltar aktivt i jordbruksvirksomheten.

Generelt om hva som anses som virksomhet, se emnet V-9 Virksomhet – allment.

Ved opphør av virksomhet anses virksomhetskravet å være oppfylt mens virksomheten er under avvikling, se emnet V-12 Virksomhet – opphør av virksomhet, V-12-2.6 Nedtrapping/avvikling av virksomhet.

Hovedregelen er at den som kan få jordbruksfradrag, må ha vært bosatt i mer enn halve inntektsåret, etter reglene om folkeregistrering, på ett av de brukene som utgjør driftsenheten, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd sjette punktum. Om hva som er en driftsenhet, se nedenfor.

I tilfeller der virksomheten drives av et selskap med deltakerfastsetting, er det tilstrekkelig at én av deltakerne oppfyller bosettingskravet når vilkårene for øvrig er oppfylt.

Ektefeller som skattlegges hver for seg (atskilt), må bo på hvert sitt gårdsbruk og for øvrig fylle vilkårene for å ha krav på hvert sitt fradrag.

I særlige tilfeller skal kravet til bosetting praktiseres med en viss lempe, se Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) pkt. 6.4, side 21. Den lempelige praksisen gjelder ved generasjonsskifte der de som overtar driften av et gårdsbruk bor utenfor selve bruket, men i rimelig nærhet, og den eldre generasjonen fortsetter å bo på bruket. Med generasjonsskifte menes at det er foretatt en reell overdragelse av eiendommen til barn, barnebarn eller andre arveberettigede. Bokravet skal praktiseres lempelig selv om det er flere boenheter på bruket slik at tidligere brukers fortsatte bosetting ikke er til hinder for tilflytting. Ved opphør av tidligere brukers bosetting på bruket, må den nye brukeren bosette seg der for å kunne beholde jordbruksfradraget.

Den lempelige praksisen skal også gjelde når en forpakter er forhindret fra å bo på eiendommen fordi bortforpakteren bor der. Forutsetningen er at forpakteren bor i rimelig nærhet av den forpaktede eiendommen og at forpakteren ikke gjør krav på jordbruksfradrag for andre bruk som han eier eller forpakter, se Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.3.

Også andre årsaker enn ovennevnte kan være grunnlag for å fravike kravet til bosetting hvis skattyter faktisk er forhindret fra å bo på eiendommen. Et eksempel på dette kan være at landbrukseiendommen ligger i en støysone hvor støyen er så høy at det ikke er anbefalt for folk å bo i dette området. Skattyter kan heller ikke i disse tilfellene samtidig gjøre krav på jordbruksfradrag for andre bruk som han eier eller forpakter.

Om dødsfall, se J-4-1.6 Dødsfall.

Ved praktiseringen av kriteriene nevnt ovenfor, vil avstand under 20 km alltid anses som rimelig nærhet. Kravet om bosetting kan også anses oppfylt dersom en person faktisk må ha sin overveiende døgnhvile på gårdsbruket, f.eks. på grunn av husdyrhold, men etter folkeregistreringsreglene skal registreres som bosatt et annet sted der hvor ektefelle og/eller egne mindreårige barn bor.

Videre skal den lempelige praksisen omfatte inntekt av bihold (honningproduksjon) når virksomheten drives uten tilknytning til alminnelig jordbruk, se Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.3.

Jordbruksfradrag skal gis hos produsenten, dvs. den som utøver jordbruksdriften. Forpakter av jordbrukseiendom vil derfor normalt være berettiget til jordbruksfradrag. Om krav til bosetting, se ovenfor.

Bortforpakter vil normalt ikke ha krav på jordbruksfradrag. Unntak fra dette er de tilfellene bortforpakter selv driver virksomhet med en ikke ubetydelig produksjon av egne produkter på gårdsbruket og fyller kravene til bosetting, se Ot.prp. nr. 1 (2000–2001), pkt. 7.4 side 43 og 44.

Enearving som overtar ansvar for avdødes gjeld skattlegges sammen med avdøde i året for dødsfallet, se emnet A-18 Arvelater/etterlatte/dødsbo, A-18-2.2 Enearving. Arvingen trer inn i avdødes skatteposisjoner, jf. sktl. § 9‑7 første ledd. Tilsvarende gjelder for gjenlevende ektefelle/samboer som overtar i uskifte og for dødsbo. Hvor det er flere arvinger eller en enearving ikke overtar ansvaret for gjelden, oppstår et dødsbo som er eget skattesubjekt, se emnet A-18 Arvelater/etterlatte/dødsbo, A-18-5.1 Generelt om skattlegging av dødsboet. Dødsboet trer inn i avdødes skatteposisjoner, jf. sktl. § 9‑7 første ledd. Den som overtar virksomheten på skiftet, trer inn i dødsboets skatteposisjoner, jf. sktl. § 9‑7 annet ledd.

