Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

Fordringer formuesbeskattes hos fordringshaver, jf. sktl. § 4‑1. Dette gjelder uansett grunnlaget for kravet. Som formue regnes også lån til venner eller familie.

Som formue regnes ikke

• fordringer som er avhengig av at en avtalt betingelse, som er uviss og ikke oppfylt per 31. desember i inntektsåret, inntrer, jf. sktl. § 4‑2 første ledd bokstav a
• fordring på periodiske ytelser som skal mottas i et begrenset tidsrom av typen pensjoner, føderåd eller forsikringsutbetalinger etter ulykke, jf. sktl. § 4‑2 første ledd bokstav c. Unntaket gjelder ikke for krav på en bestemt pengesum betalt i terminer. Om formue på livrenteforsikring, se sktl. § 4‑2 annet ledd og emnet F-24 Forsikring – livsforsikring (livrenteforsikring)
• fordring på lønn, renteterminer og utbytte av aksje, andel i verdipapirfond og andre verdipapirer, dersom fordringen ikke er forfalt til betaling per 31. desember i inntektsåret, jf. sktl. § 4‑2 første ledd bokstav d
• krav på overskytende forskudd når skatten ikke er beregnet. Tilleggsforskudd som er innbetalt i løpet av inntektsåret og som vesentlig vil overstige beregnet skatt, skal likevel tas med i formuen
• krav på skattefri tilfeldig gevinst som nevnt i sktl. § 5‑50 annet ledd som ikke er forfalt til betaling, jf. sktl. § 4‑2 første ledd bokstav k

Avtale om salg, arbeidsytelse/leie mv. som ikke er oppfylt for noen del fra noen av partene, skal det ikke tas hensyn til ved fastsettingen av formuen hos noen av partene.

Er avtalen delvis oppfylt, skal det tas hensyn til den på følgende måte ved formuesfastsettingen:

• Har kjøperen betalt ytelsen fullt ut, men selgeren ikke har levert, er det verdien per 31. desember i inntektsåret av den ytelsen som skal leveres som er kjøperens fordring. I praksis kan det i normaltilfellene legges til grunn at verdien er lik forskuddsbetalingen. Denne verdien skal føres som fordring hos kjøperen.
• Har selgeren levert ytelsen fullt ut, men kjøperen ikke har betalt, er kravet på betaling en fordring for selgeren.
• Er avtalen delvis oppfylt fra den ene eller begge sider, skal de samme prinsippene legges til grunn.

Sikre fordringer settes til pålydende, inklusiv eventuell merverdiavgift, uansett renteavkastning og uavhengig av når de forfaller. Dette gjelder også for fordringer knyttet til pantobligasjoner, gjeldsbrev mv., jf. sktl. § 4‑15. Ihendehaverobligasjoner o.l., herunder mengdegjeldsbrev, skal imidlertid settes til kursverdi, eller antatt salgsverdi dersom kursen ikke er notert, jf. sktl. § 4‑14.

Usikre fordringer reduseres skjønnsmessig ved formuesfastsettingen til det som fordringen med rimelig sikkerhet kan innbringe, jf. sktl. § 4‑15 siste punktum. Den skjønnsmessige reduksjonen av formuesverdien for usikkerhet foretas uavhengig av den nedskrivningen som kan gjennomføres for kundefordringer med virkning for inntekten.

Fordringer som ikke for noen del kan ventes innfridd verdsettes til null.

Består fordringen i krav på penger i utenlandsk valuta, verdsettes fordringen til kursen på tidspunktet for formuesfastsettingen, normalt per 31. desember i inntektsåret.

