Håndbok fra Skattedirektoratet
Skatte-ABC

For at det skal foreligge fradragsrett må det være pådratt en kostnad. Kostnader i skattelovens forstand forutsetter at det foreligger en oppofrelse eller en endelig reduksjon i skattyters formuesstilling. En oppofrelse foreligger når kostnaden er forbrukt, for eksempel når den leieperiode det er betalt leie for er utløpt eller den periode det er betalt lønn for er utløpt. En ombytting av verdier som ikke reduserer skattyters formuerettslige stilling, anses ikke som en oppofrelse.

Erverv av et formuesobjekt innebærer en investering, og ved ervervet skjer det da som utgangspunkt bare en ombytting av verdier. Inngangsverdien må normalt aktiveres, og fradragsføring skjer på et senere tidspunkt når oppofrelse anses å finne sted. Det samme gjelder kostnader som knytter seg til selve investeringen, f.eks. dokumentavgift og tinglysningsgebyr. Se nærmere emnet I-3 Inngangsverdi om hva som inngår i inngangsverdien. For driftsmidler er det et vilkår for aktiveringsplikt at driftsmidlet vil ha en økonomisk levetid på minst tre år. Dette gjelder både fysiske og immaterielle driftsmidler. Se emnet D-3 Driftsmiddel – direkte fradragsføring, D-3-2 Når er et driftsmiddel ikke varig (under tre år). Påkostninger på et formuesobjekt anses også som en investering i formuesobjektet og må aktiveres. Om skillet mellom påkostninger og vedlikehold, se emnet V-3 Vedlikehold, V-3-5 Skillet vedlikehold/påkostning.

Andre kostnader som knytter seg til investeringen i formuesobjektet og som har varig verdi, må også aktiveres. Dette gjelder selv om skattyteren ikke blir eier av investeringen, se f.eks. Utv. 2015/589 (Rt. 2015/242) (Bjørvika Kontorbygg). (Det forelå ikke fradragsrett for en forpliktelse til å betale infrastrukturbidrag i forbindelse med oppføring av et bygg. Betalingen av infrastrukturbidraget hadde ingen tilknytning til den forutsatte virksomhet, men var mer en forutsetning for å komme i posisjon til å kunne utøve denne. Infrastrukturbidraget erstattet heller ikke for noen del de ordinære kostnader ved oppføring av bygget. Infrastrukturkostnadene var i stedet knyttet til tiltak som tok sikte på, og som etter sin art var egnet til, varig å øke tomtens attraktivitet, og måtte derfor aktiveres på tomten.)

Kostnader som knytter seg til en investering i et formuesobjekt må aktiveres, selv om de ikke pådras i forbindelse med selve ervervet av eiendommen, se LRD (LB-2016-105250) i Utv. 2017/1719 (Metro Senter ANS). (Selskapet måtte, for å få tillatelse til utbygging av et kjøpesenter, bekoste en omfattende utbygging av infrastruktur bl.a. knyttet til forbedring av trafikkforholdene i området. Tiltakene ble ansett som varige goder for skattyter, slik at kostnadene ikke kunne anses oppofret, men måtte aktiveres på tomten. Det hadde ikke betydning at tiltakene også kom øvrige brukere av området til gode.)

Kostnader knyttet til selve investeringen må avgrenses mot løpende kostnader som knytter seg til den inntektsgivende aktivitet hvor formuesobjektet skal benyttes. Verdien av en forpliktelse som skattyter påtar seg som ledd i erverv av et formuesobjekt, kan fradragsføres direkte hvis forpliktelsen ikke går ut på noe annet enn å utøve den virksomheten som erververen har tenkt å benytte det ervervede formuesobjektet til. Se Utv. 2014/463 (Rt. 2014/108) (Statoil Angola). (Kostnader til å lete etter petroleum basert på en utvinningstillatelse som ga skattyter rett og plikt til å lete etter petroleum, kunne fradragsføres direkte og kunne ikke anses som en del av vederlaget for tillatelsen.)

Kostnader som knytter seg til realisasjon av et formuesobjekt anses også å knytte seg til investeringen. Slike kostnader reduserer utgangsverdien, se emnet U-4 Utgangsverdi. Om tilfeller hvor realisasjonen ikke blir noe av, se emnet T-1 Tap, T-1-3.2 Fradragsrett for formuestap etter sktl. § 6‑1.

Om et tilfelle hvor tap på fremleiekontrakter ble ansett som ombytting til høyere verdi på aksjer, se LRD i Utv. 2017/1711 (LB-2016-102665) (Schibsted Eiendom). (Et morselskap eide to eiendomsselskaper som hadde leid ut eiendommene sine på langtidskontrakter. Den avtalte leiesummen ble med tiden lavere enn markedsleien. Morselskapet ønsket å tilrettelegge for salg av eiendomsselskapene, og i den forbindelse ble morselskapet selv ny leietaker på markedsmessige vilkår. De eksisterende leiekontraktene ble omgjort til fremleiekontrakter fra morselskapet. Tapet på fremleiekontraktene ble ikke ansett oppofret, da morselskapet hadde påtatt seg forpliktelsen for å få et høyere vederlag ved realisasjonen av aksjene i eiendomsselskapene. Gevinsten ved realisasjonen av aksjene falt inn under fritaksmetoden i sktl. § 2‑38.