Har avdøde ikke oppfylt kravene til bo- og driftstid på dødsfallstidspunktet, kan enearving/gjenlevende/dødsboet medregne avdødes bo- og driftstid ved vurderingen av om disse oppfyller kravene. Dødsboet kan oppfylle bokravet i en overgangsfase selv om ingen av arvingene faktisk bor på eiendommen.

Jordbruksfradraget utgjør inntil kr 95 800 tillagt 38 % av eventuell virksomhetsinntekt i jordbruk mv. som overstiger kr 95 800, opp til et maksimalt fradrag på kr 200 850 per skattyter, se J-4-2.3 Nærmere om maksimumsgrensen for fradrag .

Jordbruksfradrag, reindriftsfradrag og fradrag i inntekt fra skiferproduksjon kan til sammen ikke overskride kr 200 850, jf. sktl. § 8‑1 åttende ledd. Fradraget fordeles mellom virksomhetene i forhold til nettoinntekten i vedkommende virksomhet.

Etter dette vil fradraget bli som følger:

Fradraget kan bare gis i positiv inntekt, og kan derfor ikke være større enn nettoinntekten av jordbruket mv.

Jordbruksfradraget skal beregnes av netto virksomhetsinntekt i jordbruks- og/eller hagebruksvirksomhet. Om hva som skal anses som jordbruk og hagebruk i denne forbindelsen, se J-4-1.2 Hva som er jordbruk og hagebruk.

Nettoinntekter fra følgende aktiviteter kan tas med i grunnlaget for jordbruksfradrag dersom aktivitetene drives i tilknytning til jordbruks- eller hagebruksvirksomheten, jf. FSFIN § 8‑1‑11 bokstav a nr. 6:

• utnyttelse av jakt- og fiskerettigheter
• uttak av jord, sand, stein og torv
• sanking av bær, kongler, mose, tang, tare og lignende
• utføring av tjenester for andre med betydelige driftsmidler som nyttes minst 60 % i egen jord- eller skogbruksvirksomhet eller utleie av slike driftsmidler, forutsatt at aktiviteten inngår som en del av jordbruksvirksomheten og ikke utøves som selvstendig virksomhet. Nærmere om når det foreligger én eller flere virksomheter, se emnet V-9 Virksomhet – allment, V-9-7 Når anses det å foreligge én eller flere atskilte virksomheter hos en eier. Se også FIN 15. november 2012 i Utv. 2012/1698.

I tillegg skal følgende inntekter tas med i grunnlaget dersom aktiviteten drives i tilknytning til jordbruks- eller hagebruksvirksomheten:

• inntekt ved utleie av driftsbygninger, våningshus og kårbolig som tilhører jordbrukseiendommen når utleien ikke er selvstendig virksomhet
• inntekt fra utleie av hytter som tilhører gårdsbruket når utleien ikke er selvstendig virksomhet. Om når utleien er selvstendig virksomhet, se emnet V-9 Virksomhet – allment, V-9-3.4.12 Utleie av bygninger
• inntekt ved bortfeste av tomter, også når tomtene ligger i skog som er egen virksomhet
• inntekt ved utleie av fallrettigheter
• inntekt ved utleie av melkekvote
• inntekt ved utleie av beiterett, veirett o.l.

For utleie av bygninger, herunder hytter, er det ikke noe krav om bruk i egen jord- eller skogbruksvirksomhet, se FSFIN § 8‑1‑11 bokstav a nr. 6 siste strekpunkt siste punktum. Derimot er det for driftsbygning et krav om at denne tidligere må ha vært driftsmiddel i jordbruksvirksomheten (hos nåværende eller tidligere eier), se FIN 15. november 2012 i Utv. 2012/1698.

Nærmere om grensen mellom én eller flere virksomheter, se emnet V-9 Virksomhet – allment, V-9-7 Når anses det å foreligge én eller flere atskilte virksomheter hos en eier.

Inntekt ved bortfeste av tomter omfattes uavhengig av om festeren bruker tomten til bolig, fritidsbolig eller annet formål, herunder næringsvirksomhet.

Gevinster innvunnet ved realisasjon av eiendeler som nevnt ovenfor, tas med i grunnlaget. Dette gjelder imidlertid ikke gevinster innvunnet ved realisasjon av bortfestede tomter beliggende i skog som er egen virksomhet.