Utenfor virksomhet er det som hovedregel ikke fradragsrett for tap på fordringer, se sktl. § 9‑4 første ledd jf. § 9‑3 første ledd bokstav c nr. 1. Tap ved realisasjon av fordringer utenfor virksomhet er likevel fradragsberettiget

• når fordringen er oppstått ved realisasjon av formuesobjekt hvor salgsvederlag eller eventuell gevinst/tap er skattepliktig/fradragsberettiget og faktisk er skattlagt/nedskrevet på saldo/fradragsført, se sktl. § 9‑4 første ledd, jf. § 9‑3 første ledd bokstav c nr. 3
• når verdien av fordringen tidligere har vært skattlagt som inntekt, f.eks. inntekt ved bortfeste av tomt, se sktl. § 9‑4 første ledd, jf. § 9‑3 første ledd bokstav c nr. 3
• ved endring i valutakurs på fordring i utenlandsk valuta, se sktl. § 9‑4 første ledd, jf. § 9‑9. Se emnet V-1 Valutagevinst/-tap.

Tapet på fordringen skal i disse tilfellene fradragsføres som et tap på fordring når det er realisert, og ikke som f.eks. en korrigering av tidligere gevinst-/tapsberegning. Dette gjelder også om gevinsten/tapet er ført på gevinst- og tapskonto. Det er imidlertid en forutsetning at det gjelder samme fordring. En fordring kan ha endret karakter slik at den har gått over til å bli en ordinær fordring, som på tapstidspunktet ikke er omfattet av bestemmelsene i sktl. § 9‑4 første ledd, jf. § 9‑3 første ledd bokstav c nr. 3, se HRD i Utv. 2005/1085 (Rt. 2005/1171) (A-Holding) avsn. 90–92. (Et krav på aksjeutbytte ble ikke hevet, da selskapet skulle sikres likviditet og kapitalen skulle arbeide i selskapet. Kravet gikk da over til å bli en ordinær fordring, Siden tapet var lidt utenfor virksomhet, forelå det dermed ikke fradragsrett når fordringen gikk tapt).

Momenter i vurderingen av om fordringen har endret karakter kan være om kreditor velger å unnlate å innkreve fordringen på ordinært vis, misligholdets lengde, om det foreligger interessefellesskap mellom kreditor og debitor, om kreditorselskapet har særbehandlet debitorselskapet i forhold til øvrige debitorer, hvordan kreditor regnskapsmessig har behandlet fordringen, og videre om kreditorselskapets handlemåte kan begrunnes forretningsmessig vurdert etter hvordan uavhengige parter ville opptrådt. Om et tilfelle hvor fordring på husleie overfor et datterselskap hadde endret karakter til å bli et ordinært lån, og hvor tapet ikke kunne anses å være lidt i virksomhet, se LRD (LF-2019-69330) i Utv. 2019/909 (Botten Eiendom AS).

Forutsetningen for fradrag for tap på fordring er videre at fordringen er realisert (endelig konstatert tapt), jf. sktl. § 6‑2 første ledd og § 14‑2 annet ledd. Det er også et vilkår for fradrag at tapet er reelt, og at det ikke foreligger f.eks. en ettergivelse som har karakter av gaveoverføring eller en overføring av verdier mellom f.eks. selskap og aksjonær. Spørsmålet må vurderes i forhold til den reelle begrunnelsen for ettergivelsen. Om et eksempel på ettergivelse som har gavepreg, se LRD 29. oktober 1992 i Utv. 1993/45 (Pedersen). Se for øvrig emnet G-6 Gjeldsettergivelse, foreldelse mv.

Om tap som er fradragsberettiget etter sktl. § 6‑1 første ledd som kostnad til å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt, se emnet T-1 Tap, T-1-3.2 Fradragsrett for formuestap etter sktl. § 6‑1.