Har skattyter forsøkt å investere i et formuesobjekt og kostnaden går endelig tapt uten at det skjer noen ombytting til varige verdier, anses kostnaden som oppofret. Se nærmere emnet T-1 Tap, T-1-3.2.2 Særlig om kostnader til realisasjon som ikke gjennomføres. Om hva som skal aktiveres ved kjøp av driftsmidler, se emnet D-1 Driftsmiddel – allment om fradrag for inngangsverdi. Se også emnet I-3 Inngangsverdi. Om behandling av kostnader i forbindelse med oppkjøp av foretak, se emnet T-14 Transaksjonskostnader mv..

Som utgangspunkt innebærer det ingen endelig oppofrelse at et formuesobjekt synker i verdi. Som utgangspunkt skjer oppofrelsen først i form av tap når formuesobjektet realiseres, se sktl. § 6‑2, jf. § 9‑4 og § 14‑44. For driftsmidler i inntektsgivende aktivitet som kan avskrives, anses oppofrelse å ha skjedd ved at formuesobjektet anses å tape seg i verdi som følge av slit eller elde. Investeringen kan da fradragsføres etter reglene om avskrivninger, se sktl. § 6‑10 jf. §§ 14‑30 flg.

For verdinedgang som kan gjenopprettes ved vedlikehold, anses oppofrelse å ha skjedd ved pådragelsen av vedlikeholdskostnadene, jf. sktl. § 6‑11, se emnet V-3 Vedlikehold.

Verdinedgang som ikke har kommet til fradrag ved avskrivninger og heller ikke er gjenopprettet ved vedlikehold, kommer til fradrag ved gevinst/tapsberegningen ved realisasjon av formuesobjektet.

I noen tilfeller kan fradragsføring skje før det har skjedd en endelig oppofrelse. Eksempelvis kan fysiske driftsmidler med inngangsverdi mindre enn kr 30 000 eller som har en brukstid på mindre enn tre år fradragsføres direkte uavhengig av om inngangsverdien er oppofret, jf. sktl. § 14‑40 annet ledd, se emnet D-1 Driftsmiddel – allment om fradrag for inngangsverdi.

Videre er det i sktl. § 14‑4 regler om at urealisert valutagevinst og tap skal tidfestes i samsvar med regnskapsprinsippet. Sktl. § 14‑5 har regler om fradragsføring av urealisert valutatap på langsiktige fordringer og gjeld i fremmed valuta, se sktl. § 14‑5 femte ledd og emnet V-1 Valutagevinst/-tap. I andre tilfeller kan det være grunnlag for fradrag i samsvar med realisasjonsprinsippet i sktl. § 14‑2, mens det på et senere tidspunkt viser seg at det ikke har skjedd en endelig oppofrelse. Det fradragsførte tapet må da tilbakeføres, se emnet T-5 Tilbakeføring av inntekt og kostnad.

For at en kostnad skal være pådratt, må skattyter med endelig virkning ha gitt fra seg disposisjonsretten over midlene. En avsetning som skal dekke kostnader som vil påløpe i fremtiden, er som utgangspunkt ikke fradragsberettiget. Kostnaden vil være pådratt hvis skattyter med endelig virkning reelt har gitt fra seg disposisjonsretten over midlene, for eksempel hvor de er overført til en stiftelse eller en annen selvstendig juridisk person hvor skattyter ikke har innflytelse over hvordan den juridiske personen skal disponere midlene. Som eksempler se:

• Utv. 1984/181 (Rt. 1983/1462) (Braathen SAFE) (Fradragsrett forelå for et selskap som overførte et større beløp til fond for de ansatte. Fondets formål var etterutdannelse og omskolering, tiltak for billig ferie og rekreasjon og økonomisk støtte for ansatte og deres familier. Fondet skulle ha eget styre og være et eget rettssubjekt.)
• Utv. 1998/948 (URD) (Kværner ASA) (Midler ble overført fra et selskap til en stiftelse i form av grunnkapital og driftskapital. Overføringen var ikke fradragsberettiget, da selskapet i realiteten hadde den fulle og hele kontroll over hvordan stiftelsens midler skulle nyttes uten at stiftelsens styre kunne gripe inn.)
• BFU 20/2011 (En stiftelse var fullt ut kontrollert av konsernet ved at arbeidsgivers morselskap på vegne av hele konsernet utnevnte både styre og revisor i stiftelsen. Styret i stiftelsen hadde heller ikke fullmakt til å endre vedtektene uten forhåndsgodkjennelse fra styret i morselskapet. SKD kom til at arbeidsgiver reelt sett ikke ga fra seg råderetten over midlene ved innbetaling til stiftelsen.)
• BFU 1/2012 (En stiftelse skulle motta innskudd fra arbeidsgiverselskapet. Arbeidsgiverselskapet skulle ha kontroll over stiftelsen, og bestemme hvordan midlene skulle disponeres/investeres. Stiftelsens styre skulle ha myndighet til å foreta vedtektsendringer, men endringene måtte godkjennes av konsernledelsen. Stiftelsens styre ville bestå kun av ansatte fra et selskap i konsernet. SKD kom til at det ikke forelå fradragsrett ved overføringen, da arbeidsgiverselskapet ikke ville gi fra seg eier- eller disposisjonsretten på de overførte midlene til stiftelsen.

