Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Det skal gis jordbruksfradrag i alminnelig inntekt til personlig skattyter som oppfyller minst ett av vilkårene nedenfor:

• Skattyteren har hatt inntekt fra virksomhet i form av jordbruk, gartneri og/eller hagebruk i over halvparten av inntektsåret, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd.
• Skattyteren har drevet bihold (honningproduksjon) som virksomhet, selv om virksomheten er drevet uten tilknytning til jordbruk, gartneri eller hagebruk, jf. Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.3.

Det er i FSFIN § 8‑1‑10 til § 8‑1‑13 gitt nærmere regler om jordbruksfradrag.

Hovedregelen er at skattyteren må ha bodd på driftsenheten ifølge reglene om folkeregistrering i over halvparten av inntektsåret. Om hva som er driftsenhet, kravet til bosetting og om lempelig praktisering av kravet i visse tilfeller i forbindelse med generasjonsskifte, forpaktning og virksomhet vedrørende bihold uten tilknytning til jordbruk, se nedenfor.

Det er ikke satt krav om at skattyteren eier driftsenheten. Jordbruksfradrag kan gis til person som leier eller forpakter driftsenheten, dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

Fradrag gis ukrevet også i de tilfellene inntekten fastsettes skjønnsmessig etter sktfvl. § 12‑2 på grunn av manglende levering av skattemelding eller mangelfull skattemelding, under forutsetning av at vilkårene for fradrag er oppfylt.

Som jordbruk og hagebruk regnes virksomhet som ved bruk av jorda og/eller gjennom husdyrhold produserer mat eller fôr.

Som jordbruk og hagebruk i denne forbindelse regnes også:

• gartneridrift
• dyrking av blomster og andre plantevekster på friland eller under glass, plast og lignende, samt tiltrekking av planter (produksjon av planter fra frø eller stiklinger)
• avl, oppdrett (til to års alder) og oppstalling av hest såfremt dette skjer ved utnyttelse av gårdens produksjonsmidler og hovedsakelig (mer enn 50 %) ved bruk av egenprodusert fôr
• bihold

Se FSFIN § 8‑1‑11 bokstav a nr. 1 til 5.

I utgangspunktet er det et vilkår at omfanget av de ovennevnte aktivitetene i seg selv er tilstrekkelig for at det skal foreligge jord- og hagebruksvirksomhet som gir rett til jordbruksfradrag. Andre aktiviteter som inngår som en integrert del av jordbruksvirksomheten må etter omstendighetene kunne regnes med i en vurdering av om det foreligger virksomhet. Dette kan bl.a. være aktuelt for aktiviteter som nevnt i FSFIN § 8‑1‑11 nr. 6, se J-4-2.2.1 Generelt. Se også HRD i Utv. 1995/1127 (Rt. 1995/1422) (Kiønig), og emnet V-9 Virksomhet – allment, V-9-7 Når anses det å foreligge én eller flere atskilte virksomheter hos en eier.

Inntekt ved hold av alpakka omfattes også av reglene om jordbruksfradrag.

Inntekt av skogbruk og reindrift gir ikke rett til jordbruksfradrag. Om eget reindriftsfradrag, se emnet R-6 Reindrift, R-6-10 Reindriftsfradrag.

For å få jordbruksfradrag er det en forutsetning at skattyteren driver virksomhet av den art som er angitt ovenfor i over halvparten av inntektsåret, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd fjerde punktum. Det er videre en forutsetning at virksomheten går ut på produksjon av egne produkter. Det er ikke noe vilkår at skattyteren selv deltar aktivt i jordbruksvirksomheten.

Generelt om hva som anses som virksomhet, se emnet V-9 Virksomhet – allment.

Ved opphør av virksomhet anses virksomhetskravet å være oppfylt mens virksomheten er under avvikling, se emnet V-12 Virksomhet – opphør av virksomhet, V-12-2.6 Nedtrapping/avvikling av virksomhet.

Hovedregelen er at den som kan få jordbruksfradrag, må ha vært bosatt i mer enn halve inntektsåret, etter reglene om folkeregistrering, på ett av de brukene som utgjør driftsenheten, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd sjette punktum. Om hva som er en driftsenhet, se nedenfor.

I tilfeller der virksomheten drives av et selskap med deltakerfastsetting, er det tilstrekkelig at én av deltakerne oppfyller bosettingskravet når vilkårene for øvrig er oppfylt.

Ektefeller som skattlegges hver for seg (atskilt), må bo på hvert sitt gårdsbruk og for øvrig fylle vilkårene for å ha krav på hvert sitt fradrag.