Kreditor skal inntektsføre påløpte renter på fordring selv om de ikke er betalt ved utgangen av inntektsåret. For bokføringspliktig kreditor gjelder dette også renter som er forfalt, men ikke betalt, se sktl. § 14‑2 første ledd, jf. sktl. § 14‑20 første ledd. Tap på fordring som gjelder tidligere inntektsførte, men ikke betalte renter, vil i utgangspunktet være fradragsberettiget hos kreditor. Rentene anses likevel betalt hvis de f.eks. legges til hovedstolen slik at lånebeløpet økes og det beregnes renter av den totale hovedstolen. Det må skilles mellom disse tilfellene og når det bare gis en ordinær betalingsutsettelse med rentene. Nærmere om dette, se FIN i Utv. 1986/51, SKD 28. november 2014 i Utv. 2014/2153, LRD 17. august 2016 (Borgarting) i Utv. 2016/1553 (Schibsted ASA), referert i F-18-8.1.2 Når er tap på fordringer i virksomhet endelig konstatert og LRD 4. oktober 2018 (Borgarting) i Utv. 2018/1507 (Firmament AS).

Gjelder fordringen skattepliktig inntekt som skal inntektsføres etter kontantprinsippet, f.eks. fordring på lønnsinntekt, vil normalt bare den delen av fordringen som faktisk betales, bli inntektsført, jf. sktl. § 14‑3. Tap på fordring på inntekt som ikke er inntektsført/skattlagt, kan ikke fradragsføres.

Tap på fordringer i virksomhet skal som hovedregel fradragsføres det året tapet er realisert/ endelig konstatert, jf. sktl. § 6‑2 første og annet ledd. Vilkåret for fradrag og tidfestingen faller her sammen. Tapet vil være realisert/endelig konstatert f.eks. ved skyldnerens konkurs, akkord, fastslått insolvens eller forgjeves tvangsinndriving. Det er ikke tilstrekkelig at fordringen er ansett som uerholdelig i regnskapet, og dermed nedskrevet til null. Ved gjeldsettergivelse vil tapet være realisert/endelig konstatert når fordringen er endelig og irreversibelt ettergitt, jf. HRD i Utv. 2015/576 (Rt. 2015/203) (Scancem) (avsnitt 46). Det er ikke anledning til å tidfeste fradrag for tapet i et tidligere eller senere år. Om fradrag for ikke-konstaterte (urealiserte) tap på kundefordringer i virksomhet for bokføringspliktige og for banker og finansinstitusjoner mv., se nedenfor.

Det er heller ikke anledning til å kostnadsføre en del av fordringen på grunnlag av at denne delen av fordringen anses å være tapt, med mindre den uerholdelige delen er endelig frafalt/ettergitt overfor debitor, f.eks. ved akkord/gjeldsettergivelse. Fordringen anses endelig ettergitt, selv om det er satt betingelser for ettergivelsen. Dette gjelder med mindre betingelsene er brutt ved utgangen av inntektsåret, og bruddet er påberopt av kreditor som bortfallsgrunn for avtalen om ettergivelse.

FSFIN § 6‑2‑1 inneholder konkrete vilkår som må være oppfylt for at tap skal anses endelig konstatert. Etter denne bestemmelsen anses tap på fordringer i virksomhet å være endelig konstatert når

• det er foretatt tvangsinndriving eller inkasso som har vært forgjeves, eller
• en kundefordring ikke er innfridd seks mnd. etter forfall til tross for minst tre purringskrav med normale purringsintervaller og slik aktivitet fra kreditors side som forholdene tilsier, eller
• offentlig gjeldsmegling, konkurs-, likvidasjons- eller avviklingsbehandling i skyldnerens bo gjør det klart at bomidlene ikke gir eller vil gi fordringen dekning, eller
• fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig.

En fordring anses likevel ikke tapt i den utstrekning den er tilstrekkelig sikret ved pant, kausjon e.l.