For at det skal foreligge fradragsrett, må det være tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnaden og en skattepliktig inntekt eller en inntektsgivende aktivitet. Den skattepliktige inntekten kan være en fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet, se sktl. § 5‑1 første ledd. Den kan også bestå i gevinst ved realisasjon av formuesobjekt, se sktl. § 5‑1 annet ledd. Den inntektsgivende aktiviteten må som den klare hovedregel objektivt sett ha overskuddsevne, se HR-2022-2404-A (Ramme Eiendom). Nærmere om dommen og begrepet «overskuddsevne», se emnet V-9 Virksomhet – allment, V-9-3.2 Avgrensing mot ikke-økonomisk aktivitet – krav til overskuddsevne. Tilknytningen mellom kostnaden og den skattepliktige inntekten kan ikke være for fjern eller indirekte, se HRD i Utv. 2018/647 (HR-2018-580-A) (Salmar).

Den skattepliktige inntekten kan være en fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet, se sktl. § 5‑1 første ledd, ev. gevinst ved realisasjon av formuesobjekt, se sktl. § 5‑1 annet ledd. Kostnader som har tilknytning til selve investeringen, må imidlertid aktiveres som en del av kostprisen for formuesobjektet, se emnet I-3 Inngangsverdi.

Inntekten må som utgangspunkt være skattepliktig etter norsk internrett hos den som krever fradrag for kostnadene. Private kostnader, herunder kostnader som knytter seg til ikke-skattepliktige fritidsaktiviteter mv. er ikke fradragsberettiget, jf. sktl. § 6‑1 annet ledd. Det foreligger heller ikke fradragsrett for kostnader som har karakter av gaver, med mindre de særlige reglene om fradragsrett for gaver får anvendelse. Om fradragsrett for gaver, se emnene G-1 Gaver og tilskudd i arbeidsforhold mv. og G-2 Gaver, tilskudd og understøttelser utenfor arbeidsforhold.

Om kostnader som knytter seg til selve skatteplikten, se emnet J-7 Juridisk bistand/prosesskostnader, J-7-3.10 Skatt på formue og inntekt. Om fradrag for kostnader i forbindelse med straffesak, se emnet J-7 Juridisk bistand/prosesskostnader, J-7-3.11 Straffesak.

Ved vurderingen av om det foreligger tilstrekkelig nær tilknytning mellom kostnaden og den skattepliktige inntekten, må det tas stilling til om skattyters formål med å pådra seg kostnaden har vært å erverve egen skattepliktig inntekt. Andre formål med å pådra seg kostnaden enn å erverve egen skattepliktig inntekt, og som derfor ikke gir fradragsrett, kan for eksempel være personlig forbruk, herunder fritidsaktiviteter eller et ønske om å yte støtte eller på annen måte berike mottakeren. Det foreligger heller ikke fradragsrett hvis formålet har vært å fremme andre skattyteres inntekt, se HRD i Utv. 2018/638 (HR-2018-570-A) (Ericsson Television) (referert nedenfor). Se også LRD i Utv. 2017/1158 (LE-2016-58544) (Øie Prosjektutvikling AS) (Et morselskap fikk ikke fradrag for bonusutbetalinger til nøkkelpersonell ansatt i et datterselskap.) Spesielt om kostnader som et selskap pådrar seg i aksjonærenes interesse, se emnet T-14 Transaksjonskostnader mv., T-14-4.5 Målselskapets kostnader. Spørsmålet om skattyters formål har vært å erverve egen inntekt kan ikke avgjøres utelukkende på subjektivt grunnlag, men ut fra hvorvidt de objektive kjensgjerningene rundt investeringen tilsier at det har vært skattyters intensjon å skape egen inntekt. Kostnader knyttet til søknad mv. om skattefradrag etter Skattefunnordningen i sktl. § 16‑40 vil normalt ha tilstrekkelig tilknytning til den skattepliktiges inntektserverv, se SKD 26. mars 2020.

Tilknytningskravet må som utgangspunkt vurderes på samme måte for kostnader som pådras ufrivillig, hvor skattyter ikke kan sies å ha noe egentlig formål med å pådra seg kostnaden. Spesielt om fradragsrett for bøter og gebyrer mv., se emnet B-21 Bot, gebyr mv. Om fradrag for erstatningsutbetalinger, se emnet S-11 Skadeserstatning, S-11-13 Fradrag for betaleren.

Har skattyters formål med å pådra seg kostnaden utelukkende vært å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktige inntekter, er kostnaden fradragsberettiget i sin helhet. Bortsett fra i rene unntakstilfeller gjelder dette selv om kostnaden objektivt sett ikke er egnet til å innvinne inntekt. Skattemyndighetene skal ikke sensurere forretningsskjønnet til den som gjennomfører en investering eller pådrar seg en kostnad. Som eksempler, se

• HRD i Utv. 1981/169 (Rt. 1981/256) (Bjerke Pedersen). (Assurandør krevde fradrag for honorar som gjaldt forberedelse til mulig deltakelse i virksomhet på kontinentalsokkelen. Fradrag kunne ikke nektes med den begrunnelse at kostnaden ikke var egnet til å realisere formålet)
• HRD i Utv. 2009/1467 (Rt. 2009/1473) (Samdal). (Det forelå fradragsrett for tap som oppsto ved at en investering i forbindelse med et utbyggingsprosjekt i Spania gikk tapt på grunn av svindel. Investeringen ble gjort med sikte på å oppnå fortjeneste ved videresalg. De objektive kjensgjerningene rundt investeringen tilsa at formålet var å skape inntekt. Investeringen skjedde ikke i en så spesiell situasjon at tapet måtte nektes fordi det falt innenfor de rene unntakstilfellene.)