Jordbruker som eier og bor på egen driftsenhet, og hvor driftsenheten inngår i en samdrift (selskap med deltakerfastsetting), skal ta sin del av overskuddet, arbeidsgodtgjørelse og leieinntekter fra selskapet med i sitt grunnlag for beregning av jordbruksfradraget, jf. FSFIN § 8‑1‑12. På tilsvarende måte skal eventuelt underskudd fra selskapet redusere grunnlaget. Inntektene ved utleie til selskapet skal inngå i grunnlaget for jordbruksfradrag. Dette gjelder selv om denne utleieaktiviteten i seg selv er så omfattende at den anses som en egen virksomhet.

Biinntekt fra annen virksomhet kan tas med i grunnlaget for jordbruksfradrag når omsetningen ikke overstiger kr 30 000, jf. FSFIN § 8‑1‑11 bokstav b. Dette gjelder også fra virksomheter som ikke har tilknytning til skattyters jord- og hagebruksvirksomhet.

I tilfeller der jord- og hagebruksutøveren også driver videreforedling av produktene er det i utgangspunktet kun verdien av jordbruk og hagebruk som inngår i grunnlaget for jordbruksfradraget. Merverdien av foredling av jordbruksprodukter og videresalg av slike produkter anses ikke som inntekt fra jord- og hagebruk, og skal holdes utenfor grunnlaget for jordbruksfradraget. Dette kan omfatte produksjon og salg av bl.a.

• rømme, yoghurt, ost og andre meieriprodukter
• saft og syltetøy
• grønnsaksblandinger o.l.
• slakteprodukter

Merverdien av foredling og salg skal likevel inngå i grunnlaget for jordbruksfradraget som biintekt dersom den samlede verdien av denne aktiviteten ikke overstiger kr 30 000 per år, jf. FSFIN § 8‑1‑11 bokstav b.

Ved direkte salg til forbruker av uforedlede produkter som egg, bær, frukt og grønnsaker skal inntekt tilsvarende salg av råvare til neste omsetningsledd inngå i grunnlaget for jordbruksfradraget.

Skattyter som for øvrig fyller vilkårene for jordbruksfradrag, kan velge å ta en sjablongberegnet nettoinntekt fra produksjon av biobrensel inn i grunnlaget for jordbruksfradraget, jf. FSFIN § 8‑1‑13. Valget må tas for hvert enkelt inntektsår, og valget må omfatte hele inntekten fra slik produksjon.

Velger skattyteren å ta inntekt fra biobrensel-/vedproduksjon knyttet til skogbruk som er egen virksomhet inn i grunnlaget for jordbruksfradrag, anses denne sjablongberegnede nettoinntekten skattemessig som jordbruksinntekt og skal ikke tas med i skogbruksinntekten.

Biomasse til energiformål vil vanligvis utnyttes som biobrensel. Biobrensel omfatter bl.a. planteprodukter, gjødsel, slakteavfall og trevirke, herunder ved, flis, pellets og bark.

Denne regelen gjelder selv om produksjonen av biobrensel er en egen virksomhet og omsetningen fra denne overstiger kr 30 000 i året. Den omfatter også nettoinntekt ved produksjon for salg til andre av all slags biomasse som skal brukes til energiformål, herunder tømmer, ved mv., og selv om virket kommer fra skog som er egen virksomhet. Det er ikke noe krav at skattyteren foredler eget tømmer for leveranse som ved, pellets mv. direkte til forbrukeren. Videre gjelder bestemmelsen for produksjon på grunnlag av innkjøpt råstoff, såfremt den videre foredlingen skjer i tilknytning til jordbruks-/skogbruksvirksomheten ellers. Nettoinntekt ved rent videresalg (uten foredling) av innkjøpte produkter, f.eks. omsetning av innkjøpt ved som er ferdig kappet/kløyvd og lagt i sekker, inngår ikke i grunnlaget for jordbruksfradraget, jf. Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.2.1.

Den nettoinntekten som kan tas inn i grunnlaget for jordbruksfradraget, er fastsatt til 55 % av brutto omsetning (eksklusiv mva.) i denne produksjonen, se FSFIN § 8‑1‑13. Denne prosenten er den samme for alle typer av biobrenselproduksjon og for alle grader av foredling.

Se for øvrig Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.

Sykepenger, foreldrepenger, svangerskapspenger og arbeidsavklaringspenger som erstatter inntekt som det kan gis jordbruksfradrag i, inngår i grunnlaget for jordbruksfradraget med bruttobeløpet.

Beløpet som jordbruksfradraget skal beregnes av er alle inntekter av den art som inngår i grunnlaget, fratrukket alle kostnader/underskudd som vedrører disse inntektene. Grunnlaget skal ikke reduseres med kostnader knyttet til annen inntektsgivende aktivitet eller underskudd i slik aktivitet. Grunnlaget skal heller ikke reduseres med tidligere års underskudd til framføring, herunder framførbart underskudd fra inntektsårene 1995 til 2004 ved drift av våningshus.