Selv om de konkrete vilkårene i FSFIN § 6‑2‑1 er oppfylt, kan det være andre forhold som tilsier at tapet ikke er endelig konstatert. Dette vil typisk gjelde hvor kreditor er et selskap med direkte eller indirekte eierinteresse i debitorselskapet. I slike tilfeller må det vurderes om ettergivelsen har sammenheng med interessefellesskapet, f.eks. om ettergivelsen skjer for å sikre videre drift i datterselskapet og om kreditor i egenskap av aksjonær vil kunne få igjen det selskapet gir avkall på som kreditor. Fra rettspraksis nevnes:

• HRD i Utv. 1991/143 (Rt. 1990/1143) (Norse Petroleum AS). (Norse Petroleum krevde fradrag for avsetning til dekning av tap på lån ytet til selskapets heleide datterselskap. For at tapsfradrag kunne kreves, måtte det foreligge et endelig, objektivt konstaterbart tap. At fordringen var ettergitt, kunne ikke i seg selv være tilstrekkelig. Det måtte kreves at fordringen i realiteten var uerholdelig. Ettergivelsen hadde liten vekt som bevismoment når den skjedde overfor et heleid datterselskap. Anslagene over verdiene i datterselskapet på avsetningstidspunktet var så vidt usikre at det ikke kunne gis fradrag. (Etter någjeldende regler ville fradragsretten vært avskåret etter reglene om fordring på nærstående i sktl. § 6‑2 tredje ledd, jf. FSFIN § 6‑2‑2.))
• HRD i Utv. 1993/1091 (Rt. 1993/700) (Selmer Anlegg AS). (Et norsk selskap krevde fradrag for tap på lån og fordringer til 50 % eid selskap som drev virksomhet i Kenya. Høyesterett kom til at tapet måtte anses endelig konstatert på tidspunktet hvor opphør av det kenyanske selskapet var besluttet av såvel styret som av generalforsamlingen. Selskapet var insolvent da virksomheten opphørte, og det var klart at utenforstående kreditorer bare kunne tilfredsstilles gjennom ytelser fra eierselskapene.)
• HRD i Utv. 2000/1 (Rt. 1999/1663) (Hydro Fertilizer). (Krav på renter av kassakredittlån og ansvarlig lån på et britisk datterdatterselskap ble bokført løpende i morselskapet, men ble etter hvert ettergitt på grunn av dårlig økonomi i det britiske selskapet. Fradrag ble nektet, idet rentene måtte anses innvunnet. Fradrag kunne kreves først når det var helt på det rene at rentene ikke ville bli betalt. Retten la til grunn at det måtte stilles strenge krav til beviset for betalingsudyktighet. Det ble lagt vekt på at det britiske selskapets øvrige kreditorer ble dekket, og at det åpenbart ble funnet å være i konsernets interesse at virksomheten ble ført videre.)
• HRD i Utv. 2015/576 (Rt. 2015/203) (Scancem International DA) Et norsk selskap som eide 75 % av et afrikansk selskap, etterga en betydelig del av sine fordringer på det afrikanske selskapet og krevde fradrag for det ettergitte beløpet. Fradrag ble nektet fordi tapet ikke var endelig konstatert. Høyesterett uttalte at tap på ettergitte fordringer, uansett om det skjer i eller utenfor virksomhet, må anses regulert av skatteloven § 6‑2 første ledd, men at fradrag uansett ikke kan kreves før tapet er endelig konstatert. Høyesterett la til grunn at det i et slikt tilfelle også må tas med i vurderingen om kreditor i egenskap av aksjonær kan få igjen det selskapet gir avkall på som kreditor. Her forelå det ikke planer om å avvikle datterselskapet, og ettergivelsen skjedde for å muliggjøre fortsatt drift. Det ble ikke tillagt betydning at datterselskapet ikke var heleid.)
• LRD 17. august 2016 (Borgarting) i Utv. 2016/1553 (Schibsted ASA) Spørsmål om tap på fordring mot datterselskap var endelig konstatert før ikrafttredelsen 6. oktober 2011 av sktl. § 6‑2 tredje ledd som opphevet fradragsretten for tap på fordring mot nærstående selskap. Retten la til grunn at tapet på fordringen inkl. tidligere inntektsførte renter først var endelig konstatert etter 6. oktober 2011. Et vesentlig moment til støtte for dette var at datterselskapets styre og revisor hadde bekreftet at vilkårene for fortsatt drift ble vurdert å være til stede da årsregnskapet for 2011 ble avlagt.
• LRD 9. juni 2023 (LB-2022-94551) i Utv. 2023/1100 (Telenor ASA). (Tap på regress mot indisk selskap hvor Telenor eide 67,25 % av aksjene, var ikke endelig konstatert i 2013, bl.a. fordi deler av virksomheten i det indiske selskapet skulle videreføres. Derimot var tapet endelig konstatert i 2015. Virksomheten var endelig opphørt, det var ikke aktuelt å starte ny virksomhet og selskapet var reelt insolvent.