Hvis hensynet til inntektservervet har vært hovedformålet med å pådra seg kostnaden, foreligger det som utgangspunkt fradragsrett, selv om kostnaden fremstår som unødvendig eller at kostnadene er uforholdsmessig høye. Som eksempler, se

• HRD i Utv. 1992/15 (Rt. 1992/1182) (Brenden). (Lærer i ungdomsskolen med fagkretsen historie, geografi og samfunnsfag hadde fradragsrett for kostnader til en 10 dagers studietur til Egypt, selv om deltakelsen verken medførte høyere lønn eller var nødvendig for at skattyteren skulle beholde sin lønn.)
• HRD i Utv. 2005/1271 (Rt. 2005/1434) (Total E & P). (Fradrag for kostnader i forbindelse med klagesaker og rettssaker om ilignet skatt ble nektet, bl.a. ut fra fast ligningspraksis, men det ble uttalt at det ikke er et absolutt vilkår for fradragsrett at kostnaden er egnet til å påvirke en skattepliktig inntektsstrøm direkte.)

Spørsmålet om kostnaden har vært nødvendig eller unødvendig stor kan imidlertid få betydning ved vurderingen av hva som har vært hovedformålet med å pådra seg kostnaden, se K-4-5.2.2 Flere formål.

I noen tilfeller er skattyters formål både å skape egen inntekt og noe annet, f.eks. et privat formål, yte støtte mv. Dersom en og samme kostnad er pådratt med flere formål for øye, er det som utgangspunkt avgjørende for fradragsretten hvilket formål som må antas å ha vært avgjørende (hovedformålet). Fradragsrett er betinget av at tilknytningen til eget inntektserverv er det vesentligste formålet.

Om eksempler fra praksis, se

• HRD i Utv. 1956/529 (Rt. 1956/1188) (Anth. B. Nilsen). (Kostnader til annonsekampanje som inneholdt kritikk av myndighetenes politikk var fradragsberettiget, da annonsene utad fremsto som reklame for firmaets forretningsvirksomhet.)
• HRD i Utv. 2012/1046 (Rt. 2012/744) (Skagen AS) (Et forvaltningsselskap krevde fradrag for pengebeløp overført til veldedige organisasjoner. I avtalene og ved faktureringen var den største delen av sponsorbeløpet kalt «prosjektstøtte/prosjektbidrag», mens en mindre del var kalt «sponsoravgift/markedsførings- og eksponeringsrettigheter». Fradragsrett forelå for den sistnevnte del, mens det resterende ble behandlet som ikke fradragsberettiget gave. Ut fra ytre, objektive fakta som begrepsbruk, avgiftsmessig håndtering og omtale var formålet med denne ytelsen å forære organisasjonene midler uten motytelse. Organisasjonene skulle ikke prestere noe i tilknytning til prosjektbidraget som kunne gi selskapet grunnlag for inntekt. Tilknytningen mellom dette bidraget og en eventuell inntekt av den assosiasjonsverdien sponsoratet kunne ha for forvaltningsselskapet, ble ansett som for løs til at det kunne gi grunnlag for fradragsrett.)
• HRD i Utv. 2015/1794 (Rt. 2015/1068) (Kverva) (Et holdingselskap fikk fradrag for tilskudd til oppføring av en offentlig skole i kombinasjon med et kulturhus i en kommune. Selskapets hovedformål med tilskuddet var å tiltrekke, beholde og utvikle arbeidskraft og kompetanse for datterselskapenes virksomhet i kommunen. Ut fra de geografiske forholdene ville det være vanskelig å oppnå dette uten tilskuddet som gjorde tiltaket mulig. Bidraget ville sikre inntektsgrunnlaget for holdingselskapet, og det var en klar sammenheng mellom tilskuddet og holdingselskapets inntektserverv.)
• HRD i Utv. 2018/647 (HR-2018-580-A) (Salmar) (Et holdingselskap og eneeier av den største virksomheten i en øykommune fikk ikke fradrag for tilskudd til diverse ungdoms- og fritidsaktiviteter i kommunen. Tilknytningen mellom tilskuddene og selskapets inntektsgivende virksomhet var for fjern og avledet. Det var ingen direkte inntektsrelatert sammenheng mellom selskapets virksomhet og tilskuddene. Støtten var ikke noen avgjørende faktor for å sikre bosetning og stabil arbeidskraft, men var en helt generell ordning for å fremme trivsel blant den samlede befolkningen i kommunen.)
• HRD i Utv. 2018/638 (HR-2018-570-A) (Ericsson Television). (Et selskap hadde inngått avtale med en finansiell rådgiver om et tilretteleggingshonorar dersom det kom i stand en avtale om salg av aksjene i selskapet. Selskapet inngikk også avtale med en tilbyder om å anbefale tilbyderens bud overfor aksjonærene, men slik at anbefalingen kunne trekkes tilbake dersom det kom inn et gunstigere bud. I så fall skulle selskapet betale et termineringsgebyr til tilbyderen. Aksjene ble solgt til en annen tilbyder etter at styret hadde endret anbefaling. Hovedformålslæren fikk anvendelse, og retten la til grunn at det var hensynet til aksjonærene som var hovedformålet med bistanden fra den finansielle rådgiveren, og som utløste styrets skifte av anbefaling og dermed termineringsgebyret. Det var da ikke tilstrekkelig tilknytning mellom kostnadene og selskapets egne inntekter. Selskapet hadde da ikke fradragsrett etter sktl. § 6‑1 eller § 6‑24 for hverken tilretteleggingshonoraret eller termineringsgebyret.) Se nærmere emnet T-14 Transaksjonskostnader mv., T-14-4.5 Målselskapets kostnader.
• LRD i Utv. 2021/1284 (LB-2021-5787(straffesak). (Skattyter fikk ikke fradrag for sakskostnader knyttet til en straffesak som endte med frifinnelse. Lagmannsretten mente at det sentrale formålet med kostnadene var å bli frifunnet i straffesaken, og at det ikke var noen nær og umiddelbar tilknytning mellom kostnadene og fremtidige inntekter.)
• Kristiansand tingrett i Utv. 2014/81 (Stormberg AS) (Kostnader til kjøp av frivillige klimakvoter ble etter en konkret vurdering ansett som fradragsberettigede. Retten la til grunn at selskapets kjøp av frivillige klimakvoter var benyttet aktivt i markedsføringen.)
• Skatteklagenemnda (SKNS1-2020-136) (Et samvirkeforetak, som var etablert av grunneiere og som bl.a. hadde til formål å arbeide for utvikling, drift og forvaltning av reiselivsmessig infrastruktur, fikk fradrag for tilskudd til opparbeidelse av en flerbrukstrase som skulle gis til et aksjeselskap som drev alpinanlegg. Det forelå en direkte og saklig sammenheng mellom kostnaden (tilskuddet) og inntektene til samvirkeforetaket (anleggsbidragene fra medlemmer og andre grunneiere/utbyggere).)
• Skatteklagenemnda ( SKSN1-2025-1 ) (Et selskap fikk fradrag for kostnader til vurdering av innkommet bud på selskapet (fairness opinion). Nemnda kom til at hovedformålet med å pådra seg kostnaden var å ivareta styrets plikter, oppgaver og ansvar etter aksjeloven, ikke hensynet til aksjonærinteressen.)

