Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

FSFIN § 6‑13 B regulerer retten til fradrag for merkostnader til kost, losji, småutgifter og besøksreiser til hjemmet ved pendleres arbeidsopphold utenfor hjemmet for skattyter som er

• skattepliktig som bosatt i Norge etter sktl. § 2‑1,
• begrenset skattepliktig hit etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstav d eller annet ledd, eller
• skattepliktig hit etter lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster (petrlsktl.), og

som av hensyn til sitt arbeid i Norge eller på den norske kontinentalsokkelen må bo utenfor det hjemmet skattyter har i utlandet. Forskriften gjelder bare for personer som har pendleropphold utenfor dette hjemmet. Om grensen mellom pendleropphold og yrkesopphold, se emnet R-7 Reise – avgrensning mellom arbeidsreiser, besøksreiser og yrkesreiser. Forskriften regulerer ikke hvor skattyter har sitt skattemessige bosted, verken med hensyn til spørsmål om skatteplikt til Norge eller hvor i Norge skattyteren er skattepliktig som bosatt.

Skattyter har fortsatt rett til fradrag for pendlerkostnader når han mottar dagpenger fra NAV og disse er skattepliktige i Norge. Det er en forutsetning at skattyter oppholder seg i Norge som arbeidssøker.

I dette emnet behandles bare følgende to vilkår for rett til fradrag for merkostnader for skattyter som har arbeidsopphold i Norge. Skattyter må

• ha sitt virkelige hjem i en annen stat etter kriteriene i sktl. § 3‑1 fjerde til åttende ledd, jf. FSFIN § 6‑13‑11, og
• kunne dokumentere at dette vilkåret er oppfylt, jf. FSFIN § 6‑13‑12. Nærmere om kravet til dokumentasjon, se M-5-2.3.3 Dokumentasjon og M-5-2.4.3 Dokumentasjon.

Om de øvrige vilkårene for å få fradrag for merkostnader i forbindelse med arbeidsopphold med overnatting utenfor hjemmet, herunder fradrag for besøksreiser, hvilke kostnader det kan kreves fradrag for og dokumentasjon av disse, se emnene M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet og M-2 Merkostnader – besøksreiser til hjemmet.

Om fradrag for merkostnader for skattyter som arbeider i Norge og må overnatte utenfor et hjem i Norge, se emnene M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet, M-2 Merkostnader – besøksreiser til hjemmet og B-20 Bosted – skattemessig bosted.

Et vilkår for fradrag for merkostnader er etter FSFIN § 6‑13‑11, at skattyter har sitt virkelige hjem i en annen stat. Kriteriene for hva som er skattyters hjem etter sktl. § 3‑1 fjerde til åttende ledd, må være oppfylt, se nedenfor. For øvrig gjelder merkostnadsvilkåret tilsvarende for pendlere fra utlandet som bor og arbeider i Norge, se emnet M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet, M-3-3 Fradragsrett, vilkår for fradrag og M-3-4 Fradragsrett, nærmere om kostnadens art.

Etter sktl. § 3‑1 femte ledd anses person som bor sammen med ektefelle eller barn, å ha sitt hjem der disse er bosatt. FIN har lagt til grunn at skattyter likevel kan ha sitt virkelige hjem i en annen EØS-stat selv om familien følger med til Norge, forutsatt at boligen i den andre staten er til skattyters disposisjon ved at den ikke er utleid e.l. For å få fradrag for merkostnader kreves det i tillegg at boligen i utlandet i realiteten står til disposisjon for skattyter, på tilsvarende måte som for skattyter som bor og arbeider i Norge, se emnet M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet, M-3-4.3 Losji

Reglene omfatter også skattytere som har hatt sitt hjem i Norge, men som etablerer et virkelig hjem i en annen stat etter disse reglene.

Skattyter som benytter reglene i sktl. kap. 20 om kildeskatt for utenlandske arbeidstakere og som er pendler, har ikke krav på fradrag for merkostnader ved å bo borte fra hjemmet eller for besøksreiser. Arbeidsgivers dekning av kostnadene vil i slike tilfeller være skattepliktig arbeidsinntekt, jf. FSFIN § 5‑11‑1 annet ledd siste punktum. Nærmere om dette, se emnet U-14 Utland – kildeskatt på lønn for utenlandske arbeidstakere.