Fradragsretten ved tap på fordringer mellom selskaper som anses som nærstående er i utgangspunktet avskåret, jf. sktl. § 6‑2 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder for tap som er lidt i virksomhet. Selskaper mv. som faller inn under fritaksmetoden etter sktl. § 2‑38 første ledd gis ikke fradrag for tap på fordringer dersom skyldneren er et selskap som er objekt etter fritaksmetoden, jf. § 2‑38 annet ledd a og b, og selskapene må anses som nærstående, se § 6‑2 tredje ledd. Det samme gjelder tap på fordring som et selskap med deltakerfastsetting som nevnt i § 10‑40 har mot et nærstående selskap som er objekt etter fritaksmetoden. Fordring mot selskap i lavskatteland omfattes ikke av avskjæringsregelen, såfremt debitorselskapet har vært hjemmehørende i et lavskatteland i hele fordringens levetid, jf. § 6‑2 tredje ledd. Avskjæringsregelen gjelder heller ikke for fordring på boligselskap, jf. sktl. § 2‑38 tredje ledd bokstav g.

Dersom skattyter må innfri en kausjonsforpliktelse, anses ikke innfrielsen som et fradragsberettiget tap. Fradragsretten må vurderes når regressfordringen er tapt, og spørsmålet vil være om dette tapet omfattes av avskjæringsregelen. Om et slikt tilfelle, se LRD (LH-2020-89656) i Utv. 2021/19 (Troms Kraft AS).

Om anvendelsen av bestemmelsen hvor fordringen er i fremmed valuta, se emnet V-1 Valutagevinst/-tap, V-1-3.1 Valutagevinst og -tap på fordringer og gjeld i virksomhet.

Det er gitt nærmere regler i FSFIN § 6‑2‑2 om hvilke selskaper som anses som nærstående. Avskjæringsregelen er begrenset til tilfeller der morselskapet har en eierandel på 90 % eller mer i debitorselskapet. Kravet vil også være oppfylt

• ved indirekte eie hvis kravet til eierandel på 90 % eller mer er oppfylt i hvert ledd i eierkjeden
• hvis to eller flere selskaper i eierkjeden sammen oppfyller kravet til eierandel i debitorselskapet
• hvor kreditor- og debitorselskapet direkte eller indirekte eies med 90 % eller mer av et felles morselskap. Dette medfører blant annet at fordringer mellom søsterselskaper vil omfattes av avskjæringsregelen.

Eier debitorselskapet 90 % eller mer av aksjene eller selskapsandelene i kreditorselskapet vil de likevel ikke være nærstående etter bestemmelsen, jf. FSFIN § 6‑2‑2 første ledd siste punktum. Dette vil i hovedsak omfatte de tilfellene der kreditorselskapet er et datterdatterselskap og debitorselskapet et datterselskap av samme morselskap.

Om et tilfelle hvor kravet til 90 % eierskap ikke var oppfylt, se LRD 9. juni 2023 (LB-2022-94551) i Utv. 2023/1100 (Telenor ASA) (Telenor ASA eide 67,25 % av et indisk selskap. Kravet til eierskap var ikke oppfylt for Telenor ASA. En forliksavtale med minoritetsaksjonæren som regulerte opphøret av et aksjonærsamarbeid, kunne ikke anses å gi eierbeføyelser i form av stemmerett mv. for minoritetsaksjonærens aksjer.