Ved vurderingen av hovedformålet skal de objektivt konstaterbare omstendigheter som foreligger legges til grunn. Det må bl.a. legges vekt på om kostnaden var nødvendig og tilstrekkelig til å oppnå formålet, kostnadens objektive egnethet til å skape inntekt, i hvilken grad kostnaden kommer andre enn virksomheten til gode, om inntektsvirkningen kun har en indirekte effekt og om effekten er etterprøvbar og lar seg dokumentere. Se Utv. 2018/647 (HR-2018-00580-A (Salmar). I dette tilfellet var tilknytningen til inntektservervet fjernt og avledet, slik at vilkårene for fradrag ikke var oppfylt.

Er de ulike formålene innbyrdes avhengige og overlappende, vil det ikke nødvendigvis være avgjørende hvilket av disse formålene som kan betegnes som hovedformål. Det avgjørende vil da være om kostnadene er nødvendige og egnede til å fremme egen skattepliktig inntekt, se HRD i Utv. 2008/1135 (Rt. 2008/794) (Korsvold) (Tidligere næringslivsleder ble gitt fradrag for prosesskostnader som hadde betydning både for framtidig inntektsevne og omdømme.) Om et tilfelle hvor det ikke ble ansett å foreligge innbyrdes avhengige og overlappende formål, se Utv. 2018/638 (HR-2018-570-A) (Ericsson Television), som er referert ovenfor.

I HRD i Utv. 2020/1111 (HR-2020-2200-A) (straffesak) hadde selskapet kjøpt letetjenester i petroleumsvirksomheten for å oppnå refusjon fra staten. Høyesterett kom til at hovedformålslæren ikke kom til anvendelse i det tilfellet.

I noen tilfeller vil forskjellige formål knytte seg til forskjellige deler av en kostnadspost, for eksempel at et objekt benyttes dels i inntektsgivende aktivitet og dels privat, se for eksempel sktl. § 6‑12. Tilsvarende gjelder for eksempel for personer som er på tjenestereiser, men som forlenger oppholdet av private grunner. Bare kostnader som knytter seg til den inntektsgivende aktiviteten er da fradragsberettiget. Se også HRD i Utv. 2012/1046 (Rt. 2012/744) (Skagen AS) (referert ovenfor. I avtaleverket var det foretatt en oppdeling av kostnadene som var godtatt av skattemyndighetene. Hovedformålslæren var da ikke relevant for løsningen.)