I særlige tilfeller skal kravet til bosetting praktiseres med en viss lempe, se Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) pkt. 6.4, side 21. Den lempelige praksisen gjelder ved generasjonsskifte der de som overtar driften av et gårdsbruk bor utenfor selve bruket, men i rimelig nærhet, og den eldre generasjonen fortsetter å bo på bruket. Med generasjonsskifte menes at det er foretatt en reell overdragelse av eiendommen til barn, barnebarn eller andre arveberettigede. Bokravet skal praktiseres lempelig selv om det er flere boenheter på bruket slik at tidligere brukers fortsatte bosetting ikke er til hinder for tilflytting. Ved opphør av tidligere brukers bosetting på bruket, må den nye brukeren bosette seg der for å kunne beholde jordbruksfradraget.

Den lempelige praksisen skal også gjelde når en forpakter er forhindret fra å bo på eiendommen fordi bortforpakteren bor der. Forutsetningen er at forpakteren bor i rimelig nærhet av den forpaktede eiendommen og at forpakteren ikke gjør krav på jordbruksfradrag for andre bruk som han eier eller forpakter, se Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.3.

Også andre årsaker enn ovennevnte kan være grunnlag for å fravike kravet til bosetting hvis skattyter faktisk er forhindret fra å bo på eiendommen. Et eksempel på dette kan være at landbrukseiendommen ligger i en støysone hvor støyen er så høy at det ikke er anbefalt for folk å bo i dette området. Skattyter kan heller ikke i disse tilfellene samtidig gjøre krav på jordbruksfradrag for andre bruk som han eier eller forpakter.

Om dødsfall, se J-4-1.6 Dødsfall.

Ved praktiseringen av kriteriene nevnt ovenfor, vil avstand under 20 km alltid anses som rimelig nærhet. Kravet om bosetting kan også anses oppfylt dersom en person faktisk må ha sin overveiende døgnhvile på gårdsbruket, f.eks. på grunn av husdyrhold, men etter folkeregistreringsreglene skal registreres som bosatt et annet sted der hvor ektefelle og/eller egne mindreårige barn bor.

Videre skal den lempelige praksisen omfatte inntekt av bihold (honningproduksjon) når virksomheten drives uten tilknytning til alminnelig jordbruk, se Ot.prp. nr. 68 (2003–2004) pkt. 7.3.3.

Jordbruksfradrag skal gis hos produsenten, dvs. den som utøver jordbruksdriften. Forpakter av jordbrukseiendom vil derfor normalt være berettiget til jordbruksfradrag. Om krav til bosetting, se ovenfor.

Bortforpakter vil normalt ikke ha krav på jordbruksfradrag. Unntak fra dette er de tilfellene bortforpakter selv driver virksomhet med en ikke ubetydelig produksjon av egne produkter på gårdsbruket og fyller kravene til bosetting, se Ot.prp. nr. 1 (2000–2001), pkt. 7.4 side 43 og 44.

Enearving som overtar ansvar for avdødes gjeld skattlegges sammen med avdøde i året for dødsfallet, se emnet A-18 Arvelater/etterlatte/dødsbo, A-18-2.2 Enearving. Arvingen trer inn i avdødes skatteposisjoner, jf. sktl. § 9‑7 første ledd. Tilsvarende gjelder for gjenlevende ektefelle/samboer som overtar i uskifte og for dødsbo. Hvor det er flere arvinger eller en enearving ikke overtar ansvaret for gjelden, oppstår et dødsbo som er eget skattesubjekt, se emnet A-18 Arvelater/etterlatte/dødsbo, A-18-5.1 Generelt om skattlegging av dødsboet. Dødsboet trer inn i avdødes skatteposisjoner, jf. sktl. § 9‑7 første ledd. Den som overtar virksomheten på skiftet, trer inn i dødsboets skatteposisjoner, jf. sktl. § 9‑7 annet ledd.

Har avdøde ikke oppfylt kravene til bo- og driftstid på dødsfallstidspunktet, kan enearving/gjenlevende/dødsboet medregne avdødes bo- og driftstid ved vurderingen av om disse oppfyller kravene. Dødsboet kan oppfylle bokravet i en overgangsfase selv om ingen av arvingene faktisk bor på eiendommen.

Jordbruksfradraget utgjør inntil kr 95 800 tillagt 38 % av eventuell virksomhetsinntekt i jordbruk mv. som overstiger kr 95 800, opp til et maksimalt fradrag på kr 200 850 per skattyter, se J-4-2.3 Nærmere om maksimumsgrensen for fradrag .

Jordbruksfradrag, reindriftsfradrag og fradrag i inntekt fra skiferproduksjon kan til sammen ikke overskride kr 200 850, jf. sktl. § 8‑1 åttende ledd. Fradraget fordeles mellom virksomhetene i forhold til nettoinntekten i vedkommende virksomhet.