Det er også gitt nærmere regler om hvilke fordringer som omfattes av bestemmelsene, jf. FSFIN § 6‑2‑2 annet ledd. Enkelte former for fordringer som oppstår i forbindelse med ordinær drift skal ikke omfattes av avskjæringsregelen. Dette gjelder:

• Kundefordringer. Regelen vil således ikke medføre begrensninger ved anvendelsen av de alminnelige regler i skatteloven om tap på kundefordringer, herunder § 6‑2 annet ledd og FSFIN § 6‑2‑1 første ledd bokstav b, samt regelen om nedskriving av kundefordringer i sktl. § 14‑5 fjerde ledd bokstavene b til e. Om at en fordring kan endre karakter, se F-18-7.1 Generelt om tap på fordringer utenfor virksomhet.
• Fordringer der verdien av fordringen tidligere har vært regnet som skattepliktig inntekt eller har inngått i et gevinst-/tapsoppgjør med skatterettslig virkning for kreditorselskapet eller selskap som er nærstående til kreditorselskapet.
• Fordringer som oppstår i forbindelse med trekantfusjoner /-fisjoner som gjennomføres etter fordringsmodellen, jf. sktl. § 11‑7 tredje ledd.
• Tap som nevnt i sktl. § 14‑5 fjerde ledd bokstav g lidt av banker og finansieringsforetak mv., når fordringen er en del av kreditors ordinære utlånsvirksomhet.

Bokføringspliktige kan kreve et fradrag (nedskrivningsbeløp) for urealisert tap på kundefordringer i virksomhet beregnet etter sktl. § 14‑5 fjerde ledd og FSFIN § 14‑5 B. Skattyter behøver ikke sannsynliggjøre at tapet faktisk er oppstått eller er reelt.

Den sjablongmessige nedskrivningsadgangen gjelder bare kundefordringer. Kundefordringer er fordringer som er oppstått ved levering av varer og tjenester. Fordringer oppstått ved salg av egne driftsmidler er ikke kundefordringer. Det samme gjelder lån til personer som også er kunder. Det er ikke adgang til å foreta avsetning/nedskrivning i forbindelse med garantier mv. Om banker og finansinstitusjoner mv., se nedenfor.

De årlige beregnede nedskrivningsbeløpene, beregnet etter bestemmelsene nedenfor, skal inntektsføres året etter, eventuelt i kombinasjon med ny nedskrivning for dette året.

Sjablongfradraget (en bloc-avsetningen) beregnes som hovedregel ved at sum kundefordringer inklusiv merverdiavgift ved inntektsårets utgang multipliseres med en beregnet nedskrivningsfaktor, jf. sktl. § 14‑5 fjerde ledd bokstav b. Utgangspunktet for nedskrivningen er summen av endelig konstaterte (og kostnadsførte) tap på kundefordringer eksklusiv merverdiavgift i inntektsåret og året før, inklusiv konstaterte tap på diskonterte veksler vedrørende kundefordringer. Endelig konstatert tap for året før inntektsåret, skal være redusert med det som eventuelt er inngått på disse fordringene i løpet av det mellomliggende året (inntektsåret).

Nedskrivningsfaktoren beregnes ved at summen av det endelig konstaterte tapet for inntektsåret og det foregående året

• multipliseres med et faktortall på 4, jf. FSFIN § 14‑5‑10, og deretter
• divideres resultatet med totalt inntektsført kredittsalg eksklusiv merverdiavgift av varer og tjenester i virksomheten i inntektsåret og året før.