Hovedformålslæren kommer ikke til anvendelse dersom formålene referer seg til forskjellige deler av kostnadene. At det i slike tilfeller kan være praktisk vanskelig å ta stilling til hvor stor del av kostnadene som gjelder fradragsberettigede formål og hvor stor del som ikke gjør det, medfører ikke at hovedformålslæren får anvendelse. Det må da foretas en skjønnsmessig fordeling av kostnadene. Se HRD i Utv. 2018/619 (HR-2018-391-A) (Argentum) (Referert i emnet T-14 Transaksjonskostnader mv., T-14-2 Hovedprinsipper for den skattemessige behandlingen).

Kostnader som knytter seg til fritaksbehandlet bolig er ikke fradragsberettiget. Om fradragsrett for kostnader til boligeiendom som delvis brukes eller har vært brukt som egen bolig, se emnet B-18 Bolig – utleie (regnskapsbehandling), B-18-3 Fradrag for kostnader. Det er i utgangspunktet heller ikke fradragsrett hvor andre bruker bolig vederlagsfritt, selv om brukeren blir beskattet for vederlagsfri bruk, se f.eks. URD (Dalane tingrett) 29. september 2004 i Utv. 2005/294.

Fradragsretten for kostnader som knytter seg til aksjer og andeler mv. som er omfattet av fritaksmetoden reguleres av sktl. § 6‑24, se emnet A-7 Aksjeselskap mv. – allment, A-7-7.5 Fradragsrett for kostnader knyttet til aksjer mv. og emnet T-14 Transaksjonskostnader mv..

Kostnader som knytter seg til erverv av tilfeldige gevinster etter sktl. § 5‑50 er ikke fradragsberettiget etter sktl. § 6‑1. Dette gjelder både hvor gevinsten er skattepliktig og hvor den er skattefri. Om fradragsrett for kostnader ved gevinstberegningen, se emnet T-6 Tilfeldige inntekter /gevinster, T-6-3.4 Fradragsrett.

Det foreligger ikke fradragsrett for kostnader som ikke er betalt via bank, hvis beløpet er kr 10 000 eller mer jf. sktl. § 6‑51.

Det er et vilkår for fradragsrett at betaling skjer via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling. Vilkåret gjelder likevel ikke dersom man gjør opp et mellomværende ved motregning.

Med betaling via bank eller foretak med rett til å drive betalingsformidling menes

• betaling fra konto til konto eller betaling på annen måte til mottakerens konto i bank eller foretak med rett til å drive betalingsformidling
• betaling via utenlandsk bank eller foretak som har tillatelse til å drive betalingsformidling

se FSFIN § 6‑51‑1.

Betaling til mottakers konto i bank omfatter også betaling med krysset sjekk eller krysset bankremisse som bare kan heves ved å føre beløpet inn på mottakers bankkonto. Det samme gjelder hvor betaling foretas med kontanter til mottakers konto i bank.

Vilkåret om betaling via bank gjelder alle transaksjoner som danner grunnlag for fradragsrett etter kapittel 6 i skatteloven, herunder fradrag for avskrivninger og/eller fradrag for tap. Dette innebærer blant annet at kjøp som foretas ved kontant betaling i strid med bestemmelsen i sktl. § 6‑51 ikke skal inngå i avskrivningsgrunnlag og inngangsverdier. Kjøpes det inn varer med kontant betaling i strid med bestemmelsen, kommer varekostnaden ikke til fradrag i varesalgsoppgjøret. Vilkåret gjelder uavhengig av om kostnaden er pådratt i eller utenfor virksomhet eller om betaling skjer til mottaker i Norge eller utlandet.

Det er ikke gjort noen unntak for arter av kostnader. Dette innebærer at også lønnskostnader er omfattet, herunder lønnskostnader til utenlandske sesongarbeidere. Om tilfeller hvor det ble nektet fradrag for lønnsutgifter som ikke var betalt via bank, se LRD (LB-2015-167677) i Utv. 2016/1340 og LRD (LB-2017-50712) i Utv. 2018/1471.

Vilkåret om betaling via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling gjelder bare for beløp på kr 10 000 eller mer.

Flere betalinger innenfor samme kalenderår for samme leveranse, tjeneste, kontrakt eller lignende skal vurderes som én betaling ved anvendelse av beløpsgrensen. Dette innebærer også at alle betalinger for enkelte periodiske og løpende ytelser, for eksempel avtaler om telefoni, lisenser, husleie, vedlikeholdsavtaler, vakthold, revisjon og regnskapsføring skal ses på som én transaksjon ved anvendelsen av beløpsgrensen. Tilsvarende gjelder andre avtaler hvor leveringsfrekvensen er avtalt på forhånd, for eksempel avtaler om fast ukentlig søppeltømming eller fast ukentlig rengjøring basert på forhåndsavtale om dette, se skattebetalingsforskriften § 16‑50‑3 og SKD 26. august 2011 i Utv. 2011/1242.

Dersom betaling for en vare eller tjeneste deles opp, slik at den delvis foretas via bank, og delvis på annen måte, vil det bare foreligge fradragsrett for den delen som betales via bank. Den delen av totalbeløpet som er betalt på annen måte vil ikke være fradragsberettiget. Dette gjelder uavhengig av om dette beløpet er over eller under kr 10 000, så lenge det samlede beløpet er kr 10 000 eller mer, se uttalelse fra Finansministeren 30. mars 2011 i Stortingets spørretime.

Er det utbetalt lønnsinntekt kontant og det er foretatt skattetrekk av lønnsutbetalingen som innbetales til skatteoppkrever, regnes skattetrekket ikke med i beløpsgrensen på kr 10 000.