Kostnader vedr. driftsmidler som brukes både i jordbruket og i skogbruket, herunder avskrivning, må fordeles mellom disse virksomhetene i forhold til utnyttelsen av driftsmidlene. Dette vil f.eks. gjelde traktor.

Maksimumsgrensen for jordbruksfradraget på kr 200 850 gjelder per skattyter per inntektsår og per driftsenhet.

En skattyter kan ikke få mer enn ett jordbruksfradrag med en samlet maksimumsgrense på kr 200 850. Dette gjelder selv om vedkommende driver forskjellige virksomheter som hver for seg fyller vilkårene til jordbruksfradrag og selv om driften foregår på forskjellige driftsenheter. Driver en skattyter for eksempel en egen virksomhet ved siden av deltagelse i et ANS, kan han ikke til sammen gjøre krav på mer enn ett jordbruksfradrag.

Ektefeller som bor på samme driftsenhet, vil til sammen bare ha krav på ett jordbruksfradrag med én samlet maksimumsgrense, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd åttende punktum. Dette gjelder uavhengig av om ektefellene driver én felles virksomhet eller virksomhet hver for seg og selv om de driver på hver sin driftsenhet. Bor ektefellene på hver sin driftsenhet, og driver to atskilte virksomheter, kan de kreve hvert sitt jordbruksfradrag. Dette gjelder uavhengig av om de skattlegges som ektefeller eller atskilt. Ektefeller som bor på hver sin driftsenhet, men som driver begge driftsenhetene under ett som én virksomhet, kan velge å registrere virksomheten som et selskap med deltakerfastsetting og inngå selskapsavtale, se emnet S-4 Selskap med deltakerfastsetting – allment om deltakerfastsetting, S-4-1.4 Ektefeller som deltakere i et selskap med deltakerfastsetting. I et slikt tilfelle kan de kreve hvert sitt jordbruksfradrag, jf. J-4-2.3.2 Samdrift mellom personer med hver sin driftsenhet og J-4-2.3.4 Hva er en driftsenhet.

Jordbrukere som har hver sin driftsenhet, samarbeider ofte om felles driftsløsninger gjennom ulike typer samdrift. I slike tilfeller skal de enkelte jordbrukerne (deltakende driftsenhetene) beregne hvert sitt jordbruksfradrag med hver sin maksimumsgrense i sitt nettoresultat av jordbruksinntekten, inklusiv inntekt av samdriften. Om hva som i disse tilfellene inngår i deltakernes grunnlag for beregning av jordbruksfradrag, se J-4-2.2 Inntekter som inngår i beregningsgrunnlaget for jordbruksfradraget.

Driver flere skattytere jordbruks- og/eller hagebruksvirksomhet sammen på samme driftsenhet (selskap med deltakerfastsetting), skal de til sammen bare ha ett jordbruksfradrag med maksimumsgrense på kr 200 850. De skal dele fradraget i samme forhold som de deler nettoinntekten.

Hva som skal anses som en driftsenhet, må vurderes konkret. Normalt vil en eiendom bare være én driftsenhet, men på visse vilkår kan en eiendom deles opp i flere driftsenheter som hver kan gi grunnlag for krav på ett fradrag, såfremt de drives av forskjellige skattytere. Det er en forutsetning at hver driftsenhet har et visst omfang og en viss størrelse med hensyn til produksjonen.

Dersom en del av driftsenheten forpaktes bort, vil bortforpakteren ha rett til jordbruksfradrag bare dersom han selv står for driften av en ikke ubetydelig produksjon på gårdsbruket. Det kan da bli to driftsenheter på samme jordbrukseiendom, se Ot.prp. nr. 1 (2000–2001), pkt. 7.4 side 43 og 44. Er bortforpakter og forpakter i nær familie, vil de ikke ha krav på mer enn ett jordbruksfradrag med samlet maksimalgrense. Fradraget fordeles mellom dem i forhold til deres produksjonsinntekt fra bruket.

Der en person eier/leier/driver flere eiendommer, vil disse normalt anses som én driftsenhet, f.eks. hvor det er naturlig å anse driften av eiendommene som én virksomhet.

Driver en forpakter en annen eiendom, som han eier eller leier, i tillegg til den forpaktede eiendommen, vil den samlede virksomheten måtte ses på som én driftsenhet i forhold til jordbruksfradraget.

I et selskap med deltakerfastsetting hvor deltakerne deltar med hver sin jordbrukseiendom som drives av selskapet (samdrift), vil hver av eiendommene være en driftsenhet hvis vilkårene for den enkelte eiendommen er oppfylt.