Alle kundefordringer som ikke er endelig konstatert tapt inngår i grunnlaget for beregning av nedskrivningen, enten de er forfalt til betaling eller ikke. Omsetning som er skattemessig tidfestet ved årsskiftet medregnes i fordringsmassen, selv om den ennå ikke er fakturert. Kundefordringer regnes inklusiv merverdiavgift, men eksklusiv andre avgifter som skattyteren får refundert av det offentlige ved tap på fordringen.

Kredittsalg foreligger i den utstrekning vederlaget ikke betales ved levering. Oppgjør ved utstedelse av veksel anses som kredittsalg, selv om den diskonteres av selger.

En factoringavtale hvor den opprinnelige kreditor har risikoen for kjøpers manglende betaling, skal behandles som en lånetransaksjon mellom faktoringselskapet og kreditor for kundefordringen. I slike tilfeller er fordringene fortsatt kundefordringer for den opprinnelige kreditoren.

I stedet for nedskrivning etter bestemmelsene ovenfor, kan skattyter ved utgangen av etableringsåret og de to påfølgende inntektsårene velge å nedskrive kundefordringer i ny virksomhet med 2 % av sum kundefordringer inklusive merverdiavgift, jf. sktl. § 14‑5 fjerde ledd bokstav d. Om hva som er ny virksomhet, se FSFIN § 14‑5‑11.

Med «etableringsåret» menes i denne sammenheng det første året det er omsetning av varer og/eller tjenester i virksomheten. Det er uten betydning om det har foregått planlegging eller produksjon i tidligere år.

Skattyter som har etablert ny virksomhet, har likevel ikke adgang til 2 % nedskriving av sum kundefordringer, men må følge hovedregelen, se ovenfor, når mer enn 50 % av kredittsalget skjer til

• samvirkeorganisasjon hvor skattyter er medlem
• norsk og utenlandsk selskap innenfor et konsern med eierforhold som nevnt i aksjelovene § 1‑3
• det offentlige, eller offentlig eide foretak hvor stat eller kommune kan pålegges å dekke kreditorene.

Se FSFIN § 14‑5‑13 første ledd.

Adgang til 2 % nedskrivning gjelder heller ikke virksomhet som er særskattepliktig etter petroleumsskatteloven, se FSFIN § 14‑5‑13 annet ledd.

Det er særlige regler for nedskrivning for urealiserte tap for finansforetak som etter finansforetaksloven har konsesjon til å yte kreditt og stille garantier for egen regning jf. sktl. § 14‑5 fjerde ledd bokstav g. Slike institusjoner kan føre til fradrag tap på utlån og garantier som er ført som kostnad i årsregnskapet i samsvar med regnskapslovgivningens regler.

Det er gitt utfyllende regler i FSFIN § 14‑5‑41 første og annet ledd bl.a. for utlån som kan verdsettes til amortisert kost eller virkelig verdi etter IFRS (IAS 39). Reglene gjelder tilsvarende for finansforetak som avlegger regnskap etter IFRS 9, jf. FSFIN § 14‑5‑41 tredje ledd.

Sktl. § 14‑5 fjerde ledd bokstav h har regler om fradragsføring og inntektsføring av differanser som oppstår mellom utgående og inngående tapsavsetninger for finansforetak som går over fra å anvende IAS 39 til å anvende IFRS 9 i regnskapet. Foretak som går over til å benytte IFRS 9, kan fradragsføre økt avsetning i overgangsåret. Foretak som får redusert tapsavsetning som følge av overgangen til IFRS 9, må inntektsføre hele reduksjonen i overgangsåret.

Formue i fordringer og inntekt/tap knyttet til fordringer skal for personer i utgangspunktet skattlegges/fradras i bostedskommunen.

Formue i fordringer etter salg av fast eiendom og renter av slike fordringer er ikke stedbundet til eiendomskommunen. Det samme gjelder tap på slik fordring.

Om skattested for fordringer i personlig drevet virksomhet (enkeltpersonforetak), se emnet S-16 Skattestedet.