På grunn av tidfestingsregelen i sktl. § 14‑2 annet ledd, kan skattyter ha fått fradrag for en kostnad før betaling har skjedd. Hvis vilkårene for fradragsrett ikke er oppfylt, for eksempel fordi betaling ikke er foretatt via bank, skal tidligere fradragsført beløp tas til inntekt det år betalingen skjer.

Vilkåret i sktl. § 6‑51 om at det bare gis fradrag for kostnader når betaling skjer via bank mv. gjelder ikke mellomværende som gjøres opp ved motregning, f.eks. ved byttehandel, se Prop.1 L (2009–2010) pkt. 5.3.6.2 s. 33. Bestemmelsen får bare anvendelse for et ev. mellomlegg som ikke betales via bank mv.

Eksempel

Eksempel 1

Næringsdrivende A kjøper en varebil av næringsdrivende B for kr 300 000, og B kjøper maskiner av A for kr 295 000. Betaling skjer ved motregning og A betaler mellomværendet kr 5 000 kontant til B. A kan føre opp kr 300 000 som inngangsverdi og avskrivningsgrunnlag for bilen, og B kan føre opp kr 295 000 som inngangsverdi og avskrivningsgrunnlag for maskinene.

Eksempel

Eksempel 2

Næringsdrivende A kjøper en varebil av næringsdrivende B for kr 300 000, og B kjøper diverse utstyr av A for kr 290 000. Betaling skjer ved motregning og at A betaler mellomværendet kr 10 000 kontant til B. A kan bare føre opp kr 290 000 som inngangsverdi og avskrivningsgrunnlag for bilen. B kan føre opp kr 290 000 som inngangsverdi og avskrivningsgrunnlag for maskinene.

Om et tilfelle hvor motregningsunntaket ikke kom til anvendelse fordi det ikke forelå en motregningssituasjon, se LRD (LB-2015-167677) i Utv. 2016/1340. (Noen drosjesjåfører beholdt løpende den del av drosjens omsetning som kundene hadde betalt kontant, og denne delen ble deretter avregnet mot tilgodehavende lønn. Kontantdelen ble ansett som forskudd på lønn, og sjåførene hadde dermed ingen fordring på drosjeeieren vedrørende kontantomsetning. Det var dermed ikke tale om to fordringer som kunne avregnes mot hverandre, og det forelå dermed ingen motregningssituasjon.)

Se også LRD (LB-2017-50712) i Utv. 2018/1471. (Noen drosjesjåfører hadde mottatt kontant betaling fra passasjerer og beholdt kontantene som en form for forskudd på lønn. Forskuddet ble senere motregnet i lønnsutbetalingen fra arbeidsgiver. Motregningsunntaket kom ikke til anvendelse, selv om skattyter hevdet at drosjesjåførene urettmessig hadde beholdt kontantomsetningen. Lagmannsretten viste til at motregning ville vært avskåret etter arbeidsmiljøloven som krever skriftlighet når arbeidsgiver ønsker å motregne et erstatningskrav i lønn. Det forelå ingen slike avtaler, og motregningsunntaket gjaldt ikke motregning som var i strid med preseptorisk lov. Det ble også vist til at den måten det var gått frem på i saken ga en svekket sporbarhet for betalinger som ikke i tilstrekkelig grad ivaretok de tunge kontrollhensynene bak sktl. § 6‑51.)

Kostnader skal tilordnes (fradras hos) den skattyter som har pådratt seg kostnaden og som etter det underliggende forhold var forpliktet til å bære kostnaden. F.eks. skal renter fradragsføres hos de(n) som har pådratt seg gjelden og var ansvarlig(e) for den i den perioden rentene påløp.

Om et tilfelle hvor et morselskaps kostnader til advokatbistand skulle tilordnes datterselskapet, se LRD 21. mai 2015 i Utv. 2015/1431 (Havila).

Om hvem av ektefellene som kan kreve fradrag for kostnader pådratt av en av dem, se emnet E-2 Ektefeller, registrerte partnere og meldepliktige samboere, E-2-12.3 Fordeling av bruttoinntekt og fradrag.

Hvis flere er forpliktet overfor kreditor, kan den enkelte debitor bare kreve fradrag for den andelen av kostnadene som vedkommende etter det underliggende forhold skal dekke. Dette gjelder som hovedregel både hvor debitorene hefter solidarisk og hvor de hefter pro rata.

Selv om flere hefter solidarisk overfor kreditor, f.eks. selskaper i et konsern, kan avtalen gå ut på at selskapene likevel ikke hefter solidarisk i regressomgangen, se HRD i Utv. 2000/1519 (Rt. 2000/1473) (Brødrene Dahl AS). (Morselskap krevde fradrag for tap ved å overta ansvar for et datterselskaps gjeld, som morselskapet sammen med andre datterselskaper var solidarisk ansvarlig for på grunnlag av en konsernkontoavtale. Høyesterett kom til at morselskapet, etter konsernkontoavtalen med banken og avtalen innad i konsernet, sto i en særstilling i forhold til datterselskapene, slik at morselskapet var ansvarlig for å dekke hele tapet.)