Etter dette vil fradraget bli som følger:

Fradraget kan bare gis i positiv inntekt, og kan derfor ikke være større enn nettoinntekten av jordbruket mv.

Maksimumsgrensen for jordbruksfradraget på kr 200 850 gjelder per skattyter per inntektsår og per driftsenhet.

En skattyter kan ikke få mer enn ett jordbruksfradrag med en samlet maksimumsgrense på kr 200 850. Dette gjelder selv om vedkommende driver forskjellige virksomheter som hver for seg fyller vilkårene til jordbruksfradrag og selv om driften foregår på forskjellige driftsenheter. Driver en skattyter for eksempel en egen virksomhet ved siden av deltagelse i et ANS, kan han ikke til sammen gjøre krav på mer enn ett jordbruksfradrag.

Ektefeller som bor på samme driftsenhet, vil til sammen bare ha krav på ett jordbruksfradrag med én samlet maksimumsgrense, jf. sktl. § 8‑1 femte ledd åttende punktum. Dette gjelder uavhengig av om ektefellene driver én felles virksomhet eller virksomhet hver for seg og selv om de driver på hver sin driftsenhet. Bor ektefellene på hver sin driftsenhet, og driver to atskilte virksomheter, kan de kreve hvert sitt jordbruksfradrag. Dette gjelder uavhengig av om de skattlegges som ektefeller eller atskilt. Ektefeller som bor på hver sin driftsenhet, men som driver begge driftsenhetene under ett som én virksomhet, kan velge å registrere virksomheten som et selskap med deltakerfastsetting og inngå selskapsavtale, se emnet S-4 Selskap med deltakerfastsetting – allment om deltakerfastsetting, S-4-1.4 Ektefeller som deltakere i et selskap med deltakerfastsetting. I et slikt tilfelle kan de kreve hvert sitt jordbruksfradrag, jf. J-4-2.3.2 Samdrift mellom personer med hver sin driftsenhet og J-4-2.3.4 Hva er en driftsenhet.

Jordbrukere som har hver sin driftsenhet, samarbeider ofte om felles driftsløsninger gjennom ulike typer samdrift. I slike tilfeller skal de enkelte jordbrukerne (deltakende driftsenhetene) beregne hvert sitt jordbruksfradrag med hver sin maksimumsgrense i sitt nettoresultat av jordbruksinntekten, inklusiv inntekt av samdriften. Om hva som i disse tilfellene inngår i deltakernes grunnlag for beregning av jordbruksfradrag, se J-4-2.2 Inntekter som inngår i beregningsgrunnlaget for jordbruksfradraget.

Driver flere skattytere jordbruks- og/eller hagebruksvirksomhet sammen på samme driftsenhet (selskap med deltakerfastsetting), skal de til sammen bare ha ett jordbruksfradrag med maksimumsgrense på kr 200 850. De skal dele fradraget i samme forhold som de deler nettoinntekten.

Hva som skal anses som en driftsenhet, må vurderes konkret. Normalt vil en eiendom bare være én driftsenhet, men på visse vilkår kan en eiendom deles opp i flere driftsenheter som hver kan gi grunnlag for krav på ett fradrag, såfremt de drives av forskjellige skattytere. Det er en forutsetning at hver driftsenhet har et visst omfang og en viss størrelse med hensyn til produksjonen.

Dersom en del av driftsenheten forpaktes bort, vil bortforpakteren ha rett til jordbruksfradrag bare dersom han selv står for driften av en ikke ubetydelig produksjon på gårdsbruket. Det kan da bli to driftsenheter på samme jordbrukseiendom, se Ot.prp. nr. 1 (2000–2001), pkt. 7.4 side 43 og 44. Er bortforpakter og forpakter i nær familie, vil de ikke ha krav på mer enn ett jordbruksfradrag med samlet maksimalgrense. Fradraget fordeles mellom dem i forhold til deres produksjonsinntekt fra bruket.

Der en person eier/leier/driver flere eiendommer, vil disse normalt anses som én driftsenhet, f.eks. hvor det er naturlig å anse driften av eiendommene som én virksomhet.

Driver en forpakter en annen eiendom, som han eier eller leier, i tillegg til den forpaktede eiendommen, vil den samlede virksomheten måtte ses på som én driftsenhet i forhold til jordbruksfradraget.

I et selskap med deltakerfastsetting hvor deltakerne deltar med hver sin jordbrukseiendom som drives av selskapet (samdrift), vil hver av eiendommene være en driftsenhet hvis vilkårene for den enkelte eiendommen er oppfylt.