Skattytere med begrenset skatteplikt til Norge som får standardfradrag etter sktl. § 6‑70, har ikke rett til fradrag for merkostnader ved å bo utenfor hjemmet. Dette gjelder utenlandske sjøfolk som er begrenset skattepliktige etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstav h og utenlandske skattytere som er begrenset skattepliktige for arbeid på kontinentalsokkelen eller i de økonomiske sonene etter sktl. § 2‑3 første ledd bokstavene k, l, m eller n. Det gjelder også utenlandske sokkelarbeidere som velger standardfradrag etter sktl. § 6‑70, jf. petrlsktl. § 2 første ledd annet punktum. Utenlandske sjøfolk og utenlandske sokkelarbeidere omfattes av bestemmelsen i sktl. § 5‑15 første ledd bokstav e om skattefritak for fritt opphold om bord. Nærmere om dette, og om unntaket fra skattefritak for fri kost for sokkelarbeidere med personinntekt over kr 600 000, se emnet M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet, M-3-9.1 Fri kost. Se også emnene S-10 Sjøfolk og S-18 Sokkelarbeidere.

Ved avgjørelsen av om enslige har sitt virkelige hjem i en annen stat, skal en som utgangspunkt anvende de reglene som gjelder for hvor enslige har sitt hjem når vedkommende pendler mellom boliger i Norge, se FSFIN § 6‑13‑11 og emnet B-20 Bosted – skattemessig bosted, B-20-6.4 Enslige pendlere. Om fradragsretten for merkostnader, se også emnet M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet, M-3-4.3 Losji.

For enslige som er 22 år eller eldre, og som reiser til bolig utenfor EØS-området, er kravet til reisehyppighet vanligvis satt til regelmessige hjembesøk minst hver tredje uke. Lang reiseavstand kan i seg selv ikke begrunne noe unntak fra treukerskravet. I visse tilfelle kan imidlertid skattyter bli ansett som pendler også ved sjeldnere hjembesøk enn hver tredje uke. Dette gjelder når det foreligger helt spesielle forhold, f.eks. spesielle arbeidsforhold, svak økonomi eller sykdom som gjør det rimelig å lempe på minstekravet. Det samme gjelder hvis årlige reisekostnader overstiger fradragsbegrensningen på kr 100 880 i sktl. § 6‑44 første ledd.

Er skattyters hjem i en annen stat innenfor EØS, gjelder i utgangspunktet de samme reglene som når skattyter med hjem i Norge pendler til utlandet, se emnet M-1 Merkostnader – arbeidsopphold med overnatting utenfor Norge, M-1-3.2 Skattytere som arbeider i utlandet og har bolig både i Norge og i utlandet, men slik at det likevel ikke stilles krav om bosted og skatteplikt i den andre EØS-staten. Dette innebærer at skattyters virkelige hjem vil kunne være i denne staten når han/hun:

• disponerer selvstendig bolig i den andre EØS-staten som han/hun pendler hjem til, og
• har bolig på stedet for arbeidsoppholdet i Norge (eid eller leid) som i forhold til hjemmet i den andre EØS-staten har status som pendlerbolig.

Retten til fradrag skal ellers vurderes på tilsvarende måte som for skattepliktige med hjem i Norge som pendler til utlandet, med de begrensninger som blant annet følger av 24-månedersregelen. Grensedragningen mellom hva som skal anses som selvstendig og uselvstendig bolig avgjøres etter kriteriene i FSFIN § 3‑1‑4, se emnet B-20 Bosted – skattemessig bosted, B-20-7.4 Selvstendig/uselvstendig bolig. Om fradragsretten for merkostnader, se også emnet M-3 Merkostnader – kost og losji ved overnatting utenfor hjemmet, M-3-4.3 Losji.

For at boligen i Norge skal ha status som pendlerbolig, kreves det en viss reisehyppighet til boligen i annen EØS-stat. Kravet til reisehyppighet må vurderes blant annet i forhold til reiseavstand, reisemuligheter og reisekostnader. Det kreves i utgangspunktet fire hjemreiser i året. Om boligen er i Sverige, Danmark eller Finland, kreves det i utgangpunktet åtte hjemreiser i året. For skattyter som tiltrer/avslutter arbeidsforholdet i løpet av inntektsåret, må kravene til antall reiser reduseres forholdsmessig ut fra lengden på arbeidsforholdet det aktuelle inntektsåret.

Enslige må kunne dokumentere bostedsadresse i utlandet, samt sannsynliggjøre boligens standard, jf. FSFIN § 6‑13‑12 første ledd siste punktum.

Enslige som er 21 år eller yngre og pendler til foreldrehjemmet, må kunne dokumentere familietilknytningen med fødselsattest eller annen offentlig dokumentasjon som identifiserer personene og viser familietilknytningen, samt dokumentere felles bostedsadresse. Kravet til dokumentasjon gjelder også enslige som er 22 år eller eldre og som pendler mellom foreldrehjem i annen stat og uselvstendig bolig i Norge.