Den som er ansvarlig i regressomgangen, vil normalt ha rett til fradrag for sin andel, selv om tilbakebetalingskravet ettergis som følge av manglende betalingsevne, og dermed dekkes av en av de andre. Om fradrag for renter av gjeld hvor flere er ansvarlige, herunder særreglene for ektefeller, se emnet R-12 Renter av gjeld, R-12-2.4 Hvem kan kreve inntektsfradraget.

Hvis en kostnad dekkes av andre enn den som er ansvarlig overfor kreditor, må det vurderes om det foreligger et særskilt grunnlag som gjør at den ansvarlige likevel skal anses å ha oppofret kostnaden. Dette er aktuelt både hvor den ansvarlige har fått midler av andre til å dekke kostnaden og hvor kostnaden betales direkte av andre. Hvis den ansvarlige er forpliktet til å refundere beløpet, anses han å ha oppofret kostnaden, slik at spørsmålet ikke er aktuelt. Tilsvarende spørsmål oppstår ved fastsetting av inngangsverdi for formuesobjekter som vedkommende mottar vederlagsfritt fra andre.

Hvis kostnadsdekningen (ytelsen) er skattepliktig for mottakeren (den forpliktede), vil kostnaden være fradragsberettiget, dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Dette gjelder for eksempel hvor en arbeidsgiver dekker arbeidstakerens renter på lån som arbeidstakeren har tatt opp.

Den forpliktede kan anses å ha oppofret kostnaden, også hvor kostnadsdekningen er skattefri for mottakeren (den forpliktede), hvis de øvrige vilkårene er oppfylt. Dette gjelder f.eks. hvor ytelsen anses som en skattefri gave.

Eksempel

Eksempel

Hans og Grete er ikke-meldepliktige samboere. Betaler Hans med gavehensikt direkte til banken renter på et lån som bare Grete står ansvarlig for, vil Hans ikke ha krav på fradrag. Betalingen av rentebeløpet vil ikke være skattepliktig inntekt for Grete. Grete har likevel fradragsrett for beløpet som rente.

Kostnaden anses også oppofret hvis mottaker av ytelsen (den forpliktede) i utgangspunktet har tilbakebetalingsplikt, men tilbakebetalingsplikten ettergis som følge av manglende betalingsevne.

Om fradrag for bruk av lånt bil til yrkeskjøring, se emnet B-5 Bil – fradrag for bilkostnader, B-5-3.7.2 Bruk av andres bil til yrkeskjøring.

Dekkes en kostnad av andre uten at dette kan karakteriseres som gave og mottakelsen av midlene ikke medfører tilbakebetalingsplikt og heller ikke skatteplikt for mottakeren (den forpliktede), må det vurderes om det foreligger noe annet grunnlag som gjør at den forpliktede anses å ha oppofret kostanden.

Kostnader som skattyter får dekket av forsikringsselskap anses ikke som oppofret, og vil dermed ikke være fradragsberettiget.

Om særfradrag for sykdomskostnader hvor skattyteren har fått erstatning fra forsikringsselskap eller skadevolder, se emnet S-25 Særfradrag – sykdom eller svakhet, S-25-9.3.5 Erstatning fra forsikringsselskap, skadevolder mv..

Om vurdering av fradragsrett der kostnadene er dekket ved diverse tilskudd fra det offentlige, se emnet T-11 Tilskudd – offentlige tilskudd.

Er kostnaden dekket av arbeidsgiver i tilfelle hvor det foreligger skattefritak, f.eks. etter FSFIN § 5‑15, vil det ikke være fradragsrett for kostnaden hos arbeidstakeren.

Eieren av driftsmiddel har ikke rett til fradrag for avskrivning når vedkommende ikke har risiko for verdireduksjonen på driftsmidlet, se nærmere emnet D-1 Driftsmiddel – allment om fradrag for inngangsverdi, D-1-4.1.2 Krav til risikoen for driftsmidlets verdifall for rett til avskrivning/direkte fradragsføring.

Det er ikke fradragsrett for kostnaden som sådan hos en annen enn den som har pådratt seg kostnaden og som skal tilordnes kostnadsfradraget. Dette gjelder selv om den andre betaler/dekker kostnaden. Yter f.eks. en aksjonær midler til aksjeselskapet til dekning av kostnad som er påløpt i selskapet, vil aksjonæren ikke ha fradragsrett for kostnaden som sådan. Se bl.a. SKNS1-2022-95 (Et norsk selskap fikk ikke fradrag for kostnader oppstått i forbindelse med nedleggelse av FoU-avdeling i et utenlandsk søsterselskap. Det norske selskapet var ikke privatrettslig forpliktet til å pådra seg nedleggelseskostnadene, og nedleggelseskostnadene var heller ikke kostnader som det ville vært naturlig for det norske selskapet å påta seg i relasjon til det kundeforholdet det hadde hos søsterselskapet). Se også SKNS1-2024-47 (Et norsk morselskap fikk ikke fradrag for kompensasjon/dekning av kostnader som et utenlandsk datterselskap hadde pådratt seg for å endre sin produksjonslinje. Kompensasjonen/dekningen fra det norske morselskapet ble ansett som ikke-fradragsberettiget uformell egenkapitaltilførsel eller aksjeeiertilskudd).

Om når en kausjonist får fradrag for påløpte renter, se emnet R-12 Renter av gjeld, R-12-6.15 Kausjon.